Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

NRK-TV skal begynne med nyhetssendinger for barn.

Jeg skal gi sendingene en sjanse, men jeg er skeptisk.

Jeg er bl.a. skeptisk til NRKs evne til å være politisk nøytral. Vi har allerede nok voksne som forsøker å oppdra barn og unge i typisk sosialdemokratisk ånd; til å klage på staten og kreve mer penger og "tiltak" av politikerne. Og vi har nok av journalister som ikke greier å skjule sine politiske sympatier og antipatier. Den tidligere nyhetssjefen i NRK, Gro Holm, gikk kanskje lengst, den gangen hun åpent ga sin støtte til en rødgrønn regjering.

Men nå er det altså barnas tur. Nyhetsankeret i barnas "Supernytt" heter Benedicte Bendiksen, er 27 år og antagelig bare en hårsbredd fra å bli superkjendis, i hvert fall blant barna, etter at hun debuterer som programleder for de nye nyhets- sendingene den 4. januar.

I denne uken ble hun intervjuet av Dagsavisen i sakens anledning. Der viser hun at hun har forstått at det stilles visse nøytralitetskrav til NRKs journalister. Hun forteller nemlig at hun gjerne kunne tenke seg å gå i demonstrasjonstog "mot urettferdighet" og "mot rasisme", men at NRK-ansatte ikke har lov til å gå i demonstrasjonstog.

På et par andre spørsmål holder hun seg imidlertid ikke tilbake. På spørsmål om hvilken politiker hun har størst sans for, svarer hun ikke Nelson Mandela, slik mange andre diplomatisk gjør, men Jens Stoltenberg. Grunnen er at "han er stødig og styrer Norge med god hånd".  

Også når det gjelder EU er hun klar, for på spørsmål om hvorvidt Norge bør bli medlem, svarer hun både klart og retorisk: "Nei, hvorfor skal vi det? Har vi det ikke bra som vi har det nå?" Og som hun så viselig legger til: "Vi er jo medlem av så mye annet."

Dagsavisen stiller ikke noe oppfølgingsspørsmål, så hva alt det andre er, vet jeg ikke. Det kan vel antagelig dreie seg om både FN og Nordisk Råd, men det er ikke poenget her.

Poenget her er at NRK har skaffet seg enda en journalist som ikke greier å forholde seg nøytral, som tydeligvis står til venstre, og som umulig kan ha skjønt alvoret i NRKs samfunnsoppdrag. Når hun har oppfattet at det er forbudt å gå i demonstrasjonstog mot rasisme (sic!), men ikke forstått at hun ikke bør gi uttrykk for sine synspunkter på verken EU-medlemskap, konkrete politikere eller partier, så har hun skjønt fint lite.

Målgruppen til "Supernytt" er barn fra åtte til 12 år.  

Stakkars barn.

En gang i tiden vakte det voldsom oppsikt da Thorbjørn Jagland tok ordet drittjobber i sin munn. Det han siktet til, var bl.a. rengjøringsassistenter og kioskarbeidere, som, ifølge Jagland, gjør drittjobbene for oss andre.

Jagland fikk mye pepper den gangen. Derfor har jeg sant å si ikke hørt andre politikere bruke dette ordet siden. Ikke før i NRK radio i morges. Da brukte Trine Skei Grande det samme ordet. Hun snakket om samordningsministeren, som visstnok skal gjøre den drittjobben som statsministeren ikke gidder å gjøre. Og i løpet av dagen har Venstre gjort dette til en markeringssak: Fordi samordningsministeren ikke har et departement eller et eget ansvarsområde, skal det regne kritikk over han, statsministeren og Regjeringen.  Venstre sier det er ute i et prinsipielt ærend og håper antagelig å få respekt for det. Men ordbruken er det tydeligvis ikke så farlig med.

