Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

I en kronikk i Aftenposten på torsdag skrev Kjetil van der Wel, Espen Dahl og Knut Halvorssen, som holder til ved Høgskolen i Oslo, at jeg og andre mener at økt bruk av trygdeytelser skyldes fallende arbeidsmoral, og at det er et uttrykk for "moralsk panikk". De mener dessuten at vi tar feil. Trygdebruken øker ikke, arbeidsmoralen faller ikke, og det er heller ikke et mål å endre trygdeadferden, mener de. 

Det er flere problemer med dette innlegget. 

For det første: Mine synspunkter gjengis feil. Jeg mener ikke at økte trygdeutgifter eller sykefravær bare eller hovedsakelig skyldes svekket arbeidsmoral. VG har forsøkt å tolke meg slik i et intervju jeg ga i forbindelse med at Civita ga ut et notat om uføreksplosjonen. Men det jeg egentlig har sagt og mener, fremgår bl.a. av et innlegg jeg hadde i Aftenposten 1.12. og av det jeg har skrevet her på bloggen min før. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er mange årsaker til sykefravær og uførhet, og den enkleste forklaringen er selvsagt at man er syk eller ufør. Men siden disse begrepene ikke er uttrykk for absolutte og bestandige størrelser, er det rom for skjønn. Dét er også grunnen til at mange tror at bedre ledelse, bedre tilrettelegging, bedre oppfølging, flinkere leger og et mer effektivt NAV kan redusere fraværet.

Jeg mener i tillegg at økt sykefravær må sees i sammenheng med våre holdninger til arbeid og helse, og at disse holdningene må sees i sammenheng med de økonomiske rammebetingelsene som gjelder for syke og uføre.  Rammebetingelsene kan støte og lokke mennesker ut av arbeidslivet, og de kan gjøre det vanskelig å komme inn i arbeidslivet.  

En uføretrygdet, for eksempel, kan bli straffet økonomisk, dersom hun begynner å arbeide, fordi skatten på lønn er høyere enn skatten på trygd. Et annet eksempel fikk vi i Aftenposten i helgen, som viser til den svenske professoren Mårten Palmes forskning om sykefravær. Han mener at sykefravær "smitter", fordi det utvikles holdninger i enkelte miljøer, som innebærer at man lettere melder seg syk enn man gjør i andre miljøer. Dette strider mot grunnlaget for vår velferdsstat, som innebærer at de som trenger fellesskapets hjelp, skal få det, mens de som kan arbeide, skal arbeide. Dessuten skal det alltid lønne seg å jobbe. 

For det andre: Det er allment akseptert i norsk politikk at det ikke er likegyldig hvor gode trygde- og støtteordningene er. Alle partier er enige om at ytelsene skal være gode nok til at de som ikke kan forsørge seg selv, skal ha et godt og verdig liv. Men de skal ikke være så gode at det frister noen som kan arbeide, til ikke å gjøre det. Det er altså bred enighet om at økonomiske incentiver påvirker holdninger og adferd. At det kan være en viss uenighet om hvor grensen går, rokker ikke ved dette.  

Etter min mening er grensen passert når det er like lønnsomt å være hjemme som å gå på jobb. Jeg mener at man bør motta litt mindre lønn når man ikke jobber. Det kan skje ved at det innføres en karensdag, ved at ytelsene blir litt mindre i en periode og/eller ved at ytelsene gradvis trappes ned.

Jeg mener dette er riktig uansett, og det mener tydeligvis også tidligere Ap-statsråd Matz Sandman, som ledet utvalget som før 2001 ønsket å gjøre noe med sykelønnsordningen. Men både han og jeg mener det vel også fordi vi tror at det vil bidra til å redusere sykefraværet og utgiftene til syke og uføre. 

Halvorssen, Dahl og van der Wel mener at trygdeadferden ikke er endret, men det vil andre forskere være sterkt uenig i. Ifølge NAV har antall personer på sykepenger, rehabilitering, attføring og uføretrygd økt med ca. 25 prosent siden 2000. Det som dessuten ikke kan bestrides, er at det finnes grupper med sterkt endret trygdeadferd, og at trygdeutgiftene er i ferd med å vokse oss over hodet. Bare på ett år er det antatt at trygdeutgiftene skal vokse med 30 milliarder kroner. Det skaper et finansieringsproblem.

