Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Jeg er riktig nok i utlandet, men har likevel ikke kunnet unngå å få med meg sommerens innvandringsdebatt i Norge. Med Aftenposten i spissen er det slått stort opp at befolkningen har fått et mer negativt syn på integrering, og at flere enn før ønsker en innvandringsstopp. Tallene stammer fra IMDIs årlige holdningsundersøkelse, som har vært gjennomført siden 2005.

Det er riktig at det er noen flere i 2010 enn i 2005 som, ifølge denne undersøkelsen, mener at integreringen av innvandrere i Norge alt i alt fungerer dårlig. Det er riktig nok like mange nå som før som mener at integreringen fungerer bra, men “verken – eller”-gruppen er redusert til fordel for gruppen som mener at den fungerer dårlig. Utviklingen i tallene er ikke på noen måte dramatisk, men den er merkbar.

Om tallene fortjener så stor oppmerksomhet som de har fått, er jeg litt mer i tvil om. IMDIs undersøkelse er nemlig meget omfattende, og det er svært vanskelig å trekke skråsikre konklusjoner om holdningsutviklingen i befolkningen fra den. Det mest slående bildet er at tallene er veldig stabile, og at det også – for den som ønsker seg positive holdninger til innvandring og integrering – er svært mange gledelige tegn i undersøkelen. Denne undersøkelsen må dessuten sees i sammenheng med den årlige holdningsundersøkelsen som SSB har gjort siden 2002 (og delvis siden 1993), og som viser en gradvis, men sikker utvikling i positiv retning. Det er derfor, alt i alt, ikke grunn til å trekke så veldig bastante konklusjoner om negative endringer i befolkningens holdninger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men noe er skjedd. Befolkningen mener åpenbart, mer enn før, at integreringen ikke går så bra. Spørsmålet er hvor disse, mindre positive holdningene kommer fra?

Det er nesten komisk å høre NRK Søndagsavisen lete etter årsaker. Man greier ikke å behandle temaet journalistisk, nøytralt og profesjonelt. Programlederen beklager nærmest at NRK bringer nyheter og synspunkter fra FrP, som kan påvirke befolkningen – mens mediene for øvrig påtar seg ansvar for å ha bragt så mange negative nyheter, og så få positive, at det har påvirket befolkningen.

Sant nok har mediene et stort ansvar. De er gode til å formidle negative nyheter om innvandrere, mens det ofte skorter på evnen til å fortelle hvor bra det går med de aller fleste. At mediene må ta noe av skylden for den negative holdningsutviklingen i befolkningen, er derfor helt sikkert.

Men den negative holdningsutviklingen kan jo kanskje også skyldes fakta. Riktig nok går det forbausende bra med de fleste innvandrere, særlig når vi tar i betraktning av Norge i tre tiår aktivt har stengt ute de innvandrere som lettest lar seg integrere. Men samtidig er innvandrere overrepresentert blant dem som faller fra i skolen og står utenfor arbeidsmarkedet. Hvis vi antar at befolkningen virkelig vet hvordan det går, og at den bl.a. er klar over at det tross alt bare er et mindretall av innvandrerne som ikke greier seg så bra – ja, så kan den jo likevel mene at integreringsarbeidet går for dårlig – uten at det er et standpunkt man behøver å beklage så veldig.

En tredje mulig forklaring, som jeg selv tror mest på, er det massive skiftet som har skjedd i partienes holdninger til integrering og dermed i det offentlige ordskiftet.

For noen få år siden var det bare FrP som hevdet at det gikk dårlig med integreringen. De andre partiene argumenterte i liten grad tilbake med kunnskap og fakta – men konkurrerte i stedet om å ta avstand fra FrP, som visstnok hadde et helt annet menneskesyn og samfunnssyn enn de andre partiene hadde.

I dag er det nesten ikke mulig å se forskjell på partienes integreringspolitikk, og den viktigste endringen som har skjedd, er den som har skjedd i Ap, og som jeg har kommentert på bloggen min før.

Det store skiftet i norsk innvandrings- og integreringspolitikk har kommet av hensyn til oss selv – ikke av hensyn til innvandrerne:

Først stengte vi grensene, fordi vi var redde for at de skulle ta fra oss arbeidet.

Deretter tok vi bare inn de det var “synd på”, og som vi ville (eller måtte) hjelpe – dvs. flyktninger og familiegjenforente.

I lang tid betraktet vi innvandrere som stakkarslige velferdskonsumenter, mens vi betraktet den amerikanske modellen, der de ble “tvunget til” å arbeide for luselønn, med forakt.

Men så, etter cirka 30 år, trengte vi “plutselig” arbeidskraft, og da skjedde to ting:

Vi begynte igjen å slippe inn arbeidsinnvandrere, som kan arbeide fra dag én og derfor er veldig lette å integrere. Det er disse som utgjør den store innvandringsgruppen nå, og de er bedre integrerert i arbeidsmarkedet enn befolkningen generelt (hvilket gjør det nokså absurd å kreve innvandringsstopp nå).

Men dessuten begynte vi også å bekymre oss veldig for den lille gruppen av tidlige innvandrere, flyktninger og familiegjenforente som ikke er godt nok integrert på arbeidsmarkedet, og som derfor – i større grad enn befolkningen generelt – mottar trygd.

Vi ønsker nemlig ikke lenger at innvandrere skal være velferdskonsumenter. Nå skal de skal være velferdsprodusenter – omtrent som i USA.

Plutselig er det vi som trenger produktive innvandrere, og da kan vi ikke lenger bare synes “synd på” dem. Nå må det stilles krav til innvandrerne – selv om det kanskje er litt følelsesmessig krevende, som Støre pleier å si.

Derfor er det nå, godt hjulpet av Brochmann-utvalget, en voldsom interesse for den lille delen innvandrergruppen som kanskje kan bli en belastning for velferdsstaten vår. Det viste seg at de ikke tok arbeidet fra oss, og det er visst ikke så mange som tror at de tar verdiene våre. Men kanskje kan de ta fra oss velferdsstaten?

Jeg tror dette er en forbigående trend i innvandrings- og integreringsdebatten, men det er der vi er nå. Og her finner vi også svaret på hvorfor flere er blitt kritiske til integreringspolitikken: Flere er bekymret over dem som ikke arbeider og mener vi må stille større krav til selvforsørgelse og integrering.

At det er slik det antagelig forholder seg, fremkommer igrunnen av IMDIs egen undersøkelse. Den mest oppsiktsvekkende markante holdningsendringen der er nemlig denne:

Mens bare 28 prosent kunne tenke seg å stemme på et parti som stiller “større krav til innvandrere” i 2005, er det nå 82,2 prosent som kan tenke seg å stemme på et slikt parti.

