Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Hvis man googler “kringkastingsråd + supperåd” får man over 27.000 treff.

Det er ikke så rart. I hine hårde dage – nesten før dagens unge stortingsrepresentanter var født – var det “allmennkunnskap” at Kringskastingsrådet var et supperåd – et råd uten makt og innflytelse, uten mål og mening.

Mang en gang var det snakk om å legge ned hele rådet – før man i stedet bestemte seg for å ta et motsatt grep – og gjorde rådet mindre for å gjøre det mer slagkraftig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det skjedde tidlig på 1990-tallet, da Stortinget bestemte seg for å redusere antall medlemmer i rådet. Høyre og Fremskrittspartiet hadde riktig nok et annet prinsipielt syn og mente at det måtte være opp til NRK selv – og ikke Stortinget – å avgjøre om man ville ha et råd og hvordan mandatet og sammensetningen i så fall skulle være. Men subsidiært vil jeg anta at også Høyre og FrP mente at det var bedre med et mindre råd enn det vi hadde hatt til da. 

Rådets medlemmer oppnevnes delvis av Stortinget og delvis av regjeringen. Og rådets mandat er å “uttale seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere” . Rådet behandler også klager fra lyttere, seere og brukere av NRKs tilbud.

Jeg har selv hatt gleden av å være medlem av Kringskastingsrådet i åtte år etter omdanningen tidlig på 1990-tallet. Det var interessant, og det ga stor innsikt i NRKs virksomhet. Jeg fikk også anledning til å reflektere over K-rådets betydning.

Det er flere argumenter som, etter min mening, taler for å ha et slikt råd.

Den viktigste er at det skaper en arena for åpen og offentlig debatt om vedkommende mediebedrifts virksomhet – hvilket er særlig viktig i presseetiske spørsmål.

I NRKs tilfelle er dette dessuten ekstra viktig, fordi NRK er en allmennkringkaster som er eid og finansiert av borgerne – og som borgerne derfor har rett til særlig innsyn i. Kringkastingsrådet blir derved en slags organisert og strukturert lyttepost og et talerør for lytterne og seerne. 

Etter min mening burde flere mediebedrifter etablert slike råd, som i full offentlighet drøfter virksomheten og setter søkelyset på svake punkter, dilemmaer og feil som er begått.

Men det er også potensielle problemer knyttet til Kringskastingsrådet. Det er en viss risiko for at man i praksis blir “kjøpt og betalt” av ledelsen i NRK, som har mye av definisjonsmakten, større kunnskap enn rådets medlemmer og muligheter til å få rådets medlemmer til å begynne å identifisere seg med NRK  – til å bli “en av dem”.  I verste fall vil K-rådet dermed ikke være det korrektivet det bør være overfor NRKs ledelse og programvirksomhet.

NRK har de siste årene blitt felt av Pressens Faglige Utvalg (PFU) svært mange ganger – og er blitt omtalt som en “PFU-versting” og “etikkversting”. Det er å trekke det langt, men motsatt er det også litt bekymringsfullt at rådsmedlemmet Frank Rossavik – i det siste K-rådsmøtet – ikke fikk støtte til å uttrykke uro over denne utviklingen.

Enda mer bekymringsfullt er det, etter min mening, dersom Kringkastingsrådet ikke vil behandle den såkalte romsaken. Via sosiale medier har jeg fått inntrykk av at denne Dagsrevy-reportasjen, som er sterkt kritikkverdig, ikke skal behandles av Kringskastingsrådet, fordi saken allerede er klaget inn for PFU eller vil bli klaget inn for PFU.

Jeg vet ikke hva som hindrer Kringskastingsrådet å behandle denne saken – selv om den er klaget inn for PFU. Det er logisk at ikke to organer behandler en formell klagesak – men denne saken handler om mye mer enn en klage.

Jeg mener det er viktig at offentligheten – altså eierne av NRK – blir bedre opplyst om hvordan denne reportasjen kunne bli sendt i NRK og får større kunnskap om hva NRK vil gjøre for å hindre at noe tilsvarende skjer igjen. I Kringkastingsrådet kan medlemmene be om redegjørelser, stille oppfølgingsspørsmål, gi uttrykk for synspunkter og, i det hele tatt, målbære den omfattende debatten og kritikken som har kommet frem etter at problemene med denne Dagsrevy-reportasjen ble avslørt. Og de kan gjøre det i et helt åpent møte.

Hvis ikke Kringkastingsrådet kan manne seg opp til å behandle en slik sak – men gjemmer seg bak uforståelige formaliteter – ja, da har Kringkastingsrådet ingen funksjon. 

Som lytter, seer og bruker av NRKs tilbud – og som en sterk tilhenger av en reklamefri og kvalitativt god allmennkringkaster – ønsker jeg meg et K-råd som engasjerer seg i det som er viktigst – ikke et supperåd.

Derfor bør denne saken på sakskartet på K-rådets neste møte, som er 14.mars.

I Aftenposten for en ukes tid siden skrev Torbjørn Røe Isaksen (H) m.fl. at et samarbeid mellom de fire ikke-sosialistiske partiene ikke kan være et «tvangsekteskap», men må bygge på «kjærlighet».

I dag kommenterer jeg dette i Aftenposten.

Min erfaring, fra Willoch-, Syse- og Bondevik II-regjeringen, tilsier nemlig at det snarere er snakk om et fornuftsekteskap. Fornuften tilsier at man samarbeider av minst to grunner:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For det første er samarbeid mellom partiene veien til makt og innflytelse. Ingen partier i Norge kan i dag påregne flertall alene.

For det annet er samarbeid bra for landet. Løsninger som er bredt forankret, er mer robuste og forutsigbare enn løsninger som er konfliktfylte og kortsiktige.

Samarbeid mellom politiske partier er både vanskelig og lett. Det kan være vanskelig, fordi det ligger i partienes natur å dyrke sin egenart og markere seg som forskjellig fra alle andre. Samtidig viser historien at det er ganske lett: Vi er en liten nasjon med et konsensuspreget demokrati.  Samtidig har vi mange partier. Men dermed blir ikke forskjellene mellom partiene så store. Partiene liker riktig nok å fremstille dem som store, men i praksis samarbeider partiene om svært mye. Muligheten til å få til et samarbeid er derfor også et spørsmål om vilje til samarbeid.

Selv om forskjellene er små, er de ikke uten betydning. Over tid spiller det en rolle hvilke løsninger som velges. Ideologiene har fortsatt betydning for politikken som føres.

De ikke-sosialistiske partiene er avhengige av hverandre for å nå sitt felles mål om å gi landet en ny regjering. Men kan dette skjebnefellesskapet brukes til noe mer? Fins det et ideologisk fellesgods som forener partiene på ikke-sosialistisk side, og som skiller dem fra de rødgrønne partiene?

Etter min mening ja. Sosialliberalismen, liberal-konservatismen og kristen-demokratiet, som de fire ikke-sosialistiske partiene bygger på, har noe til felles, som samtidig skiller dem fra sosialdemokratiet og sosialismen.  Her er et forslag – litt mer utdypet enn det som fremkommer av Aftenposten i dag:

1.      Samfunnet bygges nedenfra

Subsidiaritetsprinsippet ? eller nærhetsprinsippet ? står sentralt i borgerlig politikk, mens det i langt mindre grad preger venstresidens partier. Med nærhetsprinsippet menes at problemene skal løses og ansvaret plasseres på lavest mulig nivå. Enkeltmenneskene og de små fellesskapene skal ikke styres fra oven av noen som mener at de vet bedre dem, hvis det ikke er nødvendig. Familiene, småbedriftene, kommunene og de frivillige organisasjonene bør derfor få økt frihet til selv å ta ansvar og velge de løsninger som passer best. Staten og regjeringen på sin side bør verdsette mer mangfold og ikke forlange at alle skal være eller handle likt.

