Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

I Dagsnytt 18 i kveld var det debatt om boken Idealistene, om den norske venstresidens reise i det autoritære – som Civita og forfatteren, Bård Larsen, lanserte i går.

Boken har ført til debatt, og mange har meninger om den, selv før de har lest den. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å oppsummere debatten her – det er altfor tidlig – men jeg har en liten kommentar til Dagsnytt 18.

Der møttes Bård Larsen fra Civita, Torbjørn Røe Isaksen fra Høyre (som har en kronikk i Dagbladet i dag), og Snorre Valen og Bård Vegar Solhjell fra SV (som hadde en kronikk i Dagbladet i forgårs).

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle var flinke, og det ble en ganske interessant debatt. Det er tydelig at det blir veldig vanskelig å diskutere bokens innhold med SV – som f.eks. hva det er i den sosialistiske ideologien som kan (for)lede mennesker inn i det illiberale og autoritære. I stedet velger SV å angripe høyresiden. Budskapet er: Høyre- og venstresidens historie er like ille – la oss legge det bak oss.

Jeg syns Bård Vegar Solhjell og Snorre Valen er to sympatiske og dyktige politikere, som i høy grad bidrar til å fornye SV. Hadde alle i SV vært som dem, kunne vi i dag konstatert at SV hadde forlatt sin fortid for godt og nå fullt ut inntar rollen som et alternativt sosialdemokratisk parti. Men alle mener ikke det samme som dem – det vet alle som leser Klassekampen eller dissensene i forslaget til nytt prinsipprogram for SV – for øvrig etter forslag fra en komité som er ledet av Bård Vegar Solhjell, som selv tilhører flertallet.

Men samtidig syns jeg nok Solhjell og Valen går litt vel høyt på banen for å forsvare sitt eget parti og dets fortid. Noen av de argumentene de brukte i Dagsnytt 18, er problematiske.

Solhjell og Valen skrøt gjentatte ganger – med rette – av at Erik Solheim forlengst hadde tatt et oppgjør med SVs fortid. Og det er riktig: For 10 – 15 år siden tok Solheim flere oppgjør, både med SVs fortid, sosialistiske dogmer og troen på planøkononomi. Men det er synd å si at dette var særlig velkomment i SV. Det førte vel snarere til at han ble nokså uglesett i partiet og forsvant ut av norsk politikk – helt til Kristin Halvorsen hentet han inn igjen i 2005 i strid med svært mange SV’eres ønske. De oppfattet han som for liberal og for “høyredreid”. At han i dag brukes som “bevis” på at SV har tatt et oppgjør med egen fortid og har blitt en så populær statsråd for SV, er bra – men etter min mening er det hans egen fortjeneste.

En annen pussighet i debatten i dag var Solhjells beskrivelse av stemningen under den kalde krigen. Han hadde rett i én ting: Folk ble den gangen tvunget til å ta stilling for eller mot – og det var om å gjøre å være veldig for eller mot, f.eks. for eller mot Sovjetunionen og USA. Men Solhjell er vel litt på viddene når han fremstiller dette som to alen av samme stykke; som det ene forkastelige systemet mot det andre. For det sto ikke om øst eller vest, om det ene systemet mot det andre. Det sto om friheten mot det totalitære, noe for øvrig Larsen har skrevet mye om i boken sin.

Jeg syns også Valen var vel frisk da han forsøkte å anklage Høyre for å være like illiberalt som SV har vært. Mange av eksemplene han brukte, hadde ingenting med det autoritære eller totalitære å gjøre. At Torbjørn Røe Isaken en gang har ment at velferdsstaten burde krympes, har ingenting med totalitære eller illiberale ideologier å gjøre – mange vil si tvert om. Det finnes nok beslutninger som Stortinget har truffet, som – paradoksalt nok – kan ha eimen av noe totalitært over seg. Men jeg tror ikke Valen traff blink i så måte i debatten i dag.

