Det var nok en del som satte kaffen i halsen da de hørte Politisk kvarter i dag. For andre må det ha vært som musikk i ørene.

Lederen i Unge Venstre, Sondre Hansmark, vil gjeninnføre en form for arveavgift og skjerpe formuesskatten.

Forslagene kommer som ledd i Venstres programarbeid, der Hansmark har ledet et bolig- og finansutvalg. Jeg finner ikke akkurat dette utvalget på Venstres hjemmeside, men det kan være én av mange arbeidsgrupper som nå er i arbeid under programkomiteen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er nesten halvannet år til Venstre skal vedta sitt program og eventuelt slutte seg til Hansmarks forslag, og det vil helt sikkert ikke passere uten diskusjon, hverken i eller utenfor Venstre. En av dem som tok til motmæle i Politisk kvarter i dag, var Fremskrittspartiets finanspolitiske talsperson Sivert Bjørnstad.

Selv er jeg svært positivt innstilt til at det tenkes nytt og dristig når partiene skal lage programmer, og jeg syns også det er fint at diskusjonene foregår i åpenhet.

Men jeg ble forbauset over argumentasjonen som Hansmark brukte i dag, ettersom den bare fremsto som en kopi av venstresidens argumentasjon. Hvis dette blir Venstres nye posisjon, må vi regne med at det presser Arbeiderpartiet og de øvrige venstresidepartiene enda lenger til venstre.

Det er mye som burde vært nyansert i Hansmarks budskap i dag. Her er noe av det:

• Det er riktig at både Høyre, Frp og Venstre har lovet å fjerne formuesskatten helt på sikt. Men i Granavolden-plattformen har de fire partiene bare lovet å “fortsette nedtrapping i formuesskatten for arbeidende kapital”. Og fjernes formuesskatten bare på arbeidende kapital, er det ingenting i veien for at øvrig formue, for eksempel knyttet til spesielt luksuriøse hytter og hus, kan beskattes hardere.
• Det er riktig at selskapsskatten er redusert for at vi skal kunne tiltrekke oss utenlandske investeringer til Norge. Det har altså vært viktig for norske myndigheter at utenlandske investorer ikke blir diskriminert skattemessig, dersom de velger Norge  fremfor et annet land som investeringsland. Men poenget med å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital er igrunnen det samme, bare med motsatt fortegn: Vi bør unngå å diskriminere norske eiere i Norge, ved gi utenlandske eiere, som ikke betaler formuesskatt, et  konkurransefortrinn.
• Det er riktig at de rikeste ville blitt mindre rike, dersom formuesskatten ble skjerpet. Men de aller rikeste bruker nesten 100 prosent av formuen sin på bedrifter og arbeidsplasser. De litt mindre rike, har 80 – 95 prosent av formuen sin i næringskapital. Grunnen til at den omfordelende virkningen av å fjerne formuesskatten, slik SSB har beregnet det, er så liten at den er neglisjerbar, er at den betales av mennesker i alle inntektsklasser.  Programlederen i Politisk kvarter i dag hadde derfor rett i at redusert selskapsskatt skaper mer ulikhet enn redusert formuesskatt.
• Det er riktig at det er mulig å bli nullskatteyter i Norge, hvis vi fjerner formuesskatten, selv hvis man i utgangspunktet ikke er fattig – hvis bedriften man eier, går med tap, og  hvis man samtidig er uten noen inntekter. Men det er svært vanskelig over tid. Dette er godt dokumentert i denne rapporten, som kollega Mathilde Fasting har skrevet. Den viser at det samlede skattebidraget fra de som er i formuesskatteposisjon, er betydelig.
• Det er riktig at formuesskatten ikke er et problem for alle som betaler den. Men den er uomtvistelig et problem for mange. 11 næringsorganisasjoner har i årevis bedt om at formuesskatten på arbeidende kapital blir fjernet, fordi den skader bedriftene. Man må nesten kunne si at de har vært holdt for narr av flere partier, men de har ikke gitt opp. Da de besøkte finanskomiteen tidligere i høst, ga de beskjed om at “formuesskatten på arbeidende kapital rammer omstilling og investeringer i næringslivet og stiller norsk eierskap i en svakere konkurranseposisjon enn utenlandsk. Regjeringen har siden 2016 redusert formuesskatt på arbeidende kapital ved å innføre en verdsettelsesrabatt på aksjer og driftsmidler, som i 2019 er satt til 25 prosent. Dette innebærer en skattelette på 3,2 milliarder kroner for norske eiere. Likevel betaler norske private eiere i 2019 mer formuesskatt på sine investeringer i næringsvirksomhet enn noensinne. Dette har flere årsaker, bl.a. skjerpet verdsetting av næringseiendom, økte børsverdier og det lave rentenivået, som gir økte verdier på realaktiva. Virke og Alliansen for privat norsk eierskap anslår at norske eiere i 2019 betaler ca. 9,5 mrd. kr i formuesskatt på sin arbeidende kapital, en økning på 1,5 mrd kroner fra 2018.” Og de kunne lagt til: Norske eiere betaler også milliarder av kroner i utbytteskatt, blant annet fordi de må ta ut utbytte for å betale formuesskatten. Mange betaler derfor en betydelig ekstraskatt. Den som vil se hvor absurd denne skatten kan virke, bør ta seg tid til å se denne lille filmen.
• Det er riktig at regjeringen har fjernet arveavgiften. Men man kan ikke vurdere å gjeninnføre en arveavgift uten å ta i betraktning at det fortsatt er skatt på arv.  Skatt på arv ble nemlig ikke avskaffet, men lagt om til en gevinstbeskatning. Skal man gjeninnføre en arveavgift, så må man altså vurdere å reversere også den nye måten å beskatte arv på – en måte som på sikt antagelig kan gi et høyere proveny til staten.
• Det er riktig at det fins land som har arveavgift, og det fins land som har (en meget lav) formuesskatt, som f.eks. Sveits. Men jeg vet ikke om noe land som har begge deler, og våre nærmeste naboland, som for eksempel Sverige, har ingen av delene.
• Det er riktig at vi har et skattesystem i Norge som ikke er perfekt. Men det er ganske godt, fordi vi har hatt gode politikere som hele tre ganger siden tidlig på 1990-tallet har greid å bli enige om viktige skattereformer. Men fortsatt er det uenighet om formuesskatten, som utgjør ca én prosent av statsbudsjettet eller ca. en halv prosent, hvis vi bare regner med skatten på arbeidende kapital. Venstresiden vil øke den, mens de borgerlige partiene av flere grunner har lovet  å trappe den ned. Det er argumenter som fortsatt holder, og som faktisk er blitt mer gyldige med tiden:
  • Formuesskatten virker diskriminerende og konkurransevridende, fordi den bare betales av norske eiere i Norge og ikke av norske eiere i utlandet eller av utenlandske og offentlige eiere i Norge.
  • Formuesskatten er en skatt som også må betales når bedriftene går med tap eller før den begynner å tjene penger.
  • Formuesskatten tapper bedriftene for kapital, fordi mange eiere må ta ut store utbytter for å betale formuesskatt. Og de må ta ut mye mer enn de skal betale i formuesskatt, fordi også utbyttet skal beskattes.
  • Fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital prioriteres svært høyt av bedriftene selv.
  • Formuesskatten svekker tilgangen på kapital til nye prosjekter og bedrifter.
  • Norske eiere flytter ut for å unngå formuesskatt.