Og mens det i 2005 var over 70 prosent som ikke kunne tenke seg å stemme på et slikt parti, er det nå bare 16,5 prosent som ikke kan tenke seg å gjøre det.

Hva har skjedd? Fremskrittspartiet får neppe 70 prosent oppslutning i kommunevalget – så ergo må det være noe annet.

Forklaringen er nok at de spurte i 2005 bare forbandt Fremskrittspartiet med et parti som “stiller krav til” innvandrere – mens de spurte i 2011 forbinder den typen krav med praktisk talt alle partier.

Høyre vil “avskaffe TV-lisensen og la NRKs allmennkringkasterrolle finansieres over statsbudsjettet”.

Venstre vil “avvikle NRK-lisensen til fordel for annen offentlig finansiering”.

Fremskrittspartiet vil “fjerne lisensavgiften og privatisere NRK”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva KrF mener vet jeg ikke, men Knut Arild Hareide har i alle fall uttalt at KrF “sier takk og farvel til hele kringkastingsavgiften” , og at skattefinansering av NRK bl.a. vil være mer rettferdig og mindre byråkratisk.

Jeg er uenig med alle disse partiene og mener at vi bør beholde lisensen, eller “kringskastingsavgiften”, som den egentlig heter.

Det kan nok argumenteres prinsipielt for at det er mest ryddig å finansiere NRK direkte over statsbudsjettet, slik det stort sett skjer med andre institusjoner som er eid av staten eller som mottar betydelig støtte fra staten.

Men det finnes også gode grunner til å beholde lisensen.

I Norge har staten altfor mye makt over viktige institusjoner som skal og må være uavhengige. Forskningen og akademia, pressen og partiene, kirken og kulturen, næringslivet og de frivillige organisasjonene – alle er de i stor grad avhengige av staten som eier og/eller som kilde til finansiering. Denne ensidigheten er uheldig.

Det er mange grunner til at staten har så stor innflytelse i Norge.

Én grunn er at staten er rik, og at skattesystemet er innrettet slik at det nesten bare er staten som sparer i Norge, og at det er få incentiver for å få private til å investere på de områdene jeg har nevnt.

En annen grunn er en utbredt tro på at staten er god og snill, og at det ikke er farlig å være avhengig av staten – mens private er skumle, og at det er veldig farlig å være avhengige av private. Mediene er veldig raske til å problematisere mulige uheldige virkninger av at f.eks. partiene eller forskningen blir finansiert privat, mens man sjelden ser noen problematisere de potensielt uheldige virkningene av å være finansiert av staten. Noen unntak er det dog – som f.eks. da Aftenposten satte søkelyset på oppdragsforskningen som departementene betaler.

Da Torbjørn Røe Isaksen og Anniken Huitfeldt forleden diskuterte pressestøtten og lisensen på Dagsnytt 18, hevdet Huitfeldt at pressestøtten skapte mer mangfold. Men at det er mye av noe, betyr ikke at det samtidig er mye mangfold. Mitt inntrykk er riktig nok at vi har mange aviser i Norge, men rent meningsmessig er de vel mer preget av enfold enn mangfold.

Jeg er imidlertid enig med Huitfeldt, og uenig med Røe Isaksen, når det gjelder lisensen – i hovedsak av to grunner:

Lisensen skaper avstand mellom staten og politikerne og NRK. Som jeg har vært inne på på bloggen min før: Hvis først staten bør eller må finansiere f.eks. kultur, er det ikke likegyldig hvordan det skjer. Det er om å gjøre hindre at f.eks. politikere eller embetsverket griper direkte inn i det som må være redaktørenes eller kunstnernes domene. At nettopp slike ting kan skje, vet vi – og derfor trenger vi “handlingsregler” som kan beskytte politikerne mot dem selv. Lisensen skaper en automatikk, forutsigbarhet og avstand i finansieringen av NRK som slik sett er gunstig.

Den andre grunnen er mer praktisk. NRKs budsjett er i dag på ca. 4,5 milliarder kroner eller ca. halvparten av kulturbudsjettet. At partier, som ønsker seg regjeringsmakt, frivillig tilbyr seg å finansiere dette over statsbudsjettet, virker rett og slett litt dumt. Et skattefinansiert NRK vil nemlig komme på bekostning av noe annet, som f.eks. skattelettelser, fjerning av formuesskatten eller økte bevilgninger til vei og helse.

Det kan nok være at det er sider ved lisens-systemet som kan revideres. Det kan også være at teknologien vil tvinge frem nye løsninger. Men at systemet er gammelt og prinsipielt litt vanskelig å forsvare, bør ikke hindre oss i å beholde det.

Det burde i hvert fall ikke hindre en ung mann som nettopp har skrevet en bok om konservatismen.

På frokostmøte i morgen lanserer Civita boken Konservatisme. Boken er bygget opp etter samme mal som boken Liberalisme, som vi lanserte for et par år siden. Liberalisme-boken var redigert av professor og prosjektleder i Civita, Lars Fr Svendsen. Konservatisme-boken er redigert av Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syse. Sistnevnte er medlem av Civitas fagråd. Førstnevnte er medredaktør i Minerva og har vært tilknyttet Civita en periode før han ble stortingsrepresentant. Bøkene blir utgitt på Universitetsforlaget, og de har fått støtte fra Fritt Ord.

Slike bokutgivelser er et stort løft for Civita, men det er også bøker vi er stolte av. Det er ikke bøker som noen tjener noe på, hverken når det gjelder penger, stemmer eller kortsiktig innflytelse. Skulle vi bare tenkt på å vinne debatten her og nå, burde vi gjort noe helt annet.

Men det er kanskje nettopp i slike stunder at en tankesmie kan vise at den har en funksjon i samfunnsdebatten utover det dagsaktuelle og matnyttige. En tankesmie er selvsagt ikke avskåret fra å delta i dagsaktuell debatt – det gjør vi bl.a. i et innlegg om Brochmann-utvalget i DN i dag – men vi skal også engasjere oss i det som ligger forut for politikken – i det blant annet Lars Roar Langslet har kalt det prepolitiske – i ideer, verdier og mer grunnleggende og langsiktige spørsmål.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Et samfunn som ikke har slike miljøer (som Civita), blir et fattigere samfunn”, sa Torbjørn Røe Isaksen til DN i helgen. Oppslutningen om aktivitetene våre kan tyde på at han har rett. Det er nemlig ikke bare en liten krets av politiske og enige nerder som deltar på arrangementene våre eller oppsøker våre publikasjoner. I skrivende stund har et par hundre mennesker med vidt forskjellig bakgrunn meldt seg på til et frokostmøte som i veldig stor grad handler om “hvite døde menn” – men som i virkeligheten altså handler om mye mer.

Spørsmål som vil bli stilt, er bl.a. hva konservatismen har å gjøre med dagens politiske stridsspørsmål? Og om hva det betyr i 2011 å ville “reformere for å bevare”? Hva skal reformeres, hva skal bevares? Og hvorfor trenger vi ideene i praktisk politikk?

