Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Dagsrevyen melder at Grete Faremo blir ny forsvarsminister. Det går sikkert bra.

Men det er jammen meg ganske urettferdig at det ikke er Espen Barth Eide som nå rykker opp. Han er statssekretær i Forsvarsdepartementet, men var mer enn kompetent til å bli minister allerede i 2005. Antagelig er han en viktig årsak til at det har gått så bra for Strøm Erichsen. Han er kunnskapsrik, saklig og debattsterk – og en meget sympatisk politikertype jeg kunne ønske meg flere av.

Der er bare én grunn til at Barth Eide ikke blir statsråd: Han er mann. Og det gjør neppe saken bedre at han snakker Oslo-dialekt og bor i Oslo vest. Han er til og med tilhenger av at Norge skal melde seg inn i EU. Og han er i sin "beste alder" – han er hverken en ung nykommer eller en spennende senior.

Jeg vet jo ikke helt sikkert om Jens Stoltenberg er enig med meg. Men mitt tips er at han er det. Mitt tips er at han til og med har forsikret seg om at Barth Eide vil fortsette som statssekretær når Grete Faremo blir minister. Det vil nemlig være en ganske god forsikring mot tabber og tull og en veldig god hjelp for Faremo, som nå er langt ferskere på feltet. enn Barth Eide er.

Mye tyder på at Barth Eide blir diskriminert. Han er utsatt for forskjellsbehandling, fordi han er mann. Mange mener det er greit, fordi det er kvinnene som historisk har blitt forbigått. Men kan én urettferdighet repareres med en ny urettferdighet? Og er det ikke forskjell på nedarvede tradisjoner som vi gradvis tar et oppgjør med og en bevisst diskriminering etter at vi har erkjent at kjønnene er likeverdige og bør være likstilt?

Jeg syns det, og derfor syns jeg det er urettferdig at ikke forsvarsministeren nå skal hete Espen Barth Eide.

Dagsrevyen melder at Grete Faremo blir ny forsvarsminister. Det går sikkert bra.

Men det er jammen meg ganske urettferdig at det ikke er Espen Barth Eide som nå rykker opp. Han er statssekretær i Forsvarsdepartementet, men var mer enn kompetent til å bli minister allerede i 2005. Antagelig er han en viktig årsak til at det har gått så bra for Strøm Erichsen. Han er kunnskapsrik, saklig og debattsterk – og en meget sympatisk politikertype jeg kunne ønske meg flere av.

Der er bare én grunn til at Barth Eide ikke blir statsråd: Han er mann. Og det gjør neppe saken bedre at han snakker Oslo-dialekt og bor i Oslo vest. Han er til og med tilhenger av at Norge skal melde seg inn i EU. Og han er i sin "beste alder" – han er hverken en ung nykommer eller en spennende senior.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vet jo ikke helt sikkert om Jens Stoltenberg er enig med meg. Men mitt tips er at han er det. Mitt tips er at han til og med har forsikret seg om at Barth Eide vil fortsette som statssekretær når Grete Faremo blir minister. Det vil nemlig være en ganske god forsikring mot tabber og tull og en veldig god hjelp for Faremo, som nå er langt ferskere på feltet. enn Barth Eide er.

Mye tyder på at Barth Eide blir diskriminert. Han er utsatt for forskjellsbehandling, fordi han er mann. Mange mener det er greit, fordi det er kvinnene som historisk har blitt forbigått. Men kan én urettferdighet repareres med en ny urettferdighet? Og er det ikke forskjell på nedarvede tradisjoner som vi gradvis tar et oppgjør med og en bevisst diskriminering etter at vi har erkjent at kjønnene er likeverdige og bør være likstilt?

Jeg syns det, og derfor syns jeg det er urettferdig at ikke forsvarsministeren nå skal hete Espen Barth Eide.

Utdanningsforbundet er fornøyd med SV i regjering. Helga Hjetland syns at SV har gjort en god jobb i Kunnskapsdepartementet, og at partiet derfor bør få beholde departementet. Begrunnelsen er at Solhjell har vært "trygghetsskapende".

