Aftenposten, politikerne og modernisering av offentlig sektor

I valgkampen arrangerte Civita noen frokostmøter, hvis formål bl.a. var å utfordre selve formen på (medie)valgkampen. Vi ville tilby et alternativ til den politiske debattkulturen som innebærer at alt må sies på 15 sekunder, og hvor all debatt arter seg  og fremstilles som "krangling". Vi ønsket også å gi politikerne muligheten til å snakke ut – uten å bli avbrutt. Jens, Erna og Siv fikk hvert sitt møte, og de fikk snakke uavbrutt i inntil en time – hvoretter de i ro og mak fikk anledning til å svare på spørsmål fra tilhørerne.

For meg var det ikke overraskende at alle tre var veldig gode. De holdt engasjerte, interessante og reflekterte innlegg om hva de vil med Norge. Men grunnen til at ikke jeg ble overrasket, er at jeg kjenner dem fra før. Andre som var til stede, ble svært overrasket. Er de virkelig så dyktige, så nyanserte, så reflekterte? Avisene, radio og TV etterlater tydeligvis et helt annet inntrykk.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg leste Aftenposten i dag. Over to hele sider "avslører" Aftenposten at vi ikke er så effektive i Norge. Ressursbruken er høy, og ofte høyest i hele verden, men resultatene er ikke de beste. Både når det gjelder skole, helse, samferdsel og kommunal forvaltning er det et påfallende misforhold mellom ressursene vi setter inn, og resultatene vi får ut. Norge har en kraftig utgiftsvekst i offentlig forvaltning, men vi får ofte mindre igjen for pengene enn andre land gjør.

Den "avslørende" reportasjen etterlater inntrykk av at dette er noe politikerne ikke vil diskutere, hvilket får forskere til å fortvile. En av forskerne presenterer til og med en medisin: Vi må avvikle fylkeskommunen, redusere antall kommuner, prioritere bedre lærere fremfor flere lærere, la private konkurrere med offentlige tilbydere og innføre prosjektfinansiering innen vei- og jernbaneutbygging.

Aftenpostens "avsløring" er både riktig og gal. Det er riktig at vi får mindre igjen for pengene vi bruker enn mange andre land får. Men det er ikke riktig at ikke politikerne er interessert, og at det er en nyhet.

Allerede i Syse-regjeringens tid var det mye diskusjon om et offentlig utvalg som Victor Norman ledet, og som la frem de såkalte effektivitetsstudiene. Selv ble jeg nærmest "hetset" som utdannings- og forskningsminister, fordi jeg påpekte at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder pengebruk i skolen, men bare skårer middels på internasjonale undersøkelser som måler ferdigheter og kompetanse. Og mang en helsepolitiker har påpekt misforholdet mellom ressursene vi bruker innen helsevesenet og det vi får igjen, f.eks. sammenlignet med vårt naboland Danmark.

Alle de forslag professor Rune Sørensen fremsetter i Aftenposten, og som jeg har referert over, er tidligere – og nesten til det kjedsommelige – fremsatt av flere politikere og partier. Aftenpostens "avsløring" er altså ikke politikken fremmed, slik man kan få inntrykk av når man leser reportasjen.

Likevel har Aftenposten, helt indirekte, rett på ett punkt. Det er ikke dette vi føler at vi hører fra politikernes side, særlig ikke i en valgkamp. Men hvorfor hører vi det ikke så ofte og ikke så tydelig? Kan det ha noe med mediene å gjøre? Er mediene interessert i slike "komplekse" sammenhenger, eller er de mest opptatt av å fyre opp under den litt "enklere" konkurransen mellom politikerne om å bevilge stadig mer? Og hvis mediene lytter til en politiker som stiller spørsmål ved pengebruken, hvordan reagerer de da? Er det noe mediene finner interessant, eller nøyer de seg med å "skandalisere" den politikeren det gjelder?

Jeg bare spør.

For en som i tyve år har stilt de samme spörsmål som Aftenposten stiller i dag, er det veldig rart å lese det som en "avsløring". At dette ikke forlengst er allmenn kunnskap i Norge skyldes nok derfor ikke bare politikerne, men også pressen selv.

Politikk – før og etter finanskrisen

I februar skrev nyhetsmagasinet Newsweek: "Vi er alle sosialister nå".  Mange så for seg en ny æra med en enda større offentlig sektor og omfattende inngrep i økonomien. På SVs landsmøte var de fra seg av glede. Erik Solheim viftet med Newsweek. Audun Lysbakken nærmest ropte ut: "Vi var først. Vi har fått rett! Markedsliberalismen er ideologisk konkurs. Vi får nå et comeback for ideer om politisk styring og fordeling".