Jonas Gahr Støre har vært i Brussel for å møte EUs utenrikssjef Catherine Ashton. Ved årsskiftet ble Generaldirektoratet for utenrikssaker lagt ned, og de ansatte ble overført til EUs nye utenrikstjeneste – EEAS. Nå har Ashton offentliggjort en foreløpig oversikt over hvordan EEAS skal organiseres, og der er ikke engang Norge nevnt.

Til nå har ansvaret for Norge vært organisert sammen med land som USA, Japan og Canada – mens Ashton nå vil organisere oss sammen med “Russland, østlige partnerskap og Vest-Balkan”. Vi får visstnok heller ikke en egen “desk”, slik mange andre land får.

Dette liker ikke UD, så Støre har nå forsøkt å lobbe seg til en bedre løsning. Om det lykkes, gjenstår å se. Uansett vil nok oppmerksomheten omkring Norge gradvis bli mindre.

Så lenge vi ikke er medlem av EU, er EØS-avtalen nødvendig, spesielt for næringslivet og som en slags plattform for øvrig samarbeid med EU. Men i virkeligheten blir det en stadig dårligere avtale.

Det blir stadig vanskeligere for Norge å få tilgang og oppmerksomhet i EU, bl.a. fordi EU blir større, fordyper samarbeidet og blir mer komplekst. Dynamikken i EU er stor.

EØS-avtalen krever av samme grunn stadig flere ekstraavtaler.

Avtalen får dessuten mindre betydning etter Lisboa-traktaten, som bl.a. gir EU-parlamentet økt innflytelse.

Norge blir altså stadig mer marginalisert pga utviklingen innad i EU. Men vi blir også mer marginalisert pga utviklingen i verden: Endrede globale maktforhold, Russlands rolle og nordområdene gjør det mer krevende å være lille Norge, som ikke har den støtten og kompetansen som EU-samarbeidet ville gitt oss.

Islands mulige inntreden i EU vil gjøre EFTA, og dermed også EØS-avtalen, enda mer svekket.

Alt dette kommer på toppen av det demokratiske underskuddet EØS-avtalen har gitt oss. 6 – 7000 rettsakter er så langt implementert i norsk lov – nærmest i det stille. I Norge er det mangel på debatt, og hvis vi får debatt, kommer den for sent.

Vi skulle selvsagt vært medlem av EU. Det er viktigere i dag enn det var i 1994 – både strategisk og i forhold til de nye globale utfordringene. I tillegg er det nå, som før, viktig og riktig av hensyn til freden, demokratiet og utviklingen av Europa. I 1994 ble det påstått at EU var en rikmannsklubb vi ikke burde være medlem av. I dag er det Norge som er rikmannsklubben, mens EU har tatt opp i seg Europas fattigste land.

Våre politikere viser til at det ikke er flertall for EU-medlemskap, og at det ikke er stemning for en medlemsskapsdebatt. Det minner nesten om ansvarsfraskrivelse. En EU-debatt må også initieres og ledes av noen. Og når man tar i betraktning hvor viktig Regjeringen og Stortinget mener at EU er for Norge, Europa og verden er det utrolig at temaet nesten ikke blir berørt i den politiske debatten.

For en tid tilbake skrev jeg en kronikk om dette – om hva norske politikere egentlig mener om EU. Jeg har sjelden eller aldri fått mindre respons på noe jeg har skrevet. Debatten ties nærmest ihjel.

Man fristes nesten til å sitere Ola Dunk når man tenker på Norges forhold til EU:

Nå er jeg så mett at jeg er i ferd med å bli alvorlig irritert.

På frokostmøte i morgen lanserer Civita boken Idealistene. Den norske venstresidens reise i det autoritære. Boken er skrevet av prosjektleder og historiker i Civita, Bård Larsen.