Men er det bra at landets desidert største lærerorganisasjon, som nesten har monopol på å organisere lærere og førskolelærere, så klart gir uttrykk for partipolitiske sympatier? Det kommer ikke akkurat som en bombe at lærerne støtter SV, men likevel: Man forventer kanskje at ledelsen i Utdanningsforbundet forholder seg mer nøytral i det offentlige rom? Lærerne skal undervise barn av alle foreldre, de skal respektere alle foreldre uansett hva de står for, og de trenger foreldrenes tillit. Er det da så lurt å blande seg bort i om det er borgerlig eller rødgrønn regjering, eller om det er SV, Sp eller Ap som har ministeren? Jeg syns ikke det.

Og er det forresten uten videre et kompliment når en minister roses av en fagforening? SV syns sikkert det. Men hva vil det si å være en "trygghetsskapende" kunnskapsminister? Er det blitt mindre mobbing i skolegården? Føler elevene seg trygge på at de vil lære å lese, skrive og regne? Er det skoleveien som er blitt tryggere? Eller er det muligens lærerne Hjetland tenker på? Har lærerne sluppet plagsomme krav eller innsyn i skolen? Kanskje det er lærerne som har har fått det slik de vil med SV i regjering?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Skolen er til for elevenes skyld. Politiet er der for publikum. Og sykehusene skal hjelpe pasientene. Derfor er det merkelig at pressen så ofte henvender seg til fagforeningene for å spørre hva som er best, som om de kan representere en slags fasit etter at politikerne har sagt sitt. Men det gjør de selvsagt ikke. Organisasjonene driver først og fremst interessepolitikk for sine medlemmer – og de har hverken elever, pasienter eller publikum generelt som medlemmer.

Det som er i lærernes interesse, er faktisk ikke alltid i elevenes interesse. Ofte er det tvert om.

Utdanningsforbundet er fornøyd med SV i regjering. Helga Hjetland syns at SV har gjort en god jobb i Kunnskapsdepartementet, og at partiet derfor bør få beholde departementet. Begrunnelsen er at Solhjell har vært "trygghetsskapende".

Men er det bra at landets desidert største lærerorganisasjon, som nesten har monopol på å organisere lærere og førskolelærere, så klart gir uttrykk for partipolitiske sympatier? Det kommer ikke akkurat som en bombe at lærerne støtter SV, men likevel: Man forventer kanskje at ledelsen i Utdanningsforbundet forholder seg mer nøytral i det offentlige rom? Lærerne skal undervise barn av alle foreldre, de skal respektere alle foreldre uansett hva de står for, og de trenger foreldrenes tillit. Er det da så lurt å blande seg bort i om det er borgerlig eller rødgrønn regjering, eller om det er SV, Sp eller Ap som har ministeren? Jeg syns ikke det.

Og er det forresten uten videre et kompliment når en minister roses av en fagforening? SV syns sikkert det. Men hva vil det si å være en "trygghetsskapende" kunnskapsminister? Er det blitt mindre mobbing i skolegården? Føler elevene seg trygge på at de vil lære å lese, skrive og regne? Er det skoleveien som er blitt tryggere? Eller er det muligens lærerne Hjetland tenker på? Har lærerne sluppet plagsomme krav eller innsyn i skolen? Kanskje det er lærerne som har har fått det slik de vil med SV i regjering?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Skolen er til for elevenes skyld. Politiet er der for publikum. Og sykehusene skal hjelpe pasientene. Derfor er det merkelig at pressen så ofte henvender seg til fagforeningene for å spørre hva som er best, som om de kan representere en slags fasit etter at politikerne har sagt sitt. Men det gjør de selvsagt ikke. Organisasjonene driver først og fremst interessepolitikk for sine medlemmer – og de har hverken elever, pasienter eller publikum generelt som medlemmer.

Det som er i lærernes interesse, er faktisk ikke alltid i elevenes interesse. Ofte er det tvert om.

