Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Har mediene dårlig arbeidsmoral? Ja, noen medier har dårlig arbeidsmoral. Det går nesten ikke en dag nå uten at jeg og andre får spørsmål fra mediene om nordmenns arbeidsmoral. Har vi dårlig arbeidsmoral i Norge? Er vi blitt late?

Hvis svaret er et klart nei, har man bestått prøven, og det kommer ingen oppslag. Hvis man derimot forsøker å gi et mer nyansert svar, risikerer man voldsomme oppslag om at man "slakter arbeidsmoralen" og mener at vi er et folk av kyniske unna- sluntrere. Deretter skriver kanskje avisen en leder, hvor det advares mot å stigmatisere syke mennesker og gjøre dårlig arbeidsmoral til et "avgjørende argument i sykefraværsdebatten", slik f.eks. Aftenposten gjør i dag.

Jeg våger å påstå at det er svært få som har gjort latskap og dårlig arbeidsmoral til selve hovedproblemet i denne debatten – unntatt mediene selv. De er ekstremt opptatt av å stille nettopp dette spørsmålet, fordi det gir mulighet for store og dramatiske oppslag. Så hvis mediene vil advare mot en debatt som er for lite nyansert, så bør de kanskje advare mot seg selv?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men i en mer nyansert debatt kunne man kanskje også legge vekt på dette:

Det er forhåpentligvis ikke mange som jukser og bevisst utnytter sykelønnsordningen. Men noen er det – det vet vi. NAV avslører stadig mer trygdejuks og er bekymret for det – og de har i en undersøkelse også avdekket at nærmere 40 prosent av de spurte synes det er greit å være borte fra jobben uten å være syk. I forrige uke ga A-magasinet en bred dekning av boken Svindel uten grenser , som dreier seg om svart drosjeøkonomi, skatte- unndragelser og trygdejuks i stort omfang.

I befolkningen er det dessuten mange som tror at sykefraværet har med arbeidsmoral å gjøre. I en undersøkelse utført for arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, svarer 56 prosent av topp- lederne i offentlige og private bedrifter med over 50 ansatte at den viktigste årsaken til det høye sykefraværet er sviktende arbeidsmoral. I en undersøkelse gjengitt i Aftenposten i dag, sier nesten 50 prosent av de spurte at arbeidsmoralen har blitt dårligere de siste ti år.

I andre undersøkelser ser man at arbeidet er blitt mindre viktig for nordmenn. For eksempel har andelen som mener at "arbeid er veldig viktig" sunket fra 73 prosent i 1990 til 53 prosent i 2007.

Det er helt omforent i norsk politikk, og også en del av den såkalte arbeidslinjen, at trygdeytelsenes omfang påvirker tilbudet av arbeid. Alle partier, fra Frp til SV, mener derfor at ytelsene skal være høye nok til at alle som ikke kan arbeide, likevel kan leve et godt og verdig liv – men at de ikke skal være så høye at de frister til ikke å søke seg arbeid, hvis man kan arbeide. Sagt på en annen måte: Det bør ikke være oppsiktsvekkende for noen som følger norsk politikk, at økonomiske incentiver påvirker tilbudet av arbeid.

Holdningene i et samfunn påvirker regelutviklingen  – akkurat som reglene påvirker holdningene. Slik må det nødvendigvis også være med sykelønnsordningen.

La meg til slutt anbefale sosiologen Ivar Frønes' innlegg på NHOs årskonferanse, som man kan se og lytte til på NHOs hjemmesider. Han viste til at det er mange trekk ved det norske samfunn som kan tyde på at vi kanskje har litt dårligere arbeidsmoral, er litt mindre ambisiøse og anstrenger oss litt mindre enn mange andre – fordi vi har oljeinnktene og er så rike. Rikdom som "kommer fra himmelen"  gir en sterk lengsel etter fritid, sa Frønes, som mente at rikdommen har noen kulturelle effekter som ikke kan sees isolert fra hverandre. Eksemplene han trakk frem, var bl.a. at vi arbeider mindre, har høyere sykefravær og flere uføretrygdede enn andre, og at vi ikke er så opptatt av karriere, vanskelige realfag eller en god skole. Han nevnte også, som et eksempel, hvor vanlig det er blitt å ta barna ut av skolen for å reise på ferie – noe som ville vært utenkelig før i tiden og i mange andre og mindre rike land.

Så tilbake til hovedspørsmålet: Har nordmenn dårlig arbeids- moral? Har sykefraværet noe med nordmenns arbeidsmoral å gjøre?

Svaret på det første spørsmålet er nei.

Svaret på det andre spørsmålet er ja.

Sykefraværet har nok noe med nordmenns arbeidsmoral å gjøre.

