Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Om vi syns forskjellene er små eller store i norsk politikk, avhenger av ståsted og perspektiv.

Forskjellene virker større for nordmenn i Norge – enn de er for nordmenn ute eller for utlendinger som betrakter Norge.

Forskjellene virker større i samtiden enn de virker i ettertid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Forskjellene virker større for dem som er aktive i partiene enn for dem som står utenfor.

Og forskjellene er større på noen områder enn de er på andre.

Ett område hvor det alltid har vært relativt små forskjeller, er på det sosial- eller velferdspolitiske området. Civita og jeg har skrevet om det mange ganger før, bl.a. i forbindelse med utgivelsen av Den norske velferden. Men også mange studier av norsk velferdspolitikk de siste 15 – 20 år viser at forskjellene er små: Omfang og retning på velferdspolitikken har i liten grad vært avhengig av regjeringenes farge.

Noen ganger er det likevel en viss ideologisk uenighet mellom partiene om hvilken vei man skal gå. Slik var det på 1980-tallet, da Høyre ønsket “et åpnere samfunn”, mens Arbeiderpartiet lenge motsatte seg større fleksibilitet i åpningstider og offentlige tilbud.

I dag står vi igjen ved en korsvei der det er en viss uenighet om veien videre. Det ser ut til at Høyre – og langt på vei også de andre borgerlige partiene – er opptatt av tre viktige forutsetninger for fortsatt utbygging av velferden, som de rødgrønne er imot:

* Mer valgfrihet for borgere og brukere.

* Flere private aktører, ideelle organisasjoner og sosiale entreprenører i arbeidet med å løse samfunnsoppgavene.

* Økt kompetanse og kvalitet fremfor kvantitet i de offentlige tjenestene.

For de ikke-borgerlige partiene er de to første punktene kontroversielle. Det siste er selvsagt ikke i seg selv kontroversielt, men når det skal være flere og mer av alt, er det vanskelig samtidig å satse på kvalitet.

Mange spør om Høyrebølgen og høyrebølgen bare er et resultat av retorikk og misnøye med de rødgrønne partiene. Jeg tror at også disse reelle politiske spørsmålene spiller en rolle.

Vi kan jo stille følgende test-spørsmål til oss selv: Kommer borgerne til å ha større valgfrihet om 10 — 20 år? Kommer flere private til å være med i arbeidet med å løse samfunnsoppgavene om 10 – 20 år?

Den som svarer ja på det, har samtidig svart på hvem som vinner kampen om dagens velferdspolitiske stridstema.

Det blir neppe de rødgrønne.

I dag var det et ganske overraskende innslag på Dagsrevyen.

Det viser seg at FrP går inn for ganske omfattende endringer i Arbeidsmiljøloven, og dette fikk naturlig nok bred dekning. Dagsrevyen brukte de fem første minuttene på saken – hvorav litt tid gikk med til et intervju med stortingsrepresentant Robert Eriksson fra FrP, mens mesteparten av tiden gikk med til et innslag med kritiske bilmekanikere, fordømmende kommentarer fra LO-leder Roar Flåthen og et lengre intervju med Martin Kolberg (Ap), som selvsagt også var svært kritisk.

Grunnen til at jeg ble overrasket, var ikke substansen i forslaget. Det har jeg ikke hatt tid til å vurdere i detalj. Men selv uten å vurdere det, vet jo de fleste at slike forslag er kontroversielle. Jeg var derfor mest overrasket over at jeg ikke før hadde fått med meg at Frp hadde vedtatt denne politikken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På slutten av innslaget ble det reklamert med at Kolberg skulle videre til Aktuelt. Der var også Robert Eriksson, og for første gang ble det klart at dette ikke er vedtatt FrP-politikk. Eriksson sier at det er et forslag han har fremmet sammen med sitt fylkesparti Nord-Trøndelag i en resolusjon til landsmøtet. Men igjen får Kolberg svinge seg til de store retoriske høyder i sin fordømmelse av både forslaget, FrP og alt annet som kan kalles “høyrepartier”  og høyrepolitikk i Europa.

Dette fikk meg til å twitre litt. Jeg syns, ærlig talt, det er ganske utrolig at NRK vier så mye og så sentral plass til et resolusjonsforslag som ikke er vedtatt uten at NRK opplyser om det, og at Kolberg – enten forslaget var vedtatt eller ikke  – får uforholdsmessig mye plass til å slakte forslaget.

Det var flere på twitter som var enig med meg, men ikke NRK. De twitret tilbake at “forslaget kommer ikke fra fylkeslag, men fra arb.komiteleder Eriksson på vegne av Stortingsgruppen” og “Er eit forslag frå Stortingsgruppa til FrP. Ikkje frå eit fylkeslag. Sjekk på www.frp.no” .

Jeg bestemte meg igrunnen først for å sjekke Dagsrevy-innslaget en gang til. For enten det er Nord-Trøndelag FrP og/eller stortingsgruppen som har fremmet et resolusjonsforslag, så er og blir det et resolusjonsforslag som skal behandles på FrPs landsmøte. Det er altså p.t. ikke FrPs politikk.

Men hvordan blir det presentert i Dagsrevyen?

“Fremskrittspartiet vil ha…”.    “FrP krever omfattende endringer…”    “Partiet vil at…”.    “FrP mener…”.   “FrP sine forslag…”. osv. Ikke en eneste gang i innslaget – som altså varte i fem minutter – greier NRK å få frem at dette er et resolusjonsforslag til landsmøtet, og at det altså ikke er vedtatt politikk. De ganger Dagsrevyen omtaler det som “forslaget”, må en vanlig seer få det inntrykk at det dreier seg om et forslag fra FrP overfor Stortinget/andre partier/velgerne – mens det altså i virkeligheten er et forslag fra noen i FrP til FrPs landsmøte. En eneste gang i innslaget sier reporteren “FrP sine stortingsrepresentanter vil..”, men dette endrer overhodet ikke inntrykket av at forslaget er vedtatt av FrP.