Boken er nok etterlengtet av mange. Den handler om den radikale og illiberale venstresidens svart-hvite verdenssyn og svermeriet og omgangen med autoritære og totalitære regimer. Boken forsøker å gi oss en forklaring på hva kommunisme egentlig er, hvordan den virket i praksis og hvorfor så mange oppegående og tilsynelatende smarte mennesker kunne la seg forblinde av disse ideene. Slik sett er boken også en advarsel til alle unge mennesker som kommer i befatning med totalitære ideer – enten det dreier seg om nazister eller kommunister – og den er en videreføring av det arbeidet Civita startet da vi tidligere utga pamfletten Storebror dreper! – om ulike totalitære ideologier.

Idealistene er en bok som både kunne, og antagelig burde, vært skrevet før – slik det er blitt gjort i bl.a. Sverige og Danmark. Der har tilsvarende bøker tidvis også ført til voldsom debatt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Om det blir debatt som følge av denne boken, gjenstår å se. Men det er nok noen som frykter det, og som gjerne vil forebygge et altfor skarpt søkelys på venstresiden. Bård Vegar Solhjells kronikk i Dagbladet i dag kommer neppe helt tilfeldig akkurat nå – men må vel snarere sees som et forsøk på skadebegrensning up front.

Solhjell kaster seg i kronikken over Unge Høyre, Høyre og Frp i et iherdig forsøk på å fortelle leseren at høyre- og venstresiden har vært like ille. Solhjell anklager dessuten høyresiden for å være lite villig til å ta selvkritikk og mener at den bare er opptatt av å kritisere andre.  Solhjell skriver: “….erkjennelse og selvkritikk mangler totalt på høyresiden. Tvert imot, enkelte høyreorienterte har gjort det til en sport å kritisere venstresidens demokratisvik uten så mye som en titt i speilet. Det blir overtydelig at gleden over å kritisere politiske motstandere langt overgår det ekte engasjementet for demokrati.”

Men dette blir litt pinlig – av mange grunner.

For det første blir det overtydelig hvorfor Solhjell gjør dette og hva han ønsker å oppnå. Det er heller ikke særlig tiltalende at han forsøker å frata høyresiden et ekte engasjement for demokrati.

For det andre. Hvis vi nå antar at Solhjells ærend egentlig er å kritisere den kommende boken og Bård Larsen, så treffer han svært dårlig  Bård Larsen har nemlig ingen som helst bakgrunn, hverken fra Høyre, Unge Høyre eller Frp – snarere tvert om. Larsens kritikk kan derfor like gjerne leses som det Solhjell etterlyser, nemlig selvkritikk.

For det tredje er det en voldsom skivebom å sammenligne høyresiden og venstresiden på den måten Solhjell forsøker. Høyresidens utskudd var, slik Larsen også påpeker i sin bok, for intellektuelle dverger å regne sammenlignet med “heltene” på venstresiden. (Solhjell “glemmer” for øvrig å nevne at Unge Høyre faktisk ekskluderte et par sjeler som i sin tid støttet Pinochets Chile.)

Men det viktigste er dette: Den radikale venstresidens feiltrinn er stort og betydelig. Det satte sitt preg på en hel generasjon – og det setter faktisk ganske sterkt preg på oss den dag i dag. Og feiltrinnene var programfestet, fordi det var de venstreradikale partienes ideologi.

Solhjell kan nok hoste opp en og annen på høyresiden også, som har sagt eller ment noe dumt. Men det var aldri programfestet dumskap – og aldri en del av den norske høyresidens ideologi.

For øvrig er mange av eksemplene hans nokså tynne. At noen i Frp har foreslått Bush og Blair til Nobels fredspris kan tross alt ikke sammenlignes med å støtte diktatur. Det kan, etter min mening, heller ikke sammenlignes med å foreslå Fidel Castro til Nobels fredspris – slik representanter fra SV gjentatte ganger har gjort. Man kan nemlig mene hva man vil om Bush og Blair, men de var i det minste et produkt av liberale demokratier – og det er mer enn man kan si om Fidel Castro.

I forordet til boken skriver Bård Larsen: For meg er det ikke noe mål at noen skal gjøre avbikt eller bekjenne sine synder. Det viktige er at relasjonene med de kommunistiske diktaturene blir diskutert på premisser som har rot i virkeligheten.