Har mediene dårlig arbeidsmoral? Ja, noen medier har dårlig arbeidsmoral. Det går nesten ikke en dag nå uten at jeg og andre får spørsmål fra mediene om nordmenns arbeidsmoral. Har vi dårlig arbeidsmoral i Norge? Er vi blitt late?

Hvis svaret er et klart nei, har man bestått prøven, og det kommer ingen oppslag. Hvis man derimot forsøker å gi et mer nyansert svar, risikerer man voldsomme oppslag om at man "slakter arbeidsmoralen" og mener at vi er et folk av kyniske unna- sluntrere. Deretter skriver kanskje avisen en leder, hvor det advares mot å stigmatisere syke mennesker og gjøre dårlig arbeidsmoral til et "avgjørende argument i sykefraværsdebatten", slik f.eks. Aftenposten gjør i dag.

Jeg våger å påstå at det er svært få som har gjort latskap og dårlig arbeidsmoral til selve hovedproblemet i denne debatten – unntatt mediene selv. De er ekstremt opptatt av å stille nettopp dette spørsmålet, fordi det gir mulighet for store og dramatiske oppslag. Så hvis mediene vil advare mot en debatt som er for lite nyansert, så bør de kanskje advare mot seg selv?

Men i en mer nyansert debatt kunne man kanskje også legge vekt på dette:

Det er forhåpentligvis ikke mange som jukser og bevisst utnytter sykelønnsordningen. Men noen er det – det vet vi. NAV avslører stadig mer trygdejuks og er bekymret for det – og de har i en undersøkelse også avdekket at nærmere 40 prosent av de spurte synes det er greit å være borte fra jobben uten å være syk. I forrige uke ga A-magasinet en bred dekning av boken Svindel uten grenser , som dreier seg om svart drosjeøkonomi, skatte- unndragelser og trygdejuks i stort omfang.

I befolkningen er det dessuten mange som tror at sykefraværet har med arbeidsmoral å gjøre. I en undersøkelse utført for arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, svarer 56 prosent av topp- lederne i offentlige og private bedrifter med over 50 ansatte at den viktigste årsaken til det høye sykefraværet er sviktende arbeidsmoral. I en undersøkelse gjengitt i Aftenposten i dag, sier nesten 50 prosent av de spurte at arbeidsmoralen har blitt dårligere de siste ti år.

I andre undersøkelser ser man at arbeidet er blitt mindre viktig for nordmenn. For eksempel har andelen som mener at "arbeid er veldig viktig" sunket fra 73 prosent i 1990 til 53 prosent i 2007.

Det er helt omforent i norsk politikk, og også en del av den såkalte arbeidslinjen, at trygdeytelsenes omfang påvirker tilbudet av arbeid. Alle partier, fra Frp til SV, mener derfor at ytelsene skal være høye nok til at alle som ikke kan arbeide, likevel kan leve et godt og verdig liv – men at de ikke skal være så høye at de frister til ikke å søke seg arbeid, hvis man kan arbeide. Sagt på en annen måte: Det bør ikke være oppsiktsvekkende for noen som følger norsk politikk, at økonomiske incentiver påvirker tilbudet av arbeid.

Holdningene i et samfunn påvirker regelutviklingen  – akkurat som reglene påvirker holdningene. Slik må det nødvendigvis også være med sykelønnsordningen.

La meg til slutt anbefale sosiologen Ivar Frønes' innlegg på NHOs årskonferanse, som man kan se og lytte til på NHOs hjemmesider. Han viste til at det er mange trekk ved det norske samfunn som kan tyde på at vi kanskje har litt dårligere arbeidsmoral, er litt mindre ambisiøse og anstrenger oss litt mindre enn mange andre – fordi vi har oljeinnktene og er så rike. Rikdom som "kommer fra himmelen"  gir en sterk lengsel etter fritid, sa Frønes, som mente at rikdommen har noen kulturelle effekter som ikke kan sees isolert fra hverandre. Eksemplene han trakk frem, var bl.a. at vi arbeider mindre, har høyere sykefravær og flere uføretrygdede enn andre, og at vi ikke er så opptatt av karriere, vanskelige realfag eller en god skole. Han nevnte også, som et eksempel, hvor vanlig det er blitt å ta barna ut av skolen for å reise på ferie – noe som ville vært utenkelig før i tiden og i mange andre og mindre rike land.

Så tilbake til hovedspørsmålet: Har nordmenn dårlig arbeids- moral? Har sykefraværet noe med nordmenns arbeidsmoral å gjøre?

Svaret på det første spørsmålet er nei.

Svaret på det andre spørsmålet er ja.

Sykefraværet har nok noe med nordmenns arbeidsmoral å gjøre.