Samordningsministeren er en nyskapning. Men spørsmålet er: Er det en fornuftig nyskapning? Jeg tror det. Som jeg har skrevet på bloggen min før: Det er litt synd at det er en fornuftig nyskapning, for det aller beste hadde vært om samordningsbehovene i regjeringskvartalet var litt mindre, enten ved at regjeringen besto av færre medlemmer, ved at sektoriseringen ikke var så sterk og/eller ved at departementer med samordningsoppgaver sto sterkere. Men dette er det svært vanskelig å gjøre noe med, og da er, tross alt, ideen om en samordningsminister ganske god. Det kan styrke Statsministerens kontor, helhetstenkningen i regjeringskvartalet og effektiviteten i Regjeringens arbeid, og alt dette er av det gode.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Venstre snakker som om samordningsministeren ikke er konstitusjonelt ansvarlig eller ikke skal møte i Stortinget. Det er feil. Den norske regjeringen er kollektivt ansvarlig for alt den gjør. Derfor er det, slik jeg også har skrevet på bloggen min før, langt mer betenkelig at stadig flere beslutninger i realiteten overlates til det såkalte underutvalget. Det betyr at mer enn 15 av 20 ministere i realiteten ikke er med og fatter mange av de beslutningene de er konstitusjonelt ansvarlige for. Ryktene forteller at bruken av underutvalget er langt hyppigere under denne regjeringen enn under tidligere regjeringer. Hvis samordningsministeren (som visstnok ikke får delta i underutvalget) kan bidra til å redusere bruken av dette utvalget, er det, både formelt og reelt, en stor fordel.

Venstre prøver nå å fremføre seg som et ekstremt prinsipielt parti. Men Venstre har sittet i regjering med tre statsråder og to stortingsrepresentanter og har ikke holdt seg tilbake for å tilta seg stor makt i et underutvalg som i altfor stor grad tilsidesetter resten av regjeringen, og som ikke er forankret i vår konstitusjon. Og leste jeg ikke helt feil forleden, mente Venstre at det til og med er greit å endre spillereglene for økonomisk støtte til stortingsgruppene etter at kampen er over, fordi partiet ble rammet av et dårlig valg. En veldig interessant ordning, også for vanlige folk: Tenk om vi bare kan endre reglene etter at vi har tapt eller har blitt tatt! Utrolig nok gikk nesten alle andre partier med på dette, som ikke bare fremsto som lite prinsipielt, men som noe som er mye, mye verre. Ære være Fremskrittspartiet, som sto imot.

Min erfaring er at det ikke er noen partier som er spesielt prinsipielle, hvis de først ser seg tjent med ikke å være det. Min erfaring er også at alle partier altfor lett faller for fristelsen til å kritisere andre partier bare for kritikkens skyld. Jeg begriper virkelig ikke hvorfor Venstre, og delvis også Høyre og KrF, lager et så vanvittig stort nummer av at statsministeren prøver noe nytt når det gjelder å organisere og administrere Regjeringens arbeid. Kan de ikke vente litt og se det an? Er det virkelig ikke noe annet å kritisere Regjeringen for?

Hele saken gir meg en liten assosiasjon: Tilhører man et lite parti, må man dessverre gjøre utrolig mange drittjobber for å komme i media.

En gang i tiden vakte det voldsom oppsikt da Thorbjørn Jagland tok ordet drittjobber i sin munn. Det han siktet til, var bl.a. rengjøringsassistenter og kioskarbeidere, som, ifølge Jagland, gjør drittjobbene for oss andre.

Jagland fikk mye pepper den gangen. Derfor har jeg sant å si ikke hørt andre politikere bruke dette ordet siden. Ikke før i NRK radio i morges. Da brukte Trine Skei Grande det samme ordet. Hun snakket om samordningsministeren, som visstnok skal gjøre den drittjobben som statsministeren ikke gidder å gjøre. Og i løpet av dagen har Venstre gjort dette til en markeringssak: Fordi samordningsministeren ikke har et departement eller et eget ansvarsområde, skal det regne kritikk over han, statsministeren og Regjeringen.  Venstre sier det er ute i et prinsipielt ærend og håper antagelig å få respekt for det. Men ordbruken er det tydeligvis ikke så farlig med.