Kanskje Solhjell skal ta imot denne invitasjonen – fremfor å lete med lys og lykte etter Unge Høyre-folk som sa noe dumt i mellomkrigstiden. Det er nemlig en proporsjonsforskjell mellom det som skjedde på høyresiden og venstresiden, og den bør selv Solhjell kunne se.

Lørdag presenterte Dagsrevyen en reportasje om norsk skole som var, for å si det forsiktig, helt “på trynet”.

I introduksjonen til reportasjen ble det påstått at “kampen for resultater” i norsk skole har ført til at “nye reformer er blitt kastet etter lærere og elever i lang tid”.

Stort mer upresist er det vel antagelig ikke mulig å si det.

I norsk grunnskole har det vært gjennomført fire reformer de siste ca. 40 år: M74, M87, Reform 97 og Kunnskapsløftet i 2006.

Videregående skole har, siden vi fikk den, vært gjenstand for to reformer: Reform 94 og Kunnskapsløftet i 2006.

I reportasjen brukte Dagsrevyen skoleforskeren Thomas Nordahl for å fortelle om alle de “reformene” som ikke har gitt resultater. Nordahl har visstnok laget en liste med over 130 “reformer”, hvorav bare noen har virket positivt – mens mange har virket negativt.

Nordahl nevner bl.a. baseskoler, ansvar for egen læring og aldersblanding som tre “reformer” som ikke har virket – mens ro og orden, tydelig klasseledelse og tydelige tilbakemeldinger er tre  “reformer” som virker.

Men ingenting av dette er reformer. Det har riktig nok vært politikere, særlig på venstresiden, som har vært begeistret for “ansvar for egen læring”, alderblanding og baseskoler, men det har aldri kommet noe pålegg fra sentralt hold om at dette var ideer som måtte settes ut i livet. Det kan like gjerne hevdes at dette er ideer som har vokst frem i pedagogiske – og riktig nok ganske politiske – kulturer i norsk skole.

Men viktigst er dette:  Ingen av de funnene som ble nevnt i Dagsrevyen er nye oppdagelser – snarere tvert om.

At ro og orden, tydelig klasseledelse, tydelige tilbakemeldinger og en nedtoning av idealet (for ikke å si fantasien) om ansvar for egen læring gir gode resultater, er gammelt nytt. Slike innsikter lå til grunn for stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet, bl.a. fordi evalueringen av Reform 97 og Reform 94 – og en rekke andre undersøkelser – viste at det var viktig.

Dagsrevyen etterlater alt i alt et helt feilaktig inntrykk av aktuell norsk skolepolitikk. “Beviset” Dagsrevyen bruker, er et par foreldre fra Bogstad skole i Oslo. Men Bogstad skole er en helt spesiell skole – en (til nå) meget sjeldent konsekvent baseskole. Men det viktige er: Ingen sentrale myndigheter har pålagt Bogstad å være en slik skole. Og: Bogstad slipper ikke unna grundige kvalitetsvurderinger, som, i Oslos tilfelle, også er helt åpne.

Elever er forskjellige. Derfor gir det mening at ikke alle elever passer på alle skoler. Og derfor gir det også mening at det bør være fritt skolevalg og anledning til å etablere offentlig finansierte friskoler. Ifølge FAU-representanten ved Bogstad, som også ble intervjuet, var de langt fleste foreldre og elever fornøyd – men altså ikke alle. Det bør ikke overraske noen.

Kristin Halvorsen er selvsagt ikke enig i betydningen av å kunne velge. Men ellers gjorde hun helt rett da hun i Kveldsnytt søndag protesterte mot NRKs fremstilling. Hun sa seg enig i at suksesskriteriene er de Nordahl pekte på, men sa samtidig at dette er en linje norsk skolepolitikk – og derfor i stor grad også norsk skole –  nå har fulgt i mange år. Nordahl fremmet altså en foreldet kritikk som politikerne og (mesteparten av) norsk skole forlengst har tatt inn over seg.