At en liberal tankesmie som Civita, som er grunnlagt av næringslivet, befatter seg med slike spørsmål er i pakt med tradisjonen.

I Europa var det en næringslivsleder som la grunnlaget for den første liberale tankesmien. Den tidligere jagerpiloten Anthony Fisher leste en forkortet versjon av Hayeks Veien til trelldom i 1945 (en versjon trykket i Reader`s Digest). Han ble så inspirert at han oppsøkte Hayek, som underviste på LSE. Fisher ville gjerne bidra til større interesse for Hayeks budskap om begrenset statsmakt og fri økonomi. Derfor ville han bli politiker. Men Hayek frarådet han å bli politiker.  Hans råd var å heller starte en liberal tankesmie som kunne nå ut til de intellektuelle “for å påvirke de som påvirker”. Og i 1955 hadde Fisher midlene som skulle til for å starte den nå nærmest legendariske tankesmien i London: Institute of Economic Affairs (IEA). Fishers inspirasjon var Hayek og den amerikanske tankesmien Foundation for Economic Education.

Institute of Economic Affairs inspirerte senere en rekke tankesmier i hele Europa. Fisher bidro selv til opprettelsen av paraplyorganisasjonen Atlas Foundation i USA, som støtter liberale tankesmier over hele verden. (De senere årene har de også jobbet mye med å støtte liberale intellektuelle miljøer i Øst-Europa og Midt-Østen.) Gjennom 60- og 70-tallet var IEA den ledende leverandøren av det politiske tankegodset som ble de konservatives politikk under Thatcher og dermed høyrebølgen på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet.

I Washington DC er det et vell av tankesmier som konkurrerer om å ha størst mulig politisk innflytelse. Respekterte og veldig store Brookings Institution har eksistert siden 1916. Brookings kan plasseres i USAs politiske sentrum. Tydelig plassert på høyresiden finnes blant annet Heritage Foundation, som hadde veldig stor innflytelse på Ronald Reagans politikk. Enkelte intellektuelle i USA, som Anne Applebaum og Ayan Hirsii Ali, har tilknytning til konservative American Enterprise Institute, en tankesmie som hadde innflytelse på George W. Bush i de første årene ( her fant man mange av de såkalte “neo-konservative”). En spennende tankesmie med innflytelse Obama-administrasjonen er Center for American Progress, som ble startet i 2003 av den tidligere stabssjefen til Bill Clinton, John Podesta. Og en annen, etter norske forhold liberalistisk tankesmie, er Cato Institute, der Civita’s Marius Gustavson for tiden har et forskningsopphold. 

I Civita er vi stolte av at vi har mange av Norges ledende intellektuelle “på laget”, og at intellektuelle, som kanskje ikke er enige med oss, syns det er verdt å bruke vår arena til debatt. I morgen kan vi se frem til å høre flere av dem fortelle hva de mener om konservatismen og den nye boken Konservatisme.

Lyver Knut Røed når han sier at en stor andel av pakistanerne som kom til Norge på 1970-tallet, er endt opp som uføre, og at dette kan true bærekraften i velferdsstaten, dersom mønsteret gjentar seg med innvandrere fra andre land?

Lyver Kjetil Storesletten når han  sier at det ikke lønner seg med ikke-vestlige innvandrere uten utdanning?

Lyver Jens Ulltveit-Moe når han sier at innvandrere fra ikke-vestlige land er et rent nettotap for Norge?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Lyver Per-Willy Amundsen fra FrP når han sier at de opprinnelses- landene som ligger lavest på sysselsettingsstatistikken for innvandrere, er såkalt muslimske land?

Nei, det er vanskelig å si at de lyver. Enkelte ord og uttrykk er kanskje litt upresise, men i all hovedsak snakker de sant – hvis vi skal tro statistikken fra SSB, og det bør vi. Norsk statistikk er blant verdens beste.

Grunnen til at så mange sier slike ting nå, er Brochmann-utvalget. Noen, som f.eks. Fremskrittspartiet, føler at det endelig har fått rett, mens andre har fått bekreftet noe de har hatt mistanke om, og som de nå vil sette ord på – mens atter andre nå skal vise at de tør å ta den vanskelige debatten. Jeg syns nesten det er pinlig å se hvordan de “pene” debattantene, som f.eks. Brochmann selv, nå legger avstand til FrP og later som om det ikke har skjedd en reell utvikling i holdninger, og at de rent faktisk har nærmest seg mange av de standpunkter FrP har hatt. Jeg syns det hadde vært mer fair om de nå innrømmet FrP en liten seier.

Jeg ser nemlig ikke den helt store forskjellen på mye av det Brochmann sier og det Siv Jensen sier. Brochmann “advarer mot europeisk trygdefest i Norge”, mens Siv Jensen advarer mot at Norge blir “verdens sosialkontor”. Litt forskjellig retorikk, javel – men ellers er det vel ingen forskjell?

Problemet med Brochmann-utvalget og debatten som har fulgt, er ikke at debattantene lyver. Problemet er hva man velger å fokusere på og hvordan man gjør det – og alt det man ikke fokuserer på. La meg bare nevne noen problematiske sider ved debatten:

* Det er problematisk når man etterlater inntrykk av at innvandringen til Norge er et tapsprosjekt for landet. Det skaper inntrykk av at Norge kunne greid seg bedre uten innvandring. Men det er selvsagt helt feil. Norge er dypt avhengig av innvandrere både med og uten kompetanse.

* Det er problematisk når man avviser debatter om å justere velferdsordningene så lenge vi snakker om nordmenn og LO, mens det plutselig er helt OK hvis vi snakker om innvandrere. Ifjor ble det ramaskrik hvis noen antydet at vi burde stramme inn sykelønns- ordningen, bl.a. av hensyn til velferdsstatens bærekraft. Nå, derimot, er alle opptatt av hvordan mindre kostbare ordninger er en trussel mot velferdsstaten, fordi søkelyset er satt på innvandrere.

* Det er problematisk at Brochmann-utvalget ikke får bedre frem i den offentlige debatten at den gjennomsnittlige arbeidstilbøyeligheten blant innvandrere til Norge er lavere enn for gjennomsnitts- befolkningen, fordi Norge helt bevisst har valgt kun å ta imot innvandrere som pr definisjon arbeider mindre enn gjennomsnittet. Siden midt på 70-tallet og frem til ganske nylig kom nesten alle innvandrere fra land utenom EØS av andre grunner enn arbeid, fordi vi hele tiden har hatt innvandringsstopp for arbeidsinnvandrere. De arbeidsinnvandrerne som har sluppet inn i de senere år, har en større arbeidstilbøyelighet enn befolkningen generelt.