Skal man tenke nytt og dristig om skattesystemet i Norge, bør det først og fremst dreie seg om å dempe incentivene til å overinvestere i eiendom på bekostning av næringsvirksomhet.

Det kan være ulike måter å gjøre det på.

Min tidligere kollega Villeman Vinje la frem forslag til dristige grep i en Civitarapport fra 2016.

Den kan fortsatt anbefales, også til Venstres bolig- og finansutvalg!

På Resetts hjemmeside står det at Resett “følger Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten”.

Selv har jeg dessverre liten tillit til at Resett virkelig gjør det, og derfor er jeg heller ingen fast leser av denne mediekanalen.

De siste dagene har imidlertid navnet mitt dukket opp på Resetts hjemmeside i forbindelse med at redaktøren, Helge Lurås, har skrevet en bok.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I noe som minner om en slags omtale av høydepunktene i  boken, skriver Lars Akerhaug i går følgende:

«I Grande-saken – det som etter hvert ble omtalt som Åker-saken – var det oppstått en slags brytekamp mellom Resett og de andre mediene, og en annen mellom Resett, Erna Solberg og Trine Skei Grande. Solberg så åpenbart lite positivt på Resetts skriverier fordi det kunne velte regjeringsutvidelsen. Hun trengte Grande,» skriver Lurås.

Og Resett ble satt under press fra øverste hold. Ifølge Lurås tok Kristin Clemet, Solbergs nære fortrolige og rådgiver, kontakt med daværende styreleder Mikkel Dobloug med det han beskriver som «dårlig skjult forsøk på å få ham til å påvirke meg som redaktør».

Dobloug skal ha svart Clemet tilbake at styret «ikke kunne blande seg i redaksjonelle avgjørelser.»

Her gjøres det altså en slags kobling mellom noe som foregir å være et behov eller ønske fra Erna Solberg til at jeg, som visstnok kommer fra “øverste hold”, setter Resett “under press”. Jeg, som aldri har snakket med Erna Solberg om denne saken, blir fremstilt som noe jeg ikke er, nemlig hennes “nære og fortrolige rådgiver” – hvoretter det påstås at jeg tok kontakt med Lurås sin styreleder, Mikkel Dobloug, for å påvirke og presse Lurås.

Her er sannheten:

Jeg kjenner Mikkel Dobloug. Han er en hyggelig fyr, som tidligere var en aktiv Venstre-mann, som også deltok på Civita-arrangementer. En periode var han også en økonomisk støttespiller for Civita.

Jeg har gjennom mediene fått med meg at han både var involvert i det som ble fremstilt som et forsøk på å danne et nytt parti og i oppstarten av Resett. Jeg visste ikke før i dag at han er eller har vært styreleder i Resett.

Kontakten min med Dobloug er ytterst sporadisk, det vil si at vi veksler noen ord hvis vi tilfeldigvis treffer hverandre. Vi har også hatt kontakt i forbindelse med at han har vært aktiv for å få etablert Gunnar Sønstebys minnepris, som han har invitert meg til utdelingen av.

Kontakten vi hadde om Grande-saken, som er grunnlaget for Lurås’ og Akerhaugs påstander, foregikk på SMS og forløp sånn:

4. januar 2018:

Kristin til Mikkel: Hei Mikkel! Hva mener du/dere egentlig med at det kommer “mer” om Trine? Syns saken er ytterst spesiell, så jeg spør av nysgjerrighet. Hilsen Kristin

Mikkel til Kristin: I følge Lurås så jobbes med md mer. Jeg holdes i mørket men ble orientert 15 min før saken ble sluppet. Det er etter det jeg er orientert om flere kilder og etter det jeg skjønner gjort et grundig arbeid over lengre tid.

Kristin til Mikkel: Det er jo presseetisk helt vanvittig.

Mikkel til Kristin: Er det det?

Kristin til Mikkel: Absolutt. Det er nok en god grunn til at ikke andre medier plukker det opp.

23. januar 2018:

Kristin til Mikkel: Jeg vet ikke om du støtter Resett. Jeg håper ikke det. Ser Lurås på VGTV. Sjeldent lite tillitvekkende og ekstremt lite etisk. Hilsen Kristin

Mikkel til Kristin: Ja, hva syns du jeg bør gjøre?

Kristin til Mikkel: Er i Bangkok. Langt på natt. Kan ta en prat hjemme, hvis du vil.

Mikkel til Kristin: Ok, det er fint, bare si ifra når du er tilbake i Norge. Sov godt.

Denne praten ble aldri noe av. Hverken Mikkel Dobloug eller jeg tok noe initiativ til det.

Neste gang vi hadde kontakt, var sent i mars 2018, da Dobloug tok kontakt på SMS om noe helt annet. Etter dette har det ikke vært noen kontakt som jeg kan erindre, annet enn at vi nok kan ha hilst på hverandre på arrangementer som begge har vært på.

Jeg syns som sagt at Mikkel Dobloug er en hyggelig fyr, og jeg har vært veldig forundret over at han har valgt å støtte Resett. Men det er selvfølgelig opp til han selv.

Jeg kommer til å fortsette å hilse hyggelig på han, og jeg føler ikke at jeg har noen plikt til ikke å si det jeg mener om Resett, hvis jeg skulle føle behov for det.

Men når Lurås og Akerhaug – formodentlig med Doblougs hjelp, dessverre – lager en konspiratorisk og feilaktig historie ut av det jeg har ytret til Dobloug, for øvrig uten å kontakte meg – og formidler den videre både i bokform og på Resetts hjemmeside, viser det med all tydelighet at Resett hverken følger Vær Varsom-plakaten eller Redaktørplakaten.

Bud én for enhver journalist og redaktør bør være at man bestreber seg på å formidle sannheten og ikke lyver eller etterlater et løgnaktig inntrykk.

Den prøven består ikke Lurås og Resett i denne saken.

Jeg tror jeg har holdt noen hundre foredrag om den norske og nordiske samfunnsmodellen; om hvordan den kan beskrives og hva som er årsakene til at vi er et av de rikeste, likeste, frieste, tryggeste og lykkeligste landene i verden.

I alle foredrag står tilliten helt sentralt.

I likhet med mange andre mener jeg at de høye tillitsnivåene i Norge har vært en viktig forutsetning og betingelse for at vi har kunnet bygge opp et så godt og velfungerende samfunn.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg pleier å peke på tre samfunnskontrakter, som er avhengig av høy tillit, og som derfor fungerer mye bedre i samfunn med høy tillit enn i samfunn med lav tillit, nemlig markedsøkonomien, velferdsstaten og trepartssamarbeidet.

Markedsøkonomien er i grunnen bare en enorm mengde kontrakter, som fungerer mye mer behagelig, effektivt og godt, dersom de som handler med hverandre, har tillit til hverandre.

Velferdsstaten fungerer også best, hvis vi har tillit til at staten forvalter den store fellesformuen og skattepengene våre godt og til at vi får de tjenestene som vi er lovet, når vi har krav på dem eller trenger dem.

Det samme gjelder for trepartssamarbeidet, som heller ikke kan fungere uten at partene i arbeidslivet og myndighetene har høy grad av tillit til hverandre.

Når vi snakker om høye tillitsnivåer i et samfunn, tenker vi gjerne på to ting – nemlig at vi har høy tillit til institusjonene og høy tillit til mennesker vi ikke kjenner. Vi stoler på at staten, SSB, regjeringen og Oljefondet stort sett oppfører seg ordentlig, og vi stoler på at de fremmede menneskene som vi møter på trikken, er ordentlige folk. Og jo mer vi får bekreftet at det faktisk også er slik, jo mer vil tilliten bevares og styrkes.

