Venstrevridde journalister og spørsmål fra høyre

Alle vet at journalistene er mer venstrevridde enn befolkningen for øvrig, og at også journaliststudentene er det. Nå er det avdekket at også lærerne ved journalistutdanningen har bakgrunn fra venstresiden, og spørsmålet er: Gjør det noe?

Journaliststudent Gry Hanna Sørensen Lunde har intervjuet meg om det. Der sier jeg at jeg tror det kan være "uheldig for journalistikken", og at det kan være en fordel "å ha journalistlærere med variert politisk bakgrunn", fordi min erfaring er at mange journalister "ikke klarer å stille gode kritiske spørsmål fra et høyreorientert perspektiv, og at dette er med på å sette en ubalansert politisk dagsorden".

Gudleiv Forr i Dagbladet er også intervjuet. Han er uenig med meg. Han tror jeg "tar feil" når jeg stiller "spørsmål ved venstreorienterte journalisters evne til å sette seg inn i et høyreorientert perspektiv." Forr "har tillit til at dagens journalister klarer å stille kritiske spørsmål fra begge sider av politikken".

Alle forskere med respekt for seg selv mener at forskningen ikke kan bli helt nøytral. Enhver forskning vil være preget av de holdninger og meninger forskeren selv har, selv om forskeren gjør alt hun kan for å være nøytral. Men ved å medgi at man ikke helt kan ekskludere sine egne oppfatninger, viser forskeren evne til å distansere seg fra seg selv og foreta en nøktern analyse av noe som for de fleste virker ganske opplagt: Vi greier ikke å være 100 prosent upåvirket av det vi selv mener og står for.

Det er ikke journalistenes skyld at de stort sett står til venstre. Derfor begriper jeg ikke hvorfor så mange journalister skal insistere på at de greier noe ingen andre greier, nemlig å være 100 prosent nøytrale og helt uavhengig av egne holdninger og politisk grunnsyn. Jeg kan rett og slett ikke forstå at det er et nederlag å innrømme at det selvsagt betyr noe at så mange heller i én politisk retning, og at det beste hadde vært at journalistikken representerte et større politisk mangfold.

Gudleiv Forr er selv journalist. Hans erfaring som høyreorientert objekt for journalistikken er derfor ganske begrenset. Derfor er det kanskje ikke så rart at han ikke har fått med seg hvor få journalister som stiller virkelig kritiske spørsmål om f.eks. mangelen på private sykehus, om den restriktive friskoleloven, om hvorvidt problemer alltid løses best med økte offentlige bevilgninger, om personlig ansvar, om velferdsstatens normative grunnlag osv.

Jeg tror ikke man helt skjønner forskjellen før man leser utenlandske høyreorienterte aviser og tidsskrifter. Det dreier seg både om vinkling og temaer. Gode eksempler er bl.a. intervjuer i den danske Weekendavisen med nordmenn som f.eks. Roy Jacobsen, Erlend Loe eller Civitas egen Lars Svendsen. Her får de "spørsmål fra høyre" og avslører interessante sider ved seg selv som vi aldri får med oss i noe norsk intervju.

Venstrevridde journalister og spørsmål fra høyre

Alle vet at journalistene er mer venstrevridde enn befolkningen for øvrig, og at også journaliststudentene er det. Nå er det avdekket at også lærerne ved journalistutdanningen har bakgrunn fra venstresiden, og spørsmålet er: Gjør det noe?

Journaliststudent Gry Hanna Sørensen Lunde har intervjuet meg om det. Der sier jeg at jeg tror det kan være "uheldig for journalistikken", og at det kan være en fordel "å ha journalistlærere med variert politisk bakgrunn", fordi min erfaring er at mange journalister "ikke klarer å stille gode kritiske spørsmål fra et høyreorientert perspektiv, og at dette er med på å sette en ubalansert politisk dagsorden".

Gudleiv Forr i Dagbladet er også intervjuet. Han er uenig med meg. Han tror jeg "tar feil" når jeg stiller "spørsmål ved venstreorienterte journalisters evne til å sette seg inn i et høyreorientert perspektiv." Forr "har tillit til at dagens journalister klarer å stille kritiske spørsmål fra begge sider av politikken".