For det tredje: Også Halvorssen, Dahl og van der Wel mener at det er "noen skjær i sjøen", ettersom det i for liten grad er "plass til lavt utdannede med ulik grad av helseproblemer" i arbeidslivet, noe de mener skyldes arbeidslivet selv, fordi det er for effektivt. Dette skriver de, samtidig som de skryter av at arbeidslivet er produktivt og inkluderende.

Men ser de ikke sammenhengen? I Norge står ca. 700.000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Mange av dem kan og vil arbeide. Men fordi de ikke er produktive nok, for eksempel fordi de er "lavt utdannede med ulike grad av helseproblemer", skyves de ut av arbeidsmarkedet og over på trygd. Dermed blir vi i snitt ganske produktive, men det er ikke så mye å skryte av.  Det er som å ta de svakeste elevene ut av klassen når det er nasjonale prøver. Også da vil resultatene i snitt bli bedre.

Velferdssystemet må være bærekraftig, også i forhold til kommende generasjoner. De som vil gjøre noe nå, har ikke fått "moralsk panikk".
    
De tar ansvar.

Sykelønnsdebatten ruller videre.

I dag skriver bl.a. Per Fugelli innlegg i VG, Einar Øverenget i DN og jeg i Aftenposten – mens Torbjørn Røe Isaksen har vært i Dagsnytt 18 for å forsvare og forklare Høyres og statsministerens forslag om såkalt normert sykemelding, slik man har i Sverige.

Bortsett fra Civita, enkelte forskere og DN på lederplass er det ingen som lenger snakker om økonomiske innstramninger i sykelønnsordningen. Det er heller ingen journalister som stiller kritiske spørsmål om det. Det tas nå for gitt at det hverken er aktuelt, riktig eller fornuftig å stramme inn sykelønnsordningen på vanlig måte.  Demarkasjonslinjen er flyttet, så nå betyr "innstramninger i sykelønnsordningen" noe annet enn det betød før. En "innstramning" er nå bare nye IA-tiltak og nye pålegg og ideer til hva leger og trygdemyndigheter og arbeidsgivere kan gjøre. Det dreier seg om alt fra det å "se" arbeidstagerne bedre og sende dem blomster når de er syke – til å starte med en litt kortere, eller "normert", sykemelding enn man ellers ville gjort.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Normalt er det høyresiden som er mest tilbøyelig til å ville stramme inn sykelønnsordningen, mens venstresiden er mer skeptisk. Deler av venstresiden, herunder SV og LO, har gjort bevaring av sykelønnsordningen til en kampsak. Saken er blitt svært betent, men frontene er klare, og argumentene er godt kjent.

Likevel har det sneket seg inn et nytt og snedig argument mot høyresiden i debatten. For hvorfor er det slik at høyresiden, som normalt er opptatt av å ha tillit til enkeltmennesket, ikke kan ha tillit til at folk virkelig er syke når de sier at de er det – uten å måtte kontrollere det eller "straffe" dem med trekk i lønnen?

Umiddelbart kan det være vanskelig å svare på en slik utfordring, fordi man så å si blir "tatt" på hjemmebane. Men er argumentet så godt som det høres ut som?

Det er både banalt og basalt at verdier må skapes før de kan brukes, og at mennesker påvirkes av penger. Vi påvirkes heldigvis ikke bare av penger, men vi påvirkes også av penger. Derfor er det også grunnleggende allmennkunnskap at ikke alle kan få alt uten at det stilles krav tilbake. Det finnes riktig nok situasjoner hvor vi ikke kan yte noe selv, f.eks. fordi vi er svært alvorlig syke, men heldigvis gjelder det få mennesker eller korte perioder av livet. De fleste av oss er derfor det meste av tiden i stand til å yte noe.

Fordi penger betyr noe for vår adferd, er hele velferdsstaten forsøkt "designet" slik at det skal lønne seg å jobbe. Dette har vært allment akseptert politikk i mange tiår. Alle har vært enige om at hvis det blir for lønnsomt ikke å jobbe, ja, så vil færre gjøre det. Bill Clinton ble helt i USA da han strammet inn støtteordningene til alenemødre, slik at de fikk sterkere incentiver til å jobbe. Så langt går vi ikke i Norge, men også her hviler velferdsstaten på denne grunnleggende ideen: De som trenger fellesskapets hjelp, skal få det. De som kan jobbe, skal jobbe – eller i hvert fall forsørge seg selv.