I Aktuelt fortsetter det. Der heter det at “Det er FrPs visjon for arbeidslivet”, “Hvis FrP får viljen sin…” osv – mens det først er når Eriksson kommer til ordet på direkten at misforståelsen blir oppklart.

På www.frp.no har Robert Eriksson nå gitt en uttalelse. Eriksson og de som twitrer i NRK har forskjellig fremstilling av hvem som er forslagsstillere. Uansett har Dagsrevyen laget et innslag som etterlot et helt galt inntrykk hos seerne om dette forslagets status, samtidig som de ga en motstander av FrP rikelig tid til å argumentere mot forslaget uten at seerne kunne forstå at det ikke var FrPs vedtatte politikk og uten at seerne fikk en god beskrivelse av hva forslaget gikk ut på. Og Aktuelt fortsatte på samme måte – til Eriksson forsøkte å oppklare det hele.

Kyrre Nakkim har også twitret. Han spør “Hvorfor skyte på budbringeren? Diskuter saken, ikke det faktum at vi bringer et forslag fra Frp-gruppa frem for off debatt.”

Til Kyrre Nakkim vil jeg si: Jeg diskuterer naturligvis hva jeg vil. Arbeidsmiljøloven er viktig, og den kommer jeg nok til å engasjere meg mer i. Men NRK – en lisensfinansiert allmennkringkaster – og NRKs politiske journalistikk er også meget viktig å diskutere, og det tror jeg det er viktig at også NRK anerkjenner. NRK er dessuten ikke bare en budbringer – NRK er også en aktør. Og for å gjenta: NRK bragte ikke frem “et forslag fra Frp-gruppa” til landsmøtet. At det var et resolusjonsforslag fra Frp-gruppa (og/eller Nord-Trøndelag FrP) til landsmøtet kom overhodet ikke frem i Dagsrevyens lange innslag.

Det kan være gode grunner for å dekke forslag som fremmes til partienes landsmøter. Men da bør det fremkomme at det er forslag, og man bør vurdere å la forslagsstillerne komme til orde på en minst like god og grundig måte som kritikerne fra andre partier kommer til orde.

Jeg vet ikke om Dagens Næringsliv har lest bloggen min, men det kan nesten virke sånn. I dagens lederartikkel spinner i alle fall avisen videre på det samme temaet som jeg skrev om etter at jeg hadde lest Bjurstrøms filosoferinger over arbeidsmarkedet og vaskehjelpenes rolle. Bjurstrøm syns tydeligvis synd på vaskehjelpen, som ikke har noen til å vaske for seg, og hun mener åpenbart at det ikke er bra at folk ikke “gidder” å vaske selv, men i stedet bruker vaskehjelp. Hun vil likevel “ikke moralisere over hva folk bruker pengene sine på”, ettersom hun selv har hatt vaskehjelp.

Trenden med å ville kjøpe flere tjenester vil helt sikkert forsterkes. Bjurstrøm syns tydeligvis det er bekymringsfullt, men det syns ikke jeg. Snarere enn å bekymre seg over det, burde man kanskje legge til rette for at flere kan gjøre det.

I dag er det visstnok 20 prosent som kjøper vaskehjelp til hjemmet, men ca halvparten gjør det dessverre “svart”. Men hvorfor er det ikke flere, og hvorfor er det ikke flere som gjør det “hvitt”?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror det er flere årsaker.

En årsak er økonomi. Det er rett og slett dyrt å kjøpe slike tjenester. Undersøkelser både fra Danmark og Norge tyder da også på at dette er den viktigste grunnen til at mange kjøper og kanskje også utfører  tjenester “svart”: Det er billigere og enklere.

I Sverige har man fått bukt med deler av dette problemet ved å innføre et skattefradrag for kjøp av tjenester i hjemmet. Det har gitt en sterk vekst i hjemmeservicebransjen, gitt arbeid til mange arbeidsløse og gjort at mange som tidligere arbeidet eller kjøpte tjenester “svart”, nå kan gjøre det “hvitt”.

En annen grunn til at såpass få kjøper f.eks. vasketjenester er de negative holdningene som mange, særlig på venstresiden, ser ut til å ha.

For det første handler det om negative og nedlatende holdninger til dem som utfører slikt arbeid. Det snakkes om “drittjobber”, folk som tar seg av hverdagslivets trivialiteter for en billig penge, tjenerskap, filippinere i Oslo vest og mennesker som nærmest pr definisjon er utnyttet og underbetalt.

Men hvorfor snakker så mange om disse jobbene – og de som utfører jobbene – på denne måten? Hvorfor kan man ikke bare snakke om dem som helt vanlige profesjonelle arbeidstakere som gjør viktige jobber, som å holde rent eller passe barn og gamle?

Det er verdt å merke seg at det er de som selv mener at de står “øverst”, som ser ned på de som utfører dette arbeidet. De som er vaskehjelper, ser neppe ned på seg selv. For mange vil det være en drøm å gjøre slikt arbeid – enten fordi de står utenfor arbeidsmarkedet og gjerne vil inn, eller fordi de kommer fra et fattig land.