Alle forskere med respekt for seg selv mener at forskningen ikke kan bli helt nøytral. Enhver forskning vil være preget av de holdninger og meninger forskeren selv har, selv om forskeren gjør alt hun kan for å være nøytral. Men ved å medgi at man ikke helt kan ekskludere sine egne oppfatninger, viser forskeren evne til å distansere seg fra seg selv og foreta en nøktern analyse av noe som for de fleste virker ganske opplagt: Vi greier ikke å være 100 prosent upåvirket av det vi selv mener og står for.

Det er ikke journalistenes skyld at de stort sett står til venstre. Derfor begriper jeg ikke hvorfor så mange journalister skal insistere på at de greier noe ingen andre greier, nemlig å være 100 prosent nøytrale og helt uavhengig av egne holdninger og politisk grunnsyn. Jeg kan rett og slett ikke forstå at det er et nederlag å innrømme at det selvsagt betyr noe at så mange heller i én politisk retning, og at det beste hadde vært at journalistikken representerte et større politisk mangfold.

Gudleiv Forr er selv journalist. Hans erfaring som høyreorientert objekt for journalistikken er derfor ganske begrenset. Derfor er det kanskje ikke så rart at han ikke har fått med seg hvor få journalister som stiller virkelig kritiske spørsmål om f.eks. mangelen på private sykehus, om den restriktive friskoleloven, om hvorvidt problemer alltid løses best med økte offentlige bevilgninger, om personlig ansvar, om velferdsstatens normative grunnlag osv.

Jeg tror ikke man helt skjønner forskjellen før man leser utenlandske høyreorienterte aviser og tidsskrifter. Det dreier seg både om vinkling og temaer. Gode eksempler er bl.a. intervjuer i den danske Weekendavisen med nordmenn som f.eks. Roy Jacobsen, Erlend Loe eller Civitas egen Lars Svendsen. Her får de "spørsmål fra høyre" og avslører interessante sider ved seg selv som vi aldri får med oss i noe norsk intervju.

Skavlan, G20 og Norden

Jeg har vært ute og reist. Jeg har ikke lest en eneste norsk avis på ti dager, og det har ikke vært lett å finne nyheter om Norge der jeg har vært. Det første jeg leste da jeg kom hjem og fikk kjøpt en norsk avis på Gardermoen, var lederartikkelen i denne ukens Morgenbladet. Den lød "Ja til nordisk kanaldekning" og var et innlegg til forsvar for fri utveksling av tv-sendinger i Skandinavia. "Tenk hvilke ringvirkninger det ville få, dersom NRK, Sveriges Television og Danmarks Radio begynte å sende gratis tv til lisensbetalerne i hverandres land," skriver Morgenbladet, som er inspirert av den svenske journalisten Thomas Alkärr. Han mener at Fredrik Skavlan er det viktigste som har skjedd siden 1905 for å få svenskenes øyne opp for Norge og det nordiske samarbeidet. Men denne typen samarbeid strander, nå som før, på meningsløse og uforståelige hindre.

Morgenbladets hyldest til det nordiske samarbeidet minnet meg om noe jeg leste rett før jeg reiste. Da tok nemlig den norske utenriksministeren til orde for at de nordiske land skulle slå seg sammen og kreve en plass i G20. Hver for oss er vi for små til å få plass, selv om vi, pr hode, er rikest i verden.  Til sammen fremstår vi imidlertid som et rimelig stort land som kanskje, hvis vi var heldige, kunne få en plass. Forslaget møtte kritikk både fra Sverige og norsk opposisjon fordi det indirekte ville svekke FN, men det er ikke poenget her.

Mitt poeng er det paradoksale i Norges situasjon: Vi er et veldig rikt, men et veldig lite land.  Der vi kan gjøre oss gjeldende, nemlig i EU, vil vi ikke være med. Der vi vil være med, greier vi ikke å gjøre oss gjeldende. Norden har aldri greid å få sving på tv-samarbeidet. Og hvorfor skal svenskene, som ikke bare er medlem av EU, men til og med har formannsskapet i EU og i kraft av det faktisk møter i G20 samtidig som de er kritiske til G20, bry seg om å konstruere et nordisk fremstøt for å gjøre Norden til et medlem av G20?