Samordningsministeren er en nyskapning. Men spørsmålet er: Er det en fornuftig nyskapning? Jeg tror det. Som jeg har skrevet på bloggen min før: Det er litt synd at det er en fornuftig nyskapning, for det aller beste hadde vært om samordningsbehovene i regjeringskvartalet var litt mindre, enten ved at regjeringen besto av færre medlemmer, ved at sektoriseringen ikke var så sterk og/eller ved at departementer med samordningsoppgaver sto sterkere. Men dette er det svært vanskelig å gjøre noe med, og da er, tross alt, ideen om en samordningsminister ganske god. Det kan styrke Statsministerens kontor, helhetstenkningen i regjeringskvartalet og effektiviteten i Regjeringens arbeid, og alt dette er av det gode.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Venstre snakker som om samordningsministeren ikke er konstitusjonelt ansvarlig eller ikke skal møte i Stortinget. Det er feil. Den norske regjeringen er kollektivt ansvarlig for alt den gjør. Derfor er det, slik jeg også har skrevet på bloggen min før, langt mer betenkelig at stadig flere beslutninger i realiteten overlates til det såkalte underutvalget. Det betyr at mer enn 15 av 20 ministere i realiteten ikke er med og fatter mange av de beslutningene de er konstitusjonelt ansvarlige for. Ryktene forteller at bruken av underutvalget er langt hyppigere under denne regjeringen enn under tidligere regjeringer. Hvis samordningsministeren (som visstnok ikke får delta i underutvalget) kan bidra til å redusere bruken av dette utvalget, er det, både formelt og reelt, en stor fordel.

Venstre prøver nå å fremføre seg som et ekstremt prinsipielt parti. Men Venstre har sittet i regjering med tre statsråder og to stortingsrepresentanter og har ikke holdt seg tilbake for å tilta seg stor makt i et underutvalg som i altfor stor grad tilsidesetter resten av regjeringen, og som ikke er forankret i vår konstitusjon. Og leste jeg ikke helt feil forleden, mente Venstre at det til og med er greit å endre spillereglene for økonomisk støtte til stortingsgruppene etter at kampen er over, fordi partiet ble rammet av et dårlig valg. En veldig interessant ordning, også for vanlige folk: Tenk om vi bare kan endre reglene etter at vi har tapt eller har blitt tatt! Utrolig nok gikk nesten alle andre partier med på dette, som ikke bare fremsto som lite prinsipielt, men som noe som er mye, mye verre. Ære være Fremskrittspartiet, som sto imot.

Min erfaring er at det ikke er noen partier som er spesielt prinsipielle, hvis de først ser seg tjent med ikke å være det. Min erfaring er også at alle partier altfor lett faller for fristelsen til å kritisere andre partier bare for kritikkens skyld. Jeg begriper virkelig ikke hvorfor Venstre, og delvis også Høyre og KrF, lager et så vanvittig stort nummer av at statsministeren prøver noe nytt når det gjelder å organisere og administrere Regjeringens arbeid. Kan de ikke vente litt og se det an? Er det virkelig ikke noe annet å kritisere Regjeringen for?

Hele saken gir meg en liten assosiasjon: Tilhører man et lite parti, må man dessverre gjøre utrolig mange drittjobber for å komme i media.

For nesten 20 år siden foreslo jeg å nedlegge barneombudet og likestillingsombudet. Det ble det debatt av, men ingenting skjedde. Det var ikke politisk korrekt å mene det jeg mente. Kvinner og barn ble fremstilt som stakkarslige ofre, som trengte ombudenes beskyttelse – og hvem kan være mot det?

Siden har debatten om ombudenes rolle dukket opp med jevne mellomrom. Noen, som jeg, mener at ombudene er altfor politiske og aktivistiske, og at det ikke er forenelig med rollen som statlig nøytralt ombud. De som mener det, har typisk vært folk på den politiske høyresiden. Andre mener det motsatte; at f.eks. likestillingsombudet bør bli mye mer aktivistisk og politisk – og det er et synspunkt som typisk har vært fremmet av folk på venstresiden.