Dessverre for SV ser det ikke ut til at alle vil bli sosialister likevel. I valg etter valg er det høyresiden som går frem, mens sosialistene går klart tilbake. Det skjedde i valget til EU-parlamentet. Det skjedde i India. Og det skjedde i Norge. Om vi ikke har fått en ny regjering, så har vi i hvert fall fått en ny politisk situasjon: SV gikk mest tilbake og Rødt stagnerte, mens høyresiden gikk klart frem.

Også andre steder er høyresiden på fremmarsj. I Sverige er den borgerlige regjeringen populær selv i økonomisk vanskelige tider, mens venstresiden sliter. I Danmark har den borgerlige regjeringen sittet siden 2001. I Storbritannia ser Toryene ut til å ta en klar seier i neste års valg, og i Tyskland er Merkels stilling sterk, mens det ligger an til at sosialdemokratene gjør sitt dårligste valg noen sinne.

Det tok bare fire måneder før Newsweek presenterte oss for en ny forside: "The capitalist manifesto". Som redaktøren skrev: Panikken ser ut til å roe seg. (….) Om få år vil vi, selv om det nå høres merkelig ut, kanskje ønske oss mer, snarere enn mindre, kapitalisme. En økonomisk krise reduserer veksten, og når man trenger vekst, vender man seg til markedet."

Det er så sant som det er sagt. Det er antagelig også derfor vår finansminister fra SV satser hele Norges fremtid på – ja, nettopp – markedet.

Politikk – før og etter finanskrisen

I februar skrev nyhetsmagasinet Newsweek: "Vi er alle sosialister nå".  Mange så for seg en ny æra med en enda større offentlig sektor og omfattende inngrep i økonomien. På SVs landsmøte var de fra seg av glede. Erik Solheim viftet med Newsweek. Audun Lysbakken nærmest ropte ut: "Vi var først. Vi har fått rett! Markedsliberalismen er ideologisk konkurs. Vi får nå et comeback for ideer om politisk styring og fordeling".

Dessverre for SV ser det ikke ut til at alle vil bli sosialister likevel. I valg etter valg er det høyresiden som går frem, mens sosialistene går klart tilbake. Det skjedde i valget til EU-parlamentet. Det skjedde i India. Og det skjedde i Norge. Om vi ikke har fått en ny regjering, så har vi i hvert fall fått en ny politisk situasjon: SV gikk mest tilbake og Rødt stagnerte, mens høyresiden gikk klart frem.

Også andre steder er høyresiden på fremmarsj. I Sverige er den borgerlige regjeringen populær selv i økonomisk vanskelige tider, mens venstresiden sliter. I Danmark har den borgerlige regjeringen sittet siden 2001. I Storbritannia ser Toryene ut til å ta en klar seier i neste års valg, og i Tyskland er Merkels stilling sterk, mens det ligger an til at sosialdemokratene gjør sitt dårligste valg noen sinne.

Det tok bare fire måneder før Newsweek presenterte oss for en ny forside: "The capitalist manifesto". Som redaktøren skrev: Panikken ser ut til å roe seg. (….) Om få år vil vi, selv om det nå høres merkelig ut, kanskje ønske oss mer, snarere enn mindre, kapitalisme. En økonomisk krise reduserer veksten, og når man trenger vekst, vender man seg til markedet."

Det er så sant som det er sagt. Det er antagelig også derfor vår finansminister fra SV satser hele Norges fremtid på – ja, nettopp – markedet.

For et språk!

Det er fortsatt kamp om Kunnskapsdepartementet. Siste nytt på spekulasjonsfronten er at Arbeiderpartiet ønsker å overta departementet, og at Solhjell og Aasland må finne seg noe annet å gjøre.

Da håper jeg at de samtidig endrer navnet på departementet. Navnet "Kunnskapsdepartementet" er merkelig av flere grunner. Å skape inntrykk at vi har et departement som har ansvar for kunnskapen i samfunnet, er like dumt som å late som vi har departementer med ansvar for omsorgen eller for inkluderingen.  Jeg er tilhenger av at departementene har navn som gjenspeiler det de driver med, som f.eks. utdanning og forskning.

Det burde dessuten være et varselsignal når navnet ikke kan oversettes til engelsk uten at det ville få folk til å bryte ut i latter. Det finnes forhåpentligvis ingen statsråd som kunne tenke seg å introdusere seg selv som "the minister of knowledge from The Ministry of Knowledge in Norway". Det har da også departementet skjønt, for det heter fortsatt "Ministry of education and research" på engelsk.