De siste dagene har debatten om sykelønn og uføretrygd igjen eksplodert. Statsministeren sier plutselig ting han ikke sa i valgkampen. For dette kan ikke fortsette: Bare neste år skal trygdeutgiftene vokse med 30 milliarder kroner. Det er litt mindre enn hele forsvarsbudsjettet – og betydelig mer enn alt som bevilges til universiteter og høyskoler neste år. Fortsetter denne utviklingen uten at vi gjør noe, vil det til slutt bli behov for svært dramatiske innstramninger. Alternativet er at vi gjør noe mindre dramatisk nå.

Ville Norge hatt en mindreverdig velferdsstat, dersom vi bare hadde fått 80 eller 90 prosent av lønnen vår de første to – tre dagene vi er syke? Ville vi vært mindre lykkelige? Selvsagt ikke. Men selv ikke slike moderate tiltak er det mulig å diskutere i Stortinget nå.

I går deltok Civitas Hallstein Bjercke på Dagsnytt 18 for å diskutere bl.a. sykelønnsordningen. Hans motdebattant var den nye lederen av Arbeiderpartiets fraksjon i Stortingets arbeids- og sosialkomite, Anette Trettebergstuen. Hun vil ikke foreta noen kutt i trygdeordningene eller i sykelønnsordningen, selv om de tiltakene som har vært brukt til nå for å bremse veksten, ikke har hatt noen virkning overhodet. Den såkalte IA-avtalen skulle bidra til en kraftig reduksjon i sykefraværet. Etter åtte år med avtalen må det i stedet konstateres av fraværet har økt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Trettebergstuen anklaget Civita for bare å fremme "tanketomme" gamle forslag, som f.eks. karensdag. Men som legen Jørgen Skvalan sa: Det er bedre med gamle og velprøvde forslag som virker enn ingen forslag overhodet. Trettebergstuen selv hadde nemlig ikke et eneste forslag å vise til, bortsett fra mer av det som ikke har virket.

I valgkampen la Civita frem en utredning om uføreeksplosjonen. Vi pekte på at vi også må vurdere de økonomiske ordningene, slik at det lønner seg å jobbe, og slik at ingen skyves ut av arbeidsmarkedet på grunn av økonomi. Det kan bety lavere begynnerlønninger, lavere trygder eller lavere skatt på arbeid. Også da ble det debatt. Enkelte spesialister og mange vanlige mennesker støttet oss – mens samtlige politikere var uenig. Siv Jensen var blant dem som tok skarpest avstand fra Civita.

Sånn er det fortsatt. For hvorfor blir Civita invitert til Dagsnytt 18 for å diskutere med en politiker fra Ap? Mitt tips er at det ikke er mulig å finne en annen politiker som tør å være uenig med Ap. I dag finnes det nemlig ingen – jeg gjentar ingen – partier på Stortinget som mener at det er fornuftig å foreta kutt i sykelønnsordningen. Mitt tips er at det nok finnes en del stortingsrepresentanter (og regjeringsmedlemmer) som mener det, men de holder altså munn.

Poenget er nemlig at LO i denne saken står over både Regjeringen og Stortinget. LO har så mye makt og har vist at den kan brukes så rått at ingen politikere tør å si det stadig flere forstår: Sykelønnsordningen kan ikke fortsette å være like generøs. Det må foretas en innstramning.

I dag er til med Klassekampen i bevegelse. Avisen skriver at trygding i seg selv kan representere en helserisiko, og at det kan "se ut som dagens ordninger og praksis er det motsatte av solidaritet".

Noen skyves ut av arbeidsmarkedet på grunn av de ordningene vi har.  Andre greier ikke å komme inn på arbeidsmarkedet, selv om de både kan og vil jobbe. Atter andre misbruker ordningene, fordi det i enkelte miljøer er akseptert. NAV avdekket i går at 40 prosent av de spurte i en undersøkelse syns det var lite eller ikke alvorlig å skulke jobben.

Når kommer det første partiet som er villig til å revurdere sitt standpunkt om ikke å røre sykelønnsordningen?