* Det er problematisk at Brochmann-utvalget diskuterer innvandringspolitikken som om vi ikke har noen valg. Vi har valg. Vi har store påvirkningsmuligheter når det gjelder innvandring fra land utenom EØS. Vi kan f.eks. liberalisere innvandringen både av faglært og ufaglært arbeidskraft – hvis vi vil.

* Det er problematisk at det ikke sies mer tydelig i den offentlige debatten at de faresignalene Brochmann-utvalget ser, er basert på stor usikkerhet. Det er riktig at enkelte innvandrergrupper arbeider lite, men årsaksforholdet er ikke klart. Skyldes det religion?At det ikke lønner seg å jobbe? Landbakgrunn? Årsaken til at de kom? Utdanningsnivå? Botid? Grunnen til at dette er viktig, er at det kan fortelle oss noe om hvorvidt problemet vil vedvare eller gå over. Vi vet f.eks. lite om arbeidstilbøyeligheten hos etterkommerne av innvandrere, fordi de i liten grad har begynt å arbeide. Men vi vet ganske mye om deres utdanningstilbøyelighet, og den er veldig positiv – tildels mer positiv enn for befolkningen for øvrig. Og sannsynligheten for at dét også slår ut i positive tall for arbeidsmarkedet, er tross alt ganske stor.

* Det er også problematisk at ikke Brochmann-utvalget mer konkret drøfter behovet for flere “nykommerjobber” i Norge – hvorfor de ikke finnes og hva vi kan gjøre for å få flere av dem.

* Og endelig er det problematisk at man ikke får frem at innvandring – også den vi måtte “tape” på – antagelig er et mer betydningsfullt utviklingspolitisk virkemiddel enn den bistanden så mange er så opptatt av.

Det er i det hele tatt litt lite fruktbart bare å snakke om de innvandrerne vi ikke vil ha når det er så enormt mange vi er helt avhengige av å få! Hvordan skal vi tiltrekke oss gode hoder og borgere? Kanskje ved å skryte litt mer og se alt det positive ved integreringen – og ikke bare syte og lete etter det som ikke virker?

Marte Michelet i Dagbladet er blitt så opprørt over debatten at hun, som hun skriver, nå er blitt personlig. Hun skriver at hun venter barn sammen med en innvandrer, og at hennes barn dermed allerede fra fødselen av er en “feil”, en taper og en “byrde” for samfunnet – og et tall på alle de gale statistikkene.

Michelet overdriver veldig, men hun ga meg en påminnelse om noe – som hun også kan ta til seg selv:

Ingen kan se på noen hva slags private historier de bærer på. Hun er ikke alene om å bli “dømt” i det offentlige rom – av kyniske og/eller tankeløse med- og motdebattanter. Fra min egen tid som samfunnsdebattant kan jeg peke på drøssevis av følsomme temaer som berører mennesker på en måte som kan gjøre dem veldig sårbare. Bare tenk på politiske debatter knyttet abort, prøverørsbefruktning, surrogati, homofili, anonym sædonasjon, aktiv dødshjelp og innvandring. Eller på mer hverdagslige forhold  som skilsmisser, barn som mobbes, barnefordeling og psykisk syke.

Vi kan ikke la være å diskutere disse spørsmålene, fordi det finnes mennesker som kan bli såret. Jeg har mang en gang møtt krav om nettopp det; om at vi ikke burde diskutere barnløshet eller senaborter på barn med funksjonshemninger, for eksempel, fordi det såret noen. Til det har jeg alltid svart at vi ikke har noe valg. Vi må diskutere det, fordi det skal fattes politiske beslutninger, og fordi vi må øve opp vår egen evne til å gjøre reflekterte valg – hvilket krever åpenhet og debatt.

På den annen side må man forsøke å føre debattene uten såre noen unødig, f.eks. uten å ha forutinntatte meninger og holdninger om medmenneskers private erfaringer og historier og uten å gå til personlige angrep.

Selv har jeg stort sett valgt ikke å bli personlig. Blant dem som har hatt de mest forutinntatte meningene om meg og min familie – og ofte fratatt meg enhver mulig livserfaring med de temaene jeg diskuterer – er særlig folk fra enkelte miljøer på venstresiden. Et typisk eksempel er Erling Borgen, som en gang nærmest skrek til meg i en TV-debatt at jeg bare kunne holde kjeft om skolepolitikk, siden jeg bare hadde og kjente hvite, rike og vellykkede barn på Oslo vest. Det er en typisk debatteknikk som også brukes av folk i Marte Michelet og hennes manns egen politiske omgangskrets.

Det er ikke alt i livet som er rettferdig fordelt. Men livserfaringer av den typen jeg her snakker om – og som berører politiske spørsmål som kan bli veldig sensitive for mange – er heldigvis og dessverre noe som “rammer” alle.

Marte Michelet er altså ikke helt alene om å ha det litt vondt mens debattene går.

Det fins nok av mennesker som blir angrepet personlig i vår offentlige andedam. Ingen har angrepet Michelet, hennes mann eller barn personlig. De hun skriver om, har heller ikke løyet. Derfor sier jeg som hun og hennes kolleger pleier å si til alle andre, og som Dagbladet til og med sier til den tidligere ambulansesjåføren Erik Schjenken i dag:

Dette må du tåle.

Det kan være mange gode grunner til ikke å engasjere seg i heltidsverv i politikken. At det er for lite å gjøre er ikke en av dem.

Derimot kan man bli veldig lei av “spillet” i politikken – og særlig det spillet som utspiller seg i og mellom mediene og politikken. Enkelte politiske journalister har tydeligvis gått så lei av selve politikken at de blir manisk opptatt av spill, skuespill og skandaler og formidler så mye politikerforakt at det ofte bare er trist. En typisk øvelse er f.eks. å bruke et bilde av en nesten tom stortingssal som et “bevis” på at stortingsrepresentantene ikke følger med eller gjør jobben sin. Journalistene vet selvsagt bedre, men det spiller tydeligvis ingen rolle.

I et absurd oppslag av denne typen i VG forleden ble fire stortingspolitikere forsøkt skandalisert, fordi de har greid å studere ved siden av ombudet som stortingsrepresentant. I en hårreisende dum kommentar skriver Eirik Mosveen at disse representantene “tjener seg selv, ikke folket”, at du ikke skal studere når du er stortingsrepresentant, men “vie all din arbeidstid til oppgavene du har som folkevalgt”. Ifølge Mosveen “finnes det ingen unnskyldning” for at man studerer på si når man er valgt inn på Stortinget!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror ikke det bare var jeg som syns denne kommentaren var utrolig dum. Man kan få inntrykk av at også Mosveens kolleger for en gangs skyld syns det ble for mye av det onde fra Mosveens hånd. I dag skriver i alle fall Olav Versto – men typisk nok uten å henvise til Mosveens kommentar – at han syns det er ok at man studerer og avlegger eksamen mens man er stortingsrepresentant.