Det er i det hele tatt mye rart i det politiske språket. Forleden hørte jeg en stortingsrepresentant fortelle om en gang han skulle "avgi", men hvem kan egentlig forstå hva det betyr? Det er intern stortingssjargong og gir ingen mening for folk flest. Men for den som lurer: Det betyr at en stortingskomité skal "avgi" innstilling og foreslå hva Stortinget skal mene om en sak regjeringen har fremmet.

I nyhetene i dag hørte jeg en NRK-journalist snakke om "pengene som Regjeringen skal dele ut" og om pengene noen skal "få fra Trond Giske". NRK har i sin journalistikk forlengst brutt forbindelsen mellom verdiskaping og fordeling – og mellom skattetrykk og offentlige bevilgninger. Det virker nærmest som om pengene oppstår av seg selv. Men det er blitt verre, for nå hører vi stadig oftere at det er Regjeringen, og endog konkrete statsråder, som "gir" penger til ulike formål, som om Giske, f.eks., deler ut sine egne penger. Men sannheten er jo at det er våre penger.

På nyhetene ble det fremsatt et krav til de pengene som Regjeringen skal "dele ut", nemlig at de måtte være "friske". Men hva i all verden betyr det? Finnes det "syke" penger? Det gjør det neppe, så det er vel egentlig ikke dette som er ment. Det vedkommende mener, er at pengene ikke må tas fra det samme formål, men komme på toppen av det man har fått før. I klartekst betyr dette at pengene må tas fra et annet formål, fra skattebetalerne eller fra fremtidige generasjoner.

Journalisten fortalte oss også om en statsråd som nå risikerer å "miste jobben". Det å sitte ved Kongens bord omtales altså som en "jobb". Men det er ikke og bør ikke være en jobb. Det er et ombud eller verv som man har så lenge man har tillit. Det er uheldig hvis man begynner å betrakte Stortinget og Regjeringen som "arbeidsplasser" med "interessante jobber". Det er også det som fører til at mange irriterer seg over Stortingets "lange ferier", enda det ikke er snakk om ferier, men om perioder hvor Stortinget ikke er samlet, og som bl.a. muliggjør kontakt med velgerne på hjemstedet. Stortingsrepresentantene er ikke arbeidstakere og bør heller ikke fremstille seg selv som om de er det.

Vedkommende statsråd, som antagelig ikke syns at hun burde "miste jobben", forsvarte seg overfor journalisten. Hun syns nemlig hun "har levert". Levert hva da? Før leverte man varer, så begynte man å "levere barn i barnehagen", men nå "leverer" man også politikk. Det er en merkelig språkbruk, som antagelelig underbygger bildet av politikk som noe konkret og håndfast, og som et prosjekt, eller "leveranse", som kan avsluttes.

Språk er makt. Både interessegrupper og politikere bruker ofte språket for å oppnå noe, dvs. at språket i seg selv blir en del av politikken. Men NRK må trå mer varsomt. Det er nemlig ikke likegyldig om pengene som bevilges på et offentlig budsjett, kommer "fra Regjeringen", "fra Trond Giske", "fra pensjonsfondet" eller "fra skattebetalerne".

For et språk!

Det er fortsatt kamp om Kunnskapsdepartementet. Siste nytt på spekulasjonsfronten er at Arbeiderpartiet ønsker å overta departementet, og at Solhjell og Aasland må finne seg noe annet å gjøre.

Da håper jeg at de samtidig endrer navnet på departementet. Navnet "Kunnskapsdepartementet" er merkelig av flere grunner. Å skape inntrykk at vi har et departement som har ansvar for kunnskapen i samfunnet, er like dumt som å late som vi har departementer med ansvar for omsorgen eller for inkluderingen.  Jeg er tilhenger av at departementene har navn som gjenspeiler det de driver med, som f.eks. utdanning og forskning.

Det burde dessuten være et varselsignal når navnet ikke kan oversettes til engelsk uten at det ville få folk til å bryte ut i latter. Det finnes forhåpentligvis ingen statsråd som kunne tenke seg å introdusere seg selv som "the minister of knowledge from The Ministry of Knowledge in Norway". Det har da også departementet skjønt, for det heter fortsatt "Ministry of education and research" på engelsk.

Det er i det hele tatt mye rart i det politiske språket. Forleden hørte jeg en stortingsrepresentant fortelle om en gang han skulle "avgi", men hvem kan egentlig forstå hva det betyr? Det er intern stortingssjargong og gir ingen mening for folk flest. Men for den som lurer: Det betyr at en stortingskomité skal "avgi" innstilling og foreslå hva Stortinget skal mene om en sak regjeringen har fremmet.