De siste dagene har debatten om sykelønn og uføretrygd igjen eksplodert. Statsministeren sier plutselig ting han ikke sa i valgkampen. For dette kan ikke fortsette: Bare neste år skal trygdeutgiftene vokse med 30 milliarder kroner. Det er litt mindre enn hele forsvarsbudsjettet – og betydelig mer enn alt som bevilges til universiteter og høyskoler neste år. Fortsetter denne utviklingen uten at vi gjør noe, vil det til slutt bli behov for svært dramatiske innstramninger. Alternativet er at vi gjør noe mindre dramatisk nå.

Ville Norge hatt en mindreverdig velferdsstat, dersom vi bare hadde fått 80 eller 90 prosent av lønnen vår de første to – tre dagene vi er syke? Ville vi vært mindre lykkelige? Selvsagt ikke. Men selv ikke slike moderate tiltak er det mulig å diskutere i Stortinget nå.

I går deltok Civitas Hallstein Bjercke på Dagsnytt 18 for å diskutere bl.a. sykelønnsordningen. Hans motdebattant var den nye lederen av Arbeiderpartiets fraksjon i Stortingets arbeids- og sosialkomite, Anette Trettebergstuen. Hun vil ikke foreta noen kutt i trygdeordningene eller i sykelønnsordningen, selv om de tiltakene som har vært brukt til nå for å bremse veksten, ikke har hatt noen virkning overhodet. Den såkalte IA-avtalen skulle bidra til en kraftig reduksjon i sykefraværet. Etter åtte år med avtalen må det i stedet konstateres av fraværet har økt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Trettebergstuen anklaget Civita for bare å fremme "tanketomme" gamle forslag, som f.eks. karensdag. Men som legen Jørgen Skvalan sa: Det er bedre med gamle og velprøvde forslag som virker enn ingen forslag overhodet. Trettebergstuen selv hadde nemlig ikke et eneste forslag å vise til, bortsett fra mer av det som ikke har virket.

I valgkampen la Civita frem en utredning om uføreeksplosjonen. Vi pekte på at vi også må vurdere de økonomiske ordningene, slik at det lønner seg å jobbe, og slik at ingen skyves ut av arbeidsmarkedet på grunn av økonomi. Det kan bety lavere begynnerlønninger, lavere trygder eller lavere skatt på arbeid. Også da ble det debatt. Enkelte spesialister og mange vanlige mennesker støttet oss – mens samtlige politikere var uenig. Siv Jensen var blant dem som tok skarpest avstand fra Civita.

Sånn er det fortsatt. For hvorfor blir Civita invitert til Dagsnytt 18 for å diskutere med en politiker fra Ap? Mitt tips er at det ikke er mulig å finne en annen politiker som tør å være uenig med Ap. I dag finnes det nemlig ingen – jeg gjentar ingen – partier på Stortinget som mener at det er fornuftig å foreta kutt i sykelønnsordningen. Mitt tips er at det nok finnes en del stortingsrepresentanter (og regjeringsmedlemmer) som mener det, men de holder altså munn.

Poenget er nemlig at LO i denne saken står over både Regjeringen og Stortinget. LO har så mye makt og har vist at den kan brukes så rått at ingen politikere tør å si det stadig flere forstår: Sykelønnsordningen kan ikke fortsette å være like generøs. Det må foretas en innstramning.

I dag er til med Klassekampen i bevegelse. Avisen skriver at trygding i seg selv kan representere en helserisiko, og at det kan "se ut som dagens ordninger og praksis er det motsatte av solidaritet".

Noen skyves ut av arbeidsmarkedet på grunn av de ordningene vi har.  Andre greier ikke å komme inn på arbeidsmarkedet, selv om de både kan og vil jobbe. Atter andre misbruker ordningene, fordi det i enkelte miljøer er akseptert. NAV avdekket i går at 40 prosent av de spurte i en undersøkelse syns det var lite eller ikke alvorlig å skulke jobben.

Når kommer det første partiet som er villig til å revurdere sitt standpunkt om ikke å røre sykelønnsordningen?