En konsekvens av dette er at vi i utformingen av alle våre trygde- og støtteordninger  forsøker å ta hensyn til denne hårfine balansen: Ordningene skal være gode nok for dem som ikke kan jobbe eller yte noe selv – men samtidig ikke så gode at flere enn nødvendig slutter å jobbe eller yte. Også dette er i prinsippet alle enige om – spørsmålet er bare hvor denne hårfine balansen går. At høyresiden mener at vi er litt nærmere denne grensen nå enn venstresiden mener, er ikke rart, og det kvalifiserer selvsagt ikke for så voldsomme argumenter om tillit som enkelte nå fremfører.

Det er også en ganske banal sannhet at mennesket ikke bare er godt. Vi har evne til å gjøre mye godt, men vi er også tilbøyelige til å gjøre ondt. Verden har fostret både Mor Theresa og Adolf Hitler, og annen verdenskrig kunne neppe vært unngått, selv om lille Adolf hadde fått barnehageplass eller en mye bedre sykelønnsordning. Derfor er det ikke et uttrykk for generell mistillit at man erkjenner at det også forekommer juks. Hvorvidt omfanget er stort eller lite vet vi ikke, men det vi vet, er at omfanget av juks også avhenger av omstendighetene.

Hvis juks ikke får konsekvenser; hvis det ikke betyr noe eller hvis "ingen" blir rammet av jukset – ja, så blir det antagelig mer av det.  Det er en grunn til at man oftere låser døren i storbyen enn på landet. Det er forskjell på små samfunn, der alle kjenner alle,  og store samfunn, der ingen kjenner noen – og på samfunn der staten tar mye eller lite ansvar. Jeg tipper at avstanden mellom fellesskapets rikdom og den enkeltes innsats har blitt såpass stor i Norge at det å "ta" fra fellesskapet ofte kan føles som å ta fra ingen. Det får man inntrykk av bl.a. når man hører unge mennesker forklare hvorfor de sniker på trikken, eller når litt mer voksne mennesker forteller at de arbeider eller kjøper "svart": Det går jo ikke utover noen.

Når avstanden mellom det å skape og det å bruke økonomiske verdier blir stor, kan det også påvirke forvaltningen av verdiene. Jeg tror at mennesker som forvalter egne penger, som de har slitt for og spart, stort sett bruker dem fornuftig og omsorgsfullt. Mennesker som forvalter andres penger – for ikke å si "ansiktsløse" penger – er ofte langt mindre omsorgsfulle. En million kroner på et offentlig budsjett kan virke utrolig lite. Men det er skatten fra en vanlig arbeidstager i ti – tyve år.

Tillit er en strålende verdi. Men den må, som alle andre verdier, veies i møte med andre, like viktige verdier. I sykelønnsaken dreier det seg bl.a. om personlig ansvar, om forvalteransvar, om hensynet til fremtidige generasjoner og om hensynet til fellesskapet, som består av medmennesker og ikke bare er et kodeord for en fjern stat. 

Alle disse verdiene er viktige for den politiske høyresiden.

Dessuten er det lite som tyder på at det er mindre tillit i andre samfunn som ligner vårt eget, selv om de har en mindre sjenerøs sykelønnsordning. Husker jeg ikke feil, er tilliten i Danmark litt høyere og sykelønnsordningen litt dårligere enn den er i Norge.

Det går altså an å mene at sykelønnsordningen bør strammes inn, selv om man tilhører den liberale og tillitsfulle høyresiden.

Sykelønnsdebatten ruller videre.

I dag skriver bl.a. Per Fugelli innlegg i VG, Einar Øverenget i DN og jeg i Aftenposten – mens Torbjørn Røe Isaksen har vært i Dagsnytt 18 for å forsvare og forklare Høyres og statsministerens forslag om såkalt normert sykemelding, slik man har i Sverige.

Bortsett fra Civita, enkelte forskere og DN på lederplass er det ingen som lenger snakker om økonomiske innstramninger i sykelønnsordningen. Det er heller ingen journalister som stiller kritiske spørsmål om det. Det tas nå for gitt at det hverken er aktuelt, riktig eller fornuftig å stramme inn sykelønnsordningen på vanlig måte.  Demarkasjonslinjen er flyttet, så nå betyr "innstramninger i sykelønnsordningen" noe annet enn det betød før. En "innstramning" er nå bare nye IA-tiltak og nye pålegg og ideer til hva leger og trygdemyndigheter og arbeidsgivere kan gjøre. Det dreier seg om alt fra det å "se" arbeidstagerne bedre og sende dem blomster når de er syke – til å starte med en litt kortere, eller "normert", sykemelding enn man ellers ville gjort.