Det å være stortingsrepresentant er ikke det samme som å ha en jobb. Det er et ombud. En stortingsrepresentant har heller ingen arbeidstid, men er unntatt fra alle arbeidstidsbestemmelser. Arbeidstiden kan således avvike fra normalarbeidstiden, men generelt arbeider politikere langt mer enn det som er vanlig for andre. Og svært mye av arbeidet må skje til tider som for andre som regel er fritid – dvs. i kvelder og helger. For de fleste stortingsrepresentanters del gjelder også at de ikke kan bo hjemme, men må pendle mellom Stortinget og valgkretsen, der de også har mange oppgaver.

At Stortinget har møtefri, betyr ikke at representantene har ferie. De har svært mange oppgaver i form av møtevirksomhet og reiser, men i tillegg skal de også holde god kontakt med sitt lokale parti og de velgerne som har valgt dem. Stortingets arbeidsordning er for øvrig slik at alle representanter har et saksansvar, og slik er det ikke i mange andre parlamenter.

Er det så ok at enkelte representanter får tid til å gjøre noe i tillegg? Selvsagt er det det!

Formelt er det helt i orden. Formelt er det nemlig slik at man godt kan beholde både jobb og verv ved siden av, dersom man ønsker det. En advokat kan fortsatt være advokat, og en bonde kan fortsatt være bonde – selv om de blir stortingsrepresentanter. Og man kan inneha tillitsverv og styreverv utenom politikken, dersom man ønsker det. Når stortingsrepresentantene i svært liten grad opprettholder slike virker ved siden av vervet som representant, skyldes det i hovedsak to ting: Det er ikke tid, og det vil fort bli kritisert – bl.a. av journalister som Mosveen. Bare bøndene ser i stor utstrektning ut til å holde fast ved det som tross alt var tradisjonen før – at man beholdt kontakten med sitt sivile virke, samtidig som man var stortingsrepresentant.

Et resultat av at det ikke lenger er tid til eller legitimt å gjøre noe ved siden av vervet som stortingsrepresentant, er at politikken fjerner seg fra samfunnet for øvrig. Vi får et sjikt av profesjonelle karrierepolitikere med liten erfaring fra “det virkelige liv”, og politikken blir en “bransje” med sin egen innforståtte sjargong, omfangsformer og stil – som lett kan virke ekskluderende for andre som kunne tenke seg å engasjere seg i politikk. Nåløyet blir veldig trangt for dem som ikke “går gradene”. Og det er synd, ettersom politikken nettopp ikke er en bransje for spesialister, men en viktig del av demokratiet, som er for alle.

De stakkars uthengte representantene i VG var imidlertid enda mer “uskyldige” enn som så: Fire dyktige representanter fra henholdsvis FrP, Høyre, SV og Ap ble “hengt ut” fordi de hadde greid å ta noen eksamener mens de var representanter. Jeg har et godt inntrykk av alle fire – som dyktige og arbeidssomme representanter. Men et par av dem kjenner jeg spesielt godt til, og i lys av det jeg vet om dem, er oppslaget i VG fullstendig malplassert.

Ine Marie Eriksen Søreide og Heikki Holmås er to stortingsrepresentanter, som for tiden også er komiteledere, som arbeider svært seriøst og mye i sine verv og for sine velgere. Og kanskje er det typisk at nettopp disse svært gode representantene også er de som makter det nesten umulige – nemlig å ta en eksamen ved siden av “jobben”.  Ine Marie, som jeg kjenner svært godt, brukte netter og helger for å få ferdig sin juridikum, og hun skulket ikke unna noen debatter eller reiser for å få det til.

Jeg skjønner egentlig ikke hva Mosveen henger seg opp i. Det er mulig det er at disse representantene med nødvendighet har fått litt fri eller permisjon for fysisk å kunne være til stede på studiestedet og/eller avlegge eksamen. I så fall syns jeg det er helt rimelig. Det er normalt, på enhver arbeidsplass, at man i utgangspunktet ser positivt på muligheten for å kvalifisere seg og utdanne seg mer – både som ledd i ens egen personlige utvikling, som noe virksomheten kan dra nytte av, og noe som kan hjelpe en videre i karrieren. Når det gjelder stortingsrepresentanter kommer det andre hensyn i tillegg: At man kan fullføre et utdanningsløp selv om man er stortingsrepresentant gjør det mulig å la seg velge, selv om man ikke er ferdig med studiene – og uten at det betyr at man må avbryte studiene for godt eller risikerer å stå uten utdanning den dagen man går ut av Stortinget. I så fall blir det enda vanskeligere å unngå Stortinget som en livslang karrierevei.

Mosveen betrakter tydeligvis vervet som stortingsrepresentant som enn jobb man tar etter at man er ferdig med studiene eller etter en annen jobb – og før man går til neste jobb. Men slik er det ikke. Et stortingsverv er noe man bør kunne ta og få når som helst i livet og uten at man avslutter det man gjorde før, dersom man oppnår den fornødne tillit. At mye må settes “på vent”, fordi det i praksis ikke er mulig å få til så mye ved siden av, er en annen sak.

Politikerforakt av den typen Mosveen her formidler, bør ikke stoppe unge dyktige stortingsrepresentanter fra å forsøke å fulleføre sine studier ved siden av vervet som stortingsrepresentant.

I det siste nummeret av Samtiden skriver tidligere Civita-praktikant Torstein Ulserød om hvordan politikere ofte må finne på politikk for å vise handlekraft og vise at de gjør noe. Ofte er problemet de skal løse imaginært, andre ganger vet de ikke hvordan de skal løse problemet eller hvordan de skal løse det uten samtidig å skape et nytt og større problem. Men kravet fra mediene, interessegrupper og opposisjonen er at man gjør noe, og dermed finner man altså på noe. Som f.eks. å ha fokus på problemet, eller – hvis problemet er virkelig stort – å ha skarpt fokus på problemet og være tydelig når man snakker om det. Men et “tydelig fokus” løser ikke alltid problemet, og det er kanskje heller ikke meningen.

Helseministeren, for eksempel, har hatt et veldig tydelig fokus på bruken av deltid i sykehusene. Hun har krevd at sykehusene skal redusere bruken av deltid med 20 prosent i løpet av året. Ifølge NRK har det foreløpig, dvs. halvveis ut i året, ikke skjedd noe som helst. Bruken av deltid er like omfattende som før.