De senere år er det mange, særlig politikere, som har fryktet eller truet med at tilliten i Norge er under press.

Fra venstresiden hører vi typisk at tilliten vil svekkes fordi den økonomiske ulikheten øker.

Fra deler av høyresiden får vi høre at tilliten svekkes på grunn av høy innvandring fra land der kulturen er annerledes og tilliten, for eksempel til myndighetene, er svært lav. Vi vil med andre ord påvirkes av at innvandrere fra land med svake og korrupte statsinstitusjoner tar med seg de lave tillitsnivåene til Norge.

Begge sider har et poeng, men når det gjelder Norge, er det så langt mest av prinsipiell interesse.

Den økonomiske ulikheten har ikke økt så mye, og den er ikke så høy, at det har påvirket tilliten i Norge. Det har tvert om vært slik de siste cirka 30 årene at tilliten har økt samtidig som ulikheten har økt litt.

På nasjonalt nivå har heller ikke innvandringen påvirket tilliten. Men det er samtidig riktig å si at enkelte lokalsamfunn med en høy andel innvandrere, kanskje opplever litt lavere lokal tillit. God integrering er altså viktig. Det dreier seg om utdanning, arbeid og språk og om integrering i de verdiene vi forbinder med det liberale demokratiet.

Jeg har alltid ment at det er én ting som er farligere for tilliten i Norge enn litt økt økonomisk eller litt kulturell og sosial ulikhet – og det er at staten og myndighetene svikter.

Hvis vi ikke kan stole på staten, kan alt rakne.

Det så vi i de gamle kommunistiske landene, der staten ble en fiende og var overalt. Tilliten sank til et lavmål, og den er fortsatt lav. Da hjalp det ikke med null innvandrere og høy grad av økonomisk likhet. Svikter staten, ødelegges også samfunnet.

Vi fikk en liten indikasjon på det samme i Norge i forbindelse med 22. juli-tragedien.

Rett etter terrorhandlingen steg tilliten til politiet. Vi hadde og ønsket å ha tillit til dem som skal redde oss når noen er utsatt for stor fare.

Rett etter at 22. juli-kommisjonen la frem sin rapport, derimot, sank tilliten til politiet kraftig. Da det ble avslørt at de ikke hadde gjort jobben så godt som vi burde kunne forvente, fikk det altså betydning for tilliten til denne viktige institusjonen.

Det er dette som bør skremme oss litt når vi nå er vitne til både en trygdeskandale og en skatteskandale. Vi har ikke den endelige konklusjonen ennå, men alt tyder på at staten har sviktet kapitalt.

I verste fall fører dette til at den tilliten vi er så glad i i Norge, svekkes eller forvitrer.

I beste fall kan det kanskje få oss til å diskutere tillit på en ny og mer realistisk måte. Tillit er bra, men blind tillit er ikke så bra, for det sløver oss ned – enten vi bare er borgere eller også arbeider i staten. I samfunn og systemer med mye tillit, trengs det også en sunn skepsis og kontroll. Vi trenger dessuten nå diskutere om vi har en god nok ansvarskultur i offentlig sektor.

For en stund siden ble det slått stort opp at Difi’s innbyggerundersøkelse viste redusert tillit til politikerne og de politiske institusjonene.

Jeg tror vi skal være varsomme med å trekke altfor bastante konklusjoner.

En annen undersøkelse som gjennomføres jevnlig i svært mange land, viser et annet bilde. Riktig nok er det en meget svak reduksjon i tilliten fra 2016 til 2018, men det litt større bildet viser at tilliten går opp. For å ta ett eksempel: Mens det, ifølge denne undersøkelsen, var 40 prosent som hadde høy tillit til Stortinget i 2002, var det hele 60 prosent som hadde høy tillit til Stortinget i 2018.

Mye tyder altså på at tilliten i Norge fortsatt er svært høy.

Måten myndighetene, regjeringen og Stortinget håndterer trygde- og skatteskandalen på nå, kan bli avgjørende for om vi fortsatt kan ha det sånn.

I dag skrev jeg et lite innlegg til Dagsavisen. Men siden avisen ikke har plass til å trykke det, kommer innlegget her som en liten blogg i stedet:

Fagfornyelsen, som regjeringen nylig har lansert, bygger videre på reformen Kunnskapsløftet som kom i 2006. Den ble, som Dagsavisen skriver 19.11., utviklet og vedtatt da jeg var utdanningsminister.

Det ville være merkelig om det ikke var behov for justeringer etter nesten 15 år med de samme læreplanene. De kan bli bedre ved at det innføres færre kompetansemål, og de kan bli mer tilpasset vår tid. Som kunnskapsministeren selv har påpekt: Hverken Facebook eller smart-telefoner fantes da Kunnskapsløftet ble innført. Jeg mener derfor at deler av den fornyelsen som nå skal skje, er fornuftig.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dagsavisens fremstilling av historien mener jeg er direkte feil.

Avisen mener at Kunnskapsløftet var starten på en betent og svært politisert periode, og at det gjorde skolen til et «ideologisk slagfelt». Avisen viser i den forbindelse til det såkalte kvalitetsutvalget som ble ledet av tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet og senere skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen.

Men her er det åpenbart mye som er glemt. Skolen og den skolepolitiske debatten har i lange perioder vært sterkt politisert. For å sitere fra et essay av professor Kaare Skagen:

Det var en «bølge av skolekritikk i 70- og 80-årene rettet mot den akademiske læringstradisjonen og særlig gymnasene. Reiulf Steen støttet (Einar) Førde i kampen for å avvikle karaktersystemet. Eva Nordland ville ha mer satsning på «sosiale ferdigheter» og regnet med at det kunne føre til «noe mindre innsats på det teoretiske […] felt». I 1984 gikk Kirsti Grøndahl fra Arbeiderpartiet sterkt ut mot det hun kalte «tvangstrøyen i skolen», nemlig «sterke faggrenser, sentralgitt kjernestoff, skriftlig eksamen basert på kjernestoffet, kompetansegivende valgfag og målrelaterte karakterer. (…)  Når skolepolitiske talspersoner fra Arbeiderpartiet og Norsk Lærerlag tok ordet i 1980-årene, var det i realiteten én og samme stemme som hørtes: venstresidens stemme fra den politiske og profesjonelle eliten i fagforeningen.

Sosialpedagogikken var ikke utgangspunktet for fagpersonen Gudmund Hernes da han tok kontroll over skolepolitikken i 90-årene, men da tok SV over rollen som megafon for korstoget mot den klassiske skolen og alt dens vesen.»

På 1990-tallet var det stor strid om sider ved Reform 94 og Reform 97, og de to skolepartiene SV og Høyre var nesten kontinuerlig i klinsj med hverandre. Noen karikerte dem til å være for henholdsvis «fotformskolen» og «puggeskolen».

Også på begynnelsen av 2000-tallet var uenigheten stor, blant annet da den første PISA-undersøkelsen kom.

Men utover på 2000-tallet ble det gradvis godt dokumentert at norsk skole ikke var så god som vi hadde trodd og håpet, og det ble etter hvert bred enighet om at noe måtte gjøres.

Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble lagt frem våren 2004, fikk den meget positiv mottakelse, både av lærerorganisasjonene og i mediene. Så vidt jeg husker, skrev også Dagsavisen rosende ord om meldingen.