2.      Alle skal få være med og bygge samfunnet

Et samfunn som bygges nedenfra, bygges ikke best, hvis bare staten får bygge. All skaperkraft sitter ikke i departementene. Vi trenger all den kreativiteten, kompetansen, kapitalen og kapasiteten som finnes i samfunnet for at vi skal finne frem til de beste ideene og løsningene. Derfor bør man ikke nekte aktører i privat sektor og sivilsamfunnet å være med og løse oppgavene. Private og ideelle krefter kan drive sykehus og skoler, bygge veier og kulturbygg. Ansvaret for finansieringen kan fortsatt være statens.

3.      Valgfrihet for borgerne

Befolkningen blir, av ulike grunner, stadig mer mangfoldig. Det krever også et større mangfold i løsninger og tilbud til befolkningen. Det er ulike meninger om hva som er det gode liv. Derfor er det også ulike meninger om hvilken skole, sykehjem, sykehus og hjemmehjelp som passer best for hver enkelt. Befolkningen bør selv få velge mer ? både mellom ulike offentlige tilbud og mellom offentlige og ideelle og private tilbud. Fritt brukervalg og fritt skolevalg er viktig, også fordi valgfrihet er viktig i seg selv

4.      Respekt for arbeid og eiendom

Det skal alltid lønne seg å jobbe, og det er forskjell på ditt og mitt. Borgerlige dyder som det å arbeide hardt, spare og bygge eller kjøpe seg sin egen bolig er positive verdier som skal verdsettes. Staten er viktig og gjør mye godt, men den er ikke et mål i seg selv. Bunnplanken i velferdssamfunnet er familien, sivilsamfunnet og de små fellesskapene. Staten er til for borgerne ? ikke omvendt.

5.      Maktspredning og maktbalanse

I borgerlig ideologi er det grenser for politikk, og det må være en balanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor. I dag er staten dypt involvert i mange frivillige organisasjoner, i kirken, pressen, partiene, forskningen og kulturlivet? alt det som er frie, autonome institusjoner som skal kunne øve fri kritikk og forfølge sine egne mål. Tiltak som kan bidra til å spre makten og skape bedre balanse ? som f.eks. økt bruk av fradrag for gaver til frivillige organisasjoner, kulturlivet og forskningen ? vil være av det gode.

Det er lett å finne saker der de fire ikke-sosialistiske partiene er uenige. Men det er samtidig feil å fremstille dette som uoverstigelige hindre, eller som saker der det alltid er de samme to partiene som står lengst fra hverandre. I viktige verdispørsmål, f.eks., kan det være de to sentrumspartiene KrF og Venstre som står lengst fra hverandre, mens Høyre og FrP står i «sentrum». Når mennesker først sitter i regjering sammen, blir dessuten partifargen mindre og saksfeltet mer viktig. Også personlige egenskaper har betydning for menneskers evne til å samarbeide med hverandre.

I alle koalisjonsregjeringer må det inngås kompromisser. Det kan skje på mange måter. Noen anbefaler at alle partier innimellom må få en «blank seier». Andre vil gjerne «hestehandle», der du får A, hvis jeg får B. Jeg tror at det også er viktig at man har noen genuine fellesprosjekter, der det er meningsfylt for alle å løfte i flokk. Det skaper også et tydeligere bilde av regjeringen utad; hva den vil med regjeringsmakten og hva den får til.

De borgerlige partiene har allerede utmeislet mye felles politikk for økt kunnskap, et mer fleksibelt arbeidsliv og en mer effektiv offentlig sektor.   Aftenposten spurte meg om de ikke-sosialistiske partiene også bør utvikle en felles politisk “plattform” før valget, og jeg ville være positiv til det.

Det kan fremføres argumenter både for og mot en slik “plattform”. Dessuten kan det tenkes ulike typer “plattformer, programmer eller “erklæringer”. De kan være svært kort – eller innholdsrike og detaljerte.

Jeg tror ikke det er avgjørende for en eventuell valgseier at en slik “erklæring” kommer. Men jeg tror det kan være en fordel av noen grunner:

* Det kan skape avklaring om enkelte saker som kan være vanskelige å håndtere i en valgkamp

* Det kan gi velgerne et mer troverdig inntrykk av at man har vilje til samarbeid.

* Det kan styrke samarbeidet mellom partiene.

* Det kan peke ut en retning og tegne et bilde av hva man vil oppnå med å skifte regjering, slik at dette ikke overlates til motstanderen – som mer enn gjerne vil fortelle sin historie.

I går sto det en meget interessant lederartikkel i Vårt Land.

Det var rett og slett en liten hyldest til og “hvitvasking” av Fremskrittspartiet.

Hyldesten er basert Øyvind Strømmens uttalelser om Fremskrittspartiet. Strømmen mener at Fremskrittspartiet er et “moderat, borgerlig protestparti”, som har fungert som et hinder for at høyreradikale – eller høyreekstreme – partier har vokst frem i Norge.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bakgrunnen for at Øyvind Strømmen uttaler seg om dette, er at han nettopp har utgitt boken Det mørke nettet, en bok om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa.

Det er et tema mange er opptatt av, bl.a. etter 22.juli 2011 i Norge – og den økonomiske krisen i Europa. Tidligere har f.eks. SV-politikeren og skribenten Ketil Raknes skrevet boken Høyrepoulismens hemmeligheter, mens forskeren Anders Ravik Jupskås har skrevet Ekstreme Europa, som også dreier seg ytre høyre i Europa.

Men hva har disse tre forfatterne til felles?

Det de blant annet har til felles, er at de gir en langt mer edruelig og saklig beskrivelse av Fremskrittspartiet av i dag enn det som har vært vanlig blant politikere – og ikke minst journalister – i Norge. Årsaken er selvsagt at de ser Fremskrittspartiet, som er Norges “høyrepopulistiske” parti (ofte også kalt “høyreradikalt” og “høyreekstremt”) i en internasjonal kontekst – hvoretter det blir veldig tydelig hvor annerledes og moderat Fremskrittspartiet er.

Hva er det så som skiller Fremskrittspartiet fra en del andre høyrepopulistiske og/eller høyreradikale partier i Europa?

Det er flere ting:

* Fremskrittspartiet har en liberalistisk ideologi. Jeg vil ikke si at partiet i praktisk politikk – og slett ikke alle partiets politikere – alltid følger denne ideologien – men dette er i alle fall et slags ideologisk ideal. Høyreradikale partier, derimot, har ofte en nasjonalistisk eller innadvendt kulturkonservativ ideologi, som minner lite om liberalisme.

* Fremskrittspartiet er et parti som interesserer seg for all politikk og er interessert i helheten – det er ikke bare et ensaksparti.

* Fremskrittspartiet har, i motsetning til de andre såkalte høyrepopulistiske/høyreradikale partiene, aldri hatt noen kontakt med de andre partiene – men, tvert om, søkt kontakt med “vanlige” konservative og liberale partier.

* Fremskrittspartiet har de senere år aldri, som parti, inntatt ekstreme standpunkter i innvandringspolitikken. Tvert om har de vært så lite ekstreme at partiets standpunkter i dag er blitt mainstream blant de politiske partiene.Fremskrittspartiet har dessuten alltid vært nøye med å skille mellom kritikk av “innvandrere” og “innvandringspolitikken”.

* Fremskrittspartiet har ikke flyttet sin politikk i mer “rabiat” retning etter hvert som andre partier har fulgt etter i innvandrings- og integreringspolitikken. Dette helt i motsetning til f.eks. Dansk Folkeparti.

* Fremskrittspartiet har, forbausende nok vil mange si, flere innvandrere i sin midte – og har f.eks. en leder av sin ungdomsorganisasjon som både har et “unorsk” utseende og et “unorsk” navn. Disse innvandrerne peker bl.a. på at de tiltrekkes av Fremskrittspartiets understrekning av likebehandling: De skal ikke diskrimineres – men de skal heller ikke særbehandles, som er en motsatt form for diskriminering.