Normalt er det høyresiden som er mest tilbøyelig til å ville stramme inn sykelønnsordningen, mens venstresiden er mer skeptisk. Deler av venstresiden, herunder SV og LO, har gjort bevaring av sykelønnsordningen til en kampsak. Saken er blitt svært betent, men frontene er klare, og argumentene er godt kjent.

Likevel har det sneket seg inn et nytt og snedig argument mot høyresiden i debatten. For hvorfor er det slik at høyresiden, som normalt er opptatt av å ha tillit til enkeltmennesket, ikke kan ha tillit til at folk virkelig er syke når de sier at de er det – uten å måtte kontrollere det eller "straffe" dem med trekk i lønnen?

Umiddelbart kan det være vanskelig å svare på en slik utfordring, fordi man så å si blir "tatt" på hjemmebane. Men er argumentet så godt som det høres ut som?

Det er både banalt og basalt at verdier må skapes før de kan brukes, og at mennesker påvirkes av penger. Vi påvirkes heldigvis ikke bare av penger, men vi påvirkes også av penger. Derfor er det også grunnleggende allmennkunnskap at ikke alle kan få alt uten at det stilles krav tilbake. Det finnes riktig nok situasjoner hvor vi ikke kan yte noe selv, f.eks. fordi vi er svært alvorlig syke, men heldigvis gjelder det få mennesker eller korte perioder av livet. De fleste av oss er derfor det meste av tiden i stand til å yte noe.

Fordi penger betyr noe for vår adferd, er hele velferdsstaten forsøkt "designet" slik at det skal lønne seg å jobbe. Dette har vært allment akseptert politikk i mange tiår. Alle har vært enige om at hvis det blir for lønnsomt ikke å jobbe, ja, så vil færre gjøre det. Bill Clinton ble helt i USA da han strammet inn støtteordningene til alenemødre, slik at de fikk sterkere incentiver til å jobbe. Så langt går vi ikke i Norge, men også her hviler velferdsstaten på denne grunnleggende ideen: De som trenger fellesskapets hjelp, skal få det. De som kan jobbe, skal jobbe – eller i hvert fall forsørge seg selv.

En konsekvens av dette er at vi i utformingen av alle våre trygde- og støtteordninger  forsøker å ta hensyn til denne hårfine balansen: Ordningene skal være gode nok for dem som ikke kan jobbe eller yte noe selv – men samtidig ikke så gode at flere enn nødvendig slutter å jobbe eller yte. Også dette er i prinsippet alle enige om – spørsmålet er bare hvor denne hårfine balansen går. At høyresiden mener at vi er litt nærmere denne grensen nå enn venstresiden mener, er ikke rart, og det kvalifiserer selvsagt ikke for så voldsomme argumenter om tillit som enkelte nå fremfører.

Det er også en ganske banal sannhet at mennesket ikke bare er godt. Vi har evne til å gjøre mye godt, men vi er også tilbøyelige til å gjøre ondt. Verden har fostret både Mor Theresa og Adolf Hitler, og annen verdenskrig kunne neppe vært unngått, selv om lille Adolf hadde fått barnehageplass eller en mye bedre sykelønnsordning. Derfor er det ikke et uttrykk for generell mistillit at man erkjenner at det også forekommer juks. Hvorvidt omfanget er stort eller lite vet vi ikke, men det vi vet, er at omfanget av juks også avhenger av omstendighetene.

Hvis juks ikke får konsekvenser; hvis det ikke betyr noe eller hvis "ingen" blir rammet av jukset – ja, så blir det antagelig mer av det.  Det er en grunn til at man oftere låser døren i storbyen enn på landet. Det er forskjell på små samfunn, der alle kjenner alle,  og store samfunn, der ingen kjenner noen – og på samfunn der staten tar mye eller lite ansvar. Jeg tipper at avstanden mellom fellesskapets rikdom og den enkeltes innsats har blitt såpass stor i Norge at det å "ta" fra fellesskapet ofte kan føles som å ta fra ingen. Det får man inntrykk av bl.a. når man hører unge mennesker forklare hvorfor de sniker på trikken, eller når litt mer voksne mennesker forteller at de arbeider eller kjøper "svart": Det går jo ikke utover noen.

Når avstanden mellom det å skape og det å bruke økonomiske verdier blir stor, kan det også påvirke forvaltningen av verdiene. Jeg tror at mennesker som forvalter egne penger, som de har slitt for og spart, stort sett bruker dem fornuftig og omsorgsfullt. Mennesker som forvalter andres penger – for ikke å si "ansiktsløse" penger – er ofte langt mindre omsorgsfulle. En million kroner på et offentlig budsjett kan virke utrolig lite. Men det er skatten fra en vanlig arbeidstager i ti – tyve år.