Det virker nesten som om det norske utenforskapet gjør oss litt desperate. Departementene gjør enorme anstrengelser for at de og deres statsråder skal få lov til å være med i EUs mange uformelle ministermøter, selv om vi altså har takket nei til å være med i de formelle møtene. Forleden fortalte den danske utviklingsministeren meg hvordan hun nærmest hadde lobbet Erik Solheim inn på et møte. Og nå vil vi altså prøve å komme med i G20 via våre venner i Norden, enda de allerede er med i kraft av sitt EU-medlemskap.

Argumentene for å se Norge, Sverige og Danmark i sammenheng, er imidlertid interessante: Vi har et språkfellesskap. Vi har en felles historie. Vi har den samme kulturen. Og vi er alle en del av den såkalte nordiske modellen. Vi er vant til å ha passfrihet og felles arbeidsmarked. Ingen har innført euro, men vi kan jo godt gjøre det. Vi er hver for oss ganske små, men til sammen blir vi en rimelig stor region – og antagelig en mer interessant region. Norge har store inntekter fra oljen. Danmark og Sverige forsker mer for fremtiden. Vi er åpne, globaliserte økonomier, og vi ønsker altså bli hørt i det internasjonale samfunn.

Så hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og gjøre Norge, Sverige og Danmark til ett land?

Skavlan, G20 og Norden

Jeg har vært ute og reist. Jeg har ikke lest en eneste norsk avis på ti dager, og det har ikke vært lett å finne nyheter om Norge der jeg har vært. Det første jeg leste da jeg kom hjem og fikk kjøpt en norsk avis på Gardermoen, var lederartikkelen i denne ukens Morgenbladet. Den lød "Ja til nordisk kanaldekning" og var et innlegg til forsvar for fri utveksling av tv-sendinger i Skandinavia. "Tenk hvilke ringvirkninger det ville få, dersom NRK, Sveriges Television og Danmarks Radio begynte å sende gratis tv til lisensbetalerne i hverandres land," skriver Morgenbladet, som er inspirert av den svenske journalisten Thomas Alkärr. Han mener at Fredrik Skavlan er det viktigste som har skjedd siden 1905 for å få svenskenes øyne opp for Norge og det nordiske samarbeidet. Men denne typen samarbeid strander, nå som før, på meningsløse og uforståelige hindre.

Morgenbladets hyldest til det nordiske samarbeidet minnet meg om noe jeg leste rett før jeg reiste. Da tok nemlig den norske utenriksministeren til orde for at de nordiske land skulle slå seg sammen og kreve en plass i G20. Hver for oss er vi for små til å få plass, selv om vi, pr hode, er rikest i verden.  Til sammen fremstår vi imidlertid som et rimelig stort land som kanskje, hvis vi var heldige, kunne få en plass. Forslaget møtte kritikk både fra Sverige og norsk opposisjon fordi det indirekte ville svekke FN, men det er ikke poenget her.

Mitt poeng er det paradoksale i Norges situasjon: Vi er et veldig rikt, men et veldig lite land.  Der vi kan gjøre oss gjeldende, nemlig i EU, vil vi ikke være med. Der vi vil være med, greier vi ikke å gjøre oss gjeldende. Norden har aldri greid å få sving på tv-samarbeidet. Og hvorfor skal svenskene, som ikke bare er medlem av EU, men til og med har formannsskapet i EU og i kraft av det faktisk møter i G20 samtidig som de er kritiske til G20, bry seg om å konstruere et nordisk fremstøt for å gjøre Norden til et medlem av G20?

Det virker nesten som om det norske utenforskapet gjør oss litt desperate. Departementene gjør enorme anstrengelser for at de og deres statsråder skal få lov til å være med i EUs mange uformelle ministermøter, selv om vi altså har takket nei til å være med i de formelle møtene. Forleden fortalte den danske utviklingsministeren meg hvordan hun nærmest hadde lobbet Erik Solheim inn på et møte. Og nå vil vi altså prøve å komme med i G20 via våre venner i Norden, enda de allerede er med i kraft av sitt EU-medlemskap.