I nyhetene i dag hørte jeg en NRK-journalist snakke om "pengene som Regjeringen skal dele ut" og om pengene noen skal "få fra Trond Giske". NRK har i sin journalistikk forlengst brutt forbindelsen mellom verdiskaping og fordeling – og mellom skattetrykk og offentlige bevilgninger. Det virker nærmest som om pengene oppstår av seg selv. Men det er blitt verre, for nå hører vi stadig oftere at det er Regjeringen, og endog konkrete statsråder, som "gir" penger til ulike formål, som om Giske, f.eks., deler ut sine egne penger. Men sannheten er jo at det er våre penger.

På nyhetene ble det fremsatt et krav til de pengene som Regjeringen skal "dele ut", nemlig at de måtte være "friske". Men hva i all verden betyr det? Finnes det "syke" penger? Det gjør det neppe, så det er vel egentlig ikke dette som er ment. Det vedkommende mener, er at pengene ikke må tas fra det samme formål, men komme på toppen av det man har fått før. I klartekst betyr dette at pengene må tas fra et annet formål, fra skattebetalerne eller fra fremtidige generasjoner.

Journalisten fortalte oss også om en statsråd som nå risikerer å "miste jobben". Det å sitte ved Kongens bord omtales altså som en "jobb". Men det er ikke og bør ikke være en jobb. Det er et ombud eller verv som man har så lenge man har tillit. Det er uheldig hvis man begynner å betrakte Stortinget og Regjeringen som "arbeidsplasser" med "interessante jobber". Det er også det som fører til at mange irriterer seg over Stortingets "lange ferier", enda det ikke er snakk om ferier, men om perioder hvor Stortinget ikke er samlet, og som bl.a. muliggjør kontakt med velgerne på hjemstedet. Stortingsrepresentantene er ikke arbeidstakere og bør heller ikke fremstille seg selv som om de er det.

Vedkommende statsråd, som antagelig ikke syns at hun burde "miste jobben", forsvarte seg overfor journalisten. Hun syns nemlig hun "har levert". Levert hva da? Før leverte man varer, så begynte man å "levere barn i barnehagen", men nå "leverer" man også politikk. Det er en merkelig språkbruk, som antagelelig underbygger bildet av politikk som noe konkret og håndfast, og som et prosjekt, eller "leveranse", som kan avsluttes.

Språk er makt. Både interessegrupper og politikere bruker ofte språket for å oppnå noe, dvs. at språket i seg selv blir en del av politikken. Men NRK må trå mer varsomt. Det er nemlig ikke likegyldig om pengene som bevilges på et offentlig budsjett, kommer "fra Regjeringen", "fra Trond Giske", "fra pensjonsfondet" eller "fra skattebetalerne".

Mediestyrte politikere

Denne uken skal Kringkastingsrådet møtes for å evaluere NRKs dekning av valgkampen. Her er fire forhold som rådets medlemmer bør studere nærmere før de trekker sine konklusjoner:

Det første de bør studere, er en undersøkelse som nylig ble gjort for Nordiske Mediedager, og som viser at hele 71 prosent av stortingsrepresentantene mener at mediene er de som oftest setter dagsorden. Bare 22 prosent av politikerne mener at det politiske systemet selv setter dagsorden.

Det andre rådet bør studere, er en avhandling av Kjersti Thorbjørnsrud som heter "Journalistenes valg. Produksjon – interaksjon – iscenesettelse. Møtet mellom journalistikk og politikk i en valgkamp med fokus på NRK Fjernsynets valgformater." Her viser Thorbjørnsrud hvordan politikerne blir styrt av NRK og journalistene, og hvordan NRK-journalistene blir styrt av kjendiseri og seertall og i mindre grad av det som er viktig.

Det mest interessante med undersøkelsen som Thorbjørnsrud har gjort, er at hun finner at politikerne i Norge er mer mediestyrte enn politikerne er i andre land. Mens mediene i mange andre land, herunder våre naboland, må finne seg i at politikerne ikke alltid er tilgjengelige, og at de må komme dit poltikerne er, viser det seg at norske politikere er ekstremt tilgjengelige og kommer dit mediene er. Thorbjørnsrud har særlig studert Redaksjon EN og sier at  "vokterrollen så å si (er) fraværende." Hun "så lite av journalisten som ekspert, analytiker eller graver. Research ble nesten ikke gjort. I Redaksjon EN var det popularisering og seertall det handlet mest om." "Alt i alt framstår NRK som et ekstremt tilfelle (i forhold til andre land), som den kanalen der den mest rendyrkede populære fjernsynslogikken får dominere, med de formatkrav som ligger innbakt i denne logikken", skriver Thorbjørnsrud.