Tillit er en strålende verdi. Men den må, som alle andre verdier, veies i møte med andre, like viktige verdier. I sykelønnsaken dreier det seg bl.a. om personlig ansvar, om forvalteransvar, om hensynet til fremtidige generasjoner og om hensynet til fellesskapet, som består av medmennesker og ikke bare er et kodeord for en fjern stat. 

Alle disse verdiene er viktige for den politiske høyresiden.

Dessuten er det lite som tyder på at det er mindre tillit i andre samfunn som ligner vårt eget, selv om de har en mindre sjenerøs sykelønnsordning. Husker jeg ikke feil, er tilliten i Danmark litt høyere og sykelønnsordningen litt dårligere enn den er i Norge.

Det går altså an å mene at sykelønnsordningen bør strammes inn, selv om man tilhører den liberale og tillitsfulle høyresiden.

I juli i år fattet Kunnskapsdepartementet endelig vedtak om at John Bauer-skolen i Bergen måtte tilbakebetale 2,9 mill. kroner til staten som følge av flere brudd på privatskoleloven. Vedtaket var et endelig punktum på en sak som hadde versert lenge – etter at det gjennom tilsyn var avdekket kritikkverdige forhold ved skolen. John Bauer-skolen i Oslo var på dette tidspunkt forlengst gått konkurs som følge av de kritikkverdige forholdene som ble avdekket, og som bl.a. førte til at elever søkte seg til andre skoler.

Man kan ha ulike oppfatninger om hvor alvorlige de kritikkverdige forholdene var. Det meste dreide seg om økonomi, mens lite dreide seg om tilbudet til elevene. Uansett fortjente skolen de reaksjonene den fikk. Bryter man loven, må man også bære følgene av det.

Det interessante med saken er hvilken enorm medieoppmerksomhet og politisk oppmerksomhet denne saken fikk. Til sammen dreide det seg om to skoler og ytterst få elever. Jeg har ikke funnet ut nøyaktig hvor mange, men jeg tror antallet elever ved John Bauers Oslo-skole var ca. 100. Likevel var saken hovedoppslag i NRK gjentatte ganger. Også kunnskapsministeren mente åpenbart at denne enkeltsaken var så stor at det var verdt opp til flere kommentarer fra statsråden.

Hvorfor nevne dette nå? Jo, fordi det nå verserer en annen sak, som får langt mindre oppmerksomhet, og som kanskje illustrerer et poeng. Saken er såvidt nevnt i NRK, og den har såvidt også blitt kommentert av kunnskapsministeren. Men selv om den, altså såvidt, har stått på trykk, blir det ikke noen større debatt. Det er visst ingen som syns den er like graverende som John Bauer-saken var.

Det denne saken gjelder, er nemlig ikke to skoler, men mange hundre skoler med titusenvis av elever. Nøyaktig hvor mange grunnskoler og videregående skoler – og elever – det dreier seg om, vet jeg ikke, men det er altså mange. Alt i alt er det gjennomført tilsyn med skolene i til sammen 72 kommuner og 18 fylker, altså i praksis nesten alle videregående skoler.

Og hva finner vi? Det viser seg at det er avvik fra sentrale lover og regler i hele 86 prosent av de undersøkte kommunene og fylkene. I kommunene er det avvik i 93 prosent av tilfellene, mens det i fylkene er avvik i 89 prosent av tilfellene. Ifølge Utdanningsdirektoratet er kommuner og fylker bare "i marginal utstrekning (..) kjent med eller følger regelverket". Og som det videre heter: "Det gjennomgående fraværet av fungerende systemer for intern kontroll representerer en markant risiko for at elevenes rettssikkerhet ikke blir ivaretatt og at elevene ikke får oppfylt sentrale rettigheter etter opplæringslovgivningen, med de negative konsekvenser for læringsutbyttet og skolemiljøet dette antas å ha".

Av ulike årsaker står det gjennomgående bedre til i de private enn i de offentlige skolene.

Spørsmålet er: Hvorfor blir ikke journalister og politikere like sjokkert over alle regelbruddene som skjer i den offentlige skolen, og som til og med kan berøre tilbudet til elevene mer enn det jukset Bauer-skolen ble tatt for? 