Thomas Nordahl er en respektert forsker. Det er vanskelig å tro at han selv ville redigert innslaget slik NRK gjorde. Men derfor er det også underlig at han lar seg (mis)bruke på denne måten.

Det er i det hele tatt litt for mange skoleforskere i Norge som lever litt for godt på alltid å fremme til dels unyansert kritikk – som om det er mulig å skape den perfekte skole, der ingenting er feil. 

Denne gangen fikk seerne servert en fullstendig misvisende fremstilling av norsk skolepolitikk. Derfor er det bra at Kristin Halvorsen korrigerer.

Mens jeg har vært på reise i utlandet har jeg fått flere svar på et innlegg jeg skrev i Dagens Næringsliv 4.januar.

Der skrev jeg at jeg mener at forskjellene i norsk politikk er ganske små, og at det neppe er grunn til å vente seg dramatiske endringer, dersom vi får en borgerlig regjering av f.eks. Høyre og Frp. Innlegget var et svar til Per Kleppe, og han innrømmer da også, i et senere innlegg den 10.januar, at han først beskrev et “worst case scenario”.

Ingalill Olsen fra Arbeiderpartiet mener at det er store forskjeller i norsk politikk, bl.a. fordi Bondevik II-regjeringen “sultefôret” kommunene, mens den nåværende regjeringen ikke gjør det (DN 11.januar). Hun mener derfor at det er “uredelig (av meg) å hevde at alle partier prioriterer likt”. Nå har ikke jeg hevdet akkurat det – men jeg har hevdet at bevilgningene til offentlig forvaltning i all hovedsak er upåvirket av regjeringenes farge, at de offentlige utgiftene øker jevnt og trutt, og at bevilgningene til velferd har vært prioritert høyt av alle regjeringer de siste 20 år. Men dette er ikke bare en påstand fra min side. Det er veldokumentert i analyser Civita har gjort. Dette er analyser som bl.a. den tidligere SSB-sjefen, nå Norges Bank-sjef, har omtalt positivt, bl.a. fordi de er faglig meget solide.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Kristin Halvorsen svarte meg 15. januar, men uten egentlig å drøfte substansen i mitt innlegg. Hun er mer opptatt av mine skjulte motiver og taktikkeri, som hun åpenbart mener å vite mer om enn jeg gjør selv. På et par punkter vil jeg likevel protestere: Jeg har ikke “kritisert” at SV har beveget seg langt mot høyre de siste 20 år – jeg har bare konstatert det og syns vel egentlig – hvis jeg skal mene noe om det – at det er bra. Kristin Halvorsen mener, i motsetning til meg, at SV ikke har beveget seg, men det virker veldig rart. Har hun lest SVs gamle prinsipprogrammer? Jeg foreslår at hun sammenligner det prinsipprogrammet SV hadde da Erik Solheim ble partileder med det som Bård Vegard Solhjell nå forsøker å få vedtatt. Jeg tror trygt vi kan regne med at forskjellene er ganske store, og at de er mer grunnleggende enn de har vært i de andre politiske partiene.

John Olav Egeland, som også har kommentert mitt innlegg (Dagbladet 10.januar), gir meg rett i at forskjellene i norsk politikk er moderate, men mener at analysen min svikter på ett vesentlig punkt – ettersom Frp, i motsetning til SV, vil bli et stort regjeringsparti som vanskeligere vil la seg “temme” enn SV, og som vil få mer innflytelse enn SV har.

Dette er et poeng, men det er ikke så stort som Egeland tror – og det er minst fire grunner til det:

For det første: I praksis er det ikke store eller små partier som møter embetsverket – det er enkeltstatsråder, dvs. enkeltmennesker. Hvor godt dette møtet blir, avhenger av hvor god og erfaren statsråden er som politiker og leder. Uansett er det et møte som byr på mye alvor. Den som forsøker å “valse over” embetsverket uten å forankre sine beslutninger i gode prosesser og et kunnskapsgrunnlag som også er faglig forsvarlig, vil som regel få et kort liv som statsråd eller et ganske dårlig liv.