Mange journalister har en nesegrus beundring for Kristin Halvorsen. Hun fremstår som vellykket og urban, sosial, smakfull og med glimt i øyet, samtidig som hun er SV'er og gjerne vil være snill mot de svake. Hun fremstår akkurat slik en gjennomsnittlig norsk journalist gjerne vil være.

Derfor er de også så lettet og lykkelige over at hun har greid å være finansminister, noe som visstnok er veldig, veldig vanskelig. At Per-Kristian Foss greide det, er ikke så imponerende, men at Kristin Halvorsen greier det, er visst helt fantastisk.

Men har hun egentlig greid det så utrolig godt? Betryggende nok ble hun på rekordtid "kjøpt opp" av embetsverket. Hun har vært svært forsiktig med å operere på egen hånd eller si noe som ikke er nøye vurdert og formulert i Finansdepartementet på forhånd. Det har fungert best i TV-debatter, hvor det ikke er tid til å si så mye, men selv der har budskapet av og til vært nokså monotont, fordi hun hele tiden har holdt seg til det hun var trygg på at hun kunne si. I andre sammenhenger har hun vært helt avhengig av embetsverkets manus.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Finanskrisen er håndtert tålelig bra. Men ikke helt. Regjeringen har gått svært langt i å blåse opp offentlig sektor raskt, og de negative konsekvensene kan bli store siden. Uansett er det svært lite sannsynlig at en annen finansminister eller en annen regjering ville håndtert krisen dårligere.

Det er heller ingen grunn til å fremheve den norske regjeringen eller Kristin Halvorsen som spesielt mye flinkere enn regjeringer i mange andre land i håndteringen av krisen. Ja, vi har lavere ledighet, og ja, krisen rammer ikke like hardt her som iinternasjonalt. Men det skyldes først og fremst at vi har "penger på bok", hvilket har svært lite med Kristin Halvorsen og SV å gjøre. Hvis noen skal ha æren for at norske politikere har greid å holde seg i skinnet og satt store petroleumsinntekter til side, er det alle de andre partiene og tidligere finansministre – med Arbeiderpartiet og Høyre i spissen. Den norske næringsstrukturen, preget av råvarer og lange kontrakter, har også virket skjermende i forhold til andre land.

For øvrig har Kristin Halvorsen greid det enhver finansminister før henne uten videre ville greid, nemlig å styre i svært gode tider. Hun har hatt mye mer å rutte med enn alle finansministre før henne, og hun har hatt vanvittig mye mer å rutte med enn alle andre finansministre i verden. Det skal riktig nok god rygg  til å bære gode tider, men når alt kommer til alt er det lettere å dele ut kakestykker når kaken stadig vokser enn når den forblir like liten eller i verste fall blir mindre.

Vi har det godt i Norge. En av grunnene til at vi har det godt, er at vi har gode offentlige tjenester og en god offentlig infrastruktur. Men burde de ikke egentlig vært mye, mye bedre? Hvorfor er ikke norske veier, norsk helsevesen og norsk skole veldig mye bedre enn veiene, helsevesenet og skolen i f.eks. Danmark og Sverige? Hvor ser vi egentlig sporene av at vi har brukt svært mye mer penger enn nabolandene har brukt? Dersom det ikke er merkbart, er det synd, for alternativt kunne pengene vært brukt til å redusere skatten for folk flest eller spare mer til fremtidige generasjoner.

Jeg har aldri vært flue på veggen hos den rødgrønne regjeringen. Mitt tips er likevel at det er Jens Stoltenberg som er den reelle finansministeren i Norge. Det passer han i så fall godt til. En finansminister kan sviktes, støttes eller bli styrt av sin statsminister. I de rødgrønnes tilfelle er det nok det siste som gjelder.

Det blir spennende å se om Kristin Halvorsen nå gir seg som finansminister. Trygve Hegnar mente, da jeg møtte han til en samtale i NRK Østlandsendingen forleden, at det vil være et prestisjenederlag for Halvorsen, dersom hun går til et mindre "tungt" departementet. Det er jeg helt uenig i. Så lenge hun selv tar initiativet og ønsker det, tar hun snarere prestisjen med seg. Tenk bare på Anne Enger Lahnstein eller Valgerd Svarstad Haugland, som begge – selv om de var partiledere – valgte å være kulturministre. Det senket ikke dem, men det løftet Kulturdepartementet og kulturen.