Argumentene for å se Norge, Sverige og Danmark i sammenheng, er imidlertid interessante: Vi har et språkfellesskap. Vi har en felles historie. Vi har den samme kulturen. Og vi er alle en del av den såkalte nordiske modellen. Vi er vant til å ha passfrihet og felles arbeidsmarked. Ingen har innført euro, men vi kan jo godt gjøre det. Vi er hver for oss ganske små, men til sammen blir vi en rimelig stor region – og antagelig en mer interessant region. Norge har store inntekter fra oljen. Danmark og Sverige forsker mer for fremtiden. Vi er åpne, globaliserte økonomier, og vi ønsker altså bli hørt i det internasjonale samfunn.

Så hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og gjøre Norge, Sverige og Danmark til ett land?

Aftenposten, politikerne og modernisering av offentlig sektor

I valgkampen arrangerte Civita noen frokostmøter, hvis formål bl.a. var å utfordre selve formen på (medie)valgkampen. Vi ville tilby et alternativ til den politiske debattkulturen som innebærer at alt må sies på 15 sekunder, og hvor all debatt arter seg  og fremstilles som "krangling". Vi ønsket også å gi politikerne muligheten til å snakke ut – uten å bli avbrutt. Jens, Erna og Siv fikk hvert sitt møte, og de fikk snakke uavbrutt i inntil en time – hvoretter de i ro og mak fikk anledning til å svare på spørsmål fra tilhørerne.

For meg var det ikke overraskende at alle tre var veldig gode. De holdt engasjerte, interessante og reflekterte innlegg om hva de vil med Norge. Men grunnen til at ikke jeg ble overrasket, er at jeg kjenner dem fra før. Andre som var til stede, ble svært overrasket. Er de virkelig så dyktige, så nyanserte, så reflekterte? Avisene, radio og TV etterlater tydeligvis et helt annet inntrykk.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Aftenposten i dag. Over to hele sider "avslører" Aftenposten at vi ikke er så effektive i Norge. Ressursbruken er høy, og ofte høyest i hele verden, men resultatene er ikke de beste. Både når det gjelder skole, helse, samferdsel og kommunal forvaltning er det et påfallende misforhold mellom ressursene vi setter inn, og resultatene vi får ut. Norge har en kraftig utgiftsvekst i offentlig forvaltning, men vi får ofte mindre igjen for pengene enn andre land gjør.

Den "avslørende" reportasjen etterlater inntrykk av at dette er noe politikerne ikke vil diskutere, hvilket får forskere til å fortvile. En av forskerne presenterer til og med en medisin: Vi må avvikle fylkeskommunen, redusere antall kommuner, prioritere bedre lærere fremfor flere lærere, la private konkurrere med offentlige tilbydere og innføre prosjektfinansiering innen vei- og jernbaneutbygging.

Aftenpostens "avsløring" er både riktig og gal. Det er riktig at vi får mindre igjen for pengene vi bruker enn mange andre land får. Men det er ikke riktig at ikke politikerne er interessert, og at det er en nyhet.

Allerede i Syse-regjeringens tid var det mye diskusjon om et offentlig utvalg som Victor Norman ledet, og som la frem de såkalte effektivitetsstudiene. Selv ble jeg nærmest "hetset" som utdannings- og forskningsminister, fordi jeg påpekte at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder pengebruk i skolen, men bare skårer middels på internasjonale undersøkelser som måler ferdigheter og kompetanse. Og mang en helsepolitiker har påpekt misforholdet mellom ressursene vi bruker innen helsevesenet og det vi får igjen, f.eks. sammenlignet med vårt naboland Danmark.

Alle de forslag professor Rune Sørensen fremsetter i Aftenposten, og som jeg har referert over, er tidligere – og nesten til det kjedsommelige – fremsatt av flere politikere og partier. Aftenpostens "avsløring" er altså ikke politikken fremmed, slik man kan få inntrykk av når man leser reportasjen.

Likevel har Aftenposten, helt indirekte, rett på ett punkt. Det er ikke dette vi føler at vi hører fra politikernes side, særlig ikke i en valgkamp. Men hvorfor hører vi det ikke så ofte og ikke så tydelig? Kan det ha noe med mediene å gjøre? Er mediene interessert i slike "komplekse" sammenhenger, eller er de mest opptatt av å fyre opp under den litt "enklere" konkurransen mellom politikerne om å bevilge stadig mer? Og hvis mediene lytter til en politiker som stiller spørsmål ved pengebruken, hvordan reagerer de da? Er det noe mediene finner interessant, eller nøyer de seg med å "skandalisere" den politikeren det gjelder?