Tilårskomne lesere av denne bloggen vil vite at jeg har vært blant Fremskrittspartiets skarpeste kritikere i tidligere år. Jeg vedkjenner meg dette – og utelukker ikke at jeg selv har forandret meg. Jeg mener imidlertid at særlig Fremskrittspartiet har vært i forandring, og at vi i dag står overfor et mye mer forutsigbart, seriøst og moderat parti. Kanskje kjedeligere og litt mindre systemkritisk i en viss forstand – men samtidig mye nærmere makten enn partiet ellers ville vært.

Vårt Lands leder viser at Fremskrittspartiet blir stadig mer stuerent, og at det er mye “samling i sentrum” i norsk politikk.

Kommer partiet i regjering, blir utfordringen å bevise at det er stuerent og seriøst – uten å tape den friskheten som preger et litt systemkritisk parti.

I forslaget til program for Høyre for 2013 – 17 står det følgende i kapitlet om gen- og bioteknologi:

“-Forhindre at menneskelig liv sorteres ut fra egenskaper.
– Fjerne eugenisk indikasjon som selvstendig abortkriterium.
– Si nei til en tidlig, ekstra ultralyd.
– Si nei til surrogati og eggdonasjon.
– Unngå at mennesker blir redusert til et middel for andre.
– Si nei til forskning på befruktede egg.
– Styrke stamcelleforskningen på stamceller fra fødte mennesker.”

Nå har Oslo Høyre behandlet forslaget, og slik mener Oslo Høyre at kapitlet bør lyde:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“-Nei til surrogati.
– Ja til eggdonasjon.
– Si ja til forskning på befruktede egg.
– Styrke stamcelleforskningen.”

Det ser ut som to forskjellige partier.

Jeg liker det første best.

Det er lenge siden vi hadde de første debattene om assistert reproduksjon. Det første barnet som ble født som følge av “prøverørsbefruktning” (IVF), kom til verden i 1978.

Den enkleste varianten av slik assistert reproduksjon innebærer at en mann og en kvinne får helsevesenets hjelp til å “koble” egen sæd og egne egg, fordi befruktningen ikke kan gjennomføres på vanlig måte.

Senere har mange nye metoder og temaer dukket opp. På begynnelsen av 1990-tallet, for eksempel, diskuterte Stortinget sæddonasjon og besluttet at donor ikke bare skulle være anonym, men at også alle opplysninger om donor skulle destrueres. Det er en beslutning som etterpå er blitt endret: I dag kan ikke lenger sædgiver være anonym.

Siden har vi diskutert befruktning i og utenfor livmoren, nedfrysing av egg, av sæd og av embryoer (altså befruktede egg), og nå er det eggdonasjon og surrogati som er temaet.

Men fortsatt ser vi bare den spede begynnelsen på de mange debattene som vil komme. I fremtiden kommer nemlig nye muligheter, som f.eks. hjelp for mennesker som er infertile, til å få skapt nye egg og ny sæd, slik at de likevel kan føre videre sitt eget genetiske arvemateriale. Vi må også regne med at to av samme kjønn – med medisinsk-teknologisk hjelp – vil kunne få et felles avkom, og at ett individ alene vil kunne få barn. Samtidig får vi rike muligheter til å forandre og forbedre avkommet, slik at vi kan skape barna i vårt eget bilde – og vi vil sikkert også diskutere spørsmål om fosterdonasjon og dyrking av fostre utenfor mors liv.

Siden mange av metodene kan brukes samtidig, får begrepet “foreldre” et nytt innhold. Allerede i dag muliggjør teknologien at et barn kan få fem “foreldre”: En genetisk og en sosial far – og en genetisk, en biologisk og en sosial mor. I fremtiden kan det bli enda flere.

Det er ikke vanskelig å forstå at dette er spørsmål som engasjerer oss – både ut fra praktiske, etiske og religiøse forestillinger om hva det vil si å leve gode liv i et godt og bærekraftig samfunn. Samtidig reiser det noen moralske spørsmål, som det er svært vanskelig å ta stilling til for mange.

Som jeg skrev i min forrige blogg, har det til nå primært vært de voksnes interesser som har stått i sentrum for debatten. Mennesker som, av ulike årsaker, er ufrivillig barnløse, vil ofte gjøre nesten “hva som helst” for å kunne få et barn. Det er svært forståelig og gjenkjennelig for mange.

Også andre voksne som er involvert, som f.eks. surrogatene, er grundig debattert – ikke så mye ved at de har deltatt i debatten selv, men ved at andre har belyst deres situasjon. Sentrale spørsmål er hvorvidt de tilbyr surrogati frivillig eller ikke, og om det er kommersielt eller uegennyttig. Noen definerer det som menneskehandel – andre syns det er en grei “transaksjon” som kvinner selv må få bestemme om de vil ta del i. Atter andre legger stor vekt på forskjellen mellom fattige kvinner i India og mer ressurssterke kvinner i et velregulert USA.

Derimot har det, etter min mening, vært lite søkelys på barna, dvs. de ennå ufødte; de som ennå ikke er unnfanget. Når har de krav på beskyttelse?

Vi gjenkjenner diskusjonen fra abortdebatten: Når blir et embryo eller et foster beskyttelsesverdig? Personlig har jeg argumentert for at det er meningsløst å sette et skille ved akkurat 12 uker, og at et liv er et liv allerede fra unnfangelsen. Jeg støtter loven om selvbestemt abort, men jeg mener altså at man må erkjenne – og leve med – at loven ikke er etisk uproblematisk. Jeg kan legge til at jeg ennå ikke har hørt noen som, etter mitt syn, har argumentert overbevisende for det motsatte.

Men hva med et menneske som ennå ikke er unnfanget? Har dette mennesket noen egne interesser eller krav på beskyttelse?

Det  logiske svaret er nei. Et liv som ikke finnes, kan ikke ha noen interesser. Men når samfunnet, eller staten, vurderer å ta i bruk metoder for å være med å skape nye barn, blir svaret likevel ja. Derfor må noen også ivareta disse menneskenes interesser.

Det er, som jeg skrev i min forrige blogg, ikke lett å vite hva disse interessene er – og det vil sikkert også være uenighet om det. Noen argumenterer med at det ikke er i noen barns interesse at de ikke ble født, og det virker riktig. Men motsatt kan man si at det heller ikke er en interesse å bli født, hvis man ennå ikke er unnfanget. Vi står altså fritt til å reflektere over fremtiden til de barn som ennå ikke er unnfanget – men som potensielt kan bli unnfanget ved hjelp av moderne medisinsk teknologi.

For å ta et eksempel: I spørsmålet om anonymitet kan man si at man i flere land, også i Norge, har gått fra å mene at det beste var evig anonymitet – til å mene at det beste er at barnet, når det blir voksent, kan finne tilbake til sitt genetiske opphav. Begrunnelsene har vært flere, men en av dem har vært hensynet til hva man tror disse menneskene rent psykologisk og følelsesmessig vil være tjent med.I det hele tatt ser det ut til å være en trend nå, uansett metode, at anonymitet i stadig mindre grad aksepteres.

Poenget er altså dette: Det er ikke sikkert det er likegyldig for de barna som ennå ikke er unnfanget, hva slags metoder som blir brukt, hvor mange “foreldre” de får eller hvor mange (halv)søsken de får – eller hvor mye de vet om dette. Jeg vil f.eks. intuitivt tippe at de fleste vil si at det er bedre at en donor bare kan gi sæd til 10 par og ikke til, la oss si, 200 par. Det er ikke sikkert det er så lett å begrunne hvorfor  – i hvert fall ikke helt logisk og stringent – men det er kanskje det som gjør oss til mennesker? At noe er viktig for oss uten at vi kan begrunne det nærmere?