Denne nedlatende holdningen er nok også basert på myter om hvordan arbeidsrelasjoner nå arter seg. Relasjonen mellom en tjenestekjøper eller arbeidsgiver og en vaskehjelp, praktikant eller håndverker som utfører tjenester i hjemmet, kan selvsagt være helt profesjonelt og en vinn-vinn-situasjon for begge parter – slik det stort sett er i arbeidslivet. Og jo mer dette tjenestemarkedet profesjonaliseres, jo lettere blir det å etablere slike profesjonelle og gode relasjoner og arbeidsforhold.

I gamle dager var det nok ofte slik at fine familier hadde et tjenerskap som år ut og år inn var prisgitt den samme familien. Nå er vaskehjelpene arbeidstakere eller selvstendige oppdragstakere med mange kunder og/eller en arbeidsgiver de selv kan velge. Dermed er det også en likestilt relasjon – slik også advokater, regnskapsførere, tannleger, frisører og andre har til sine kunder og klienter.

Å være bekymret spesielt over vaskehjelpenes kår viser også hvor nærsynt man er. “Hverdagens trivialiteter” er jo ikke blitt borte – velstandsutviklingen og spesialiseringen har bare ført til at vi ikke utfører alle oppgavene selv lenger. Men mange av oppgavene, som f.eks. det å sy klærne våre, utføres nå ofte langt borte, bl.a. fordi arbeidskraften fortsatt er billigere i fattigere land. Dette, i motsetning til vaskehjelpen, som må utføre arbeidet sitt her. Mange ser bare ut til å bekymre seg over det “trivielle” arbeidet de ser, mens de glemmer det de ikke ser. Det viser vel at vi antagelig bare har godt av å se at arbeidet  faktisk gjøres. 

Norge er et land med veldig høyt utdannings- og lønnsnivå. Selv de som ikke er i arbeid, har ganske gode inntekter målt mot mennesker i andre land. Skal vi kunne opprettholde et høyt lønnsnivå, må vi også i fremtiden skaffe oss mye og god utdanning og være veldig produktive. Dermed er det naturlig at færre utfører jobber som krever liten eller ingen formell kompetanse.

Men det er ikke negativt – tvert om. Det åpner for at andre, som mangler kompetanse, kan få jobber de ellers ikke ville fått – og det gjør at vi samlet sett blir mer velstående og kan løse flere problemer bedre.

I et intervju i Dagsavisen lørdag filosoferer arbeidsministeren over den norske rikdommen og hva den gjør med oss.

“Etter hvert som vi er blitt rikere, er tida vår blitt veldig dyrebar. Vi kjøper tjenester i stadig større skala. Men hvem vasker for vaskehjelpen”, spør arbeidsminister Hanne Bjørstrøm.

Etter Bjurstrøms oppfatning må vi “passe oss for at det vi ikke gidder å gjøre selv, gjøres av folk fra fattige land til en veldig dårlig lønn. Det kan vi ikke akseptere”, sier arbeidsministeren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Bjurstrøm har visstnok “alltid lurt på hvem som vasker for vaskehjelpen”. Men hvorfor lurer hun ikke på hvem som lager skoene til skomakeren og osten til bonden? Før lagde vi jo våre egne sko og vår egen ost selv, men nå “gidder” vi altså ikke det lenger – og overlater i stedet disse jobbene til andre.

Det er flere ting å si om Bjurstrøms underlige resonnementer.

For det første er det merkelig at ikke Bjurstrøm har bedre forståelse av den spesialisering og arbeidsdeling som er en helt naturlig del av velstandsutviklingen og alltid har vært det i alle land – og som gjør oss mer produktive totalt sett. For eksempel syr vi heller ikke våre egne klær lenger, nettopp fordi det er mer fornuftig at noen spesialiserer seg på dette, mens vi spesialiserer oss på noe annet.

Mer beklagelig er den holdningen hun avslører at hun har til de som vasker. Det er tydelig at Bjurstrøm ser på arbeidsmarkedet som et hierarki, der den “laveste” jobben er vaskehjelpens, hvilket gjør at vaskehjelpen heller ikke har noen “under seg” som kan vaske for ham. 

Men en vaskehjelp er ikke en slave eller en som pr definisjon blir utnyttet på arbeidsmarkedet. En vaskehjelp er en helt ordinær arbeidstaker (eller kanskje selvstendig næringsdrivende) som gjør en veldig viktig jobb – og som selvsagt er helt likeverdig alle andre arbeidstakere. Av og til virker det som om venstresiden “ser ned” på en del yrker, og derfor også har store problemer med å akseptere deres eksistens.

Bjurstrøms utsagn om at hun ikke kan akseptere at folk fra fattige land gjør jobber vi ikke gidder å gjøre til en veldig dårlig lønn, er også problematisk. Jeg vet ikke hva hun mener med “veldig dårlig lønn”, men hvis det er en lovlig og ikke tariffstridig lønn, kan vel ikke dette være problematisk?

I globalt perspektiv er det veldig positivt at mennesker fra fattige land får anledning til å jobbe og få en høyere inntekt enn de ellers ville fått. Det er dette som fører til at vi kan bekjempe fattigdom og oppnå utvikling. Det finnes neppe noe mer effektivt utviklingspolitisk tiltak enn innvandring til rike land, selv om innvandrere gjør jobber vi ikke “gidder” å gjøre lenger.

Stortingets visepresident, SVs Akhtar Chaudry, viste en oppsiktsvekkende mangel på kunnskap om norsk skolepolitikk da han i dag deltok i en debatt i Dagsnytt 18 sammen med Høyres byrådsleder Stian Berger Røsland.