Tirsdag hadde jeg et innlegg i Aftenposten om Aftenposten og kvotering. Bakgrunnen var, sett med borgerlige øyne, en veldig dårlig lederartikkel i Aftenposten 3. januar, der avisen argumenterte for kjønnskvotering ut fra rene hensiktsmessighetsbetraktninger og uten en eneste prinsipiell refleksjon. Noen på den politiske høyresiden argumenterer dessverre også slik, men det er først og fremst venstresiden som utmerker seg med denne typen argumentasjon: Skal man lage omelett, må man knuse egg.  

Argumentasjonen ble enda en påminnelse om Aftenpostens politiske profil – eller snarere mangel på politisk profil, hvilket jeg også skrev om. Aftenposten har mange kvaliteter, men så mange meninger har avisen ikke. De fleste lederartiklene er uten noen mening overhodet eller så konsensusorientert at ingen kan være uenig. Og der Aftenposten har en mening, som i lederen om kvotering, er det svært vanskelig å øyne en tydelig borgerlig profil. Alt i alt fremstår Aftenposten, på leder- og kommentarplass, mer som en sosialdemokrati light-avis, eller det jeg har kalt en sentrum-venstre avis.

Dagene etter at jeg skrev innlegget har vært interessante. Jeg har fått masse reaksjoner, og alle er positive. Mitt inntrykk er at svært mange borgerlige mennesker (også innad i Aftenposten) er ganske frustrerte over Aftenposten og mangelen på alternative borgerlige aviser. Dagens Næringsliv er riktig nok en avis med en tydelig borgerlig profil, men den er som kjent "bare" en næringslivsavis og ikke en allmennkulturell avis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er morsomt å lese intervjuet med medieforskeren Jo Bech-Karlsen i Dagbladet i dag. Han er enig med meg i at Aftenposten ikke lenger er en borgerlig avis, men er uenig i at avisen heller mot venstre. Etter hans mening er Aftenposten en konsensusorientert sentrumsavis, og det mener han er en fordel for samfunnsdebatten.

Jeg vet ikke hvor Jo Bech-Karlsen står politisk. Mitt tips er at han ikke betrakter seg selv som så veldig borgerlig. Det er til og med noen som mener å vite at han en gang tilhørte den samme politiske bevegelsen som Hilde Haugsgjerd i sin tid gjorde.

Det gjør han sikkert ikke i dag, men likevel: Det føles alltid merkelig å høre folk på venstresiden fortelle oss på høyresiden hvor "sunt" det er for samfunnsdebatten at det ikke lenger finnes borgerlige aviser. For hva er egentlig så sunt med det?  Ifølge Bech-Karlsen er det "klokt" og "avbalansert" ikke å ha standpunkter – mens det er "ytterliggående tabloid" å ta et standpunkt.

Jeg syns dette er en merkelig analyse.Jeg syns det virker ganske flott at det er et mangfold av seriøse meninger i omløp i et demokrati.  I forhold til mitt innlegg er det dessuten irrelevant. Utgangspunktet der var jo en lederartikkel der Aftenposten i høyeste grad tok standpunkt – og der den inntok et standpunkt som heller mer mot venstre enn mot høyre.
De færreste ønsker seg tilbake til partiavisene. Jeg gjør det i hvert fall ikke. Men det kunne vært interessant med i hvert fall én avis som greide å provosere til refleksjon og debatt "fra høyre". Det tror jeg, helt i motsetning til Jo Bech-Karlsen, hadde vært ganske sunt for den offentlige debatten, den partipolitiske debatten og for norsk demokrati.

Tirsdag hadde jeg et innlegg i Aftenposten om Aftenposten og kvotering. Bakgrunnen var, sett med borgerlige øyne, en veldig dårlig lederartikkel i Aftenposten 3. januar, der avisen argumenterte for kjønnskvotering ut fra rene hensiktsmessighetsbetraktninger og uten en eneste prinsipiell refleksjon. Noen på den politiske høyresiden argumenterer dessverre også slik, men det er først og fremst venstresiden som utmerker seg med denne typen argumentasjon: Skal man lage omelett, må man knuse egg.  

Argumentasjonen ble enda en påminnelse om Aftenpostens politiske profil – eller snarere mangel på politisk profil, hvilket jeg også skrev om. Aftenposten har mange kvaliteter, men så mange meninger har avisen ikke. De fleste lederartiklene er uten noen mening overhodet eller så konsensusorientert at ingen kan være uenig. Og der Aftenposten har en mening, som i lederen om kvotering, er det svært vanskelig å øyne en tydelig borgerlig profil. Alt i alt fremstår Aftenposten, på leder- og kommentarplass, mer som en sosialdemokrati light-avis, eller det jeg har kalt en sentrum-venstre avis.