Jeg var stortingsrepresentant den gangen Stortinget besluttet at man skulle destruere opplysninger om sædgiver så snart donor hadde gitt sæd. Det var en beslutning jeg reagerte meget sterkt på og stemte mot. Ikke fordi jeg, som en del andre, mente at avkommet hadde “rett” til å kjenne sitt mannlige opphav, for det har vi jo tradisjonelt aldri hatt. I dag er det riktig nok mulig, men i min generasjon lever det nok mange med ukjent genetisk far – uten at de har hatt noen “rett” til å få vite hvem den egentlige faren er. Derimot syntes jeg det grenset til en totalitær beslutning av Stortinget å beslutte at staten – forut for unnfangelsen – fratok et menneske enhver mulighet til å finne tilbake til sitt genetiske opphav.

Jeg nevner det, fordi det illustrerer hvor viktige beslutninger vi tar nå – på vegne av mennesker som skal fødes i fremtiden.

Bare tiden kan fortelle oss hvordan barna selv vil reagere på de mange metodene som nå tas i bruk, når de blir voksne og kan reflektere over det selv. Jeg tror ikke vi kan overskue alle konsekvensene. Å bruke Tore på sporet som bevis på at alle vil være på desperat jakt etter sitt genetiske opphav, er å strekke det langt, men det er heller ikke helt uten interesse.

Noen ganger tenker jeg at det beste er å ikke diskutere disse temaene, fordi slike diskusjoner i seg selv kan gjøre det vanskelig for familier midt i blant oss. Jeg har tenkt det samme de gangene jeg har vært med på å diskutere ulike spørsmål om abort. Resultatet av tenkningen har likevel blitt at det nok er umulig ikke å diskutere, fordi dette er spørsmål som nettopp krever refleksjon og debatt for at vi skal kunne ta stilling og gjøre så kloke valg som mulig – både som samfunn og enkeltmennesker.

Og så får vi bare håpe at vi greier å føre debatten i så respektfulle former at den er til å bære, også for dem som er direkte personlig berørt.

I debatten om surrogati er det viktig å huske dette:

Det er ikke forbudt å være et barn som er født ved hjelp av surrogati. Det er heller ikke forbudt å være foreldre til et barn som er født ved hjelp av surrogati. Og det er ikke forbudt å reise til et annet land og få barn ved hjelp av surrogati, dersom det er lovlig i vedkommende land.

Noe annet som er viktig å huske, er dette: Alle barn har krav på nøyaktig den samme respekt, beskyttelse og behandling, både av samfunnet og av sine medmennesker, uansett hvordan de er kommet til verden.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er altså ikke dette vi diskuterer når vi diskuterer surrogati.

Det som diskuteres, er om surrogati skal bli lovlig i Norge i fremtiden, og om vi i den forbindelse bør skille mellom kommersiell og altruistisk surrogati. Og motsatt: Dersom surrogati fortsatt skal være forbudt i Norge, bør det da også bli forbudt for borgere i Norge å gjøre bruk av surrogatitjenester i andre land?

Debattene er spesielt aktuelle nå, fordi Regjeringen skal fremme en sak for Stortinget om evaluering av bioteknologiloven, og fordi alle partier snart skal vedta nye stortingsvalgprogrammer for perioden 2013?17.

Noen partier har allerede bestemt seg, mens andre diskuterer forslag som er lagt frem av en programkomité, og som skal behandles på landsmøtene deres i vår:

I Venstre vil et flertall i programkomiteen åpne for altruistisk surrogati, men uten at det finansieres av det offentlige.  Et mindretall går mot dette, mens en samlet komite vil arbeide for et internasjonalt forbud mot kjøp og salg av surrogatitjenester.

KrFs programkomite vil opprettholde forbudet mot surrogati og forby «denne måten å få barn på fra utlandet» for voksne bosatt i Norge.

I Høyres programforslag heter det at partiet vil «si nei til surrogati», og i SV er programforslaget at partiet vil jobbe for at «bruk av surrogati ikke tillates». 

FrP har allerede avgjort at det ikke ønsker å oppheve forbudet mot surrogati , og det samme synes å være tilfellet i Arbeiderpartiet.

Programforslaget i Senterpartiet ligner litt på KrFs: Partiet vil opprettholde forbudet mot surrogati, men vil også «i største mulig grad innskrenke muligheten til å benytte surrogattjenester i utlandet».

Alt i alt ser det altså ut til at Venstre blir stående alene med sitt ja til altruistisk surrogati, hvis flertallets forslag blir vedtatt.  De øvrige partiene inntar en mer restriktiv holdning. Men hvem er på parti med fremtiden?

Den sosialdemokratiske tankesmien Progressiv skrev forleden i Morgenbladet at både altruistisk og kommersiell surrogati må bli tillatt, bl.a. fordi det handler om «kvinners rett til å bestemme over egen kropp». Surrogati er, ifølge Progressiv, en «markedstransaksjon» eller «handel», som begge parter tjener på. Og «om surrogati er den siste muligheten en kvinne har for å overleve, er det en svært dårlig løsning å nekte henne denne muligheten.»

Jeg tror ikke det er denne typen argumenter som vil stå i sentrum i fremtiden. Internasjonalt ser vi nå tegn til at debatten dreier ? bort fra de voksnes interesser og over på det ennå ikke unnfangede barnets interesser ? et perspektiv som er totalt fraværende i Progressivs artikkel.

La meg bare nevne to eksempler på at det nå skjer innstramninger internasjonalt:

I Danmark har man fått en ny lov om kunstig befruktning. Den pålegger sædbankene å sikre at en donor ikke brukes på mer enn 12 familier mot 25 tidligere, og at denne kvoten, i motsetning til tidligere, også skal inkludere utenlandske kvinner som får behandling i Danmark. Men diskusjonen pågår fortsatt, bl.a. etter at det ble avdekket at danske donorer kan være opphav til opp mot 200 barn, bl.a. fordi dansk sæd eksporteres. Sæddonasjon er selvsagt noe annet enn surrogati, men problemstillinger knyttet til barnet er beslektet.

Også i India er det kommet nye regler, fordi myndighetene angivelig ønsker å stoppe «surrogati-turismen» til landet. De vil derfor forby at det ytes hjelp i form av surrogati til borgere fra land som ikke selv tillater surrogati. Så lenge norske myndigheter ikke kan bekrefte at surrogati er tillatt i Norge, vil altså heller ikke norske borgere kunne kjøpe surrogatitjenester i India i fremtiden. India vil også forby utenlandske homofile og enslige å kjøpe surrogatitjenester i landet.

Det er relativt lett å sette seg inn i hvilke interesser voksne kan ha for å ville tillate eller forby surrogati, hvilket også har vært nokså grundig belyst i debatten til nå.

Et potensielt barn, som ennå ikke er unnfanget, kan selvsagt ikke ivareta sine egne interesser. Det må andre gjøre, slik det også er med fødte barn, som ikke kan ivareta sine egne interesser.

Det kan være delte meninger om hva interessene til et ennå ikke unnfanget barn er. Mitt poeng er bare dette: I fremtiden vil disse interessene få en mer sentral plass i debatten.

(Artikkelen står på trykk i Dagsavisen i dag)







Det er forstemmende å se hvordan de nasjonale prøvene blir brukt og misbrukt for politiske formål.

La meg kort minne om bakgrunnen for at vi nå har nasjonale prøver i Norge:

Helt fra begynnelsen av 1990-tallet har det vært diskusjoner i Norge om etablerting av et nasjonalt system for kvalitetsvurdering. I løpet av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kom det flere utredninger, stortingsmeldinger og stortingsproposisjoner hvor det ble foreslått å etablere et slikt system. Men systemet kom aldri, primært fordi det var politisk omstridt. Jon Lilletun dristet seg riktig nok til å nedsette et utvalg som foreslo et slikt system, men Trond Giske la det i en skuff, bl.a. fordi lærerorganisasjonene protesterte. I 2002 konkluderte et offentlig utvalg med at vi i Norge

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

• “Mangler systematiserte data på resultater i opplæringen i en slik form at læresteder og skoleeiere kan nyttiggjøre seg disse.