Bauer-skolen i Oslo måtte legge ned, og skolen i Bergen måtte legge totalt om. Hva som skjer med de offentlige skolene, er ikke like opplagt. Det er tredje gang det avsløres store feil og mangler – eller som Utdanningsdirektoratet beskriver det: Kommunene og fylkenes "manglende oppfyllelse av lovpålagte plikter, herunder ivaretakelse av elevenes rettigheter, (er) på et kvalifisert uakseptabelt nivå".

Kommer noen av dem til å miste elever pga negativ medieomtale?

Kommer noen av dem til å gå konkurs?
 
Eller må noen betale store bøter?

Jeg tror ikke det.

I juli i år fattet Kunnskapsdepartementet endelig vedtak om at John Bauer-skolen i Bergen måtte tilbakebetale 2,9 mill. kroner til staten som følge av flere brudd på privatskoleloven. Vedtaket var et endelig punktum på en sak som hadde versert lenge – etter at det gjennom tilsyn var avdekket kritikkverdige forhold ved skolen. John Bauer-skolen i Oslo var på dette tidspunkt forlengst gått konkurs som følge av de kritikkverdige forholdene som ble avdekket, og som bl.a. førte til at elever søkte seg til andre skoler.

Man kan ha ulike oppfatninger om hvor alvorlige de kritikkverdige forholdene var. Det meste dreide seg om økonomi, mens lite dreide seg om tilbudet til elevene. Uansett fortjente skolen de reaksjonene den fikk. Bryter man loven, må man også bære følgene av det.

Det interessante med saken er hvilken enorm medieoppmerksomhet og politisk oppmerksomhet denne saken fikk. Til sammen dreide det seg om to skoler og ytterst få elever. Jeg har ikke funnet ut nøyaktig hvor mange, men jeg tror antallet elever ved John Bauers Oslo-skole var ca. 100. Likevel var saken hovedoppslag i NRK gjentatte ganger. Også kunnskapsministeren mente åpenbart at denne enkeltsaken var så stor at det var verdt opp til flere kommentarer fra statsråden.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvorfor nevne dette nå? Jo, fordi det nå verserer en annen sak, som får langt mindre oppmerksomhet, og som kanskje illustrerer et poeng. Saken er såvidt nevnt i NRK, og den har såvidt også blitt kommentert av kunnskapsministeren. Men selv om den, altså såvidt, har stått på trykk, blir det ikke noen større debatt. Det er visst ingen som syns den er like graverende som John Bauer-saken var.

Det denne saken gjelder, er nemlig ikke to skoler, men mange hundre skoler med titusenvis av elever. Nøyaktig hvor mange grunnskoler og videregående skoler – og elever – det dreier seg om, vet jeg ikke, men det er altså mange. Alt i alt er det gjennomført tilsyn med skolene i til sammen 72 kommuner og 18 fylker, altså i praksis nesten alle videregående skoler.

Og hva finner vi? Det viser seg at det er avvik fra sentrale lover og regler i hele 86 prosent av de undersøkte kommunene og fylkene. I kommunene er det avvik i 93 prosent av tilfellene, mens det i fylkene er avvik i 89 prosent av tilfellene. Ifølge Utdanningsdirektoratet er kommuner og fylker bare "i marginal utstrekning (..) kjent med eller følger regelverket". Og som det videre heter: "Det gjennomgående fraværet av fungerende systemer for intern kontroll representerer en markant risiko for at elevenes rettssikkerhet ikke blir ivaretatt og at elevene ikke får oppfylt sentrale rettigheter etter opplæringslovgivningen, med de negative konsekvenser for læringsutbyttet og skolemiljøet dette antas å ha".

Av ulike årsaker står det gjennomgående bedre til i de private enn i de offentlige skolene.

Spørsmålet er: Hvorfor blir ikke journalister og politikere like sjokkert over alle regelbruddene som skjer i den offentlige skolen, og som til og med kan berøre tilbudet til elevene mer enn det jukset Bauer-skolen ble tatt for? 

Bauer-skolen i Oslo måtte legge ned, og skolen i Bergen måtte legge totalt om. Hva som skjer med de offentlige skolene, er ikke like opplagt. Det er tredje gang det avsløres store feil og mangler – eller som Utdanningsdirektoratet beskriver det: Kommunene og fylkenes "manglende oppfyllelse av lovpålagte plikter, herunder ivaretakelse av elevenes rettigheter, (er) på et kvalifisert uakseptabelt nivå".

Kommer noen av dem til å miste elever pga negativ medieomtale?

Kommer noen av dem til å gå konkurs?
 
Eller må noen betale store bøter?

Jeg tror ikke det.