Dagene etter at jeg skrev innlegget har vært interessante. Jeg har fått masse reaksjoner, og alle er positive. Mitt inntrykk er at svært mange borgerlige mennesker (også innad i Aftenposten) er ganske frustrerte over Aftenposten og mangelen på alternative borgerlige aviser. Dagens Næringsliv er riktig nok en avis med en tydelig borgerlig profil, men den er som kjent "bare" en næringslivsavis og ikke en allmennkulturell avis.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er morsomt å lese intervjuet med medieforskeren Jo Bech-Karlsen i Dagbladet i dag. Han er enig med meg i at Aftenposten ikke lenger er en borgerlig avis, men er uenig i at avisen heller mot venstre. Etter hans mening er Aftenposten en konsensusorientert sentrumsavis, og det mener han er en fordel for samfunnsdebatten.

Jeg vet ikke hvor Jo Bech-Karlsen står politisk. Mitt tips er at han ikke betrakter seg selv som så veldig borgerlig. Det er til og med noen som mener å vite at han en gang tilhørte den samme politiske bevegelsen som Hilde Haugsgjerd i sin tid gjorde.

Det gjør han sikkert ikke i dag, men likevel: Det føles alltid merkelig å høre folk på venstresiden fortelle oss på høyresiden hvor "sunt" det er for samfunnsdebatten at det ikke lenger finnes borgerlige aviser. For hva er egentlig så sunt med det?  Ifølge Bech-Karlsen er det "klokt" og "avbalansert" ikke å ha standpunkter – mens det er "ytterliggående tabloid" å ta et standpunkt.

Jeg syns dette er en merkelig analyse.Jeg syns det virker ganske flott at det er et mangfold av seriøse meninger i omløp i et demokrati.  I forhold til mitt innlegg er det dessuten irrelevant. Utgangspunktet der var jo en lederartikkel der Aftenposten i høyeste grad tok standpunkt – og der den inntok et standpunkt som heller mer mot venstre enn mot høyre.
De færreste ønsker seg tilbake til partiavisene. Jeg gjør det i hvert fall ikke. Men det kunne vært interessant med i hvert fall én avis som greide å provosere til refleksjon og debatt "fra høyre". Det tror jeg, helt i motsetning til Jo Bech-Karlsen, hadde vært ganske sunt for den offentlige debatten, den partipolitiske debatten og for norsk demokrati.

Søndag hadde Dagbladet en reportasje om stortings- representantenes sykefravær. Det viser seg nemlig at det ikke er noen som fører kontroll med representantenes fravær. Reportasjen inngår i serien "Janteloven i superformat", der vi i ulike medier og med jevne mellomrom blir presentert for dobbeltmoralen som preger våre folkevalgte: Samtidig som de krever mye av vanlige folk, bevilger de seg selv høyere lønn, lenger ferier, bedre pensjonsordninger, flere frynsegoder og, altså, bedre sykelønns- ordninger enn andre har. Og det er, som alle vet, veldig urettferdig. Og siden det alltid er en eller flere stortings- representanter som ser seg tjent med å spille med i serien om Janteloven, er det selvsagt ytterst få som tar til motmæle mot det mediene skriver.

Så la meg gjøre det nå. Selvsagt er det slik at Stortinget har hatt, og kanskje også har, ordninger som er gått ut på dato, og som kan virke urimelige. Men dette er ikke det generelle bildet, som snarere er preget av at folkets representanter i Norge både er ganske alminnelige og har ganske alminnelige vilkår.

Det prinsipielt viktige er imidlertid at stortingsrepresentantene ikke er arbeidstakere. De er ombud, som har et verv de er betrodd så lenge de har folkets tillit. Som ombud har de hverken de samme rettigheter eller plikter som arbeidstakere har. De er f.eks. ikke omfattet av arbeidstidsbestemmelsene, hvilket er grunnen til at de har lov til å arbeide mye mer overtid enn andre arbeidstakere har lov til.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Debatten får ofte absurde uttrykk: Mediene skriver f.eks. ofte om stortingsrepresentantenes lange ferier. Men det at Stortinget ikke har møter i plenum, er ikke det samme som at det tar ferie. For det første gjør stortingsrepresentantene svært mye annet stortingsarbeid enn å delta i Stortingets møter. Men viktigere er det at representantene faktisk forutsettes å ha kontakt med velgerne sine. I gamle dager var de i mesteparten av tiden sammen med velgerne sine. Gradvis har imidlertid Stortingets virke blitt mer omfattende, hvoretter representantene nå bare tilbringer noen uker hvert år sammen med velgerne sine. Hvis Stortinget skulle snevre inn den møtefrie tiden enda mer og f.eks. bare ha møtefri i fire – fem uker i året, slik at det lignet på en normal ferie, ville altså ikke stortingsrepresentantene lenger kunne ha skikkelig kontakt med egne velgere i sitt eget fylke overhodet. Er det et fremskritt?