• Læresteder og skoleeiere tar ikke systematisk i bruk kartleggings og læringsstøttende prøver.

• Det mangler redskaper som kan gi skoleeierne bedre muligheter for å vurdere resultater og prosesser i opplæringen.

• Det mangler oppfølging fra mange skoleeiere på den skolebaserte- og lærebedriftsbaserte vurderingen.

• Norge er ett av få land i Vest-Europa som mangler et nasjonalt system for kvalitetsvurdering i grunnopplæringen.”

Sagt med litt mer alminnelige ord: Vi visste lite om hvordan det sto til i skolen. Vi visste lite om hva elevene lærte. Vi hadde ikke godt nok verktøy for å sørge for at de elevene som trengte det, fikk den hjelpen de trengte underveis i skoleløpet.

Først høsten 2002 vedtok Stortinget omsider at det skulle etableres et nasjonalt system for kvalitetsvurdering, der nasjonale prøver skulle inngå som et viktig element. Denne beslutningen er altså ikke, som nesten alle ser ut til å tro, en del av Kunnskapsløftet. Stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet – Kultur for læring – ble først fremmet våren 2004.

Samtidig – altså våren 2004 – ble imidlertid de første nasjonale prøvene avholdt. Alle vet i dag at fødselen var trang, og at det var mye motstand – men prøvene var kommet for å bli. SV, som vinglet frem og tilbake i sitt syn på et system med nasjonale prøver, valgte til slutt å stå fast på systemet. Det ble riktig nok foretatt noen mindre endringer (systemet er blitt enklere, det er litt mer “multiple choice”, og de gjennomføres på andre trinn), men systemet har i bunn og grunn vært det samme siden vi fikk de første prøvene.

Jeg har tidligere skrevet om de feil og feilvurderinger som ble begått da prøvene ble laget første gang, og jeg skal ikke gjenta det her – unntatt å nevne en ting: Alle som arbeider med (systemer for) nasjonale prøver er klar over en typisk fallgruve, nemlig at man lager prøver som gir for sterke “teaching to the test-effekter”, dvs. at skolen blir så opptatt av at elevene skal greie å svare på prøvene at de glemmer sitt øvrige læringsoppdrag. Risikoen for at slike effekter skal oppstå, er større jo “dummere” og jo enklere prøver man lager. En feil som ble begått i starten, da jeg var utdanningsminister, var at vi ble for opptatt av dette. Vi ble så opptatt av å unngå slike feil at vi falt i den motsatte grøften og laget for komplekse prøver. La dette være sagt bare for å illustrere at norske politikere og myndigheter har vært fullstendig klar over fordeler og ulemper ved ulike typer tester.

Det er fortsatt mange som er kritiske til de nasjonale prøvene. Noen er det av faglige grunner – andre er det av rene ideologiske og politiske grunner. Derfor fremsettes det kritikk, både åpent og anonymt, og det er selvsagt helt legitimt. At noen er kritiske til prøvene er imidlertid intet bevis på at noen jukser med prøvene.

At det jukses i skolen er intet nytt. Elever har jukset og fusket i uminnelige tider, og skoler og universiteter bruker ofte store ressurser for å avsløre det. At det også finnes noen lærere og ledere som forsøker å jukse, er vel heller ikke til å unngå, for slikt skjer også andre steder i samfunnet.

At det skal foregå systematisk juks med nasjonale prøver, f.eks. i regi av en stor kommune – eller at det er utbredt juks på mange skoler i en kommune – ville imidlertid være ytterst oppsiktsvekkende, skadelig og kritikkverdig – og det er denne påstanden vi hører, bl.a. fra Magnus Marsdal og i VG.

Jeg kan så langt ikke se at det er lagt frem noen bevis eller noe dokumentasjon på at det foregår slik systematisk juks. Det har vært reist mange spørsmål – f.eks. om fritaksprosenter i Oslo sammenlignet med andre kommuner eller fritaksprosenter på ulike skoler i Oslo med den samme andelen minoritetselever – men hver gang slike spørsmål reises, har utdanningsdirektøren i Oslo kommune svært gode og patente svar. Hun kan til og med vise til at både Kommunerevisjonen og Utdanningsdirektoratet (som er Kunnskapsdepartementets direktorat) har gjennomgått Oslo kommunes praktisering av fritaksordningen for de nasjonale prøvene og funnet at den er korrekt. Ja, den er snarere litt streng sammenlignet med andre kommuner.

At spørsmålene særlig retter seg mot Oslo kommune, har sammenheng med at Oslo kommune oppnår svært gode resultater på de nasjonale prøvene. Men det har nok også sammenheng med at byen er Høyrestyrt, for de som reiser spørsmålene, er åpenbart også ute i et politisk ærend.

Det påfallende med de mange påstandene om juks er at de fremsettes anonymt, og at det er anekdotisk.  Boken til Magnus Marsdal er et typisk eksempel, men det samme gjentar seg i VG. Riktig nok er mange av utsagnene av en karakter som viser at det ikke egentlig er påstander om juks, men en kritikk eller noe man syns eller mener – men det er altså også påstander om juks. Og da er det to ting som undrer meg: Utøver pressen skikkelig kildekritikk? Og hva kommer det av at arbeidstakere ikke tør å opptre som varslere i et land med svært gode regler, rutiner og lovgivning for varsling? Burde ikke en rektor eller lærer som mener at han eller hun har avdekket systematisk juks, gi beskjed om det til sine foresatte – og deretter eventuelt følge prosedyren for varslere, dersom han/hun ikke blir hørt?

Onsdag kveld var Oslos utdanningsdirektør i Dagsnytt 18 og forklarte seg svært godt om de spørsmålene og mistankene som var reist. Torsdag gjentar Aftenposten – på lederplass – de påstandene som var fremsatt i VG dagen før – uten å gjengi de svar utdanningsdirektøren ga. Det kan skyldes at lederartikkelen var skrevet før Dagsnytt 18 gikk på lufta, men i så fall burde vel Aftenposten skrive om dette nå, slik at ikke avisen risikerer å spre ubegrunnede og feilaktige påstander om at lærere og rektorer i Oslo-skolen jukser?

Aftenposten går så langt at avisen foreslår at man i stedet for å ha et system med nasjonale prøver bare skal “trekke ut et utvalg elever til slike prøver”, fordi det “vil kunne kartlegge situasjonen og gi god informasjon til myndigheter, samtidig som det er vanskeligere å rangere skoler på grunnlag av slike prøver”.

Forslaget viser at Aftenposten ikke har forstått hensikten med prøvene. Hensikten er ikke primært – og i hvert fall ikke bare – å skaffe myndighetene og offentligheten et inntrykk av hvordan det gjennomsnittlig står til i norsk skole. Hensikten er å hjelpe den enkelte elev. Å få flere gjennomsnittsbetraktninger er ikke nødvendig – vi har allerede PISA, TIMMS og PIRLS med mer. Det vi trenger, er gode verktøy for å hjelpe den enkelte elev til å prestere bedre – særlig dersom han eller hun ligger veldig dårlig an og har problemer med å tilegne seg grunnleggende ferdigheter.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Det vi så sårt manglet på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, var gode underveisvurderinger av elevene – som gjorde at vi visste hvordan det gikk med dem før det var for sent, og som gjorde at det kunne settes inn tiltak i tide. De nasjonale prøvene skal hjelpe oss med det.

Men hvis vi skal hjelpe den enkelte, konkrete elev, er det han eller henne vi må vite noe om – ikke en gjennomsnittselev som ikke finnes.

I går var en glad og kampklar Heikki Holmås på Politisk kvarter. Holmås er nominert på førsteplass på Oslo SVs liste og er overbevist om at de rødgrønne kan vinne valget en gang til.