Jeg bare spør.

For en som i tyve år har stilt de samme spörsmål som Aftenposten stiller i dag, er det veldig rart å lese det som en "avsløring". At dette ikke forlengst er allmenn kunnskap i Norge skyldes nok derfor ikke bare politikerne, men også pressen selv.

Aftenposten, politikerne og modernisering av offentlig sektor

I valgkampen arrangerte Civita noen frokostmøter, hvis formål bl.a. var å utfordre selve formen på (medie)valgkampen. Vi ville tilby et alternativ til den politiske debattkulturen som innebærer at alt må sies på 15 sekunder, og hvor all debatt arter seg  og fremstilles som "krangling". Vi ønsket også å gi politikerne muligheten til å snakke ut – uten å bli avbrutt. Jens, Erna og Siv fikk hvert sitt møte, og de fikk snakke uavbrutt i inntil en time – hvoretter de i ro og mak fikk anledning til å svare på spørsmål fra tilhørerne.

For meg var det ikke overraskende at alle tre var veldig gode. De holdt engasjerte, interessante og reflekterte innlegg om hva de vil med Norge. Men grunnen til at ikke jeg ble overrasket, er at jeg kjenner dem fra før. Andre som var til stede, ble svært overrasket. Er de virkelig så dyktige, så nyanserte, så reflekterte? Avisene, radio og TV etterlater tydeligvis et helt annet inntrykk.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Aftenposten i dag. Over to hele sider "avslører" Aftenposten at vi ikke er så effektive i Norge. Ressursbruken er høy, og ofte høyest i hele verden, men resultatene er ikke de beste. Både når det gjelder skole, helse, samferdsel og kommunal forvaltning er det et påfallende misforhold mellom ressursene vi setter inn, og resultatene vi får ut. Norge har en kraftig utgiftsvekst i offentlig forvaltning, men vi får ofte mindre igjen for pengene enn andre land gjør.

Den "avslørende" reportasjen etterlater inntrykk av at dette er noe politikerne ikke vil diskutere, hvilket får forskere til å fortvile. En av forskerne presenterer til og med en medisin: Vi må avvikle fylkeskommunen, redusere antall kommuner, prioritere bedre lærere fremfor flere lærere, la private konkurrere med offentlige tilbydere og innføre prosjektfinansiering innen vei- og jernbaneutbygging.

Aftenpostens "avsløring" er både riktig og gal. Det er riktig at vi får mindre igjen for pengene vi bruker enn mange andre land får. Men det er ikke riktig at ikke politikerne er interessert, og at det er en nyhet.

Allerede i Syse-regjeringens tid var det mye diskusjon om et offentlig utvalg som Victor Norman ledet, og som la frem de såkalte effektivitetsstudiene. Selv ble jeg nærmest "hetset" som utdannings- og forskningsminister, fordi jeg påpekte at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder pengebruk i skolen, men bare skårer middels på internasjonale undersøkelser som måler ferdigheter og kompetanse. Og mang en helsepolitiker har påpekt misforholdet mellom ressursene vi bruker innen helsevesenet og det vi får igjen, f.eks. sammenlignet med vårt naboland Danmark.

Alle de forslag professor Rune Sørensen fremsetter i Aftenposten, og som jeg har referert over, er tidligere – og nesten til det kjedsommelige – fremsatt av flere politikere og partier. Aftenpostens "avsløring" er altså ikke politikken fremmed, slik man kan få inntrykk av når man leser reportasjen.

Likevel har Aftenposten, helt indirekte, rett på ett punkt. Det er ikke dette vi føler at vi hører fra politikernes side, særlig ikke i en valgkamp. Men hvorfor hører vi det ikke så ofte og ikke så tydelig? Kan det ha noe med mediene å gjøre? Er mediene interessert i slike "komplekse" sammenhenger, eller er de mest opptatt av å fyre opp under den litt "enklere" konkurransen mellom politikerne om å bevilge stadig mer? Og hvis mediene lytter til en politiker som stiller spørsmål ved pengebruken, hvordan reagerer de da? Er det noe mediene finner interessant, eller nøyer de seg med å "skandalisere" den politikeren det gjelder?