Det tredje Kringskastingsrådet bør studere, er de tilbakevendende undersøkelsene om journalisters politiske tilhørighet. Det er gammelt nytt, men blir stadig bekreftet. Det siste er en undersøkelse blant journalistikk-studentene ved Høgskolen i Oslo. På spørsmål om hva de ville stemme ved stortingsvalget svarte 64 prosent av de som hadde bestemt seg, at de ville stemme rødgrønt. Partiet Rødt fikk støtte fra 11 prosent, mens FrP var praktisk talt fraværende. Dette samsvarer godt med tilsvarende undersøkelser blant de som allerede virker som journalister. Frank Rossavik skriver innsiktsfullt om konsekvensene av dette i siste nummer av Morgenbladet.

Det fjerde og siste Kringskastingsrådet bør studere, er Kyrre Nakkims uttalelser om NRKs betydning, bl.a. til Mandag Morgen. Ifølge Nakkim påvirker ikke han og hans kolleger "valgresultatet noe særlig". "Vi har marginal innvirkning", sier Nakkim, som peker på at politikerne i partlederutspørringene får 25 minutter, mens han "bare får to". Han deler altså ikke politikernes og forskerens oppfatning.

Hvordan kan det ha seg at stortingspolitikerne, forskeren og NRK-journalistene selv har så forskjellige oppfatninger om journalistenes innflytelse? Hvem har rett? Og enda mer spennende: Hva i all verden er det som gjør at norske politikere lar seg styre mer av mediene, og kanskje særlig av NRK og TV2, enn politikerne i andre land? Hvorfor har norske journalister så stor makt over politikerne?

Dette er en diskusjon som burde interessere Kringkastingsrådet.

Mediestyrte politikere

Denne uken skal Kringkastingsrådet møtes for å evaluere NRKs dekning av valgkampen. Her er fire forhold som rådets medlemmer bør studere nærmere før de trekker sine konklusjoner:

Det første de bør studere, er en undersøkelse som nylig ble gjort for Nordiske Mediedager, og som viser at hele 71 prosent av stortingsrepresentantene mener at mediene er de som oftest setter dagsorden. Bare 22 prosent av politikerne mener at det politiske systemet selv setter dagsorden.

Det andre rådet bør studere, er en avhandling av Kjersti Thorbjørnsrud som heter "Journalistenes valg. Produksjon – interaksjon – iscenesettelse. Møtet mellom journalistikk og politikk i en valgkamp med fokus på NRK Fjernsynets valgformater." Her viser Thorbjørnsrud hvordan politikerne blir styrt av NRK og journalistene, og hvordan NRK-journalistene blir styrt av kjendiseri og seertall og i mindre grad av det som er viktig.

Det mest interessante med undersøkelsen som Thorbjørnsrud har gjort, er at hun finner at politikerne i Norge er mer mediestyrte enn politikerne er i andre land. Mens mediene i mange andre land, herunder våre naboland, må finne seg i at politikerne ikke alltid er tilgjengelige, og at de må komme dit poltikerne er, viser det seg at norske politikere er ekstremt tilgjengelige og kommer dit mediene er. Thorbjørnsrud har særlig studert Redaksjon EN og sier at  "vokterrollen så å si (er) fraværende." Hun "så lite av journalisten som ekspert, analytiker eller graver. Research ble nesten ikke gjort. I Redaksjon EN var det popularisering og seertall det handlet mest om." "Alt i alt framstår NRK som et ekstremt tilfelle (i forhold til andre land), som den kanalen der den mest rendyrkede populære fjernsynslogikken får dominere, med de formatkrav som ligger innbakt i denne logikken", skriver Thorbjørnsrud.

Det tredje Kringskastingsrådet bør studere, er de tilbakevendende undersøkelsene om journalisters politiske tilhørighet. Det er gammelt nytt, men blir stadig bekreftet. Det siste er en undersøkelse blant journalistikk-studentene ved Høgskolen i Oslo. På spørsmål om hva de ville stemme ved stortingsvalget svarte 64 prosent av de som hadde bestemt seg, at de ville stemme rødgrønt. Partiet Rødt fikk støtte fra 11 prosent, mens FrP var praktisk talt fraværende. Dette samsvarer godt med tilsvarende undersøkelser blant de som allerede virker som journalister. Frank Rossavik skriver innsiktsfullt om konsekvensene av dette i siste nummer av Morgenbladet.

Det fjerde og siste Kringskastingsrådet bør studere, er Kyrre Nakkims uttalelser om NRKs betydning, bl.a. til Mandag Morgen. Ifølge Nakkim påvirker ikke han og hans kolleger "valgresultatet noe særlig". "Vi har marginal innvirkning", sier Nakkim, som peker på at politikerne i partlederutspørringene får 25 minutter, mens han "bare får to". Han deler altså ikke politikernes og forskerens oppfatning.