Holmås’ kampsak er den samme som vi har hørt om mange ganger før fra SV og Ap: Han vil kjempe for et samfunn med små forskjeller mellom folk, slik det stort sett er i Norge.

Norge har alltid vært et relativt egalitært og homogent samfunn. Gradvis har vi måttet venne oss til å håndtere et mer heterogent samfunn, men fortsatt er ønsket om små økonomiske forskjeller en del av det politiske fellesgods.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Høyresiden er litt mer spørrende enn venstresiden til hvor stor økonomisk likhet man kan kreve uten at det går utover mangfoldet og veksteevnen – og dermed også for muligheten til større likhet siden – mens venstresiden i litt større grad enn høyresiden rangerer økonomisk likhet som den høyeste verdi, og som kilden til alt godt. Men bortsett fra disse nyansene er oppfatningen i de politiske partiene nokså lik: Relativt små økonomiske forskjeller er et gode.

Slik vil likevel ikke venstresiden fremstille det. De vil gjerne etterlate inntrykk av at de selv er for små forskjeller (omtrent slik det er i dag) – mens det med borgerlig styre vil bli mye større forskjeller, fordi særlig Høyre og Fremskrittspartiet, men også Venstre, har en politikk for økte forskjeller. I den forbindelse bruker venstresiden nå to argumenter som går igjen, og som også Heikki Holmås brukte i Politisk kvarter.

Ett argument er utviklingen i den økonomiske ulikheten, slik den har artet seg i Norge frem til i dag. Ifølge Holmås økte den økonomiske ulikheten i Norge i perioden 1989 – 2005 – og “i mange av de årene styrte Høyre” – og spesielt i “de siste årene”, da Erna Solberg og Siv Jensen laget budsjett sammen, “skjøt forskjellene fart”. Nå, derimot, har utviklingen snudd, sier Holmås, fordi vi har hatt en rødgrønn regjering og Kristin Halvorsen som finansminister.

Og dette, mener Holmås, er det mulig å mobilisere velgere på.

Men har Holmås rett, og har han sagt alt som bør sies i sakens anledning?

Økonomisk ulikhet kan måles på mange måter, men det er grunn til å tro at Holmås legger OECDs studier til grunn, som baserer seg såkalte gini-koffesienter.

Holmås har i så fall rett i at ulikheten i de fleste land har økt i de siste ca. 20 år. Men økningen (i hvert fall forut for den aktuelle økonomiske krisen i Europa, som vi ennå ikke kjenner de fulle konsekvenser av), er ikke så dramatisk som mange tror. OECD sier selv at “the increase in inequality – though widespread and significant – has not been as spectacular as most people probably think”. Eller sagt på en annen måte: Økningen i ulikhet i OECD-området de siste ca. 20 år har vært like stor som forskjellen i ulikhet mellom Norge og Danmark. Norge og Danmark er som kjent to ganske like land, men ulikheten er litt større i Norge enn i Danmark.

Hovedgrunnen til at ulikheten har økt i de fleste OECD-land, er ikke at de fattigste har blitt fattigere, men at de rikeste har blitt rikere. Og en veldig viktig årsak til at de rikeste har blitt rikere i denne perioden, er kapitalskatten.

Men den økte ulikheten skyldes neppe at Høyre har sittet i regjering i “mange av årene” – for i de 16 årene Holmås var opptatt av, satt Høyre i regjering i kun fem.

Holmås har også rett i at ulikheten i Norge er redusert de senere år. Men igjen: Det skyldes neppe at vi har hatt rødgrønn regjering og Kristin Halvorsen som finansminister.

Den desidert viktigste årsaken til at ulikheten er redusert i Norge i denne perioden, er at vi har gjort noe med kapitalskatten, og det skjedde etter forslag fra Bondevik II-regjeringen med Per-Kristian Foss som finansminister. Da ble marginalskatten redusert og utbytteskatten økt, hvilket til sammen har bidratt til å redusere den økonomiske ulikheten siden.

Holmås’ andre argument dreide seg om skolen. Han mente at man absolutt kunne bruke meget “store ord” om forskjellen mellom Jens og Erna og begrunnet det med skolepolitikken i Sverige. Der har det, ifølge Holmås, skjedd en “gjennomgående privatisering av skoleverket”, som har ført til “dårligere skoleresultater og store klasseskiller i skolen” – noe som visstnok også skal få folk i Norge til å se forskjell på høyre og venstre i politikken.

Men er beskrivelsen av den svenske skolepolitikken riktig?

Ifølge det svenske Skolverket går i alt 16 prosent av elevene i grunnskolen og videregående skole i en friskole, mens 84 prosent går i den offentlige skolen. Helt “gjennomgående” er altså privatiseringen ikke.

Det er også vanskelig å se at det har oppstått “klasseskiller” som følge av de svenske friskolene. Fordelingen av innvandrere og innfødte mellom friskoler og offentlige skoler er temmelig lik. I grunnskolen er det 18 prosent innvandrere i de offentlige skolene og 20 prosent i friskolene. I videregående er tallene 17 prosent og 16 prosent.

Ser man på foreldrenes utdanningsnivå, har 65 prosent av foreldrene i frittstående grunnskoler høyere utdanning, mens 51 prosent av foreldrene i offentlige grunnskoler har høyere utdanning. I videregående er forskjellen jevnet ut – her er tallene 50 prosent og 49 prosent.

Økonomiske forskjeller er knapt relevant, siden det i Sverige er forbudt å ta noen former for betaling fra elevene som går i friskoler.

Det er heller ikke relevant å hevde at innslaget av friskoler i Sverige har ledet til dårligere skoleresultater. Ifølge en rapport fra IFAU (Institutet for arbetsmarknads- och utbildningspolitisk utvärdering) kan det, tvert om, “mycket väl vara så att de kommuner som har få eller inga friskolor alls är de kommuner som bidragit mest till denne (resultat)nedgång. I vilket fall som helst finner vi inget stöd för uppfatningen att ökningen av andelen friskolor og friskoleelever skulle förklara Sveriges relative nedgång i provresultaten från internationella tester”. Forskerne finner for øvrig også at “en ökning av andelen friskoleelever i en kommun leder till en ökning av det genomsnittlige utbildningsresultatet”.

Dette er for øvrig i tråd med funn Civita presentere i sommer, men det var før rapporten fra IFAU forelå.

I Norge har vi lite studier om effekten av friskoler, bl.a. fordi SV stoppet denne forskningen da de overtok Kunnskapsdepartementet. Uansett er det mye viktigere om skolepolitikken for øvrig virker, siden det er i den offentlige skolen de aller fleste elevene går. Dette var da også hovedfokus for den forrige borgerlige regjering, da den utviklet, foreslo, fikk vedtatt og startet innføringen av Kunnskapsløftet.

Kunnskapsløftet, og effekten av det skiftet i fokus som skjedde i skolepolitikken i perioden 2001 – 2005, er nå evaluert. Og uten å gå i detaljer, siden jeg har skrevet om dette før, kan jeg nøye meg med å sitere en skoleforsker her, nemlig PISA-forskeren Rolf Vegar Olsen, som sier at siden 2006 (da Kunnskapsløftet ble innført) har de svakeste elevene blitt så mye bedre i lesing, matte og naturfag at de resultatmessig har hoppet et klassetrinn opp, hvilket er en “formidabel vekst”, som ikke bare skyldes selve rerformen, men de endringene som kom i norsk skole fra 2003.

Sagt med andre ord: Friskolene i Sverige har ikke ledet til dårligere resultater eller større forskjeller mellom elevene. Kunnskapsløftet i Norge, og politikken som ble ført i perioden 2001 – 2005, har ført til bedre resultater og mindre forskjeller mellom elevene.

Alt oppsummert: Mange av de argumentene som brukes i debatten, er rene myter. Hverken journalister eller velgere bør ta dem for god fisk. Det må stikkes hull på argumenter som ikke holder vann, enten de kommer fra høyre eller venstre.