NRKs nyhetssendinger i morges var preget av debatten om sykelønnsordningen. Et hovedpoeng, som ble formidlet i hver eneste sending fra kl.06.30, var at "LOs velgere" var sviktet av Regjeringen, fordi den nå vil gjøre noe med sykelønnsordningen. Ifølge Frp er dette stikk i strid med det som ble sagt og lovet før valget.

Det kan være.
 
Jeg ble igrunnen mest forbauset over at LO, ifølge NRK, har velgere.

Selv har jeg oppfattet LO som en fagforening og interesse- organisasjon, som har medlemmer. Men jeg har aldri lagt merke til at LO stiller til valg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så hvis NRK har problemer med å se forskjellen:

LO er ikke et politisk parti.

Det bare virker sånn.

NRKs nyhetssendinger i morges var preget av debatten om sykelønnsordningen. Et hovedpoeng, som ble formidlet i hver eneste sending fra kl.06.30, var at "LOs velgere" var sviktet av Regjeringen, fordi den nå vil gjøre noe med sykelønnsordningen. Ifølge Frp er dette stikk i strid med det som ble sagt og lovet før valget.

Det kan være.
 
Jeg ble igrunnen mest forbauset over at LO, ifølge NRK, har velgere.

Selv har jeg oppfattet LO som en fagforening og interesse- organisasjon, som har medlemmer. Men jeg har aldri lagt merke til at LO stiller til valg.

Så hvis NRK har problemer med å se forskjellen:

LO er ikke et politisk parti.

Det bare virker sånn.

Alle hører ikke på Dagsnytt 18. Derfor syns jeg det er verdt en liten kommentar at jeg i dag deltok i Dagsnytt 18 for å diskutere de kommende nyhetssendingene for barn. Bakgrunnen var innlegget på bloggen min, ARK for barn?

Jeg var litt i tvil om hvorvidt jeg skulle stille opp. Det er tross alt en ganske liten sak. Riktig nok hadde Klassekampen for et par dager siden fulgt opp blogginnlegget mitt, men det er jo ikke så mange som leser Klassekampen heller.

Men det endte med at jeg sa ja til en debatt med en av de ansvarlige for NRKs Supernytt for barn.

Jeg hadde planlagt et knakende godt argument. For riktig nok var saken liten, men la oss tenke oss tanken: La oss tenke oss at Supernytts nyhetsanker ikke beundret Jens Stoltenberg mest av alt – men Siv Jensen. La oss si at hun uttalte til Dagsavisen at den politikeren hun beundret mest av alt, var Siv Jensen, og at de sakene hun virkelig brant for, var en innstramning i innvandringspolitikken og redusert u-hjelp.

Ville noen reagert da?

Mitt tips er at det ville blitt ramaskrik. Jeg er faktisk i tvil om hun etter en slik hendelse ville fått være programleder. Men det mest interessante av alt er at det virker helt utenkelig. En programleder som støtter Frp, og som sier det høyt, fremstår rett og slett som uvirkelig.

Programlederen i Dagsnytt 18 prøvde å snu det hele mot meg: Ville jeg reagert hvis mitt hypotetiske eksempel inntraff? Var det ikke tross alt fint at vedkommende programleder sa hva hun mente, siden det bringer klarhet i jourmalistens ståsted? Begge deler en avsporing, men det spilte ingen rolle. 

For under over alle under: Den ansvarlige for NRKs Supernytt gjorde noe vi sjelden opplever. Hun beklaget. Hun bekreftet at NRK-journalister skal være politisk nøytrale, og at Supernytts nyhetsanker gjorde en feil da hun uttalte seg om denne typen politikk. De hadde fått en lærepenge, men også litt reklame – på godt og vondt: Flere vil kanskje se på Supernytt når det lanseres over nyttår, men flere vil antagelig også vurdere programmet kritisk.

Det tror jeg både programmet, de som lager programmet og barna har godt av!

Alle hører ikke på Dagsnytt 18. Derfor syns jeg det er verdt en liten kommentar at jeg i dag deltok i Dagsnytt 18 for å diskutere de kommende nyhetssendingene for barn. Bakgrunnen var innlegget på bloggen min, ARK for barn?

Jeg var litt i tvil om hvorvidt jeg skulle stille opp. Det er tross alt en ganske liten sak. Riktig nok hadde Klassekampen for et par dager siden fulgt opp blogginnlegget mitt, men det er jo ikke så mange som leser Klassekampen heller.

Men det endte med at jeg sa ja til en debatt med en av de ansvarlige for NRKs Supernytt for barn.