For det annet: Det er god tradisjon i Norge for at koalisjonsregjeringer gir små partier uforholdsmessig stor innflytelse i regjering – for at de skal synes at det er verdt å delta i regjering og for at samarbeidsforholdene i regjeringen skal være gode. Venstre hadde meget stor innflytelse i Bondevik II-regjeringen. Sp og Krf har alltid hatt mye mer innflytelse enn stemmetallet tilsier, og SV skryter jo i dag av hvor viktig det er at de forblir i regjering, fordi de der har mer innflytelse enn størrelsen deres tilsier. Slik sett blir det ikke så stor forskjell på små og store partier når de først er i regjering.

For det tredje: Det er liten tradisjon for at partiene i en regjering opptrer i blokker. Snarere er statstrådene (i foruroligende stor grad) knyttet til sitt departement, sitt embetsverk og sitt saksfelt – og de knytter ofte allianser med andre statsråder ut fra hva saksfeltet, og ikke partiet deres, er tjent med. Også dette betyr at partienes størrelse har mindre betydning enn mange tror – når man først sitter i regjering.

For det fjerde: I det såkalte underutvalget, som blir stadig mer mektig, er representasjonen den samme for alle regjeringspartier, dvs. at Ap, Sp og SV i dag møter med én representant hver – helt uavhengig av partienes størrelse.

Egeland mener også at min artikkel i DN ikke helt stemmer med min personlighet, fordi jeg pleier å være skarpere og mindre pragmatisk.

Det kan han ha litt rett i.

Men artikkelen i DN var ikke et forsøk på å beskrive hvordan jeg mener norsk politikk bør være.

Det var snarere forsøk på en nøytral beskrivelse av hvordan politikken faktisk er.

Selv kunne jeg godt tenke meg litt større forskjeller i norsk politikk.

Gode løsninger forutsetter nemlig at alle alternativer blir tilstrekkelig belyst, og at ikke diskusjonen om den norske samfunnsmodellen forfaller til en selvforherligende og kritikkløs sone.

Men det er det dessverre tendenser til.

I Dagsrevyen i går stilte Atle Bjurstrøm et godt, betimelig og enkelt spørsmål til forsvarsminister Grete Faremo:

“Har du, som forsvarsminister, aldri reflektert over at ikke du har visst om omfanget av skadene i Afghanistan?”

Grete Faremo svarte ikke på spørsmålet, så Bjurstrøm stilte spørsmålet en gang til:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har du, som forsvarsminister, aldri reflektert over at du, som den øverste ansvarlige, ikke har hatt en samlet og fullstendig oversikt over skadene i Afghanistan?

Grete Faremo svarte ikke på spørsmålet denne gangen heller, så Bjurstrøm spurte enda en gang:

Har forsvarsministeren virkelig ikke reflektert over at hun ikke har kjent til omfanget av skader som følge av norske soldaters deltagelse i Afghanistan?

Endelig kom det et slags svar, som viste at forsvarsministeren ikke har etterspurt noen konkret oversikt over antall skader før i går. Vi må vel nesten anta at det betyr at hun heller ikke har reflektert nevneverdig over spørsmålet før, siden enhver slik refleksjon nesten med nødvendighet måtte ha ført til at hun også foretok seg noe.

Jeg syntes det virket utrolig da jeg hørte dette. Når jeg i dag i VG kan lese at Faremo i flere uker og dager har vært forberedt på at spørsmålet ville komme, blir jeg nesten målløs.

Man skulle tro at det var et av de første spørsmålene en forsvarsminister ville stille til sitt embetsverk. Akkurat som enhver utdanningsminister bør vite hvor mange elever som begynner på skolen, hvor mange som faller fra og hvor mange som lærer å lese, bør en forsvarsminister vite hvor mange soldater som drar til Afghanistan, hvor mange som kommer hjem og hvor mange som blir skadet. Det virker elementært, og man skulle jo tro at Faremo må ha fått spørsmålet mange ganger selv? Så hvorfor spurte hun ikke?