Men når det er sagt, kan i hvert fall utviklingsministeren glede seg over en ting, som man kan lese mer om her:

For selv om ulikheten innad i mange land har økt de senere år, har ulikheten mellom land blitt redusert. Det skyldes blant annet den formidable veksten som finner sted i mange utviklingsland og fremvoksende økonomier, og som nå gjør at mange hundre millioner mennesker har det bedre enn før.

Også det skyldes i stor grad noe borgerlige politikere er opptatt av – nemlig handel, investeringer og mer markedsøkonomi.

Det er alltid mye debatt om skolen i Norge. 

Det er dessuten mange som har direkte kontakt med skolen – enten fordi de er lærere, elever, foreldre eller besteforeldre.

Mange vet derfor mye, både om skolen og om skolepolitikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Likevel er det noe, som i høy grad påvirker muligheten til å skape en god skole, som de færreste vet så mye om.

Det gjelder lærernes arbeidstidsavtale.

Lærerne har, fra gammelt av, en meget kompleks og detaljert arbeidstidsavtale. Den er enklere i dag enn den var for relativt få år siden – men fortsatt vil den nok fremstå som nærmest surrealistisk for en arbeidstaker i privat sektor.

Jeg pretenderer ikke her å gi en detaljert beskrivelse av avtalen, men la meg forklare de viktigste prinsippene. Tallene er avrundet, for at det ikke skal bli altfor vanskelig å følge med:

Lærernes arbeidsår er litt i underkant av 1700 timer, mens et vanlig årsverk er litt i overkant av 1700 timer. Lærernes arbeidsår, målt i timer, er altså omtrent som alle andre arbeidsår.

Disse arbeidstimene skal imidlertid, fordi elevene har mye mer ferie enn arbeidstakere har, gjennomføres på færre uker enn det som er vanlig for oss andre.

Elevenes arbeidsår er bare 38 uker, mens et arbeidstakerår vanligvis er ca. 47 uker. Lærernes arbeidsår, målt i uker, er litt lenger enn elevenes år, nemlig ca. 39 uker. Det betyr at lærernes ukentlige arbeidstid må være lenger enn arbeidstiden for arbeidstakere flest. Mens vanlig arbeidstid er 37,5 timer pr uke, har lærerne en arbeidstid på ca. 43,5 timer pr uke.

Men – det er mer komplekst enn som så. For hva brukes arbeidstiden til?

Grovt sagt kan bruken av de ca. 1700 timene deles i fire:

1) En del går til undervisning, dvs. nærkontakt med elevene. Andelen som går til undervisning varierer mellom fag og trinn –  fra ca. 465 til ca. 740 klokketimer per år, dvs. fra ca. 27 prosent til ca. 43 prosent av den totale arbeidstiden.

2) Den andre delen går til andre arbeidsoppgaver som ledelsen, dvs. rektor, har bestemt at du skal gjøre – og denne delen utgjør til sammen ca. en uke eller ca. 45 timer i året (egentlig en uke og en dag). Denne uken skal brukes til kompetanseutvikling, planlegging osv. – slik ledelsen bestemmer – og det er denne uken som gjør at lærernes arbeidsår blir en uke lenger enn elevenes år.

3) Den tredje delen er, som de to foregårende delene, såkalt arbeidsplanfestet, og skal brukes til skoleutvikling, annen tid sammen med elevene, kollegialt samarbeid, individuelt arbeid, kompetanseutvikling, samarbeid med foresatte og andre. Hvor, hvordan og når dette arbeidet utføres varierer nok mye mellom skolene.

4) Den fjerde delen er “resten” av årsverket og omtales som “selvstendig” tid. Denne tiden kan brukes slik lærerne vil, og selvsagt også der de vil, – til f.eks. for- og etterarbeid, faglig ajourføring osv. Hvor mye som er igjen til denne delen, avhenger av hvilke fag og trinn lærerne underviser på, men rundelig sagt omfatter denne delen fra ca. 400 timer pr år til ca. 540 timer pr år.

Alle skjønner at en så komplisert arbeidstidsavtale skaper utfordringer – for ikke å si problemer.

En rektor, for eksempel, har ofte store problemer med å legge kabaler som både skal ivareta lærernes ulike arbeidstidsavtaler (avhengig av fag, trinn osv.) – og elevenes timeplaner. Han eller hun bruker derfor uforholdsmessig mye tid bare på å legge kabaler som “går opp”.

Fordi det er så komplekst er lærernes arbeidsgiver, dvs. kommunene, opptatt av å få til forenklinger og større styringsrett over arbeidstiden, slik det er på alle andre arbeidsplasser. Lærerne, derimot, vil gi minst mulig. Lærerne vil bl.a. ikke utvide arbeidsåret (altså ikke redusere ferien), de vil ikke avgi selvstendig tid til rektor (altså ikke gi arbeidsgiver mer styringsrett) , og de vil ikke ha vanlig arbeidstid som f.eks. en fast arbeidstid fra 08.00 – 15.30, som ville forutsette at de måtte være til stede på skolen. Det foregår riktig nok en del forsøk med avvikende arbeidstid, og særlig de yngre lærerne er ofte fornøyd med det – men slike forsøk er altså ikke normen i norsk skole.

Norge har, bl.a. sammen med Danmark, verdens høyeste lærertetthet. Det er, i grunnskolen, ca. 12 – 13 elever pr lærer og enda færre elever pr voksen i grunnskolen. I videregående skole er lærertettheten enda høyere. Og denne lærertettheten har vært stabil lenge – i hvert fall de siste ca. 10 -12 år.

Men selv om lærertettheten er høy, har mange foreldre og andre inntrykk av at den er mye lavere. Det er f.eks. fortsatt meget vanlig å tro at det er 28 – 30 elever pr lærer i norsk skole. Og hvorfor fremstår det slik?

En av grunnene er lærernes arbeidstidsavtale, som sterkt begrenser tiden de tilbringer sammen med elevene. Den andre grunnen er organiseringen av arbeidet på skolen, som gjør at skolene ofte velger å sette sammen større elevgrupper enn de må. Ofte “overser” også foreldre at det faktisk er to lærere i en klasse med 28 elever.

Men kompleksiteten er enda verre enn som så, og for å gi et eksempel: I virkelighetens verden kan en rektor måtte kalle på en ufaglært vikar hvis en av de faste lærerne er syk, fordi han ikke kan bruke en velutdannet lærer som allerede befinner seg på skolen. Årsaken kan være at denne lærereren allerede har “brukt opp” sin undervisningstid.

Er Norge verre enn andre land?

Ja og nei.

Nei, fordi det er vanlig med denne typen arbeidstidsavtaler i veldig mange land. Det er en tradisjon som går langt tilbake.

Ja, fordi lærerne i Norge ligger på OECD-bunnen når det gjelder undervisningsplikt (som på forhandlingsspråket heter “leseplikt”). Norske lærere bruker altså mindre tid på elevene sine enn lærere gjøre  i de fleste andre land.

Men: Nå skjer det noe uhyre interessant i Danmark – det “skolelandet” som antagelig ligner mest på Norge.

Der har lærernes arbeidsgiver, Kommunernes Landsforbund (KL) (tilsvarende vårt KS), for første gang satt hardt mot hardt: De vil bli kvitt lærernes arbeidstidsavtale.

Grunnen til at KL kan gjøre det, er at den, ifølge mediene, har sikret seg full oppbakning fra den rødgrønne regjeringen, som har lovet at den ikke vil svikte KL når forbundet velger å være steil i forhandlinger med lærerne. KL ønsker, stadig ifølge mediene, å erstatte en komplisert arbeidstidsavtale med “et stykke hvidt papir, hvorpå alene står, at lærernes arbejdstid er 37 timer”.

Det ville være en revolusjon om det lyktes.