Selv om det var en mindretallsregjering som la frem meldingen, fikk den bred oppslutning i Stortinget. Og selv om SV før valget i 2005 truet med å ville skrote reformen, gikk det ikke slik. Mine tre etterfølgere, som alle var fra SV, kom til at SV hadde tatt feil, og at reformen skulle gjennomføres.

Kvalitetsutvalget, ledet av Astrid Søgnen, var bare ett av mange innspill som kom i arbeidet med reformen. Det er derfor urimelig å etterlate inntrykk av at Søgnen, fordi hun senere, av noen, har vært betraktet som en omstridt skoledirektør i Oslo, bidro til å gjøre norsk skole til et «ideologisk slagfelt». Medlemmene i utvalget var stort sett enige om forslagene de fremmet og i hvilken retning norsk skole burde gå. En av dem som var enig med Søgnen i nesten alt, var Arbeiderpartiets tidligere skolepolitiske talsperson, Anniken Huitfeldt.

I dag oppnår norske elever bedre resultater på svært mange områder: De leser bedre, de har bedre matematikkferdigheter, de opplever å ha et bedre læringsmiljø, og de gjennomfører i større grad videregående opplæring. Det skyldes en formidabel innsats fra alle som arbeider i og virker for norsk skole. Men forhåpentligvis har de også hatt hjelp av den reformen som kom i 2006.

Det er ikke bra, hvis skolen er en ideologisk slagmark.

Men man må ikke forveksle tidvise ordkriger i Dagsavisens spalter med det som skjer ute på landets over 3000 skoler.

Politisk uenighet om skolepolitikken er dessuten også sunt i et demokrati og for utviklingen av skolen.

I Dagbladet i går skrev avisens kommentator Inger Merete Hobbelstad om Kunnskapsdepartementet som klageinstans for friskolene i Norge. Å diskutere hvilken institusjon som bør være klageinstans, om skjønnsrommet er for stort og hvordan det utøves av klageinstansens jurister, er selvsagt greit. Departementet er vant til å bli mistenkt og få kritikk, både fordi skjønnsrommet i loven har vært for stort (som for eksempel da Trond Giske og Jon Lilletun var utdanningsministre) og for at det har vært for lite (som for eksempel da jeg var minister).

Men Hobbelstad gjør seg raskt ferdig med denne siden av saken og resonnerer videre. Og da går det galt, slik det så ofte gjør når Dagbladet og enkelte andre medier skriver om private skoler.

Hobbelstad synes ikke å vite hva som er forskjellen på private skoler og friskoler og kommer derfor med flere påstander uten rot i virkeligheten: «Private aktører kommer inn og plukker opp de ressurssterke elevene…». Hun mener at det norske systemet har hatt «et romslig syn på alternative læremåter», siden vi har tillatt steinerskoler og montessoriskoler. Problemet er, ifølge Hobbelstad, at vi fra andre deler av verden, som for eksempel Chile, Storbritannia og USA, kan se hvordan det går, hvis vi tillater flere private aktører: Derfra «kommer historier om foreldre som må begynne å spare til barnets skolegang» i det de blir gravide, og «om de som ikke har penger eller karakterer til å slippe inn på de mest populære skolene», må nøye seg med «et redusert tilbud fra det offentlige, der de møter de andre som aldri kom seg noe annet sted». Deretter skriver hun noe om Sverige, mens hun avslutter med en forsikring om at Norge tross alt ikke er som Chile, USA eller Sverige.

Det er kanskje forståelig at mange, uten egen erfaring, ikke vet forskjellen på en privatskole og en friskole. Men en journalist bør vite bedre.

En privatskole, som vi har ytterst få av i Norge, trenger knapt nok noen godkjenning av norsk myndigheter, og den får ingen offentlig støtte. Den kan ta inn de elevene den vil, ta de skolepengene den vil og ta ut de utbyttene den vil. En slik skole, som det naturlig nok er svært dyrt å gå på, vil helt klart virke segregerende. Og blir det mange av dem, vil vi ikke lenger kunne rose oss av at det er like skolemuligheter for alle i Norge. Men slike skoler kan ikke forbys.

En frittstående skole (friskole) er også eid av andre enn kommunen eller fylket, men den er i all hovedsak finansiert av det offentlige. Og med offentlig finansiering følger en lang rekke krav: Skolene kan ikke ta inn de elevene den vil, men må ta dem inn i den rekkefølgen de melder seg. Blir det oversøkning, må inntakskriteriene være saklige og godkjent av myndighetene. Skolene kan bare ta meget begrenset med skolepenger, og eierne kan ikke ta ut utbytte.

Det finnes ingen dokumentasjon som tilsier at elevene på friskoler kommer fra rikere eller «hvitere» hjem enn elever i den offentlige skolen. Det er nok svært mange eksempler på det motsatte; at elever som ikke finner seg tilpass i den offentlige skolen, kan finne seg bedre til rette i en frittstående skole. Og karakterer, som Hobbelstad nevner, er selvsagt bare et saklig inntakskriterium i videregående, slik det også er i den offentlige skolen.

Norge har absolutt ikke vært spesielt sjenerøs når det gjelder å slippe til offentlig finansierte alternativer til den offentlige skolen. Vi ligger godt over OECD-snittet når det gjelder andelen elever i offentlige skoler, godt under snittet når det gjelder friskoler og, heldigvis, langt under snittet også når det gjelder privatskoler.

Det er vanskelig å se hvilken felles relevans USA, UK, Chile og Sverige har for å bedømme hvor galt det kan gå i Norge, dersom Jan Tore Sanner ikke strammer inn klagebehandlingen for friskoler i det norske Kunnskapsdepartementet.

UK og USA har en mindre andel elever i offentlige skoler enn Norge har, men ligger likevel over 90 prosent. De har praktisk talt ingen elever i friskoler, men ligger godt over snittet når det gjelder private skoler. Fra UK kjenner vi også til det nokså særegne fenomenet med private kostskoler. Både i USA og UK er det mange politikere, særlig på venstresiden, som har beklaget at de tidligere i for stor grad har strammet inn muligheten for å etablere offentlig finansierte privatskoler, altså det vi kaller friskoler, fordi det har ført til at flere elever går på rene private skoler.

Sverige har omtrent like mange elever i offentlige skoler som UK og USA har, men har motsatt profil når det gjelder friskoler og private skoler. I Sverige går ganske mange i friskoler, men, som i Norge, er det praktisk talt ingen som går i private skoler.

Chile har langt færre elever i offentlige skoler og svært mange elever i friskoler (men ikke like mange som for eksempel Nederland og Irland), og omtrent like mange som UK i private skoler.

Tallene jeg har funnet, er noen år gamle, men dette er tall som endrer seg lite og svært langsomt. Skolemønsteret er som regel svært stabilt. En grunn til at det kan være vanskelig å finne tall, er at mange land mener at forskjellen mellom offentlige skoler og offentlig finansierte private skoler (altså friskoler), er så liten at begge skoleslag betraktes som offentlige.

Sammenligninger mellom land er for øvrig vanskelig også av andre grunner: Styringssystemet som rammer inn de ulike skoleslagene, som for eksempel friskolene, er svært forskjellige – også mellom så like land Norge, Danmark og Sverige.