Og hvorfor venter hun til VGs historie “sprekker” før hun etterspør en konkret oversikt? Bare hensynet til skadebegrensning, dvs hensynet til Forsvarets renommé og soldatene, burde fått henne til å bestrebe seg på å ha flere svar klare den dagen reportasjen kom på trykk.

Det finnes mange selskaper som operererer i vanskelige land, der det kan forekomme arbeidsulykker, korrupsjon eller brudd på menneskerettighetene. Jeg ville bli forbauset om slike selskaper og deres styrer har like dårlige rutiner som Forsvarsdepartementet åpenbart har. Sannsynligvis får de raskt en rapport når det skjer noe, og sannsynligvis kan de ganske enkelt fremskaffe en oversikt over det totale omfanget av f.eks. skader.

Det er blitt spekulert i at Forsvaret skjuler informasjon om soldater som blir alvorlig skadet for ikke å svekke rekrutteringen til tjeneste i Afghanistan. Det har jeg ingen tro på.

Derimot har nok Atle Bjurstrøm et poeng når han antyder at det forteller noe om forsvarsministerens refleksjonsnivå og om en alvorlig rutinesvikt i Forsvaret.

Begge deler har med ledelse å gjøre.

Jens Stoltenberg holdt på mange måter en god nyttårstale. Men som vi har hørt på nyhetene i dag, tok han feil på noen viktige punkter. Han feilinformerte om velstandsnivået i Norge for 100 år siden, og han var upresis når han skulle beskrive hvem som den gangen flyktet fra Norge til Amerika.

I Politisk kvarter ble det Raymond Johansens oppgave å forsvare statsministerens faktafeil. Han beklaget dem, men mente samtidig at de var ubetydelige. Det viktigste var tross alt det poenget statsministeren ønsket å få frem – nemlig at Norge har vært igjennom en enorm velstandsutvikling de siste 100 år. Og Siv Jensen og Erna Solberg, som også var i studio, syntes heller ikke det var så mye å henge seg opp i. Det var riktig nok pinlig for statsministeren, men ellers trakk Jensen og Solberg bare på smilebåndet.

Men saken er nok litt større enn som så. Det er nemlig ikke første gang statsministeren eller Arbeiderpartiet gir oss denne historiefortellingen: Om hvordan Norge har gått fra å være et av Europas fattigste land til å bli Europas (og verdens) rikeste land. Den underliggende fortelling, som ofte også sies rett ut, er at det er Arbeiderpartiet, arbeiderbevegelsen og Einar Gerhardsen som har vært “arkitektene” og “byggherrene” bak denne fantastiske velstandsutviklingen, og at det derfor er dem vi skal takke for at vi i dag har en mer sjenerøs velferdsstat enn nesten noe annet land.

At denne fortellingen er basert på myter, er det mange som har visst og flere som har påpekt. Kontrollspørsmålene som NRK nå stiller, kunne derfor vært stilt mange ganger før. For sannheten om velstandsutviklingen er nesten den motsatte av det Arbeiderpartiet hevder.

Sannheten er, slik vi har hørt i dag, at “Norge for 100 år siden (var) ett av de rikeste landene i Europa og verden”, ifølge historieprofessor Jan Eivind Myre. Professor Ola Grytten har tidligere uttalt at Norge frem mot første verdenskrig lå omtrent på det vesteuropeiske snittet. Vi var altså langt rikere enn de fattigste landene.

Sannheten er også at den økonomiske veksten i Norge ikke var spesielt sterk under Einar Gerhardsen eller i det mange omtaler som “den sosialdemokratiske gullalder”. Den årlige veksten fra 1950 – 1973 var i Norge 4,12 prosent – mens det tilsvarende tallet for Vest-Europa var 4,79 prosent og for verden 4,9 prosent.