Jeg tror det kan lykkes. Hvis en rødgrønn regjering – med en utdanningsminister fra sosialdemokratene (tidligere SF) – har bestemt seg for å stå imot press – og hvis opposisjonen ikke svikter, ja, så bør det være mulig. De danske lærerne har visstnok en ganske velfylt streikekasse, men de forholder seg formodentlig også til realitetene.

Og den borgerlige opposisjonen, som bør være minst like tøff som de rødgrønne, vil neppe svikte. Enhetslisten (Rødts søsterparti) vil sikkert gjøre det, men de danner intet flertall.

Ergo kan det ligge til rette for at Danmark, kanskje som det første land av de vi vanligvis sammenligner oss med, kan greie å kvitte seg med en foreldet arbeidstidsavtale – og få en mer rasjonell utnyttelse av de store ressursene som tross alt fins i skolen. Årsaken til at den danske regjeringen er villig til å stå bak en slik konflikt, er at den trenger ressursene: Den skal gjennomføre en større reform av dansk skole – av de samme grunner som vi i Norge gjennomførte Kunnskapsløftet.

Situasjonen minner om overføringen av forhandlingsansvaret fra staten til KS her hjemme. Det skjedde i 2003, da jeg selv var utdanningsminister. Dette var en reform som (de fleste i) alle politiske partier lenge hadde ønsket, men som ingen hadde hatt mot til å gjennomføre. Da vi gjorde det – som mindretallsregjering – var det bare mulig, fordi vi på forhånd hadde sikret oss (passiv) støtte i Stortinget.

Noen må gjøre det alle mener er riktig, men da må man stå sammen.

I opptakten til de forestående forhandlinger i Danmark demonstreres betydelig uenighet mellom lærerne og kommunene, bl.a. om hvor mye tid som går til undervisning. Koordineringen mellom regjeringen og KL er imdilertid sterkere enn noensinne før, så lærerforeningen har et problem.

Det blir spennende å følge utviklingen i Danmark. Uansett er det bra at problemstillingen løftes frem i lyset, for lærernes arbeidstidsavtale – og konsekvensene av den – har stort sett vært en dypt bevart hemmelighet.

Slik var det for øvrig også med politiets arbeidstidsavtale – inntil 22.julikommisjonen avslørte at politiet er minst på arbeid når det er mest kriminalitet.

Slik kan det ikke være.

Det må også fagforeningene forstå.

I en blogg forleden reagerte jeg på et oppslag i Dagsavisen dagen før, der avisen på forsiden skrev om Kontroll- og konstitusjonskomiteens høringer om 22.julikommisjonens rapport, som om det var en objektiv nyhet, at “Jens skal plages langt inn i valgåret”, og at “opposisjonen driver et dobbeltspill for å plage de rødgrønne så lenge som mulig.”

Oppslaget var, etter min mening, useriøst. Politikk er riktig nok spill, men i denne saken er det først og fremst dypt alvor, både for Regjeringen og opposisjonen.

Hege Ulstein skrev det samme som sto på forsiden, med en litt annen ordstilling, i en kommentar, der hun også omtalte VGs krav om at statsministeren burde ha gått av etter at 22.julikommisjonen la frem sin rapport, som “absurd”. Hun pekte bl.a. på at Stoltenberg i så fall, “etter parlamentarisk skikk” skal “peke på lederen av det største opposisjonspartiet” på Stortinget, altså Siv Jensen, og at oppdraget med å danne ny regjering dermed ville gått til Jensen – noe Ulstein mente ville bli “en merkelig oppvisning i politisk leikarring”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I min blogg sa jeg meg uenig i at dette er eneste måte å følge parlamentarisk skikk og bruk på. Jeg pekte også på, slik også Kontroll- og konstitusjonskomiteens leder har gjort, at det ikke er noen automatikk i at ikke Jens Stoltenberg selv kunne komme tilbake i regjering.

Hege Ulstein har kommentert bloggen min etterpå. Der holder hun fast ved at den eneste muligheten statsministeren har, dersom han går av, er å peke på lederen for det nest største partiet, altså Siv Jensen, og at det er viktig at han gjør nettopp det.

Hun ser også ut til å blande sammen opposisjonen i Stortinget og meg når hun mener at det er feigt å mene at statsministeren burde gå av uten å fremme mistillit. La meg derfor bare minne om dette: Jeg skrev, den dagen 22.julikommisjonens rapport ble lagt frem, at det, etter min mening, hadde vært klokest om statsministeren trådte tilbake. Opposisjonen, derimot, har ikke sagt dette. Den gjennomfører for tiden en helt ordinær saksbehandling i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, der utfallet foreløpig er åpent. Det kan ende med at det fremmes mistillitsforslag – eller ikke. Det gjenstår å se. Opposisjonen kan ikke kritiseres for at den ikke fremsetter mistillitsforslag i en komite – det skal eventuelt fremmes i stortingssalen etter en grundig behandling i de respektive stortingsgruppene.

I dag møttes Hege Ulstein og jeg, litt forsinket, i Dagsnytt 18 – og både Ulstein og jeg holdt fast på våre standpunkter, hvilket betyr at vi er uenig. 

Jeg avslutter derfor med denne kommentaren:

En statsminister (og dermed i praksis hans eller hennes regjering) kan selvsagt søke avskjed, selv om det ikke er fremmet og vedtatt et mistillitsforslag, stilt kabinettspørsmål eller avholdt et valg. Det har skjedd flere ganger – og av flere ulike grunner.

Dersom en statsminister søker avskjed, vil Kongen vanligvis be den avgående statsminister om råd for å finne ut hvem Kongen bør henvende seg til med sikte på å få dannet en ny regjering.

Men statsministeren behøver ikke automatisk henvise til lederen for det nest største partiet eller det største opposisjonspartiet, og Kongen skal heller ikke automatisk legge til grunn at det er denne som skal danne en ny regjering. Kongen må utøve et skjønn, og det han skal vurdere, er hvem som mest sannsynlig kan samle den største grupperingen, eller flest stortingsstemmer, bak seg.

Eller for å sitere Regjeringens egne nettsider: “Avtroppende statsminister vil normalt råde Kongen til å hevende seg til en av lederne i Stortinget – enten til parlamentarisk leder for største parti eller største opposisjonsparti. Han kan også råde Kongen til å henvende seg til samtlige parlamentariske ledere eller til Stortingets president. Kongen vil normalt følge statsministerens råd.”

Jeg holder derfor fast ved dette:

Statsminister Jens Stoltenberg imponerte alle ved sitt lederskap etter tragedien som inntraff 22.juli 2011.

Da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt, ble det klart at det var begått katastrofale feil under Regjeringens ledelse. Ingen har noen garantier for at disse feilene ikke ville blitt begått, dersom vi hadde hatt en annen statsminister eller en annen regjering. Men regjeringen Stoltenberg var på post.

Min vurdering er at landet ville vært tjent med at statsministeren (og dermed Regjeringen) trådte tilbake da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt. Jeg tror respekten for statsministeren og hans situasjon ville vært så stor i Stortinget at det ville vært mulig å skape en ny plattform som kunne inngitt større tillit etterpå, og som ville gitt begrepet ansvar et innhold som var til å forstå og leve med – også i tiden som kommer. Nøyaktig hvordan den nye regjeringen ville sett ut, er umulig å si – men det er altså ingen automatikk i at ikke Jens Stoltenberg selv kunne ha ledet den.

Ulsteins spekulasjoner om hva kommentariatet ville ha ment, dersom Stoltenberg hadde valgt en annen vei enn han gjorde, lar jeg ligge. Det er ikke taktikken som er mitt anliggende her – jeg tror alvoret uansett  overskygger det taktiske i denne saken.

Pr i dag er det ingen ledere som har gått av som følge av de feil som er avdekket av 22.julikommisjonen.

Når man tar i betraktning hvilke krav dette samfunnet ellers stiller til våre ledere, er akkurat det veldig vanskelig å forstå, forklare og forsvare.