Men nå blir det kanskje bevegelse i debatten, for nå har sosiolog, forsker og påtroppende redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift, Cahtrine Holst, meldt seg på i debatten. Hun er erklært sosialist og aktiv i SV, men betrakter seg samtidig som liberal. Og det er kanskje dette som har ført til at hun har inntatt "høyresidens" standpunkt i debatten.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Til Klassekampen 4.november sier hun: "Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal ha den type statlige mene- og synseombud som skal gi enkelte synspunkter godkjentstempel og andre ikke. (….) Jeg reagerer på at vi har et ombud som blander seg inn i debatten og forsøker å definere hva det egentlig vil si å være for likestilling (…) Den politiske diskusjonen skal først og fremst foregå mellom borgerne, de folkevalgte, og demokratiske organisasjoner".

Stort bedre kan det vel neppe sies. Holst kommer med en større artikkel om temaet i neste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. La oss håpe at den kan få fart i en seriøs debatt om ombudenes rolle. Enten bør de fjernes – eller så må mandatet eller praktiseringen av ombudsrollen endres.

For nesten 20 år siden foreslo jeg å nedlegge barneombudet og likestillingsombudet. Det ble det debatt av, men ingenting skjedde. Det var ikke politisk korrekt å mene det jeg mente. Kvinner og barn ble fremstilt som stakkarslige ofre, som trengte ombudenes beskyttelse – og hvem kan være mot det?

Siden har debatten om ombudenes rolle dukket opp med jevne mellomrom. Noen, som jeg, mener at ombudene er altfor politiske og aktivistiske, og at det ikke er forenelig med rollen som statlig nøytralt ombud. De som mener det, har typisk vært folk på den politiske høyresiden. Andre mener det motsatte; at f.eks. likestillingsombudet bør bli mye mer aktivistisk og politisk – og det er et synspunkt som typisk har vært fremmet av folk på venstresiden.

Men nå blir det kanskje bevegelse i debatten, for nå har sosiolog, forsker og påtroppende redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift, Cahtrine Holst, meldt seg på i debatten. Hun er erklært sosialist og aktiv i SV, men betrakter seg samtidig som liberal. Og det er kanskje dette som har ført til at hun har inntatt "høyresidens" standpunkt i debatten.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Til Klassekampen 4.november sier hun: "Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal ha den type statlige mene- og synseombud som skal gi enkelte synspunkter godkjentstempel og andre ikke. (….) Jeg reagerer på at vi har et ombud som blander seg inn i debatten og forsøker å definere hva det egentlig vil si å være for likestilling (…) Den politiske diskusjonen skal først og fremst foregå mellom borgerne, de folkevalgte, og demokratiske organisasjoner".

Stort bedre kan det vel neppe sies. Holst kommer med en større artikkel om temaet i neste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. La oss håpe at den kan få fart i en seriøs debatt om ombudenes rolle. Enten bør de fjernes – eller så må mandatet eller praktiseringen av ombudsrollen endres.

I går fikk jeg en mail fra en svensk liberaler og blogger, Fredrik Segerfeldt, som har havnet i en debatt om hva slags parti Fremskrittspartiet egentlig er – etter at Siv Jensen forleden besøkte Sverige. Til slutt valgte han å sende en mail til meg, og her er resultatet:

http://www.metrobloggen.se/jsp/public/permalink.jsp?article=19.12842808

PS: Jeg skrev at Frp også har en annen innvandringpolitikk enn de andre partiene, men det har falt ut.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I går fikk jeg en mail fra en svensk liberaler og blogger, Fredrik Segerfeldt, som har havnet i en debatt om hva slags parti Fremskrittspartiet egentlig er – etter at Siv Jensen forleden besøkte Sverige. Til slutt valgte han å sende en mail til meg, og her er resultatet:

http://www.metrobloggen.se/jsp/public/permalink.jsp?article=19.12842808

PS: Jeg skrev at Frp også har en annen innvandringpolitikk enn de andre partiene, men det har falt ut.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bjarne Håkon Hanssen-saken er i ferd med å nå nye og latterlige høyder.  Det siste nå, ifølge NRK, er at Hanssen risikerer en bot på 500.000 kroner (!) fordi han ikke har informert Karanteneutvalget i tide. Ifølge Dagens Næringsliv skal Karanteneutvalget ha beskjed senest tre uker før en eventuell tiltredelse i ny jobb.