Jeg syns ikke det. Å bli valgt til Stortinget, kan ikke være å anse som et yrke, en jobb eller en karrierevei. Det er og blir et verv, eller et ombud, som man har en periode av livet.  Det er en tillit man bør forvalte med ydmykhet, men ikke underdanighet.

Stortinget og stortingsrepresentantene burde være mye flinkere til å forklare  at de faktisk ikke har en "jobb" eller er arbeidstakere som oss andre. Derfor kan de heller ikke sammenlignes med oss andre.

Søndag hadde Dagbladet en reportasje om stortings- representantenes sykefravær. Det viser seg nemlig at det ikke er noen som fører kontroll med representantenes fravær. Reportasjen inngår i serien "Janteloven i superformat", der vi i ulike medier og med jevne mellomrom blir presentert for dobbeltmoralen som preger våre folkevalgte: Samtidig som de krever mye av vanlige folk, bevilger de seg selv høyere lønn, lenger ferier, bedre pensjonsordninger, flere frynsegoder og, altså, bedre sykelønns- ordninger enn andre har. Og det er, som alle vet, veldig urettferdig. Og siden det alltid er en eller flere stortings- representanter som ser seg tjent med å spille med i serien om Janteloven, er det selvsagt ytterst få som tar til motmæle mot det mediene skriver.

Så la meg gjøre det nå. Selvsagt er det slik at Stortinget har hatt, og kanskje også har, ordninger som er gått ut på dato, og som kan virke urimelige. Men dette er ikke det generelle bildet, som snarere er preget av at folkets representanter i Norge både er ganske alminnelige og har ganske alminnelige vilkår.

Det prinsipielt viktige er imidlertid at stortingsrepresentantene ikke er arbeidstakere. De er ombud, som har et verv de er betrodd så lenge de har folkets tillit. Som ombud har de hverken de samme rettigheter eller plikter som arbeidstakere har. De er f.eks. ikke omfattet av arbeidstidsbestemmelsene, hvilket er grunnen til at de har lov til å arbeide mye mer overtid enn andre arbeidstakere har lov til.

Debatten får ofte absurde uttrykk: Mediene skriver f.eks. ofte om stortingsrepresentantenes lange ferier. Men det at Stortinget ikke har møter i plenum, er ikke det samme som at det tar ferie. For det første gjør stortingsrepresentantene svært mye annet stortingsarbeid enn å delta i Stortingets møter. Men viktigere er det at representantene faktisk forutsettes å ha kontakt med velgerne sine. I gamle dager var de i mesteparten av tiden sammen med velgerne sine. Gradvis har imidlertid Stortingets virke blitt mer omfattende, hvoretter representantene nå bare tilbringer noen uker hvert år sammen med velgerne sine. Hvis Stortinget skulle snevre inn den møtefrie tiden enda mer og f.eks. bare ha møtefri i fire – fem uker i året, slik at det lignet på en normal ferie, ville altså ikke stortingsrepresentantene lenger kunne ha skikkelig kontakt med egne velgere i sitt eget fylke overhodet. Er det et fremskritt?

Jeg syns ikke det. Å bli valgt til Stortinget, kan ikke være å anse som et yrke, en jobb eller en karrierevei. Det er og blir et verv, eller et ombud, som man har en periode av livet.  Det er en tillit man bør forvalte med ydmykhet, men ikke underdanighet.

Stortinget og stortingsrepresentantene burde være mye flinkere til å forklare  at de faktisk ikke har en "jobb" eller er arbeidstakere som oss andre. Derfor kan de heller ikke sammenlignes med oss andre.

I dag avholder NHO sin årskonferanse i Operaen. Over 1000 mennesker er samlet for å høre foredrag og diskusjoner om behovet for "smartere vekst". Et utsagn som statsministeren kom med i sitt foredrag, var kanskje spesielt minneverdig: "Nå er Sigbjørn Johnsen blitt finansminister for å holde igjen."

Konferansen kan følges direkte på www.nho.no – men det blir sikkert også mulig å se og høre foredragene i ettertid. I så fall vil jeg spesielt anbefale foredraget til John Mickelthwait, redaktør i the Economist – som snakket om hvordan verden så ut før finanskrisen, hva som skjer nå og hva vi kan vente oss i fremtiden. Han karakteriserte seg som "paranoid optimist". Optimist fordi det går mye bedre enn mange fryktet, men paranoid bl.a. fordi kapitalismen fortsatt er truet.