Jeg bare spør.

For en som i tyve år har stilt de samme spörsmål som Aftenposten stiller i dag, er det veldig rart å lese det som en "avsløring". At dette ikke forlengst er allmenn kunnskap i Norge skyldes nok derfor ikke bare politikerne, men også pressen selv.

Politikk – før og etter finanskrisen

I februar skrev nyhetsmagasinet Newsweek: "Vi er alle sosialister nå".  Mange så for seg en ny æra med en enda større offentlig sektor og omfattende inngrep i økonomien. På SVs landsmøte var de fra seg av glede. Erik Solheim viftet med Newsweek. Audun Lysbakken nærmest ropte ut: "Vi var først. Vi har fått rett! Markedsliberalismen er ideologisk konkurs. Vi får nå et comeback for ideer om politisk styring og fordeling".

Dessverre for SV ser det ikke ut til at alle vil bli sosialister likevel. I valg etter valg er det høyresiden som går frem, mens sosialistene går klart tilbake. Det skjedde i valget til EU-parlamentet. Det skjedde i India. Og det skjedde i Norge. Om vi ikke har fått en ny regjering, så har vi i hvert fall fått en ny politisk situasjon: SV gikk mest tilbake og Rødt stagnerte, mens høyresiden gikk klart frem.

Også andre steder er høyresiden på fremmarsj. I Sverige er den borgerlige regjeringen populær selv i økonomisk vanskelige tider, mens venstresiden sliter. I Danmark har den borgerlige regjeringen sittet siden 2001. I Storbritannia ser Toryene ut til å ta en klar seier i neste års valg, og i Tyskland er Merkels stilling sterk, mens det ligger an til at sosialdemokratene gjør sitt dårligste valg noen sinne.

Det tok bare fire måneder før Newsweek presenterte oss for en ny forside: "The capitalist manifesto". Som redaktøren skrev: Panikken ser ut til å roe seg. (….) Om få år vil vi, selv om det nå høres merkelig ut, kanskje ønske oss mer, snarere enn mindre, kapitalisme. En økonomisk krise reduserer veksten, og når man trenger vekst, vender man seg til markedet."

Det er så sant som det er sagt. Det er antagelig også derfor vår finansminister fra SV satser hele Norges fremtid på – ja, nettopp – markedet.

Politikk – før og etter finanskrisen

I februar skrev nyhetsmagasinet Newsweek: "Vi er alle sosialister nå".  Mange så for seg en ny æra med en enda større offentlig sektor og omfattende inngrep i økonomien. På SVs landsmøte var de fra seg av glede. Erik Solheim viftet med Newsweek. Audun Lysbakken nærmest ropte ut: "Vi var først. Vi har fått rett! Markedsliberalismen er ideologisk konkurs. Vi får nå et comeback for ideer om politisk styring og fordeling".

Dessverre for SV ser det ikke ut til at alle vil bli sosialister likevel. I valg etter valg er det høyresiden som går frem, mens sosialistene går klart tilbake. Det skjedde i valget til EU-parlamentet. Det skjedde i India. Og det skjedde i Norge. Om vi ikke har fått en ny regjering, så har vi i hvert fall fått en ny politisk situasjon: SV gikk mest tilbake og Rødt stagnerte, mens høyresiden gikk klart frem.

Også andre steder er høyresiden på fremmarsj. I Sverige er den borgerlige regjeringen populær selv i økonomisk vanskelige tider, mens venstresiden sliter. I Danmark har den borgerlige regjeringen sittet siden 2001. I Storbritannia ser Toryene ut til å ta en klar seier i neste års valg, og i Tyskland er Merkels stilling sterk, mens det ligger an til at sosialdemokratene gjør sitt dårligste valg noen sinne.

Det tok bare fire måneder før Newsweek presenterte oss for en ny forside: "The capitalist manifesto". Som redaktøren skrev: Panikken ser ut til å roe seg. (….) Om få år vil vi, selv om det nå høres merkelig ut, kanskje ønske oss mer, snarere enn mindre, kapitalisme. En økonomisk krise reduserer veksten, og når man trenger vekst, vender man seg til markedet."

Det er så sant som det er sagt. Det er antagelig også derfor vår finansminister fra SV satser hele Norges fremtid på – ja, nettopp – markedet.