Bevare meg vel. Det som startet med en helt legitim debatt om sentrale politikeres overgang fra regjering til arbeidslivet, er nå i ferd med å gå helt av skaftet. I hovedrollen er skinnhellige journalister som oppfører seg som om Hanssen er en slags kjeltring, mens de selv er rene og ordentlige mennesker, med kofferten full av integritet. Hanssen får gransket sine mulige motiver med lupe, men som vanlig er det ingen som spør om pressens motiver.

Så la oss bare rekapitulere: Bjarne Håkon Hanssen har ikke startet i sin nye jobb. Hans fremtidige kolleger har, i Hanssens reisefravær, sagt at han selvsagt er forberedt både på å bli ilagt karantene og saksforbud. Vi vet også at han har tatt kontakt med Karanteneutvalgets leder og varslet at han vil ta nærmere kontakt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Kritikerne henger seg nå opp i to ting: Det ene er at det er blitt kjent hvor Hanssen skal begynne å jobbe, og at noen på hans fremtidige arbeidsplass har falt for fristelsen til å skryte av dette, bl.a. på selskapets hjemmeside. Er det en stor synd? Er det ikke bedre at vi vet hvor han skal begynne enn at vi ikke vet det?

Andre mener at den såkalte pr-bransjen burde vært forbudt område for en tidligere statsråd – eller i hvert fall at han burde vente mye lenger med å tiltre enn karantenereglene tilsier. I praksis betyr dette at vi må få nye regler, der eks-politikere gis yrkesforbud i visse, nærmere bestemte deler av arbeidslivet – eller at karantenereglene gjøres mye mer omfattende enn de er i dag.

Arne Strand, som alltid vet svaret på alt, mener at Hanssens oppførsel leder til politikerforakt. Jeg tror snarere at Strands oppfatninger leder til politikerflukt. Bjarne Håkon Hanssen har vært en populær og avholdt statsråd. Hvorfor er det ingen som nå kommer på den tanke at Hanssen simpelthen er et ordentlig menneske som er i stand til å håndtere overgangen til arbeidslivet på en god måte?

Selv er jeg ingen stor beundrer av kommunikasjonsbransjen. Den tar seg svært godt betalt for mange ganske alminnelige råd. Samtidig forstår jeg at mange etter hvert kan være livredde for å nærme seg pressen og det offentlige rom på egen hånd. Hanssen-saken er i seg selv en god illustrasjon på det, for hvem kan tenke seg å få den behandlingen Hanssen nå får – for det som så langt bare er synserier fra pressens side?

Men mange i pressen fremmer også myter og misforståelser om hva disse byråene gjør. De driver ikke primært med lobbying, og det er ikke sikkert at det er så stor etterspørsel etter innside-informasjon som pressen innbiller seg. Mange har antagelig behov for elementær samfunnskunnskap, som f.eks. å forstå saksgangen i forvaltningen – og for enkle råd om hvordan man kan presentere et budskap og/eller nærme seg pressen. Å hevde at Hanssen ikke har kompetanse til å gjøre en eventuell jobb i kommunikasjonsbransjen, slik Arne Strand prøver seg på, er rett og slett bare smålig og utroverdig.

For selvsagt har Hanssen masse kompetanse som kan være til nytte i kommunikasjonsbransjen. Problemet for politikere er snarere ofte at det bare er denne kompetansen som blir etterspurt: Politisk virksomhet er så lite verdsatt og ofte så lite forstått, at det ikke alltid, eller med en gang, er så store muligheter i arbeidslivet for en statsråd som går av. Så skal han eller hun skape sin egen arbeidsplass, kanskje i stedet for å heve langvarig ventelønn, er derfor kommunikasjonsbransjen et helt naturlig alternativ.

Så ærlig talt: Stopp jakten på Bjarne Håkon Hanssen. La han komme hjem og snakke med Karanteneutvalget og få sine instrukser der. Deretter kan han heve sin lønn mens han går tur i skogen – til han får lov til å begynne i ny jobb og tjene sine egne penger.

Men treffer han en i skogen som spør han om et råd, f.eks. om hva en stortingsinnstilling er, om hva som kjennetegner en god tale eller hvordan man kontakter en journalist – ja, så er det fritt frem for Hanssen å gi sine råd.

Det er faktisk helt lovlig.