Dersom Halvorsen velger å flytte, gjenstår imidlertid dette: Hun måtte aldri legge frem et økonomisk krevende budsjett, der det virkelig måtte prioriteres. Men det er ikke hennes skyld. Hun har vært heldig, og det skal vi andre være glade for.

I morgen legger Regjeringen frem statsbudsjettet for 2010. Den kommer selv til å mene at den holder seg til handlingsregelen, slik alle regjeringer har ment siden regelen ble innført i 2001. Bare Fremskrittspartiet var den gangen mot å innføre en slik regel. Frp er fortsatt imot handlingsregelen og begrunner det bl.a. med at regelen likevel ikke blir fulgt. Senest på Politisk Kvarter i dag uttalte Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann at han ikke skjønte vitsen med en regel som ikke blir fulgt.

Men er det sant?

Ikke helt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Handlingsregelen tilsier at petroleumsinntektene skal fases gradvis inn i økonomien, omlag i takt med forventet realavkastning av statens pensjonsfond – utland. Den forventede realavkastningen er satt til fire prosent, og Frp har rett i at regelen dermed stort sett er blitt brutt – som regel fordi man har brukt mer oljepenger enn de fire prosentene skulle tilsi.

Men dette er ikke hele bildet. Retningslinjene for budsjettpolitikken tilsier nemlig også at det skal legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Handlingsregelen er altså ikke en mekanisk regel som skal følges slavisk. Leser vi hele regelen, ser vi at det er meningen at man skal bruke mer i dårlige tider og mindre i gode tider.

Det er dette alle regjeringer har gjort siden handlingsregelen ble innført. Det kan selvsagt herske litt ulike oppfatninger, blant politikere og økonomer om hvorvidt man har truffet helt riktig det enkelte år. Men alt oppsummert har reaksjonene på omfanget av "brudd" på handlingsregelen vært svært milde. Vi må altså kunne oppsummere med å si at handlingsregelen i det store og hele har vært fulgt, og at den slik sett har virket slik den var ment å virke.

Men trenger vi den? De fleste økonomer og politikere synes å være enige om det. På et frokostmøte i Civita for et års tid siden var alle enige om at den ikke primært er en regel for ansvarlig økonomisk styring, men for god formuesforvaltning. Den skal sikre at også fremtidige generasjoner kan nyte godt av de store petroleumsinntektene som kommer nå.

Jeg er enig i at det er fornuftig med en slik regel. Ideelt sett bør kanskje politikerne alltid være helt frie til å utøve sunt skjønn, f.eks. om hvor mye penger vi skal bruke fra ett år til et annet – uten å være bundet av selvpålagte regler. Men regelstyring bidrar til disiplin og forutsigbarhet, hvilket skaper tillit til den økonomiske politikken. For selv om politikerne hver for seg er ansvarlige nok, vet vi at det kan oppstå politiske situasjoner som fører til uansvarlig og uforutsigbar politikk.

Da politikerne etablerte oljefondet (nå pensjonsfondet) ble det av enkelte betegnet som et "høydepunkt i selverkjennelse". Et nytt høydepunkt var nettopp handlingsregelen. Reglene lages for å beskytte politikerne (eller i bunn og grunn befolkningen) mot politikernes egne dumme vedtak. Ett smart vedtak beskytter altså mot mange andre dårlige vedtak.

Dette betyr likevel ikke at alle deler av handlingsregelen har virket helt etter hensikten. Det var nemlig også en viktig målsetting med handlingsregelen at de ekstra petroleumsinntektene i hovedsak skulle brukes til "vekstfremmende tiltak". Man kan alltid diskutere hva som er mest vekstfremmende, men Stoltenberg I-regjeringen hadde i alle fall en strengere tolkning enn Stoltenberg II. Den gangen brukte finansminister Schjøtt-Pedersen skattelettelser, infrastruktur og forskning som eksempler. Det ville neppe finansminister Halvorsen gjort i dag.