Så moralen er: Man kan ikke skrive om private skoler uten å skille mellom offentlig finansierte og regulerte private skoler – og private skoler som hverken er offentlig finansiert eller regulert. Og man kan slett ikke påstå at de norske friskolene skaper skiller etter sosioøkonomiske kriterier. En friskoleplass koster mindre enn en barnehageplass koster, og det fins ingen dokumentasjon som tyder på at foreldre velger friskoler for sine barn fordi de vil at de skal gå på spesielt gode skoler, mens de andre «må nøye seg med et redusert tilbud fra det offentlige». Det vi vet, er at foreldres motivasjon ofte er at de ønsker en skole med en mer mangfoldig elevgruppe enn de får på den offentlige nærskolen. Det er også godt dokumentert at friskolene gjennomgående har dårligere økonomi enn de offentlige skolene.

Hobbelstad skriver ingenting om hvorvidt elevene lærer mer eller trives bedre i ett skoleslag fremfor et annet – noe man kanskje skulle tro var det aller viktigste når man skal bedømme om et gitt skolemønster er bra eller ikke. Hun ser bare ut til å anta at private skoler i en eller annen forstand er å foretrekke for de ressurssterke.

Det er, til slutt, interessant å se at Hobbelstad er bekymret for at foreldre kan komme til å se de private skolene som eneste alternativ. Jeg deler hennes bekymring, men skjønner ikke helt hvorfor ikke bekymringen også går den andre veien? Bare å ha ett tilbud er ikke uten videre greit – men i et land med veldig spredt bosetting mener vel antagelig mange at det er bedre med ett skoletilbud enn ingen tilbud.

Hobbelstad skriver for øvrig feilaktig at den nåværende loven ble vedtatt i 2007, men det stemmer ikke. Sist loven ble endret av Stortinget, var i 2015.

Kan Høyre, Venstre, Frp og KrF vinne valget i 2021?

Normalt skulle det være umulig.

Allerede i 2017 var det egentlig “mot normalt” at de borgerlige partiene vant valget. Det vanlige i Europa er at regjeringer taper valg. Ifølge valgforskningen fra 2017 brøt gjenvalget av Solberg-regjeringen med et mønster i europeisk politikk, der regjeringspartier lider store velgertap og mister regjeringsansvaret.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hadde 2019-valget vært stortingsvalg, ville de fire regjeringspartiene tapt stort. Slik meningsmålingene ser ut i dag, ville de rødgrønne partiene slått knock-out på de fire regjeringspartiene.

Likevel vet vi at Erna Solberg og de fire regjeringspartiene ikke har gitt opp kampen. Skulle de lykkes, vil det være historisk og sensasjonelt. Og de vil nok ikke bare være avhengige av å være dyktige selv – de trenger også en god porsjon flaks.

Så hva skal til for at det umulige blir mulig?

Det vil være ganske mye.

For det første:

Regjeringspartiene og regjeringen må forsøke å formidle hva som er deres felles mål og mening med å sitte i regjering og lede landet. Det er selvsagt ikke lett å tegne en himmel over så enormt mye politikk som en norsk regjering driver med. Men samtidig må det være noe som driver de fire partiene, og som peker i en litt annen retning eller gir andre assosiasjoner enn en rødgrønn regjering ville gjort. Får vi litt mer frihet med en borgerlig regjering? Står de sosialliberale verdiene litt sterkere? Blir privat sektor og et fritt sivilsamfunn litt høyere prioritert? Får vi en mer effektiv offentlig sektor eller et mer bærekraftig velferdssamfunn? Får vi en tryggere tilknytning til Europa? Hvis det er umulig, i noen få setninger, å svare på hva som er forskjellen på en blågrønn og en rødgrønn regjering, så har kanskje regjeringen et problem?

For det andre:

Regjeringspartiene, og dermed regjeringen, må greie å fremstå som ett lag. Alt som fremstår som eller blir fremstilt som krangling, bryter ned entusiasmen for regjeringen og skygger for viktige politiske saker og debatter. Det betyr ikke at det ikke er mulig for regjeringspartiene å ha ulike meninger og diskutere med hverandre – det er måten de gjør det på, som avgjør hvilket inntrykk folk sitter igjen med. Samtidig holder det ikke for regjeringspartienes politikere bare å oppføre seg ordentlig selv. De må også ta høyde for at mediene og opposisjonen vil gjøre maksimalt for å splitte dem mer enn det saklig sett er grunnlag for. Selv NRK foretrekker å omtale normale politiske diskusjoner som “krangling”.

For det tredje:

Før 2021 må regjeringen  fornye laget og politikken. En regjering vinner sjelden valg på det den har gjort, og etter seks år er regjeringsslitasje umulig å unngå. Sitter man lenge i regjering, begynner man kanskje å “snu bunken”. De som skal gå til valg i 2021, bør derfor være interessert i å vinne valget og stå på videre, og de bør ha en politikk som peker fremover. Hvilke problemer og muligheter har Norge, og hva skal til for at vi skal kunne løse problemene og utnytte mulighetene? Og hva blir den konservative, liberale og/eller kristendemokratiske vrien på de løsningene som velges? Alle partier må ha en klimapolitikk i 2021, men hva er forskjellen på Høyres og Arbeiderpartiets klimapolitikk? Og fins det deler av egen politikk som bør justeres? En regjering som har sittet i åtte år, kan ikke lenger bare peke på feil som tidligere regjeringer har gjort. Den må også tørre å pirke i sitt eget skaperverk.

For det fjerde:

Regjeringen må vise at den greier å møte uventede problemer og hendelser på en tillitvekkende og kompetent måte. Jeg tror dette har stadig mer å si for velgernes oppfatning av regjeringene i Europa: Hvordan håndterer de en finanskrise, en oljekrise, en tilspisset flyktningsituasjon eller en skandale i NAV? Slike hendelser er jo ikke akkurat noe partiene har gått til valg på og er forberedt på. Men måten regjeringen takler det på, har mye å si for oss som er velgere. Blir landet ledet på en trygg og kompetent måte?

For det femte:

Regjeringen må interessere seg mer for sine nærmeste venner og velgere. Mitt inntrykk er at både regjeringen og apparatet rundt regjeringen, lett blir for opptatt av seg selv. Det er for mange kommunikasjonsrådgivere som er satt til å pønske ut hva som til enhver tid “lønner seg” å gjøre på kort sikt. Men skal regjeringen være interessant for velgerne, må den selv være oppriktig interessert i andre. Under Stoltenberg-regjeringen(e) var det mange LO-medlemmer som valgte å stemme på borgerlige partier. Et av Solberg-regjeringens største problemer nå, er den frustrasjonen og skuffelsen den har skapt i store deler av næringslivet – fordi den ikke holder løfter eller står ordentlig opp for privat sektor og privat lokalt eierskap, enten det gjelder de private barnehagene eller familiebedrifter på Vestlandet. Og dette skjer antagelig, fordi regjeringen og partiene regner med å ha mange av disse velgerne uansett – de har ikke noe bedre sted å gå. Men manglende entusiasme blant “egne” velgere er problematisk for partier som vil vinne valg. Den grusomme salven som en representant for laksenæringen kommer med i Dagens Næringsliv i dag, er nok ikke representativ. Men jeg tror regjeringen gjør klokt i se på den som en indikasjon på det mange i næringslivet spør seg om: Hva skal vi med en borgerlig regjering hvis den ikke kan føre borgerlig politikk?  Norge har verdens største offentlige sektor blant demokratiske land. Regjeringen har hatt enormt mye penger til disposisjon de siste seks årene. Nesten 90 prosent har gått til å øke de offentlige utgiftene. Private bedrifter angripes nesten daglig av noen på venstresiden. Men hvor tydelig taler de borgerlige partiene om betydningen av verdiskaping i privat sektor, om privat eierskap og om behovet for private velferdstilbydere?