Bakgrunnen for debatten var at Aften i går kunne avsløre at Akhtar Chaudry, som selv bor på Furuset, sender ett av sine barn til den andre siden av byen for å gå på Nordberg skole. Avsløringen skulle åpenbart tjene til å få frem to “skandaler”, ifølge Aften:

For det første underbygger Chaudry med dette at det foregår en flukt fra skolene i øst til vest, fordi mange foreldre ikke ønsker at barna deres skal gå på skoler med en høy minoritetsandel.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For det annet er det et spørsmål om liv og lære, ettersom Chaudrys parti – SV – alltid har vært imot fritt skolevalg – dvs. at Chaudry selv benytter seg av en frihet han vil nekte andre. Det er altså ikke samsvar mellom liv og lære.

Jeg er alltid litt skeptisk til slike liv og lære-debatter. Det er ofte legitimt å ta opp slike spørsmål, men man må trå varsomt. Når det er barn i bildet, kan det foreligge grunner til at slikt skjer, og som offentligheten ikke har noe med å få innsyn i. Hadde Chaudry valgt ikke å forklare seg og henvist til private årsaker, er det noe som må respekteres.

Men Chaudry gjorde ikke det. Han forklarte i detalj hvorfor familien hadde valgt å la sønnen gå på Nordberg i stedet for på Gran skole. Forklaringen var ikke misnøye med skoletilbudet på Furuset – snarere tvert om. Ifølge Chaudry er både miljøet og skolene på Furuset svært bra.

Grunnen til at Chaudrys sønn valgte Nordberg, var helt uskyldig: Gutten hadde lyst, og han hadde alliert seg med et par kamerater, som også syns det var “morsomt” å gå på Nordberg. Og dermed syntes ikke foreldrene at de kunne nekte ham det.

Ingenting av dette er klanderverdig, etter min mening. Det som er merkelig, er at Chaudry ikke kan innrømme at den valgfriheten han da benytter seg av, er en frihet SV alltid har vært imot. SV er rett og slett imot både de fleste friskoler og fritt skolevalg, og det vet alle som bare såvidt har fulgt norsk skoledebatt. (I et av de mer absurde øyeblikkene i SVs skolehistorie var SV til og med imot fritt skolevalg da partiet, i 2003, foreslo at skolene skulle få velge om de ville ha latin eller gym på timeplanen. Elevene skulle altså tvinges til å ha latin eller gym, ifølge SV, fordi SV ikke kunne tenke seg å la elevene velge skole.)

Chaudry, Stortingets visepresident, hadde hatt minst ett døgn til å forberede seg da han møtte til debatt i Dagsnytt 18. I mellomtiden kunne han f.eks. konsulert sine partifeller i bystyret eller sin partileder, som er kunnskapsminister, funnet ut av SVs skolehistorie og tenkt på hvordan han skulle forklare seg. Men nei, han hadde ikke engang greid å finne ut om SV hadde vært mot fritt skolevalg i Oslo!

I stedet prøvde han, litt halvhjertet, å hevde at SV ikke hadde vært mot fritt skolevalg. Partiet hadde bare, de siste 15 år, vært intenst opptatt av å kjempe for retten til å gå på nærskolen! Men er det noen partier, noen politikere, noen overhodet som har kjempet mot retten til å gå på nærskolen?!

Selvsagt ikke. Retten til å gå på nærskolen er lovfestet i Norge og har ikke vært anfektet av noen regjering eller noe parti så langt tilbake jeg kan huske. Da jeg var utdanningsminister fra 2001 til 2005 gikk jeg eksplisitt inn for å beholde denne retten, fordi det betyr mye for mange familier at små barn kan gå på den nærmeste skolen.

Men utover denne lovfestede retten, som kommunene ikke kan oppheve, er det opp til kommunene å bestemme om de vil ha (en form for) fritt skolevalg i grunnskolen og opp til fylkene å avgjøre om de vil ha det i videregående opplæring. I mange land, som Sverige for eksempel, er det også lovfestet at det er fritt skolevalg i grunnskolen, men slik er det altså ikke i Norge. Kommunene bestemmer.

Ingenting av dette kan Chaudry ha hatt nevneverdig kunnskap om, og det er – når sant skal sies – litt merkelig, alt tatt i betraktning.

Ellers var det vel typisk journalistisk å spørre Stian Berger Røsland hva han ville gjort, dersom han hadde bodd på Furuset. Han svarte ikke på det, men det kan han jo – med respekt å melde – heller ikke. Chaudrys sønn fikk bare lyst, og hvordan kan Berger Røsland vite om hans barn kunne få en tilsvarende lyst i en lignende situasjon – eller kanskje, mer alvorlig, hadde behov for å bytte skole, f.eks. fordi de mistrivdes eller ble mobbet? Ville ikke det vært like legitimt som at Støres barn eller Stoltenberg’ene i sin tid fikk lyst eller behov til å gå på en annen skole?

Når alt kommer til alt er vel kanskje Chaudrys historie en fin historie, som viser at Aften overdramatiserer sin dekning av den såkalte delte byen.

Chaudrys sønn byttet ikke skole fordi han var misfornøyd med miljøet eller skolene på Furuset – snarere tvert om.

Chaudrys sønn, og kanskje også kameratene hans, har bidratt til at Nordberg skole får en mer etnisk mangfoldig elevgruppe med mer variert bakgrunn.