Kjetil Storesletten har i Aftenposten 11.september også pekt på en annen svakhet: Økningen i oljeformuen kommer langt tidligere enn eldrebølgen. Kostnadene for eldrebølgen øker for alvor etter 2040, mens oljefondet når toppen allerede i 2020. I verste fall fører det til at vi sløser for mye når behovene ikke er så store og må spare når vi trenger å bruke mer.

Alt i alt er det fornuftig å evaluere handlingsregelen for å vurdere om den bør justeres. Ikke fordi den er brutt hvert år, slik Frp hevder – men fordi vi nå har ti års erfaring og fortsatt har svært store utfordringer foran oss.

I morgen legger Regjeringen frem statsbudsjettet for 2010. Den kommer selv til å mene at den holder seg til handlingsregelen, slik alle regjeringer har ment siden regelen ble innført i 2001. Bare Fremskrittspartiet var den gangen mot å innføre en slik regel. Frp er fortsatt imot handlingsregelen og begrunner det bl.a. med at regelen likevel ikke blir fulgt. Senest på Politisk Kvarter i dag uttalte Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann at han ikke skjønte vitsen med en regel som ikke blir fulgt.

Men er det sant?

Ikke helt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Handlingsregelen tilsier at petroleumsinntektene skal fases gradvis inn i økonomien, omlag i takt med forventet realavkastning av statens pensjonsfond – utland. Den forventede realavkastningen er satt til fire prosent, og Frp har rett i at regelen dermed stort sett er blitt brutt – som regel fordi man har brukt mer oljepenger enn de fire prosentene skulle tilsi.

Men dette er ikke hele bildet. Retningslinjene for budsjettpolitikken tilsier nemlig også at det skal legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Handlingsregelen er altså ikke en mekanisk regel som skal følges slavisk. Leser vi hele regelen, ser vi at det er meningen at man skal bruke mer i dårlige tider og mindre i gode tider.

Det er dette alle regjeringer har gjort siden handlingsregelen ble innført. Det kan selvsagt herske litt ulike oppfatninger, blant politikere og økonomer om hvorvidt man har truffet helt riktig det enkelte år. Men alt oppsummert har reaksjonene på omfanget av "brudd" på handlingsregelen vært svært milde. Vi må altså kunne oppsummere med å si at handlingsregelen i det store og hele har vært fulgt, og at den slik sett har virket slik den var ment å virke.

Men trenger vi den? De fleste økonomer og politikere synes å være enige om det. På et frokostmøte i Civita for et års tid siden var alle enige om at den ikke primært er en regel for ansvarlig økonomisk styring, men for god formuesforvaltning. Den skal sikre at også fremtidige generasjoner kan nyte godt av de store petroleumsinntektene som kommer nå.

Jeg er enig i at det er fornuftig med en slik regel. Ideelt sett bør kanskje politikerne alltid være helt frie til å utøve sunt skjønn, f.eks. om hvor mye penger vi skal bruke fra ett år til et annet – uten å være bundet av selvpålagte regler. Men regelstyring bidrar til disiplin og forutsigbarhet, hvilket skaper tillit til den økonomiske politikken. For selv om politikerne hver for seg er ansvarlige nok, vet vi at det kan oppstå politiske situasjoner som fører til uansvarlig og uforutsigbar politikk.

Da politikerne etablerte oljefondet (nå pensjonsfondet) ble det av enkelte betegnet som et "høydepunkt i selverkjennelse". Et nytt høydepunkt var nettopp handlingsregelen. Reglene lages for å beskytte politikerne (eller i bunn og grunn befolkningen) mot politikernes egne dumme vedtak. Ett smart vedtak beskytter altså mot mange andre dårlige vedtak.