For det sjette:

Partier som vil vinne valg, må ha høy troverdighet i saker som er viktige for velgerne. Det svært spesielle i 2017 var at det var regjeringspartiene – altså Høyre og Frp – som hadde sakseierskapet i alle de viktigste sakene, mens Arbeiderpartiet, mens det var i opposisjon, hadde svekket og mistet sakseierskap. Men hvordan vil dette se ut i 2021? Hva blir viktig for velgerne da, og hvilke partier vil ha størst tillit? Dette er ikke noe partiene passivt bare avventer – de prøver selvsagt også å sette dagsorden og vinne tillit i de sakene som de selv mener er viktigst. I noen tilfeller betyr det at de må forsøke å bygge opp tillit – i andre tilfeller er det om å gjøre å ta vare på den tilliten de allerede har. Solbergs parti, for eksempel, bør høyst sannsynlig bygge opp tillit til egen klimapolitikk – mens det er om å gjøre å ta vare på tilliten for eksempel når det gjelder verdiskaping, privat næringsliv og i skolepolitikken.

Selv om alt dette skulle klaffe, er det ikke sikkert at det er nok.

Velgernes preferanser avhenger også av hvilke alternativer de har. Står de overfor et klart og tydelig rødgrønt alternativ – eller blir det rødgrønt kaos? Det gjenstår å se. Det er under alle omstendigheter en risikabel og dårlig strategi å basere seg på at motstanderen ikke skal lykkes.

Skal de borgerlige partiene vinne valget i 2021, må de gjøre jobben selv.

Et godt sted å starte, er å ta bedre vare på de gode vennene og de gode sakene de allerede har.

Forleden skrev jeg en omtale av boken til Knut Arild Hareides tidligere rådgiver, Emil André Erstad – om Hareides fall.

Erstad kommenterte min omtale i et intervju, hvilket gjorde at jeg tillot meg å skrive en kommentar til.

Poenget mitt i det siste innlegget er veldig enkelt:

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den “røde” siden i KrF, inkludert Knut Arild Hareide og Emil André Erstad selv, bruker veldig sterke positive ord om hva de selv står for – som for eksempel nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd – mens de etterlater inntrykk av at de andre, altså de “blå”, enten står for det motsatte eller for eksempel for et ønske om å gjøre KrF til et «smalt kristelig høyreparti for særinteresser på Sør-Vestlandet».

Eller, som VG-tegneren Roar Hagen har utlagt det, som en kamp mellom et varmere eller kaldere samfunn.

Men fins det noen dokumentasjon for at dette er sant, eller er dette bare falske dikotomier og simple stemplingsteknikker fra  “røde” KrF’eres side?

Jeg forsøkte i kommentaren min å finne frem til politiske saker eller temaer der det er systematiske politiske forskjeller mellom “røde” og “blå” KrF’ere – men slike er det praktisk talt umulig å finne. Det er sikkert standpunkter som det er en overvekt av på enten “rød” eller “blå” side, men bildet er langt fra entydig. Og det er selvsagt ikke slik at noen på “blå” side faktisk har gitt uttrykk for noe ønske om et kaldere samfunn eller om å gjøre KrF til et “smalt kristelig høyreparti”. Kanskje finnes, tvert om, noen av de mest åpne og moderne i KrF blant de unge og liberale på “blå” side, noe denne kronikken kan være et eksempel på.

Men nettopp fordi jeg ikke  greide å finne frem til noen systematiske eller viktige politiske forskjeller mellom de to fløyene, ble jeg nysgjerrig da jeg forleden leste i Klassekampen at de “røde” ikke hadde gitt opp kampen. Det er Hareide som maner til fortsatt kamp, selv om han selv ikke tar gjenvalg i 2021. Den andre som intervjues, er en av de sentrale skikkelsene på “rød” side, nemlig Hilde Ekeberg. Hun er tidligere sentralstyremedlem i KrF, men er nå utmeldt og ser det som “fullstendig uaktuelt” å stemme på partiet ved neste stortingsvalg.

Siden dette var en ganske lang artikkel i Klassekampen, regnet jeg med å finne i hvert fall noe som beskriver den politiske forskjellen mellom henne og det nåværende KrF, bortsett fra uenighet om samarbeidspartnere.

Men nei, jeg fant ingenting. Det eneste jeg fant, er det jeg vil kalle ganske stygge karakteristikker om at KrF kan være “i ferd med å bli en kristenversjon av Høyre” eller det Ekeberg omtaler som  “Høyrepolitikk med litt mer Jesus på toppen”.

Jeg kan ikke la være å undre meg over mangelen på refleksjon om hva slags parti KrF ville vært, eller i hvert fall kunne risikere å være, dersom partiet nå var medlem av en Ap/Sp/KrF-regjering som var avhengig av støtte fra SV og/eller Rødt. Ville det da vært et stort, selvstendig kristendemokratisk parti – eller kan det tenkes at noen litt sarkastisk hadde karakterisert partiet som et kristensosialistisk parti eller en slags kristenversjon av det tvers gjennom sekulariserte Arbeiderpartiet? Litt sosialdemokrati eller sosialisme med Jesus på toppen, liksom?

At man bruker slike uttrykk om sine meningsmotstandere i kampens hete er kanskje ikke så rart.

Men at det fortsetter ett år etter, er både tankevekkende og paradoksalt. Den “røde” siden ville jo i utgangspunktet bort fra en kultur som stempler annerledes troende og tenkende. De ville åpne opp KrF og fange mer moderne og progressive velgere.

Dessverre ser det ut til at nissen er blitt med på lasset.

Jeg har i mange år, i ulike posisjoner, argumentert og arbeidet for å få fjernet formuesskatten på arbeidende kapital.

Det er en skjebne jeg deler med mange andre, blant annet de fire partiene som nå er i regjering og i stor grad også med Senterpartiet.

Historien om formuesskatten, som jeg har skrevet om før, er i seg selv ganske interessant.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For hvordan kan det ha seg at så mange partier så lenge lover så tydelig hva de vil gjøre med denne skatten –  uten å gjøre det når de har sjansen?

Er det ikke alvorlig ment?

Regner de med at de som har hatt forventninger til at regjeringspartiene ville holde løftene sine, er en pressgruppe som er mindre plagsom enn mange andre pressgrupper, og en gruppe  som uansett ikke vil få sympati?

Eller er det for ubehagelig å stå i debatten om formuesskatten mot en venstreside som tar de mest voldsomme kraftuttrykkene i bruk og med medier som virker totalt uinteressert i å gå inn i saken og belyse den seriøst?

Regjeringen kan selvsagt rose seg av at den, i løpet av de seks foregående årene, har redusert formuesskatten med 7 milliarder kroner (av et totalt budsjett som nå er på over 1400 milliarder kroner). Men mange har, på grunn av regelendringer, fått økt formuesskatt, og inntektene til staten fra formuesskatten er omtrent som før. Løftene som er gitt, både i forbindelse med den siste skattereformen og i partiprogrammene for 2017 – 21, er så langt ikke innfridd.

I Granavolden-plattformen har de fire regjeringspartiene uttrykt seg meget forsiktig, og det kan man ha en viss forståelse for, siden man allerede var kommet halvveis i regjeringsperioden da den ble fremforhandlet. Der heter det derfor bare at regjeringen skal “fortsette nedtrapping i formuesskatten for arbeidende kapital”. Men når ingenting skjer i 2020, kan løftet formelt sett oppfylles ved at det tas et museskritt i budsjettet for 2021.