Spørsmålet helseministeren kanskje bør stille seg, er om det hjelper å utstede dekreter, eller om hun kanskje heller bør forsøke å gjøre noe med det underliggende, reelle problemet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det underliggende problemet er sannsynligvis arbeidsmiljøloven og/eller praktiseringen av den, herunder fagforeningenes rolle, hvilket etter hvert er ganske godt dokumentert i den offentlige debatt. Sykehusene (og mange andre) får simpelthen ikke regnestykket til å gå opp, dersom de både skal ivareta pasientenes behov og følge alle de lover, regler og avtaler som finnes om arbeidstid.

Men å gjøre noe med dette reelle, underliggende problemet vil nok helseministeren ikke.

I stedet må hun finne på lissom-politikk og utstede “ordrer” som om sykehusene kan styres etter en sovjetinspirert planideologi.

Av og til virker slike “tiltak” på helt kort sikt, men en grunnleggende løsning på problemet er det ikke. I dette tilfellet har det, hvis NRK har rett, ikke virket i det hele tatt. 

Mange kommentatorer syns åpenbart at Fremskrittspartiets landsmøte var litt kjedelig. Det var “back to basic”, og Birkedal-saken ble ikke engang nevnt. Stemningen var god, og uenigheten var liten. Det var typisk et møte som partiet selv, og særlig partiledelsen, er godt fornøyd med.

Jeg syns likevel det skjer politisk interessante ting i og rundt Fremkrittspartiet, som krever at noen hver kanskje må justere sitt syn på partiet. Selv skrev jeg i et blogginnlegg i februar 2010 om hva som skiller FrP fra de andre partiene, hva som skiller det fra enkelte andre såkalte høyrepopulistiske partier i Europa, og hva som har skjedd med partiet de senere år. 

Jeg skrev bl.a. at “når partiet nå er mer allment akseptert enn for noen år siden, skyldes det utviklingen i partiet. Det har skjedd en “normalisering” ved at mange meget spesielle politikere (for å si det pent) er ekskludert eller skjøvet ut. Det har skjedd en sentrumsorientering av programmene, dvs. at partiets politikk på mange områder nærmer seg de øvrige partienes politikk. Og det har skjedd en endring i innvandringspolitikken ved at mange av dem som ble oppfattet som fremmedfiendtlige og rasister, ikke lenger er i partiet – og ved at argumentasjonen er lagt noe om i retning av å beskytte særlig innvandrerkvinner mot overgrep fra sine egne. (…) FrP ivaretar også en type systemkritikk som ingen andre partier nå gjør, etter at SV ble med i regjering.”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag vil jeg legge til at det ikke bare er FrP som nærmer seg de øvrige partiene – det er også de øvrige partiene som nærmer seg FrP.

Akkurat dette er mest tydelig i innvandrings- og integreringspolitikken. I dag må man nesten bruke lupe for å finne forskjeller av betydning mellom FrP og de andre partiene. I radioens Politisk kvarter i dag er således SVs retorikk temmelig forandret: Nå anklages FrP for å “skryte på seg” en mer restriktiv innvandringspolitikk. I virkeligheten, sier SV, blir ikke innvandringspolitikken noe særlig strammere med FrP. FrP er altså ikke “bedre” enn SV på dette området! I tillegg viser selvsagt SV til Christian Tybring-Gjeddes mange utsagn, men det er tydelig at han representerer et ytterpunkt i partiet, som også ledelsen har problemer med å forholde seg til.

Og når Siv Jensen roper ut at Norge ikke kan bli verdens sosialkontor – sier hun da egentlig noe annet enn det Brochmann-utvalget nylig har sagt? En annen retorikk, javel, men i virkeligheten sier hun det samme. Og når hun sier det, er det ikke fordi FrP har forandret seg – det er fordi Brochmann og mange andre har gjort det. Prisverdig nok innrømmer Brochmann det.

Mange politiske motstandere og kommentatorer som fortsatt har et stort behov for å legge avstand til FrP, prøver å fremstille de vedtatte endringene i arbeidsmiljøloven som ekstreme, og som en “rasering” av velferdsstaten og den norske modellen. Mitt tips er at mange av forslagene blir mainstream-politikk om ikke så lenge, og at de ikke vil bli reversert når og hvis de blir gjennomført. Det skal bli mulig å jobbe mer frivillig overtid, og det skal bli mulig å avtale “nordsjøturnuser” også i andre næringer. Myndighetene og lokale fagforeninger skal få noe mer makt på bekostning av fagforeningene sentralt, og det skal gis bedre beskyttelse til arbeidstakere uten tariffavtale ved permittering og til eldre arbeidstakere.

Direkte ekstremt virker det ikke. Kanskje vil det tvert om vise seg ganske fremtidsrettet.

Ordet “ekstremt” kan for øvrig være et annet viktig stikkord for noe viktig som skjedde i helgen. Da kom det nemlig også en forskningsrapport om de såkalte høyrepopulistiske partiene i Europa. Den var nok kjærkommen for Fremskrittspartiets ledelse, og den vil nok også påvirke norsk politikk.

To sentrale konklusjoner var, for det første, at de høyrepopulistiske partiene i Norden ikke er ekstreme, slik enkelte høyrepopulistiske partier er lenger sør i Europa. De kan – til programleder Tomm Kristiansens tilsynelatende store forbauselse – omtales som “radikale”, men ikke “ekstreme”. For det annet skiller det norske Fremskrittspartiet seg ut også i Norden – ved at det er mer liberalistisk enn Dansk Folkeparti, Sannfinnene og Sverigedemokratiene – og ved at det på sett og vis ligner mer på enkelte konservative partier i andre land, såsom f.eks. Kristdemokratene i Sverige. Analysen skiller seg litt fra den jeg ga i 2010, men det stemmer også med den utviklingen jeg selv har sett: Dansk Folkeparti og FrP har bl.a. valgt forskjellig kurs i innvandringspolitikken og i sine internasjonale relasjoner. Dessuten har FrP regjeringsambisjoner, og det har ikke Dansk Folkeparti.

Det er fortsatt mye å kritisere FrP for. Den økonomiske politikken, f.eks., kan åpenbart bli bedre.

Men ellers tyder mye på at FrP er i ferd med å bli et ganske vanlig parti.

Nesten ekstremt vanlig.

I det siste har det versert to debatter der vaskehjelpen har stått sentralt.

Den ene debatten dreier seg om selve fenomenet vaskehjelp; om det er greit at folk kjøper slike tjenester til hjemmet, eller om det vil skape et nytt samfunn som vi ikke vil ha?

Arbeidsministeren argumenterer på denne måten: Vi må “passe oss for at det vi ikke gidder å gjøre selv, gjøres av folk fra fattige land til en veldig dårlig lønn. Det kan vi ikke akseptere”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Slik argumenterer også Klassekampen: Det er feil å ha vaskehjelp, fordi det har vært avdekket “grove tilfeller av sosial dumping”, fordi renholdsarbeidere er “blant de mest underbetalte”, og fordi renholdsbransjen sliter med svart arbeid. Klassekampen mener nok også at det er galt å ha vaskehjelp uansett, fordi det er å innføre tjenerskapet på nytt.