Jeg hadde planlagt et knakende godt argument. For riktig nok var saken liten, men la oss tenke oss tanken: La oss tenke oss at Supernytts nyhetsanker ikke beundret Jens Stoltenberg mest av alt – men Siv Jensen. La oss si at hun uttalte til Dagsavisen at den politikeren hun beundret mest av alt, var Siv Jensen, og at de sakene hun virkelig brant for, var en innstramning i innvandringspolitikken og redusert u-hjelp.

Ville noen reagert da?

Mitt tips er at det ville blitt ramaskrik. Jeg er faktisk i tvil om hun etter en slik hendelse ville fått være programleder. Men det mest interessante av alt er at det virker helt utenkelig. En programleder som støtter Frp, og som sier det høyt, fremstår rett og slett som uvirkelig.

Programlederen i Dagsnytt 18 prøvde å snu det hele mot meg: Ville jeg reagert hvis mitt hypotetiske eksempel inntraff? Var det ikke tross alt fint at vedkommende programleder sa hva hun mente, siden det bringer klarhet i jourmalistens ståsted? Begge deler en avsporing, men det spilte ingen rolle. 

For under over alle under: Den ansvarlige for NRKs Supernytt gjorde noe vi sjelden opplever. Hun beklaget. Hun bekreftet at NRK-journalister skal være politisk nøytrale, og at Supernytts nyhetsanker gjorde en feil da hun uttalte seg om denne typen politikk. De hadde fått en lærepenge, men også litt reklame – på godt og vondt: Flere vil kanskje se på Supernytt når det lanseres over nyttår, men flere vil antagelig også vurdere programmet kritisk.

Det tror jeg både programmet, de som lager programmet og barna har godt av!

NRK-TV skal begynne med nyhetssendinger for barn.

Jeg skal gi sendingene en sjanse, men jeg er skeptisk.

Jeg er bl.a. skeptisk til NRKs evne til å være politisk nøytral. Vi har allerede nok voksne som forsøker å oppdra barn og unge i typisk sosialdemokratisk ånd; til å klage på staten og kreve mer penger og "tiltak" av politikerne. Og vi har nok av journalister som ikke greier å skjule sine politiske sympatier og antipatier. Den tidligere nyhetssjefen i NRK, Gro Holm, gikk kanskje lengst, den gangen hun åpent ga sin støtte til en rødgrønn regjering.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Men nå er det altså barnas tur. Nyhetsankeret i barnas "Supernytt" heter Benedicte Bendiksen, er 27 år og antagelig bare en hårsbredd fra å bli superkjendis, i hvert fall blant barna, etter at hun debuterer som programleder for de nye nyhets- sendingene den 4. januar.

I denne uken ble hun intervjuet av Dagsavisen i sakens anledning. Der viser hun at hun har forstått at det stilles visse nøytralitetskrav til NRKs journalister. Hun forteller nemlig at hun gjerne kunne tenke seg å gå i demonstrasjonstog "mot urettferdighet" og "mot rasisme", men at NRK-ansatte ikke har lov til å gå i demonstrasjonstog.

På et par andre spørsmål holder hun seg imidlertid ikke tilbake. På spørsmål om hvilken politiker hun har størst sans for, svarer hun ikke Nelson Mandela, slik mange andre diplomatisk gjør, men Jens Stoltenberg. Grunnen er at "han er stødig og styrer Norge med god hånd".  

Også når det gjelder EU er hun klar, for på spørsmål om hvorvidt Norge bør bli medlem, svarer hun både klart og retorisk: "Nei, hvorfor skal vi det? Har vi det ikke bra som vi har det nå?" Og som hun så viselig legger til: "Vi er jo medlem av så mye annet."

Dagsavisen stiller ikke noe oppfølgingsspørsmål, så hva alt det andre er, vet jeg ikke. Det kan vel antagelig dreie seg om både FN og Nordisk Råd, men det er ikke poenget her.

Poenget her er at NRK har skaffet seg enda en journalist som ikke greier å forholde seg nøytral, som tydeligvis står til venstre, og som umulig kan ha skjønt alvoret i NRKs samfunnsoppdrag. Når hun har oppfattet at det er forbudt å gå i demonstrasjonstog mot rasisme (sic!), men ikke forstått at hun ikke bør gi uttrykk for sine synspunkter på verken EU-medlemskap, konkrete politikere eller partier, så har hun skjønt fint lite.

Målgruppen til "Supernytt" er barn fra åtte til 12 år.  

Stakkars barn.