Greier byrådet å videreføre og kanskje til og med forsterke resultatene av den politikken som føres, og som gjør at skolene i f.eks. Groruddalen fortsatt er svært gode (slik Chaudry også ganske riktig påpeker)  ja, så vil det også kunne føre til større trygghet hos dem som i dag eventuelt flykter av andre og mer negative grunner enn Chaudrys sønn hadde. Det virker ikke som om pressen vil høre etter, men Oslo kommune har  satt inn svært omfattende tiltak for å sørge for at skolene er like gode i hele byen: Det er bl.a. mer ressurser og svært gode lærere på skoler med høy minoritetsandel.

For øvrig bør alle de som er opptatt av den såkalte delte byen kanskje tenke litt mer langsiktig. Det finnes ingen hovedstad, meg bekjent, som ikke er litt delt. Det er utopisk å tenke seg en storby der alt er likt overalt. Det er heller ikke ønskelig. Samtidig har Oslo kvaliteter som gjør at den er langt mindre delt enn mange andre storbyer. For å ta ett eksempel: At det blir flere mennesker med innvandrerbakgrunn i Groruddalen er ikke et uttrykk for ghettofisering, men for det motsatte: Innvandrerbefolkningen “stiger i gradene”, får bedre utdanning, høyere inntekter og bedre boliger.

På ett tidspunkt må man også slutte å kategorisere mennesker som “minoritetsspråklige” og “innvandrere”. De aller flest barn av innvandrere er norske, de snakker som regel utmerket norsk, de skaffer seg svært god utdanning og blir godt integrert.

Til slutt dette: Stian Berger Røsland deltok i en debatt til i Dagsnytt 18 i kveld. Han møtte en representant for en organisasjon som sniker på trikken i protest mot at trikken ikke blir enda billigere og bedre. Jeg husker ikke navnet hennes, men hun burde ha vært beskyttet mot seg selv. Makan til vås skal man lete lenge etter.

I går ble jeg glad da jeg hørte Dagsnytt 18.

Byråd Anniken Hauglie (H) og skribent Karen Thue diskuterte Oslo kommunes kampanje for å rekruttere flere fosterforeldre til barn som trenger det. Debattens tema var rekrutteringsmetoden som kommunen bruker. Thue mener at kommunen nærmest reduserer barna til handelsvarer i sin kampanje, mens Hauglie, som riktig nok til en viss grad var enig med Thue, fremhevet behovet for å ta mange metoder i bruk, fordi behovet er så stort, og fordi det viktigste tross alt er å skaffe barna et trygt hjem.

Jeg syns begge debattanter hadde gode argumenter, men det er ikke poenget her.

Det som slo meg, var at det her var to unge, borgerlige, liberal-konservative kvinner som diskuterte med hverandre (uten at dét ble gjort til et poeng i debatten), og at de begge  fremsto som meget dyktige: De var kunnskapsrike, kunne artikulere seg og debatterte saklig.

For meg var det ett av mange tegn på at det nå skjer veldig mye positivt på borgerlig side i politikken. Det er stadig flere unge, dyktige mennesker (og mange kvinner!) som engasjerer seg, bl.a. i miljøet rundt Civita og Minerva. Litt av målet med Civita – å bidra til å skape et borgerlig-intellektuelt miljø – er i ferd med å bli en realitet. Det kommer forhåpentligvis til å berike samfunnsdebatten og styrke de liberale og konservative ideene i årene som kommer.

Det er også interessant å merke seg at ulike mennesker med ulike borgerlig-ideologiske ståsteder og tildels også delte meninger lever side om side og kan samarbeide og diskutere på en konstruktiv måte – slik Hauglie og Thue gjorde i går. Vi unngår de basketakene vi ofte har sett på venstresiden, og det tror jeg vi kan være glade for. Mens Hauglie er aktiv politiker, og Thue er en del av miljøet rundt Civita og Minerva.

Jeg, som ble politisk aktiv på 70-tallet, husker ofte tilbake til en tid da det nesten ikke var mulig å oppdrive unge kvinner på høyresiden i norsk politikk, og da det var vanskelig å finne interessante miljøer på borgerlig side,  fordi det eneste korrekte var å tilhøre “den gode”  venstresiden.

Nettopp derfor er det så gledelig å se det som nå skjer på borgerlig side – slik debatten i Dagsnytt 18 i går var en påminnelse om.

Venstresiden har lenge hatt et retorisk overtak i velferdsdebatten.

Arbeiderpartiet har greid å overbevise seg selv og andre om at det er Arbeiderpartiet som har skapt velferdsstaten, og at partiet derfor også har et slags eierskap til den og monopol på å vurdere hva som styrker og svekker den.

Samtidig fremsettes de mest utrolige, og helt grunnløse, påstander om hvilke ulykker de borgerlige partiene, herunder særlig “høyrepartiene”, vil stelle i stand, dersom de kommer til makten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et av de mer famøse eksemplene på denne formen for trusselpolitikk står tidligere sosialminister Olav Gjærevoll for. Før valget i 1965 skrev han et brev til landets pensjonister, der han fortalte dem at de måtte stemme på Arbeiderpartiet for å være sikre på å få folketrygd. Halfdan Hegtun fra Venstre tok til motmæle ved å sende et tilsvarende brev, der han fortalte at folketrygden ville bli innført også med en borgerlig regjering. Dessuten forsikret han om at han for egen del også  ville kjempe for at pensjonistene skulle få det særtillegget Arbeiderpartiet ikke hadde gått inn for.

Halfdan Hegtun er en av kildene til Civitas bok Den norske velferden, som – i motsetning til de fleste andre politiske fremstillinger – gir en beskrivelse av den norske velferdsstatens fremvekst med vekt på borgerlige politikeres og partiers bidrag. Et hovedbudskap i boken er at velferdsstaten hverken er en særnorsk eller sosialdemokratisk oppfinnelse, og at den norske velferdsstaten, slik den fremstår i dag, er resultat av mange partiers innsats – herunder særlig Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet, som er de eldste partiene. (Tilsvarende betyr FrP og SV svært lite, siden disse partiene ble etablert etter at velferdsstaten var etablert.)