Magnus Thue i Minerva syns også det er problematisk med vaskehjelp. Han frykter et “etnisk differensiert arbeidsmarked med innvandrere i de lavt betalte jobbene”, og det er visstnok ikke “sunt for oss kulturelt sett”. Han mener det er et “sykdomstegn på en kultur og et samfunn som ikke er bærekraftig”, og at løsningen er å “slutte å importere så mye” ufaglært arbeidskraft, slik at den vi har, blir dyrere.

Den andre debatten dreier seg om Civitas forslag om å vurdere å innføre et skattefradrag for kjøp av hjembaserte tjenester, slik de har i Sverige.

Også dette er venstresiden imot. Ifølge Manifest virker det nesten ikke Sverige, og dessuten er det feil å gi skattefradrag til de rikeste for at de skal ha mulighet til å skaffe seg en underbetalt “hushjelp”.

Dagens Næringsliv er neppe motstander av vaskehjelp generelt, men er likevel skeptisk til forslaget om skattefradrag, fordi logikken vår visstnok halter. Dersom det er slik jeg tidligere har hevdet – at det vil bli et økt behov for hjemmetjenester i fremtiden – ja, så trengs det heller ikke skattefradrag for at det skal skapes flere jobber, skriver DN.

Jeg tror, når alt kommer til alt, at vi likevel har noen poenger.

Etterspørselen etter og ønsket om å kjøpe hjembaserte tjenester – enten det er renhold, håndverksarbeid eller hagearbeid – kommer til å øke, og det kommer ikke bare til å være “de rikeste” eller folk på den politiske høyresiden som kjøper slike tjenester. Det er nok allerede svært utbredt også blant dem som snakker så nedsettende om kjøp av slike tjenester.

Tilbudet av slike tjenester, fra profesjonelle leverandører, kommer også til å øke. Både i NHO Service og i HSH er det et stigende antall medlemsbedrifter innen renhold og hjemmetjenester.

Men samtidig har vi et problem: Bruken av “svart” arbeid er svært utbredt. Det er et problem for dem som blir tvunget til å arbeide “svart”, og det er et problem for de bedriftene som prøver å være seriøse. Å få slike tjenester utført “svart”, koster ofte under halvparten av hva det koster å kjøpe dem “hvitt”. Det frister åpenbart veldig mange.

Jeg vet ikke hvor ofte jeg har hørt at det er “umulig” å få tak i en “hvit” vaskehjelp eller praktikant. Det er bare tull. I de store byene, som i Oslo, er det ikke vanskelig å få tak i noen som gjør slikt arbeid “hvitt”. Så de som velger å gjøre det “svart”, gjør det med åpne øyne, og de bidrar dermed til å opprettholde uakseptable forhold i dette markedet. Det å arbeide “svart” og å kjøpe tjenester “svart” er åpenbart så sosialt akseptert at det knapt hindrer noen. Ifølge den organiserte bransjen er inntrykket at det er de som kjøper slike tjenester “hvitt”, som gjør det som følge av en bevisst og gjennomtenkt holdning. Sagt med andre ord: Det vanlige er å se ganske lett på det.

Dette er én viktig grunn til at dette markedet ikke bare vokser av seg selv. Jeg tror rett og slett det må hjelpes ut av en ond sirkel, der altfor mye arbeid gjøres og kjøpes “svart”.

“Hvite” vaskehjelper har ikke mindreverdig arbeid, slik mange etterlater inntrykk av, selv om de gjør arbeid som stadig færre nordmenn gjør. Det dreier seg nemlig ikke bare om at vi ikke “gidder”. Det er først og fremst en konsekvens av at vi har et veldig høyt utdanningsnivå. Men akkurat dét vil ikke nødvendigvis skape nye etniske skiller, slik Magnus Thue synes å tro. Innvandrere, eller særlig etterkommerne til innvandrere, utdanner seg  like mye og til dels mer enn etnisk norske, og derfor vil heller ikke de være vaskehjelper i fremtiden. Men arbeidet må fortsatt gjøres, og fortsatt vil det være mennesker i vårt land som ønsker og trenger slike jobber. Det kan være nyankomne innvandrere, og det kan være mennesker som, av ulike grunner, har lav formell kompetanse. Alle tar tross alt ikke videregående skole eller høyere utdanning, selv om mange gjør det.

Ifølge et av de store firmaene innenfor renhold og hjembaserte tjenester, er det særlig arbeidstakere fra EØS-området som rekrutteres. Andelen etnisk norske er minst i Oslo, men større andre steder i landet – hvilket antagelig kan sees i sammenheng med andelen høyt utdannede på stedet.

Det er visstnok særlig to grupper som søker til denne bransjen: Den ene gruppen består av høyt utdannede mennesker som nettopp har kommet til Norge, men som ennå ikke har fått godkjent utdanningen sin her, og som trenger tid til å lære seg norsk. De arbeider ofte som renholdere mens de venter på godkjenning av utdanningen, tar tilleggsutdanning for å få den godkjent og for å lære norsk og få referanser.

Den andre gruppen har liten eller ingen kompetanse og har et lengre perspektiv på jobben de tar. Disse kommer svært ofte fra den uregulerte delen av økonomien, dvs. fra “svart” arbeid.

Dette er selvsagt ikke høyinntekstgrupper, men en årsinntekt på ca. 300.000,- – som jeg fikk oppgitt som en cirka årslønn i dette firmaet – er heller ikke “slavekontrakt”. Å komme inn i ordnede arbeidsforhold er selvsagt også av uvurderlig betydning for mange av dem som bare har oppholdt seg i den “svarte” delen av økonomien.

Det er ingen i disse firmaene – og neppe noen av dem som jobber der – som selv oppfatter seg som “tjenerskap” eller “hushjelper”, eller som mener at de gjør “negerjobber” og “drittjobber”. Ser man på hjemmesidene til de som driver i bransjen, brukes det et helt profesjonelt språk. Men de forteller at de sliter med dette vis à vis bl.a. pressen og andre som deltar i samfunnsdebatten.

Forleden ville f.eks. en avis – nettopp i anledning denne debatten – fotografere et par renholdere som arbeidet i et hjem. Og vinklingen var klar på forhånd: Firmalogo skulle ikke synes, renholderne skulle bare være i bakgrunnen, de skulle presenteres som “to venninner”, enda de er to arbeidskolleger osv. Avisen ønsker altså ikke å fremstille dem respektfullt og som de profesjonelle arbeidstakerne de er – nei, de skal fremstilles som nærmest usynlige og utnyttede tjenere.

Slik kan mytene leve videre – mens de som tilsynelatende vil disse arbeidstakerne best, er de som mest ivrig også fortsetter å snakke dem ned og motsetter seg ordninger som kan styrke deres muligheter for å få ta del i et ordinært, “hvitt” arbeidsmarked.