Problemet med den fremgangsmåten Solberg-regjeringen har valgt, er at alt som er gjort på dette området, vil bli reversert, dersom regjeringen taper valget i 2021. Sannsynligheten er også stor for at formuesskatten da vil bli høyere enn den var før valget i 2013. En slik reversering hadde vært vanskeligere, dersom systemet var lagt om og formuesskatten på næringskapital var blitt fjernet. Det er i realiteten en bedriftsskatt, som bare betales av norske eiere, som må betales enten bedriften går med overskudd eller underskudd, og som kommer i tillegg til en utbytteskatt som har steget kraftig, også under den nåværende regjering, etter at den ble innført under den forrige borgerlige regjeringen i 2005.

Enkelte kommentatorer i mediene har vært inne på at det er taktisk lurt av regjeringen ikke å foreslå skattelettelser nå, fordi den da slipper en del av “skattelette til de som har mest fra før”-retorikken fra opposisjonens side.

Det kan det være noe i. Men det gjelder i så fall ikke bare opposisjonen, men også mange i mediene selv.

En podcast fra Dagbladet forleden er i så måte et godt eksempel.

Der skulle Marie Simonsen, John Olav Egeland og Ola Magnussen Rydje snakke om “drittsekkene” i NRK-serien “Exit”, men gled nesten sømløst over til å snakke “de rikeste”, og da med utgangspunkt i Kapitals liste over de 400 rikeste i Norge.

Marie Simonsen påstår i løpet av samtalen at det ikke er riktig som noen hevder, at vi i Norge ser ned på rike mennesker. I virkeligheten “heier vi på dem”, sier Simonsen.

Det er mulig hun sikter til tabloide oppslag i Dagbladet og andre steder, der rike, pene og vellykkede mennesker svært ofte får altfor mye plass – enten de er artister, realitystjerner, idrettshelter eller næringslivstopper. På kommentarplass og i podcasten hennes, derimot, var det ingen som heiet.

Her haglet det i stedet med mange lite flatterende beskrivelser av “de rike”: Når man ser “Exit” får man ikke sympati for “disse folka” som “roper på store skattelettelser” og sier at de trenger mindre formuesskatt. Serien er nemlig ikke god reklame for disse som “gråter for formuesskatten”, og som fremstiller den som en skatt som “tyner hardt arbeidende gründere på Vestlandet et sted”, enda de på Tjuvholmen ikke lider noen nød. De aller rikeste prøver dessuten å skape en myte om at det ikke finnes ansatte, og at de skaper alt selv. De “selger” en feil forståelse av verdiskaping. Og regjeringen bare kutter i skattene til de som har mest fra før, hvilket gjør at ulikheten vokser og i verste fall vil føre til opprør. Vi er allerede på Downton Abbey-nivå. Og det rareste er at disse rikeste ikke verdsetter samfunnet vårt, men bare klager på “bolsjevisering”. De kunne i hvert fall av og til anstrengt seg litt mer for å vise takknemlighet til ansatte og samfunnet – det er bare noen få som gjør det ved for eksempel å gi litt til forskning. Som et minimum kunne de i hvert fall la være å flytte formuene sine ut når de blir rike nok. 

Til slutt kommer John Olav Egeland på én riking som kanskje er litt all right, nemlig Petter Stordalen, som, ifølge Egeland, er en av “the good guys” som er litt samfunnsinteressert – men som dessverre er en enslig svale blant de rike. Men dette blir raskt korrigert av Rydje: Stordalen er nemlig heller ikke så all right. Han har tross alt mange lavtlønte ansatt på hotellene sine.

Så det inntrykket jeg sitter igjen med, er enkelt: Det er ikke så lang vei fra “Exit” til de rikeste i Norge. De er drittsekker alle sammen. Og Norge er på vei mot Downton Abbey.

Ikke ett ord ble nevnt om at det trengs både arbeidskraft, kapital og eiere for å skape arbeidsplasser og økonomiske verdier. Når formuen til de som eier bedriftene, går opp, er det som regel fordi bedriftene går godt, noe som gjerne gir oss tryggere og flere arbeidsplasser. Når formuen deres går ned, og de rikeste blir “fattigere”; kan det være fordi det går dårlig i norsk økonomi, hvilket sjelden er en fordel for sysselsettingen.

Det ble heller ikke nevnt at de 10 prosent rikeste betaler ca. 40 prosent av all skatt, og at denne andelen øker. Eller at de ikke er motstandere av å betale skatt, men at de mener formuesskatten på næringskapital er en feil måte å skattlegge på. De rike i Norge har, meg bekjent, aldri klaget på at det ble innført utbytteskatt, eller at den har økt kraftig de siste 15 år.

Det ble heller ikke nevnt at de rikeste bruker langt over 90 prosent av formuen sin på næringsvirksomhet.

Det er vanskelig å se at det er så mange i Norge som “roper på store skattelettelser” eller sitter på Tjuvholmen og “gråter” på grunn av formuesskatten. Jeg er sikker på at mange (kanskje særlig på Vestlandet) er skuffet over at heller ikke den borgerlige flertallsregjeringen nå gjør noe med formuesskatten, men jeg har ærlig talt ikke lagt merke til noen som har turt å klage offentlig. Gjør de det, vet de hva som skjer: De blir latterliggjort.

De to rikeste på Kapitals liste har ikke vært bosatt i Norge på årtier, og de har derfor ingen relevans for å vurdere politikken som føres i Norge. At de øvrige som står på listen skal fradømmes enhver interesse for samfunnet eller for å bidra til fellesskapet, er direkte grovt. Og det skulle vært interessant å vite hvordan Simonsen, Rydje og Egeland ville beskrevet et samfunn uten mennesker som eier bedrifter, og som derfor, hvis de lykkes, vil fremstå med formue. Noen må tross alt være rike.

Debatten om formuesskatten har de senere år vært sterkt preget av påstander om at de lettelsene regjeringen har gjennomført, har fått ulikheten til å skyte i været. Vi i Civita er kanskje de eneste som har lagt frem beregninger som viser at den omfordelende virkningen av formuesskatten på arbeidende kapital er så liten at den nærmest er neglisjerbar. Men det har selvsagt ikke fått noen, hverken på venstresiden eller i mediene, til å moderere retorikken sin.

Men nå har også SSB kikket på saken og lagt frem en rapport om de omfordelende virkningene av skattesystemet.

Det SSB har kommet frem til, ligner til forveksling på det mine kolleger i Civita tidligere har presentert: “….endringer i formuesskatten har hatt tilnærmet ingen effekt på inntektsfordelingen”. 

Når skatte- og avgiftssystemet likevel er “noe mindre omfordelende i 2019 enn i 2013”, skyldes det først og fremst endringer i blant annet selskapsskatten, som blant andre Arbeiderpartiet har vært for. Men SSB understreker at “effekten er svært moderat”.

Spørsmålet man kan stille, er om det overhodet bør gjennomføres skatte- og avgiftsendringer – eller andre endringer på statsbudsjettet – som, isolert sett, kan bidra til å øke ulikheten? Av ulikhetsdebatten kan man få inntrykk av at man ikke bør gjøre det, og at ethvert tiltak som kan øke ulikheten, per definisjon er kritikkverdig.