Hvordan kan det ha seg at stortingspolitikerne, forskeren og NRK-journalistene selv har så forskjellige oppfatninger om journalistenes innflytelse? Hvem har rett? Og enda mer spennende: Hva i all verden er det som gjør at norske politikere lar seg styre mer av mediene, og kanskje særlig av NRK og TV2, enn politikerne i andre land? Hvorfor har norske journalister så stor makt over politikerne?

Dette er en diskusjon som burde interessere Kringkastingsrådet.

Færre departementer

Flere som har lest bloggen min, har spurt hvorfor jeg mener at det bør være færre departementer. Jeg skal prøve å forklare det.

For tiden har vi 17 departementer i Norge – i tillegg til Statsministerens kontor (SMK). Men det sitter 19 statsråder rundt bordet, fordi to departementer (Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet) har to statsråder, mens Mijøverndepartementet deler statsråd med deler av Utenriksdepartementet.

For å forstå hvorfor jeg mener dette er for mange, må man også forstå hvordan den norske regjeringen arbeider. I motsetning til mange andre land har vi intet ytre eller indre kabinett. Alle statsrådene er likeverdige, dvs. at alle er like ansvarlige for de beslutninger regjeringen treffer. I tillegg har Statsministerens kontor relativt liten makt i Norge i forhold til statsministerkontoret i andre land, dvs at SMK i liten grad kan fatte beslutninger alene og/eller på vegne av regjeringen.

Dette betyr at den norske regjeringen må ha en svært høy møtefrekvens sammenlignet med mange andre regjeringer, fordi den må behandle så mange saker i plenum. Normalt møtes regjeringen til lunch og regjeringskonferanse hver mandag og torsdag og til statsråd og lunch hver fredag. Regjeringskonferansene kan ta mange timer, og man behandler ofte svært mange saker. 

I praksis er det likevel vanskelig for statsrådene å være med i behandlingen av alle saker på en likeverdig og god måte. Dersom f.eks. alle 19 statsråder rundt bordet skulle deltatt aktivt i alle debatter, ville regjeringsarbeidet bryte sammen. Det er simpelthen ikke praktisk mulig. Diskusjonene i regjeringen har derfor en tendens til å begrense seg til noen få personer: Statsministeren, finansministeren, vedkommende fagstatsråd og kanskje en eller to statsråder til.

Et annet tydelig signal på at regjeringen er for stor, er det såkalte underutvalget. Underutvalget, som antaglig burde vært kalt "overutvalg", består som regel at partilederne i de partiene som deltar i regjeringen i tillegg til finansministeren, hvis han/hun ikke er partileder. Det er et utvalg som blir stadig mer brukt, men som ikke har noen formell plass i vår konstitusjon. Men for å effektivisere arbeidet i regjeringen ser det ut til at stadig flere diskusjoner og beslutninger om de viktigste sakene flyttes til dette underutvalget. Formelt sett kan riktig nok ikke underutvalget fatte noen beslutninger, men i realiteten skjer det der, mens selve regjeringsbeslutningen blir en formalitet.

Dette er, etter min mening, uheldig. Det er ingen spøk å sitte i regjering. Skal man ha ansvar, må man også ta ansvar og ha innflytelse. At regjeringen i realiteten delegerer stadig flere viktige beslutninger til en liten uformell gruppe på tre – fire personer er ikke bra.

Systemet stimulerer statsrådene  til å bli svært opptatt av "sin egen" sektor på bekostning av helheten. I Tora Aaslands tilfelle er det, slik jeg skrev i en tidligere blogg, nesten blitt ekstremt: Hun omtales som "sektorens egen statsråd"; nærmest en agent inn i regjeringen – fremfor regjeringens representant overfor sektoren.

Mange små departementer inviterer også til mye detaljstyring. La meg illustrere med et eksempel: I dag er det to statsråder i Kunnskapsdepartementet. Betyr det at de to statsrådene har mye bedre tid enn tidligere statsråder hadde, den gangen det bare var én statsråd? Selvsagt ikke. Solhjell og Aasland er ganske sikkert like travle som Trond Giske eller jeg var. De engasjerer seg bare mer i detaljene og gjør antagelig oppgaver som tidligere var overlatt til en ekspedisjonssjef. Men politikere bør løfte blikket og forsøke å holde seg til de mer overordnede linjer.

En mindre regjering ville gjøre det mulig for flere å delta i debattene og ta ansvar for helheten rundt regjeringens bord. Det ville også motvirke den sterke sektoriseringen  i norsk politikk.