Jeg vil også anbefale foredraget til politisk redaktør i DN, Sofie Mathiassen. Hun snakker bl.a. om konsekvensene av at medianvelgeren i Norge ikke lenger er en person med tilknytning til privat sektor, slik det var frem til 1980-tallet – men en person som identifiserer seg med offentlig sektor, og som er tjent med at offentlig sektor fortsetter å vokse – enten fordi han/hun er ansatt i offentlig sektor eller lever av offentlig støtte. Hva gjør dette med politikken?

En av figurene som Mathiassen brukte, stammer fra dette Civita-notatet: http://www.civita.no/civita-notatet/2008/sektortilhorighet-og-politikk-968 – så den som er interessert, kan lese mer om temaet her.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

For øvrig står hele konferansen i skarp kontrast til det budskapet som kom fra en professor i trygdemedisin i dag morges – om at sykefraværet ikke er noe problem. Han har muligens ikke fått med seg de enorme utfordringene vi står overfor fremover, fordi vi arbeider mindre og skal forsørge flere. Da er det i prinsippet bare tre muligheter: Vi kan øke skattene. Vi kan kutte i utgiftene. Eller vi kan jobbe smartere og skape mer vekst.

Det siste er naturligvis det beste. Hvis vi får det til.

I dag avholder NHO sin årskonferanse i Operaen. Over 1000 mennesker er samlet for å høre foredrag og diskusjoner om behovet for "smartere vekst". Et utsagn som statsministeren kom med i sitt foredrag, var kanskje spesielt minneverdig: "Nå er Sigbjørn Johnsen blitt finansminister for å holde igjen."

Konferansen kan følges direkte på www.nho.no – men det blir sikkert også mulig å se og høre foredragene i ettertid. I så fall vil jeg spesielt anbefale foredraget til John Mickelthwait, redaktør i the Economist – som snakket om hvordan verden så ut før finanskrisen, hva som skjer nå og hva vi kan vente oss i fremtiden. Han karakteriserte seg som "paranoid optimist". Optimist fordi det går mye bedre enn mange fryktet, men paranoid bl.a. fordi kapitalismen fortsatt er truet.

Jeg vil også anbefale foredraget til politisk redaktør i DN, Sofie Mathiassen. Hun snakker bl.a. om konsekvensene av at medianvelgeren i Norge ikke lenger er en person med tilknytning til privat sektor, slik det var frem til 1980-tallet – men en person som identifiserer seg med offentlig sektor, og som er tjent med at offentlig sektor fortsetter å vokse – enten fordi han/hun er ansatt i offentlig sektor eller lever av offentlig støtte. Hva gjør dette med politikken?

En av figurene som Mathiassen brukte, stammer fra dette Civita-notatet: http://www.civita.no/civita-notatet/2008/sektortilhorighet-og-politikk-968 – så den som er interessert, kan lese mer om temaet her.

For øvrig står hele konferansen i skarp kontrast til det budskapet som kom fra en professor i trygdemedisin i dag morges – om at sykefraværet ikke er noe problem. Han har muligens ikke fått med seg de enorme utfordringene vi står overfor fremover, fordi vi arbeider mindre og skal forsørge flere. Da er det i prinsippet bare tre muligheter: Vi kan øke skattene. Vi kan kutte i utgiftene. Eller vi kan jobbe smartere og skape mer vekst.

Det siste er naturligvis det beste. Hvis vi får det til.

Aftenpostens Per Anders Madsen skriver i dag om behovet for reformpause i skolen. Det lyder som et ekko av noe jeg har hørt og lest mange ganger i det siste: Lærerne ønsker arbeidsro. Stoltenberg-regjeringen vil gi dem det og har både under Solhjell og Halvorsen annonsert en reformpause. Det har nemlig vært altfor mange reformer i skolen i det siste. Ifølge Madsen er det "ingen tvil om at de hyppige og store reformene med ny metodikk og nye læreplaner, har sammenheng med politikernes markeringsbehov" (hvor har han forresten det fra?). Deretter siterer han skolefolk som omtaler reformene som "politisk fyllekjøring" – før han gir oss løsningen på skolens problemer: "Kunnskapsministeren må levere sterke budsjetter".

Personlig begriper jeg ikke hvorfor dette er et tema nå – medmindre det skyldes svært kort hukommelse i pressen og/eller et politisk markeringsbehov .

For det første: Det er overhodet ikke snakk om noen reformpause nå. Regjeringen, og Kristin Halvorsen, er snarere midt i arbeidet med å gjennomføre en reform. Reformen heter Kunnskapsløftet, og den ble vedtatt av Stortinget i 2004 og iverksatt fra 2006. SV var riktig nok mot deler av reformen før valget i 2005, men har etter valget vært for. Uansett er vi fortsatt  i gjennomføringsfasen, og det alene er en meget stor oppgave for kunnskapsministeren. Hun skal å lose reformen igjennom på en god måte og sørge for at vi når målene med reformen  i hele landet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For det annet: Det fins ikke noen, meg bekjent, som har vært inne på tanken om å lansere en ny reform nå. Å annonsere "reformpause" mens man er midt i gjennomføringen av én reform og uten at noen har etterlyst en ny reform, virker derfor veldig merkelig.