For et språk!

Det er fortsatt kamp om Kunnskapsdepartementet. Siste nytt på spekulasjonsfronten er at Arbeiderpartiet ønsker å overta departementet, og at Solhjell og Aasland må finne seg noe annet å gjøre.

Da håper jeg at de samtidig endrer navnet på departementet. Navnet "Kunnskapsdepartementet" er merkelig av flere grunner. Å skape inntrykk at vi har et departement som har ansvar for kunnskapen i samfunnet, er like dumt som å late som vi har departementer med ansvar for omsorgen eller for inkluderingen.  Jeg er tilhenger av at departementene har navn som gjenspeiler det de driver med, som f.eks. utdanning og forskning.

Det burde dessuten være et varselsignal når navnet ikke kan oversettes til engelsk uten at det ville få folk til å bryte ut i latter. Det finnes forhåpentligvis ingen statsråd som kunne tenke seg å introdusere seg selv som "the minister of knowledge from The Ministry of Knowledge in Norway". Det har da også departementet skjønt, for det heter fortsatt "Ministry of education and research" på engelsk.

Det er i det hele tatt mye rart i det politiske språket. Forleden hørte jeg en stortingsrepresentant fortelle om en gang han skulle "avgi", men hvem kan egentlig forstå hva det betyr? Det er intern stortingssjargong og gir ingen mening for folk flest. Men for den som lurer: Det betyr at en stortingskomité skal "avgi" innstilling og foreslå hva Stortinget skal mene om en sak regjeringen har fremmet.

I nyhetene i dag hørte jeg en NRK-journalist snakke om "pengene som Regjeringen skal dele ut" og om pengene noen skal "få fra Trond Giske". NRK har i sin journalistikk forlengst brutt forbindelsen mellom verdiskaping og fordeling – og mellom skattetrykk og offentlige bevilgninger. Det virker nærmest som om pengene oppstår av seg selv. Men det er blitt verre, for nå hører vi stadig oftere at det er Regjeringen, og endog konkrete statsråder, som "gir" penger til ulike formål, som om Giske, f.eks., deler ut sine egne penger. Men sannheten er jo at det er våre penger.

På nyhetene ble det fremsatt et krav til de pengene som Regjeringen skal "dele ut", nemlig at de måtte være "friske". Men hva i all verden betyr det? Finnes det "syke" penger? Det gjør det neppe, så det er vel egentlig ikke dette som er ment. Det vedkommende mener, er at pengene ikke må tas fra det samme formål, men komme på toppen av det man har fått før. I klartekst betyr dette at pengene må tas fra et annet formål, fra skattebetalerne eller fra fremtidige generasjoner.

Journalisten fortalte oss også om en statsråd som nå risikerer å "miste jobben". Det å sitte ved Kongens bord omtales altså som en "jobb". Men det er ikke og bør ikke være en jobb. Det er et ombud eller verv som man har så lenge man har tillit. Det er uheldig hvis man begynner å betrakte Stortinget og Regjeringen som "arbeidsplasser" med "interessante jobber". Det er også det som fører til at mange irriterer seg over Stortingets "lange ferier", enda det ikke er snakk om ferier, men om perioder hvor Stortinget ikke er samlet, og som bl.a. muliggjør kontakt med velgerne på hjemstedet. Stortingsrepresentantene er ikke arbeidstakere og bør heller ikke fremstille seg selv som om de er det.

Vedkommende statsråd, som antagelig ikke syns at hun burde "miste jobben", forsvarte seg overfor journalisten. Hun syns nemlig hun "har levert". Levert hva da? Før leverte man varer, så begynte man å "levere barn i barnehagen", men nå "leverer" man også politikk. Det er en merkelig språkbruk, som antagelelig underbygger bildet av politikk som noe konkret og håndfast, og som et prosjekt, eller "leveranse", som kan avsluttes.

Språk er makt. Både interessegrupper og politikere bruker ofte språket for å oppnå noe, dvs. at språket i seg selv blir en del av politikken. Men NRK må trå mer varsomt. Det er nemlig ikke likegyldig om pengene som bevilges på et offentlig budsjett, kommer "fra Regjeringen", "fra Trond Giske", "fra pensjonsfondet" eller "fra skattebetalerne".