Færre departementer

Flere som har lest bloggen min, har spurt hvorfor jeg mener at det bør være færre departementer. Jeg skal prøve å forklare det.

For tiden har vi 17 departementer i Norge – i tillegg til Statsministerens kontor (SMK). Men det sitter 19 statsråder rundt bordet, fordi to departementer (Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet) har to statsråder, mens Mijøverndepartementet deler statsråd med deler av Utenriksdepartementet.

For å forstå hvorfor jeg mener dette er for mange, må man også forstå hvordan den norske regjeringen arbeider. I motsetning til mange andre land har vi intet ytre eller indre kabinett. Alle statsrådene er likeverdige, dvs. at alle er like ansvarlige for de beslutninger regjeringen treffer. I tillegg har Statsministerens kontor relativt liten makt i Norge i forhold til statsministerkontoret i andre land, dvs at SMK i liten grad kan fatte beslutninger alene og/eller på vegne av regjeringen.

Dette betyr at den norske regjeringen må ha en svært høy møtefrekvens sammenlignet med mange andre regjeringer, fordi den må behandle så mange saker i plenum. Normalt møtes regjeringen til lunch og regjeringskonferanse hver mandag og torsdag og til statsråd og lunch hver fredag. Regjeringskonferansene kan ta mange timer, og man behandler ofte svært mange saker. 

I praksis er det likevel vanskelig for statsrådene å være med i behandlingen av alle saker på en likeverdig og god måte. Dersom f.eks. alle 19 statsråder rundt bordet skulle deltatt aktivt i alle debatter, ville regjeringsarbeidet bryte sammen. Det er simpelthen ikke praktisk mulig. Diskusjonene i regjeringen har derfor en tendens til å begrense seg til noen få personer: Statsministeren, finansministeren, vedkommende fagstatsråd og kanskje en eller to statsråder til.

Et annet tydelig signal på at regjeringen er for stor, er det såkalte underutvalget. Underutvalget, som antaglig burde vært kalt "overutvalg", består som regel at partilederne i de partiene som deltar i regjeringen i tillegg til finansministeren, hvis han/hun ikke er partileder. Det er et utvalg som blir stadig mer brukt, men som ikke har noen formell plass i vår konstitusjon. Men for å effektivisere arbeidet i regjeringen ser det ut til at stadig flere diskusjoner og beslutninger om de viktigste sakene flyttes til dette underutvalget. Formelt sett kan riktig nok ikke underutvalget fatte noen beslutninger, men i realiteten skjer det der, mens selve regjeringsbeslutningen blir en formalitet.

Dette er, etter min mening, uheldig. Det er ingen spøk å sitte i regjering. Skal man ha ansvar, må man også ta ansvar og ha innflytelse. At regjeringen i realiteten delegerer stadig flere viktige beslutninger til en liten uformell gruppe på tre – fire personer er ikke bra.

Systemet stimulerer statsrådene  til å bli svært opptatt av "sin egen" sektor på bekostning av helheten. I Tora Aaslands tilfelle er det, slik jeg skrev i en tidligere blogg, nesten blitt ekstremt: Hun omtales som "sektorens egen statsråd"; nærmest en agent inn i regjeringen – fremfor regjeringens representant overfor sektoren.

Mange små departementer inviterer også til mye detaljstyring. La meg illustrere med et eksempel: I dag er det to statsråder i Kunnskapsdepartementet. Betyr det at de to statsrådene har mye bedre tid enn tidligere statsråder hadde, den gangen det bare var én statsråd? Selvsagt ikke. Solhjell og Aasland er ganske sikkert like travle som Trond Giske eller jeg var. De engasjerer seg bare mer i detaljene og gjør antagelig oppgaver som tidligere var overlatt til en ekspedisjonssjef. Men politikere bør løfte blikket og forsøke å holde seg til de mer overordnede linjer.

En mindre regjering ville gjøre det mulig for flere å delta i debattene og ta ansvar for helheten rundt regjeringens bord. Det ville også motvirke den sterke sektoriseringen  i norsk politikk.

Kampen om Kunnskapsdepartementet

Spekulasjonene er igang. Hvem må ut av regjering, og hvem kommer inn? Jeg vet ikke og skal derfor heller ikke late som om jeg vet det. Det jeg derimot vet litt om, er departementene, og de vet ikke alltid pressen så mye om.

Norske journalister har tradisjonelt konsentrert seg om Stortinget. Det er der de har sin daglige gange, blir kjent med politikerne og deres arbeidsform. Journalistene er stort sett veldig godt orientert om det som skjer på Løvebakken, om det politiske "spillet" som foregår der og om det som skjer bak lukkede dører.