For det tredje: Jeg syns ikke man uten videre kan hevde at det har vært så mange reformer i norsk skole. Vi har hatt reformer i 1987, i 1997 og i 2006 – altså med ca. 10 års mellomrom. I videregående skole gikk det 12 år fra Reform 94 til Kunnskapsløftet (som omfatter både grunnskolen og videregående skole) kom i 2006. Det er sjeldnere enn i mange andre land, og det er mye sjeldnere enn i store deler av arbeids- og samfunnslivet for øvrig.

Var reformene i 1987, 1997 og 2006 iverksatt av hensyn til "politikernes markeringsbehov"? Eller kan det hende at politikk handler om demokrati, og at skolepolitikken faktisk ble endret i samsvar med det som var velgernes ønske? Eller kan det hende at det forelå dokumentasjon som tilsa at det var behov for reform, f.eks. fordi elevene ikke lærte det de skulle? Ved regjeringesskiftet i 2001 hadde f.eks. Norsk Matematikkråd i over 20 år undersøkt utviklingen i matematikkferdighetene hos studenter som begynte på såkalte matematikkrevende studier. Rådet kunne påvise en entydig nedadgående trend. Lignende dokumentasjon forelå også når det gjaldt lesing.

For det fjerde: Madsen, i likhet med mange andre, hevder at reformarbeidet ligner et slags fylleslag, der politikerne kaster seg fra den ene grøften til den andre. Først skal elevene bare trives – og så skal de bare pugge. Men har det slått Madsen at at politikerne muligens er noe mer sindige enn medienes dekning kan tyde på?

Det er f.eks. til det kjedsommelige hevdet at politikerne har stirret seg blinde på de såkalte PISA-undersøkelsene, og at all politikk senere er lagt opp for å skåre bedre i PISA. Men dette er feil. Min erfaring fra Stortinget den gangen dette var mest "hot", var at politikerne i langt større grad oppfattet nyansene i materialet enn f.eks. mediene gjorde. Det fremkommer også med all mulig tydelighet av den dokumentasjonen som lå til grunn for innføringen av Kunnskapsløftet.

For det femte: En reform innføres ikke etter et innfall for markeringens skyld. Det er, tvert om, et meget omfattende og langvarig arbeid som skal til. Arbeidet med Kunnskapsløftet artet seg omtrent slik: Et bredt sammensatt utvalg ble nedsatt i 2001. I 2003 leverte utvalget en innstilling, som var gjenstand for en omfattende høring – i tillegg til mange og omfattende "rådslag" mellom regjeringen og skole-Norge. På grunnlag av innstilllingen, høringen og rådslagene – og svært omfattende nasjonal og internasjonal  forskning, ble det deretter skrevet en stortingsmelding, som ble fremlagt i 2004 – og som, by the way, fikk meget god mottagelse, bl.a. i Stortinget og i pressen. Stortinget gjennomførte en grundig behandling og besluttet deretter at reformen skulle gjennomføres fra 2006.

For det sjette: Uansett hvor grundig reformen er forberedt, så vil ikke alt ved den lykkes. Til det er skolen en for stor, kompleks og uoversiktelig institusjon, som dessuten arbeider mot et bevegelig mål. Derfor er selve gjennomføringen så viktig: Man må evaluere og justere underveis, dersom det er nødvendig. Å annonsere "reformpause" nå virker malplassert, fordi det ikke er noen som etterspør reform. Derimot bør man konsentrere seg om å hjelpe til med å gjennomføre den reformen som allerede er vedtatt, på en god måte.

Hvis noen som leser dette, syns det virker som et forsvarsskrift – so let it be :)!

Aftenpostens Per Anders Madsen skriver i dag om behovet for reformpause i skolen. Det lyder som et ekko av noe jeg har hørt og lest mange ganger i det siste: Lærerne ønsker arbeidsro. Stoltenberg-regjeringen vil gi dem det og har både under Solhjell og Halvorsen annonsert en reformpause. Det har nemlig vært altfor mange reformer i skolen i det siste. Ifølge Madsen er det "ingen tvil om at de hyppige og store reformene med ny metodikk og nye læreplaner, har sammenheng med politikernes markeringsbehov" (hvor har han forresten det fra?). Deretter siterer han skolefolk som omtaler reformene som "politisk fyllekjøring" – før han gir oss løsningen på skolens problemer: "Kunnskapsministeren må levere sterke budsjetter".