For et språk!

Det er fortsatt kamp om Kunnskapsdepartementet. Siste nytt på spekulasjonsfronten er at Arbeiderpartiet ønsker å overta departementet, og at Solhjell og Aasland må finne seg noe annet å gjøre.

Da håper jeg at de samtidig endrer navnet på departementet. Navnet "Kunnskapsdepartementet" er merkelig av flere grunner. Å skape inntrykk at vi har et departement som har ansvar for kunnskapen i samfunnet, er like dumt som å late som vi har departementer med ansvar for omsorgen eller for inkluderingen.  Jeg er tilhenger av at departementene har navn som gjenspeiler det de driver med, som f.eks. utdanning og forskning.

Det burde dessuten være et varselsignal når navnet ikke kan oversettes til engelsk uten at det ville få folk til å bryte ut i latter. Det finnes forhåpentligvis ingen statsråd som kunne tenke seg å introdusere seg selv som "the minister of knowledge from The Ministry of Knowledge in Norway". Det har da også departementet skjønt, for det heter fortsatt "Ministry of education and research" på engelsk.

Det er i det hele tatt mye rart i det politiske språket. Forleden hørte jeg en stortingsrepresentant fortelle om en gang han skulle "avgi", men hvem kan egentlig forstå hva det betyr? Det er intern stortingssjargong og gir ingen mening for folk flest. Men for den som lurer: Det betyr at en stortingskomité skal "avgi" innstilling og foreslå hva Stortinget skal mene om en sak regjeringen har fremmet.

I nyhetene i dag hørte jeg en NRK-journalist snakke om "pengene som Regjeringen skal dele ut" og om pengene noen skal "få fra Trond Giske". NRK har i sin journalistikk forlengst brutt forbindelsen mellom verdiskaping og fordeling – og mellom skattetrykk og offentlige bevilgninger. Det virker nærmest som om pengene oppstår av seg selv. Men det er blitt verre, for nå hører vi stadig oftere at det er Regjeringen, og endog konkrete statsråder, som "gir" penger til ulike formål, som om Giske, f.eks., deler ut sine egne penger. Men sannheten er jo at det er våre penger.

På nyhetene ble det fremsatt et krav til de pengene som Regjeringen skal "dele ut", nemlig at de måtte være "friske". Men hva i all verden betyr det? Finnes det "syke" penger? Det gjør det neppe, så det er vel egentlig ikke dette som er ment. Det vedkommende mener, er at pengene ikke må tas fra det samme formål, men komme på toppen av det man har fått før. I klartekst betyr dette at pengene må tas fra et annet formål, fra skattebetalerne eller fra fremtidige generasjoner.

Journalisten fortalte oss også om en statsråd som nå risikerer å "miste jobben". Det å sitte ved Kongens bord omtales altså som en "jobb". Men det er ikke og bør ikke være en jobb. Det er et ombud eller verv som man har så lenge man har tillit. Det er uheldig hvis man begynner å betrakte Stortinget og Regjeringen som "arbeidsplasser" med "interessante jobber". Det er også det som fører til at mange irriterer seg over Stortingets "lange ferier", enda det ikke er snakk om ferier, men om perioder hvor Stortinget ikke er samlet, og som bl.a. muliggjør kontakt med velgerne på hjemstedet. Stortingsrepresentantene er ikke arbeidstakere og bør heller ikke fremstille seg selv som om de er det.

Vedkommende statsråd, som antagelig ikke syns at hun burde "miste jobben", forsvarte seg overfor journalisten. Hun syns nemlig hun "har levert". Levert hva da? Før leverte man varer, så begynte man å "levere barn i barnehagen", men nå "leverer" man også politikk. Det er en merkelig språkbruk, som antagelelig underbygger bildet av politikk som noe konkret og håndfast, og som et prosjekt, eller "leveranse", som kan avsluttes.

Språk er makt. Både interessegrupper og politikere bruker ofte språket for å oppnå noe, dvs. at språket i seg selv blir en del av politikken. Men NRK må trå mer varsomt. Det er nemlig ikke likegyldig om pengene som bevilges på et offentlig budsjett, kommer "fra Regjeringen", "fra Trond Giske", "fra pensjonsfondet" eller "fra skattebetalerne".