Slik er det ikke med regjeringskvartalet. Der har ikke journalistene noe sted å være og ingen mulighet til å treffe politikerne. De vet lite om hvordan departementene og regjeringen jobber, og det er ofte mange brannmurer (les: kommunikasjonsrådgivere) som må forseres før de får kontakt med politikerne. De har få kilder i embetsverket, både fordi de ikke har prøvd å bygge opp slike kilder, og fordi de aller fleste i embetsverket er veldig lojale overfor den politiske ledelsen.

Jeg har tidligere forsøkt å bidra til folkeopplysningen ved å fortelle hvordan budsjettprosessen foregår. Det har nok ikke vært fullt så tøft som jeg beskriver det de siste fire år, ettersom vi har hatt en offentlig forbruksfest uten like. Men antagelig har det føltes omtrent slik jeg beskriver det likevel, fordi pengerikeligheten bare har ført til at statsrådene har blitt enda mer "grådige" på vegne av sine respektive departementer.

Pressens beskrivelse av de forskjellige departementene er ofte kostelig lesning. Det kommer alltid et nytt "super-departement", og det spekuleres alltid i at oppgaver skal flyttes mellom departementene. Nå er det bl.a. snakk om at barnehagene skal tilbake til Barne- og likestillingsdepartementet, at vi skal få et "utvidet utdanningsdepartement" (hva nå det måtte bety), at vi igjen skal få én utdannings- og forskningsminister eller at ansvaret for forskningen skal flyttes til Næringsdepartementet eller til Fornyingsdepartementet.

Dette er en sport for spesielt interesserte, men til gjengjeld er de spesielt interesserte veldig interessert. Utdanningsforbundet, f.eks., er veldig opptatt av at barnehagene blir anerkjent som en del av utdanningssystemet og derfor ligger i Kunnskapsdepartementet. Næringslivet syns det er fint hvis mer av forskningen blir mer nytteorientert og er derfor fornøyd med at ansvaret går til Næringsdepartementet. Det vil imidlertid akademia sterkt motsette seg, siden de er opptatt av den ikke nytteorienterte grunnforskningen. Hva forskningen eventuelt har å gjøre i Fornyingsdepartementet må foreløpig være en dypt bevart hemmelighet.

Pressen skiller også mellom "tunge" og "lette" departementer. Et "super-departement" bør helst være ganske tungt, syns jeg, men er det ikke alltid. Selv ble jeg "super-minister" i 1989, da jeg ledet Arbeids- og administrasjonsdepartementet, men enormt stort eller "tungt" var det hverken da eller siden. Nå fremstilles Næringsdepartementet som noe som er mye "tyngre" enn Kulturdepartementet, siden det skal forklare spekulasjonene om at Giske går dit. Men det er nok en sannhet med modifikasjoner. Næringsdepartmentet er på mange måter et svært "lett" departement – uten store budsjetter eller kraftfulle virkemidler. Men Giske har, i likhet med Børge Brende, vist at han kan gjøre gull av gråstein.

Nå vil tydeligvis alle ha Kunnskapsdepartementet. Det er forståelig. Det er et "tungt" departementet, fordi utdanning og forskning krever store budsjetter. Det er også et viktig departement, fordi utdannings- og forskningspolitikken blir stadig mer sentral i vårt kunnskapsintensive samfunn. Og det er politisk viktig, fordi skole og utdanning stadig står øverst på velgernes dagsorden. Dessuten virker ikke oppgaven like umulig som f.eks. helsepolitikken, som ser ut til å være en never ending story.

En god statsråd kan gjøre underverker, uansett departement. En som er god utad, behøver riktig nok ikke å være god innad – og vice versa – men mulighetene er til stede for den som virkelig vil noe. En svak statsråd får til gjengjeld god hjelp av sitt departement. Men embetsverket kan ikke trylle. Er statsråden riktig dårlig, hjelper det ikke, hverken med organisatoriske krumspring eller bytte av departement.

Det beste hadde vært om Regjeringen greide å redusere antallet statsråder. Det sitter rett og slett for mange rundt Kongens bord. Statsrådene blir for opptatt av sine sektorer og for lite opptatt av helheten. I Tore Aaslands tilfelle har det blitt en offentlig sannhet: Hun er "sektorens egen statsråd", og det er ikke hennes skyld hvis hun ikke får det slik hun, og de, vil. Hun kjemper som en løve, men det er resten av regjeringen som stritter imot. Det virker nesten som om hun representerer sektoren i regjeringen – og ikke regjeringen overfor sektoren.

I så fall er det kanskje bare et tidsspørsmål før sektorene selv utnevner "sine" statsråder?