Personlig begriper jeg ikke hvorfor dette er et tema nå – medmindre det skyldes svært kort hukommelse i pressen og/eller et politisk markeringsbehov .

For det første: Det er overhodet ikke snakk om noen reformpause nå. Regjeringen, og Kristin Halvorsen, er snarere midt i arbeidet med å gjennomføre en reform. Reformen heter Kunnskapsløftet, og den ble vedtatt av Stortinget i 2004 og iverksatt fra 2006. SV var riktig nok mot deler av reformen før valget i 2005, men har etter valget vært for. Uansett er vi fortsatt  i gjennomføringsfasen, og det alene er en meget stor oppgave for kunnskapsministeren. Hun skal å lose reformen igjennom på en god måte og sørge for at vi når målene med reformen  i hele landet.

For det annet: Det fins ikke noen, meg bekjent, som har vært inne på tanken om å lansere en ny reform nå. Å annonsere "reformpause" mens man er midt i gjennomføringen av én reform og uten at noen har etterlyst en ny reform, virker derfor veldig merkelig.

For det tredje: Jeg syns ikke man uten videre kan hevde at det har vært så mange reformer i norsk skole. Vi har hatt reformer i 1987, i 1997 og i 2006 – altså med ca. 10 års mellomrom. I videregående skole gikk det 12 år fra Reform 94 til Kunnskapsløftet (som omfatter både grunnskolen og videregående skole) kom i 2006. Det er sjeldnere enn i mange andre land, og det er mye sjeldnere enn i store deler av arbeids- og samfunnslivet for øvrig.

Var reformene i 1987, 1997 og 2006 iverksatt av hensyn til "politikernes markeringsbehov"? Eller kan det hende at politikk handler om demokrati, og at skolepolitikken faktisk ble endret i samsvar med det som var velgernes ønske? Eller kan det hende at det forelå dokumentasjon som tilsa at det var behov for reform, f.eks. fordi elevene ikke lærte det de skulle? Ved regjeringesskiftet i 2001 hadde f.eks. Norsk Matematikkråd i over 20 år undersøkt utviklingen i matematikkferdighetene hos studenter som begynte på såkalte matematikkrevende studier. Rådet kunne påvise en entydig nedadgående trend. Lignende dokumentasjon forelå også når det gjaldt lesing.

For det fjerde: Madsen, i likhet med mange andre, hevder at reformarbeidet ligner et slags fylleslag, der politikerne kaster seg fra den ene grøften til den andre. Først skal elevene bare trives – og så skal de bare pugge. Men har det slått Madsen at at politikerne muligens er noe mer sindige enn medienes dekning kan tyde på?

Det er f.eks. til det kjedsommelige hevdet at politikerne har stirret seg blinde på de såkalte PISA-undersøkelsene, og at all politikk senere er lagt opp for å skåre bedre i PISA. Men dette er feil. Min erfaring fra Stortinget den gangen dette var mest "hot", var at politikerne i langt større grad oppfattet nyansene i materialet enn f.eks. mediene gjorde. Det fremkommer også med all mulig tydelighet av den dokumentasjonen som lå til grunn for innføringen av Kunnskapsløftet.

For det femte: En reform innføres ikke etter et innfall for markeringens skyld. Det er, tvert om, et meget omfattende og langvarig arbeid som skal til. Arbeidet med Kunnskapsløftet artet seg omtrent slik: Et bredt sammensatt utvalg ble nedsatt i 2001. I 2003 leverte utvalget en innstilling, som var gjenstand for en omfattende høring – i tillegg til mange og omfattende "rådslag" mellom regjeringen og skole-Norge. På grunnlag av innstilllingen, høringen og rådslagene – og svært omfattende nasjonal og internasjonal  forskning, ble det deretter skrevet en stortingsmelding, som ble fremlagt i 2004 – og som, by the way, fikk meget god mottagelse, bl.a. i Stortinget og i pressen. Stortinget gjennomførte en grundig behandling og besluttet deretter at reformen skulle gjennomføres fra 2006.

For det sjette: Uansett hvor grundig reformen er forberedt, så vil ikke alt ved den lykkes. Til det er skolen en for stor, kompleks og uoversiktelig institusjon, som dessuten arbeider mot et bevegelig mål. Derfor er selve gjennomføringen så viktig: Man må evaluere og justere underveis, dersom det er nødvendig. Å annonsere "reformpause" nå virker malplassert, fordi det ikke er noen som etterspør reform. Derimot bør man konsentrere seg om å hjelpe til med å gjennomføre den reformen som allerede er vedtatt, på en god måte.

Hvis noen som leser dette, syns det virker som et forsvarsskrift – so let it be :)!