Det lukter litt dobbeltmoral – både på den ene og andre måten.

Det var ingen store basketak eller konflikter på Høyres landsmøte. Det er det sjelden i partier som går bra. Men det ble diskutert politikk, særlig “kvalitet i omsorgen” og “kunnskap i skolen”. Og substansløst var det ikke. 

Det er nærmest blitt et munnhell blant journalister og kommentatorer at det er helt “umulig” å forklare Høyres fremgang. Ifølge Marie Simonsen, for eksempel, er det “ingen” som skjønner hvorfor Høyre går frem.

Jeg kan være enig i at det ofte kan være vanskelig å forklare et partis fremgang eller tilbakegang. Ofte kan dessuten bildet være komplekst og dermed vanskelig å forklare og formidle for dem som gjerne vil ha klare, enkle svar. Men enkelte ganger har jeg inntrykk av at journalister ikke forstår det de ser, fordi de ikke liker det de ser. Det de liker, derimot, har de ganske lett for å forklare.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Et litt komisk uttrykk for hvor vanskelig det er å se ting fra en annen kant enn sin egen, hørte vi på NRK i dag morges. Da skulle redaktør i Dagsavisen, Kaia Storvik, analysere situasjonen. Hun konkluderte uten videre med at diskusjonen om hvordan “arbeidslivet skal organiseres” tydelig er en “vinnersak” for venstresiden. Det forekom henne åpenbart veldig fjernt at diskusjonen om organiseringen av arbeidslivet – om turnusordninger, midlertidig arbeid og fagforeningsmakt – også kunne være til gunst for høyresiden. Men det er kanskje ikke så rart når man selv har sin politiske bakgrunn i RV?

Jeg syns ikke det er så veldig vanskelig å peke på noen av årsakene til Høyres suksess.

For det første er det vel temmelig klart at Høyre vinner på de rødgrønnes problemer. Det kan dreie seg om konkrete saker, som f.eks. de mange konfliktene innad i Regjeringen og de rødgrønne partiene – eller det kan skyldes en generell regjeringsslitasje. 

For det andre skyldes Høyres fremgang, tror jeg, en ny stil. Jeg tror velgerne, enten de er seg det bevisst eller ei, reagerer positivt på at Høyre prioriterer å snakke om sine egne saker og standpunkter fremfor hele tiden å rakke ned på andre. Kaia Storvik mente at det var veldig “offensivt” av Raymond Johansen å lange ut mot Høyres landsmøte allerede mens det pågikk. Jeg er ikke like sikker på det. Det er i hvert fall en påfallende forskjell på strategi i Høyre og Arbeiderpartiet for tiden: Høyre skal snakke om egen politikk. Arbeiderpartiet skal også snakke om (eller snarere “avsløre” og “avkle”) Høyres politikk.

For det tredje tror jeg Høyre tjener på å snakke mer om velferd på en annen måte enn før. Politikken er ikke endret, men retorikken er ny. Spørsmålet er hva det betyr? Har Høyre blitt et sosialdemokratisk parti, eller har Høyre simpelthen fått selvtillit nok til å ta sin rettmessige del av eierskapet til den norske velferdsmodellen, dens historie og utforming i dag? Etter min mening er det det siste som skjer. Mange i både Ap og Høyre har trodd på den samme historiske myten om velferdsstatens fremvekst og om de respektive partienes rolle i velferdspolitikken.

For det fjerde tror jeg Høyre er i ferd med å gjenta noe av den samme suksessen som på 1980-tallet – ved at partiet går inn for reformer som “alle” ser vil presse seg frem. Partiet har med andre ord en mer fremtidsrettet politikk på viktige områder. Mer valgfrihet for borgerne. Større fleksibilitet i arbeidstid og tjenestetilbud. Flere private aktører til å være med å løse oppgavene. Alt dette vil presse seg frem, og venstresiden kommer ikke til å reversere det. Det ligner kampen for et åpnere samfunn på 80-tallet. Sakene er kanskje ikke like åpenbare som da, men det er den samme typen diskusjon og saker.

For det femte nyter sikkert Høyre godt av en “winners team”-effekt. Mange vil være med der det skjer noe, og der det er fremgang – akkurat som mange forlater synkende skuter. Også dette tjener Høyre på nå.

Jeg var ikke til stede på Høyres landsmøte selv, men vet av erfaring at slike møter er veldig hyggelige og inspirerende for dem som er til stede. 

 At det likevel er mange fallgruver å gå i før valget i 2013 er helt åpenbart – men det får jeg eventuelt komme tilbake til i en senere blogg!

Når sølvpuss for de rike blir hovedsaken i debatten om skattefradrag for tjenester i hjemmet – ja, da er debatten på villspor.

Civita har i dag lansert et notat om temaet, der vi foretar en grundig gjennomgang av erfaringene med den svenske ordningen med skattefradrag og drøfter argumenter for og mot en tilsvarende ordning i Norge.

Det viktige er selvsagt ikke å lage lukrativ ordning for de rike. De rike har forlengst skaffet seg den hjelpen de trenger, og de har formodentlig også råd til å gjøre det “hvitt”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det viktige med en slik ordning er for det første at det skaper nye arbeidsmuligheter for mennesker som har liten eller ingen formell kompetanse, eller som har problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet av andre grunner. Det kan f.eks. gjelde nykommere til Norge som snakker litt dårlig norsk.

For det annet er det en ordning som kan hjelpe mennesker som av ulike grunner er eller føler seg tvunget til å jobbe “svart”, over i den regulerte delen av økonomien, der de ikke bare betaler skatt, men også vil nyte godt av den beskyttelse det regulerte arbeidslivet kan tilby.

Grunnen til at det er mulig å skape et slikt større og mer velfungerende arbeidsmarked, er at det er økende etterspørsel etter tjenester i hjemmet. Befolkningen i Norge blir i stigende grad spesialister på sitt felt og kan ikke uten videre hjelpe seg selv med oppgaver i hjemmet. Noen har ikke tid uten at det går sterkt utover jobb, fritid eller familieliv – andre greier det ikke, fordi det er for vanskelig – og atter andre oppgaver skal og må løses av fagfolk.

Et slikt arbeidsmarked kan altså inkludere flere og gjøre det lettere og tryggere å gjøre bruk av slike tjenester. Det dreier seg ikke primært om sølvpuss (selv om jeg i og for seg ikke ser noe galt i å pusse sølv), men om renhold, tilsyn med barn, hagearbeid og håndverkertjenester.

Det må det gå an å diskutere uten å velte seg i gammeldags upstairs- and downstairs-retorikk.

Notatet, som Anne Siri Koksrud i Civita har skrevet, kan du lese her.