Men slik kan det ikke være. Det er mange tiltak som berører statsbudsjettet som, isolert sett, kan øke ulikheten. Fjerning av kontantstøtten eller økt innvandring er to eksempler. Dette viser bare at det også finnes andre verdier og mål for politikken og for samfunnet enn lav eller redusert ulikhet – som for eksempel solidaritet med fattige mennesker på flukt eller behov for å sikre norsk eierskap, verdiskaping og vekst – og at det er den samlede politikken som avgjør om man greier å holde ulikheten lav, slik vi har greid i Norge.

Funnet som SSB har gjort, må være overraskende for mange. Kanskje også at SSB konkluderer med at ulikheten har vært ganske stabil siden årtusenskiftet.

Selv SSB-forskerne er overrasket over funnet som gjelder formuesskatten.

Jeg lærte en gang at en nyhet, i medienes øyne, er noe som er uventet, overraskende, sensasjonelt.

Man skulle derfor tro at mediene ville være opptatt av å formidle overraskelsen i SSBs funn:

Lettelsene i formuesskatten har ikke skapt økt inntektsulikhet.

Forleden skrev jeg i et blogginnlegg at det er uklart hva MDG mener om EØS og EU, og at jeg i MDGs partiprogram ikke kunne se at partiet har noen selvstendige oppfatninger om norsk tilknytning til hverken EØS eller EU.

I en interessant artikkel som Hanne Skartveit skriver i VG i dag, står det noe annet. Der heter det at “MDG sier ja både til EØS, og til det europeiske energisamarbeidet, Acer”.

Så hva er riktig?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

MDGs syn i Acer-saken er godt kjent.

Men er MDG for eller mot EØS-avtalen?

Jeg har i dag fått hjelp av en vennlig sjel i MDG for å finne ut av dette – og jeg skriver dette blogginnlegget for å nyansere både min og Hanne Skartveits fremstilling. Hva MDG mener om EØS og EU kan potensielt bli viktig, så da bør det vi skriver, også være riktig.

Og det er nok riktig at programmet ikke er særlig tydelig.

I MDG er det likevel, slik jeg forstår det, en gjengs oppfatning at programmet skal tolkes slik at MDG er positivt innstilt til EU som prosjekt og til EØS-avtalen, men at partiet ikke har tatt stilling for eller mot norsk EU-medlemskap.

At det er delte syn i MDG fremkommer av denne saken, men partiets partisekretær er samtidig forbilledlig klar: EØS-avtalen er viktig for Norge. Vi kan ikke få en bedre avtale. Det tjener ikke norske interesser å trekke seg ut.

Noe som også er veldig interessant og, etter min mening, oppløftende, er Grønn Ungdoms syn på EU.

På landsmøtet deres i 2018 var det en omfattende diskusjon om Europa og om Norges tilknytning til EU.

Såvidt jeg har forstått, var det fremmet forslag om å gå inn for fullt norsk medlemskap, men dette forslaget falt. Likevel er resultatet av behandlingen både viktig og positivt.

Grønn Ungdom mener at vår tids utfordringer ikke respekterer landegrenser. “Vi trenger mer internasjonalt samarbeid, både innad i Europa og med verden for øvrig. Norge bør bli en pådriver for et grønnere og mer solidarisk europeisk samarbeid.”

Grønn Ungdom “anerkjenner EU som en viktig driver for fred og stabilitet i Europa, og at vi er avhengig av et sterkt og demokratisk EU for å løse overnasjonale utfordringer”. Grønn Ungdom ønsket likevel  “på nåværende tidspunkt” ikke å ta stilling til spørsmålet om norsk EU-medlemskap.

Men, ifølge talsperson Hulda Holtvedt, “trapper (de) opp forsvaret av EØS-avtalen”.

I dag er det, merkelig nok, kun Høyre som sier klart ja til norsk EU-medlemskap. Det er merkelig, siden hele det politiske miljø synes å mene at EU er svært viktig både for verden, Europa og Norge.

Mye tyder på at vi er fastlåst i gammel vanetenkning om EU.

Dersom MDG kunne bli det neste partiet som sier ja til EU, kunne det åpne opp for en ny, spennende og svært viktig debatt om Norges forhold til Europa og EU – og om hvordan Norge mer aktivt kan være med på å løse klimaproblemene.

Lan Marie Berg og Sylvi Listhaug.

Har de noe til felles?

Jeg tenker selvsagt ikke på meningene deres. Det jeg tenker på, er Listhaug og Berg som politikertyper.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Der her de nemlig en del til felles.

I en undersøkelse som Aftenposten gjengir i dag, får vi vite hvor godt det norske folk liker noen utvalgte politikere.

Erna Solberg og Trygve Slagsvold Vedum kommer på topp, mens Une Bastholm og Trine Skei Grande kommer dårligst ut.

Litt nedenfor midten finner vi Sylvi Listhaug og Lan Marie Berg, som er omtrent like populære.

Men denne gjennomsnittsbetraktningen dekker over noe annet som disse to politikerne har felles: De vekker, mer enn de fleste, sterke sympatier og antipatier.

I mars 2018 skrev jeg på bloggen min at det ikke fantes “noen annen politiker i Norge i dag, som vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør”.

I dag må vi kanskje legge til at det finnes én til, nemlig Lan Marie Berg.

Berg og Listhaug er på den ene side veldig populære.

Lan Marie Berg var for eksempel den politikeren som fikk flest personstemmer ved valget i Oslo på mandag.

Det samme kan sies om Sylvi Listhaug. Hun har, både i 2017 og 2019, antagelig vært hovedårsaken til at Fremskrittspartiet har gjort meget gode valg i Møre og Romsdal.

Men samtidig som de er veldig populære, er de også sterkt mislikt av mange. Men måten antipatiene kommer til uttrykk på, er nok litt forskjellig.

Lan Marie Berg blir utsatt for grov hets på sosiale medier, mens de tradisjonelle mediene, og særlig kommentatorene, stort sett omtaler henne meget positivt.

Også Sylvi Listhaug opplever hets på sosiale medier, men neppe like mye. De tradisjonelle mediene og kommentatorene, derimot, omtaler henne ofte negativt.

Sympatiene og antipatiene som retter seg mot disse to politikerne, ser altså ut til å komme fra ulike grupper. “GAL-folk” liker Berg, mens “TAN-folk” liker Listhaug.

Men de har også mer til felles, og det kunne vi se på Dagsrevyen i går.

Da var Lan Marie Berg invitert som gjest, fordi hun hadde fått flest personstemmer i Oslo.

Programverten gratulerte og spurte samtidig Berg om hun kanskje angret litt på at hun på valgkvelden hadde ropt ut at hun “elsker bomringen!”. Det som skjedde, har tross alt møtt en del kritikk, både fra høyre og venstre og fra mer nøytrale observatører, fordi det kan virke polariserende og lite forståelsesfullt overfor dem som er uenig i eller frustrert over den politikken som føres i Oslo. Noen mener at det minnet om Siv Jensens “morn’a Jens!”, som Jensen senere har beklaget.

Men nei. Lan Marie Berg angret ingenting. Hun må tross alt si det som det er – eller sagt på en annen måte, kanskje – kalle en spade for en spade.

Jeg vet ikke om Sylvi Listhaug har vært invitert til Dagsrevyen fordi hun har gjort så gode valg i Møre og Romsdal.

Men jeg kan se det for meg, der hun takker for støtten på en like smilende og rolig måte som Lan Marie Berg gjorde i går, hvoretter hun får spørsmål om hvorvidt hun angrer på at hun har kommet med så mange kontroversielle og polariserende utsagn.

Hun ville nok svart nei og smilt, hun også.