Mottagelsen av boken og debatten om den har vært veldig interessant.

Flere fremtredende forskere konstaterer at Civita slår inn åpne dører, ettersom det ikke finnes noen akademikere av betydning som mener at velferdsstaten er Arbeiderpartiets eller sosialdemokratiets verk. Alle synes å mene tvert om, nemlig at velferdsstaten er politisk fellesgods – og at dette er noe som i akademiske kretser er allmenn kunnskap.

Arbeiderpartiet, derimot, i likhet med f.eks. SV, tegner et helt annet bilde og mener at Civita “skriver om historien” og driver “historisk kvakksalveri”.

Og pressen avslører seg ved å vise at også den tror mest på venstresidens versjon og omtaler derfor oss i Civita som “frekke” og “freidige” og Civitas bok som en “radikal nytolkning” av historien.

Det som for forskerne er å slå inn åpne dører, er altså for pressen å foreta en frekk og radikal nytolkning – mens det for venstresiden er å drive forfalskning.

Problemet for venstresiden er nok imidlertid at påstandene om forfalskning og “kvakksalveri” ikke er ledsaget av et eneste konkret eksempel. Det forblir påstander og retorikk – akkurat som “eierskapet” til velferdsstaten er basert på retorikk. Et strålende eksempel i den forbindelse er Raymond Johansens tale til Arbeiderpartiets landsmøte.

Her svinger han seg opp til de store høyder i sin fordømmelse av bl.a. Civita, fordi vi har “skrevet om historien” og bedriver “kvakksalveri”. Johansen siterer bl.a. meg (nesten korrekt), som har skrevet at “Norge i 2011 ligner mer på det samfunnet de borgerlige så for seg etter krigen, enn det samfunnet Arbeiderpartiet ønsket». “Det er nesten ikke til å tru!”, ropte Johansen til stående ovasjoner fra deltagerne på Arbeiderpartiets landsmøte.

Som sannhetsvitne bruker Johansen bestefaren sin, Hans Berntsen. Han var bud, stemte alltid Arbeiderpartiet og meldte seg tidlig inn i LO. Han var visst dessuten en god og sindig mann, som ønsket det beste for seg og sine og samfunnet.

Hans Berntsen var, så langt jeg har kunnet finne ut, født i 1911. Det vil si at han var en ung mann fra midten av 1920-årene og utover på 30-tallet. Og hva sto Arbeidpartiet for da?

På 20-tallet var Ap et kommunistisk parti, som ville ha revolusjon og arbeidsklassens diktatur, og som ville bryte ned “maktorganene”, herunder særlig militærvesenet og statens rettsorganer, med alle midler. På 30-tallet kjempet Ap fortsatt for sosialisme, planøkonomi, statens overtagelse av produksjonsmidlene og fjerning av kapitalismen og den private eiendomsretten. Ap gikk den gangen også langt i å likestille kapitalisme med fascisme.

Er det dette samfunnet vi har fått i dag?

Heldigvis ikke.

Ligner samfunnet vårt i dag mer på det de borgerlige partiene den gangen ønsket seg?

Det er kanskje nesten ikke til å tru, men ja – det gjør det.

Aftenpostens Håvard Narum rapporterte følgende fra Arbeiderpartiets landsmøte:

“En partisekretærs landsmøtetale i Ap kan aldri bedømmes ut fra saklig innhold. Da ville den nesten uansett stå til stryk. Talen må vurderes ut fra sitt formål: Å inspirere partimedlemmene ved hjelp av politisk agitasjon. I så måte var Johansens tale et mesterstykke.”

Og Narum har nok rett. Stil er viktigere enn substans når Arbeiderpartiet taler om det de oppfatter som sitt eget skaperverk.

For øvrig ble også min bestefar født i begynnelsen av det forrige århundret. Han var også en god og sindig mann, som ønsket det beste for seg og sine og samfunnet.

Men det er antagelig nesten ikke til å tru for folk på venstresiden: Bestefaren min stemte borgerlig.

Idet jeg skriver dette, er Adecco-saken nok en gang tema i Dagsnytt 18. Anne Grosvold stiller kritiske og nesten sinte spørsmål til Adecco, som nå har bestemt seg for å avvikle sykehjemsvirksomheten i Norge.

Ifølge Dagsavisen i dag har venstresiden fått sin store valgkampsak i Adecco-saken. Avisen svinger seg til de store, nesten kommunistiske høyder i sin fordømmelse av privat, kommersiell virksomhet. Konkurranse er visstnok dømt til å føre til uetisk virksomhet – et uholdbart resonnement, som i så fall også gjelder norske aviser.

Adecco-saken var også tema i Politisk kvarter i dag morges.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kort oppsummert: Adecco-saken fyller fortsatt spaltene og etermediene – nesten fire uker etter at Dagsrevyen avslørte saken.

Det er kanskje rimelig, men jeg er litt i tvil. Og jeg ble veldig i tvil etter at Helsetilsynet i går la frem sin tilsynsrapport for 2010 om barnevernet, sosial- og helsetjenestene i Norge. For her blir det avdekket veldig mange alvorlige lovbrudd.

Til sammen er det ført tilsyn med 243 virksomheter i Norge, hvorav kun tre er private, mens resten er kommunale.

Til sammen ble det funnet avvik eller lovbrudd ved 2/3 av institusjonene.