Dette betyr likevel ikke at alle deler av handlingsregelen har virket helt etter hensikten. Det var nemlig også en viktig målsetting med handlingsregelen at de ekstra petroleumsinntektene i hovedsak skulle brukes til "vekstfremmende tiltak". Man kan alltid diskutere hva som er mest vekstfremmende, men Stoltenberg I-regjeringen hadde i alle fall en strengere tolkning enn Stoltenberg II. Den gangen brukte finansminister Schjøtt-Pedersen skattelettelser, infrastruktur og forskning som eksempler. Det ville neppe finansminister Halvorsen gjort i dag.

Kjetil Storesletten har i Aftenposten 11.september også pekt på en annen svakhet: Økningen i oljeformuen kommer langt tidligere enn eldrebølgen. Kostnadene for eldrebølgen øker for alvor etter 2040, mens oljefondet når toppen allerede i 2020. I verste fall fører det til at vi sløser for mye når behovene ikke er så store og må spare når vi trenger å bruke mer.

Alt i alt er det fornuftig å evaluere handlingsregelen for å vurdere om den bør justeres. Ikke fordi den er brutt hvert år, slik Frp hevder – men fordi vi nå har ti års erfaring og fortsatt har svært store utfordringer foran oss.

Alle vet at journalistene er mer venstrevridde enn befolkningen for øvrig, og at også journaliststudentene er det. Nå er det avdekket at også lærerne ved journalistutdanningen har bakgrunn fra venstresiden, og spørsmålet er: Gjør det noe?

Journaliststudent Gry Hanna Sørensen Lunde har intervjuet meg om det. Der sier jeg at jeg tror det kan være "uheldig for journalistikken", og at det kan være en fordel "å ha journalistlærere med variert politisk bakgrunn", fordi min erfaring er at mange journalister "ikke klarer å stille gode kritiske spørsmål fra et høyreorientert perspektiv, og at dette er med på å sette en ubalansert politisk dagsorden".

Gudleiv Forr i Dagbladet er også intervjuet. Han er uenig med meg. Han tror jeg "tar feil" når jeg stiller "spørsmål ved venstreorienterte journalisters evne til å sette seg inn i et høyreorientert perspektiv." Forr "har tillit til at dagens journalister klarer å stille kritiske spørsmål fra begge sider av politikken".

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alle forskere med respekt for seg selv mener at forskningen ikke kan bli helt nøytral. Enhver forskning vil være preget av de holdninger og meninger forskeren selv har, selv om forskeren gjør alt hun kan for å være nøytral. Men ved å medgi at man ikke helt kan ekskludere sine egne oppfatninger, viser forskeren evne til å distansere seg fra seg selv og foreta en nøktern analyse av noe som for de fleste virker ganske opplagt: Vi greier ikke å være 100 prosent upåvirket av det vi selv mener og står for.

Det er ikke journalistenes skyld at de stort sett står til venstre. Derfor begriper jeg ikke hvorfor så mange journalister skal insistere på at de greier noe ingen andre greier, nemlig å være 100 prosent nøytrale og helt uavhengig av egne holdninger og politisk grunnsyn. Jeg kan rett og slett ikke forstå at det er et nederlag å innrømme at det selvsagt betyr noe at så mange heller i én politisk retning, og at det beste hadde vært at journalistikken representerte et større politisk mangfold.

Gudleiv Forr er selv journalist. Hans erfaring som høyreorientert objekt for journalistikken er derfor ganske begrenset. Derfor er det kanskje ikke så rart at han ikke har fått med seg hvor få journalister som stiller virkelig kritiske spørsmål om f.eks. mangelen på private sykehus, om den restriktive friskoleloven, om hvorvidt problemer alltid løses best med økte offentlige bevilgninger, om personlig ansvar, om velferdsstatens normative grunnlag osv.

Jeg tror ikke man helt skjønner forskjellen før man leser utenlandske høyreorienterte aviser og tidsskrifter. Det dreier seg både om vinkling og temaer. Gode eksempler er bl.a. intervjuer i den danske Weekendavisen med nordmenn som f.eks. Roy Jacobsen, Erlend Loe eller Civitas egen Lars Svendsen. Her får de "spørsmål fra høyre" og avslører interessante sider ved seg selv som vi aldri får med oss i noe norsk intervju.