I 14 av 21 kommuner får f.eks. ikke eldre nok og næringsrik mat. Det er store mangler i arbeidet med å forebygge og behandle underernæring. Det er reell fare for at de eldre ikke får dekket sine grunnleggende behov for mat og drikke. Det er manglende kompetanse i alle ledd, og det er hverken gode nok tilbud til demente eller gode nok rutiner for medisinering. Mange blir låst inne uten en juridisk vurdering. Alt dette ifølge Aftenposten, som har dekket saken i dag.

Men har dette sjokkert andre journalister og politikere på samme måte som Adecco-saken gjorde? Har mediene i dag svømt over av sjokkerte meldinger, uttalelser og fordømmelser av alle de kommunale sykehjemmene som behandler de eldre så dårlig? Hvor mange politikere har vært indignert og opprørt på de eldres vegne? Og hvor mange har skråsikre forklaringer på hvorfor det skjer, slik Dagsavisen har i Adecco-saken?

Jeg har ikke lagt merke til så mange. Tvert om – NRK bruker den plassen de har igjen, når Japan har tatt sitt, til å dekke Adecco-saken enda en gang.

Så hvorfor er det et så stort misforhold mellom de to sakene?

Den ene grunnen er selvsagt at det er mye lettere, særlig i det norske politiske klimaet, å fordømme privat virksomhet enn det er å ha en kritisk holdning til offentlig virksomhet.

Den andre grunnen er verre – for den etterlater dessverre et mye mer kynisk inntrykk av både fagbevegelse, politikere og journalister: Adecco-saken handler om de ansattes ve og vel. Tilsynssaken handler om de eldres ve og vel.

I det jeg nå skal avslutte denne bloggen, tar Siv Jensen mitt poeng. På Dagsrevyen etterlyser hun de rødgrønnes engasjement for de eldre og mot kommunene –  og ikke bare for de ansatte og mot private. Det hele opptok 20 sekunder av et langt innslag – der 90 prosent av tiden dreide seg om – ja, Adecco. (Oppdatering: Dagsrevyens reporter har gjort meg oppmerksom på at hele innslaget var på to minutter, og at omtrent halvparten av tiden ble ble brukt på Helsetilsynet. Det har han nok rett i, men jeg tror ikke det endrer mitt hovedpoeng i denne bloggen.)

Den begredelige sannhet er vel at både fagbevegelsen, mange journalister og politikere tror de har funnet den valgkampsaken de trenger, og da får det heller være med de eldre.

Politisk kynisme, kaller jeg det.

De sentrale spørsmålene i DLD-saken er disse:

Skal borgerne, i et fritt land, anses som potensielt skyldige inntil det motsatte er bevist – eller er de uskyldige inntil det motsatte er bevist?

Skal staten kunne samle inn potensielle bevis mot borgerne ifall de begår en forbrytelse i fremtiden, eller er det en type politistat-metoder vi vanligvis ikke forbinder med et liberalt demokrati?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er selvsagt skuffende, men kanskje ikke så overraskende, at flertallet i Høyres stortingsgruppe i realiteten går inn for å implementere datalagringsdirektivet i norsk lov. Den lille gruppen av kjente DLD-motstandere i stortingsgruppen har riktig nok vokst, men den har ikke vokst nok til å komme i flertall.

Likevel var det en liten og positiv overraskelse at så mange som 11 representanter stemte mot å gå i forhandlinger med Arbeiderpartiet, dvs. at de i realiteten stemte mot å implementere DLD. 11 representanter er én mer enn det som skal til for å sikre et flertall mot DLD i Stortinget.

Man skulle tro dette ga håp til motstanderne av DLD, både i og utenfor Høyres stortingsgruppe. Men nei. Enkelte av de 11 representantene har allerede avlyst muligheten for at forslaget om å implementere DLD blir nedstemt. Ifølge Torbjørn Røe Isaksen finnes det i Høyre (eller muligens i Høyres stortingsgruppe) “en tradisjon for at man respekterer flertallets beslutninger”.

Dette innebærer en tolkning av tradisjonen som jeg er uenig i. Det som er tradisjonen i ethvert parti, er at man stemmer i overensstemmelse med de løfter man har avlagt før valget, dvs. i samsvar med partiets program – medmindre man før valget har gitt klart uttrykk for en dissens. Dessuten er det selvsagt tradisjon for at mindretallet bøyer seg for flertallet i de mange nokså trivielle sakene som kommer opp i løpet av stortingsperioden, som ikke er programfestet, men som heller ikke går på samvittigheten løs eller bryter med grunnleggende prinsipper.

Men ingen kan tvinge noen til å stemme mot sin samvittighet. Spørsmålet blir derfor ikke om man har en slik tradisjon i stortingsgruppen, som Røe Isaksen viser til, men om DLD-saken er et samvittighetsspørsmål for de som skal stemme.

Selv var jeg stortingsrepresentant i perioden 1989 – 93. Den gangen skilte jeg lag med flertallet i stortingsgruppen og dens ledelse tre ganger. Det gjaldt i flere spørsmål knyttet til den første stortingsmeldingen om bioteknologi. Det gjaldt i spørsmålet om partnerskapsloven. Og det gjaldt i spørsmålet om dødsstraff i krig.

Høyre har ikke programfestet noe som gjelder DLD. Men det står veldig mye om personvern i programmet, herunder bl.a. dette:

“Høyre legger til grunn at personvernet må sikres på alle samfunnsområder. Ved vurderingen av behovet for nye etterforskningsmetoder må personvernhensyn veie tungt. Rettshåndhevelse er en offentlig oppgave.” Høyre vil

“utrede grunnlovsfesting av personvernet”, “legge til grunn en restriktiv praksis for bruk av overskuddsinformasjon” og “stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåkning i samfunnet.”

Det finnes selvsagt ikke noe objektivt eller krystallklart svar på hva som er et “verdispørsmål”, og som derfor skal inngå i en slags Høyre-tradisjon som automatisk stiller representantene fritt. Hver og en må gjøre dette opp med seg selv i alle saker: Er dette et standpunkt jeg kan leve med?

For meg var altså de tre nevnte sakene av en karakter som gjorde at jeg ikke kunne følge flertallet i gruppen, selv om bare to av dem utad ble definert som “verdispørsmål”.

Jeg vet ikke om DLD-saken er et samvittighetsspørsmål for de 11 som stemte nei. At det ikke er det, er kanskje litt overraskende, sett i lys av de prinsipielle argumentene som er blitt brukt mot DLD.

Men særlig hvis det er et samvittighetsspørsmål, syns jeg argumentasjonen som nå brukes, etterlater et litt underlig inntrykk. Det kan virke som om man mener at man kan følge sin samvittighet hvis det ikke får noen konsekvenser – men at man bør stemme mot sin overbevisning, dersom man risikerer å få gjennomslag.

“Vi er bare nødt til å godta at vi er med i et politisk parti”, sier Røe Isaksen. Men hvis det er poenget, så bør man også studere den sterke motstanden i egne partirekker. Hele 10 fylkesorganisasjoner, hvorav noen meget store, har uttalt seg mot direktivet.

Dersom et mindretall i Høyres stortingsgruppe skulle sikre et utfall som er i strid med synet til flertallet i stortingsgruppen, så er det selvsagt uvanlig og antagelig ubehagelig. Det er lett å forstå. Når mennesker går mot strømmen og følger sin overbevisning, har det ofte en pris. Spørsmålet blir igjen hva som er viktigst: Å hindre implementering av DLD – eller å unngå et mulig ubehag i partiet.

DLD-saken er spesiell på flere måter: Den splitter Høyres stortingsgruppe. Den splitter Regjeringen. Og den splitter Stortinget. Mindretallene er betydelige overalt. 11 av 30 stortingsrepresentanter i Høyre er mot direktivet. Ni av 20 statsråder er mot direktivet. 86 av 169 stortingsrepresentanter er tilsynelatende mot direktivet, og selv om noen av dem skulle snu og stemme for noe de egentlig er mot, eller for noe de egentlig er for (vi må kanskje anta at det gjelder noen i FrPs gruppe), så vil likevel mindretallet være meget betydelig.

Det ville kledd både det liberal-konservative partiet Høyre og et liberalt demokrati at man ikke overkjører så store mindretall i en så sensitiv og viktig sak når det foreligger så stor uro og tvil. Demokrati er ikke bare flertallsstyre. For å sitere ideologen Røe-Isaksen selv:

“Det er vanlig å se på demokrati som flertallsstyre, men konservative vil snu argumentet på hodet: Demokratiets viktigste kjennetegn er ikke at flertallet bestemmer alt, men at mindretallet også har en reell beskyttelse.”

Rett etter, med like stor relevans for DLD, skriver han:  “Demokrati kan med andre ord ikke måles i kvanititet, det blir ikke bedre jo større deler av samfunnslivet som er underlagt dets kontroll. Derfor er den viktigste institusjonen i det liberale demokratiet den som begrenser demokratiet selv, nemlig rettsstaten.”

EU-kommisæren Vivane Reding, som også er en partifelle av Høyre, har uttalt at datalagringsdirektivet var et feilgrep, og at det må erstattes med saksrelatert og målrettet bevissikring, i tråd med veletablerte europeiske prinsipper for en liberal, demokratisk rettsstat. Uttalelsen er én av mange indikasjoner på at heller ikke EU er sikker på at direktivet var en god ide, og at det ikke er sikkert hva som blir dets endelige skjebne.

Og nettopp denne usikkerheten om direktivet innad i EU er ett av flere forhold som taler for at det er liten risiko forbundet med å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen. At EU skulle iverksette drastiske tiltak eller velte EØS-avtalen som en følge av at Norge reserverer seg mot å implementere DLD, virker svært lite sannsynlig. Jeg syns det i den forbindelse er verdt å merke seg, med glede, at lederen for utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget, Ine Marie Eriksen Søreide, var én av de 11 i Høyres stortingsgruppe som stemte mot DLD. Vi må vel legge til grunn at hun, mer enn noen annen, har overveid konsekvensene i forhold til EU og EØS-avtalen.

Personvernet er under sterkt press. Grensene flyttes stadig. Det er trist at Høyre, som programfester et så tydelig forsvar for personvernet, likevel svikter personvernet når det gjelder. Desto mer gledelig er det at så mange unge mennesker, inkludert et krystallklart Unge Høyre, velger å ta personvernets parti.

Kjære blogg-leser!

Det er etter hvert veldig mange som leser bloggen min, og det er jeg veldig glad for. Jeg får også mange kommentarer – direkte på bloggen, på twitter, på facebook og på annen måte.

Det er fint å kunne svare på kommentarer som kommer. Jeg merker imidlertid at jeg har veldig liten motivasjon for å gå i dialog med de som er anonyme, hvorav noen må sies å være gjengangere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så siden dette er min blogg, har jeg nå bestemt meg for bare å publisere kommentarer som kommer fra navngitte personer. På den måten blir det også mer interessant og overkommelig å gå i en dialog eller debatt!

Hilsen Kristin