Jeg tror mange i Arbeiderpartiet, og kanskje også statsministeren selv, tror på sin egen historiefortelling. Den er gjentatt så mange ganger at den på mange måter er blitt en “sannhet”. Etter min mening er det særlig to grunner til at det har kunnet skje:

Den ene grunnen er venstresidens, og særlig Arbeiderpartiets, retoriske hegemoni i velferdsdebatten. Dette hegemoniet stikker dypt og kunne fortjene en egen analyse.

Den andre grunnen, som henger sammen med den første, står på side 15 i Aftenposten Kultur i dag, nemlig den venstreorienterte dominansen blant norske historikere, humanister og samfunnsvitere, som, ifølge en artikkel av Tor Egil Førland i Historisk Tidsskrift, har vært “overveldende og øredøvende” etter 1968. Denne dominansen har ført til at det nesten bare er venstreorienterte historikere som har skrevet historien om den norske velferdsstaten, og som derfor også har gitt oss de ord og begreper vi i dag bruker.

For øvrig fremhevet statsministeren Norge som et helt unikt velferdssamfunn i verden.  Han kunne, som et minimum, tatt med våre naboland, kanskje, som av en eller annen merkelig grunn utviklet seg nøyaktig like “unikt”.

Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle mine lesere godt nytt år! Det har vært morsomt å blogge og hyggelig med mye respons!

For Civita har det vært et spennende år. Vi er “all time high”, både når det gjelder ressurser og aktiviteter. I 2010 har vi hatt syv – åtte årsverk å “rutte med”, men vi har vært langt flere mennesker. I Civita er det alltid flere studenter og akademikere som jobber deltid med prosjekter, og det skaper et spennende miljø.

I løpet av 2010 har vi gjennomført nærmere 30 arrangementer, hvorav de fleste har vært frokostmøter på Café Christiania. Frokostmøtene er stort sett alltid godt besøkt – til sammen kommer over 5000 mennesker i løpet av året. I tillegg er det mange som følger frokostmøtene våre på nettet når videoopptakene legges ut der.

Vi har utgitt nærmere 25 publikasjoner i løpet av året. Vi har bl.a. utgitt en større rapport om sykelønnsordningen og utviklingen i trygdeutgiftene i Norge; vi har utgitt en viktig bok til forsvar for personvernet, og vi har produsert pamfletter om bl.a. marked og moral, om NRKs valgkampdekning og om frihet og religion. I tillegg har vi utgitt en rekke Civita-notater om bl.a. innvandring og integrering, om det norske menneskerettighetsarbeidet, om kapitalismen etter finanskrisen og om likhetsdebatten. Alt kan lastes ned fra vår hjemmeside, og det er det mange som gjør! Nyhetsbrevet vårt leses nå av nærmere 4500 mottakere.

Noe av det viktigste Civita gjør, er å skolere unge, samfunnsinteresserte mennesker i politikk, ideologi og økonomi. Til sammen har Civita skolert nærmere 600 personer så langt – for tiden ca 100 personer i året. Det skjer gjennom Oscarsborg- og Flesland-seminaret, Civita-akademiet, praktikantstillingene våre og andre kurs. Alle kan søke – og alle tidligere deltagere danner et alumni, som møtes en gang i året.

Også fagrådet og de som støtter oss økonomisk, møtes til en årlig samling – med foredrag fra norsk og internasjonal politikk og forskning.

Civita er dels en arena for debatt om alle samfunnsspørsmål som vi mener har interesse. Men der vi selv engasjerer oss med meninger og utredninger, er vi avhengig av at vi selv har kompetanse. For tiden engasjerer vi oss særlig i debatter om den nordiske modellen og velferdsstatens fremtid; om demokrati og menneskrettigheter; om enkelte globale spørsmål som migrasjon, fattigdomsbekjempelse og kapitalisme, og i debatter om ideologi og samfunnsdebatten.

Vi vet at vi har innflytelse, både når vi kommenterer, legger til rette for andre som mener noe, når vi “refser”, utfordrer og stiller spørsmål. Målet vårt er å styrke liberale ideer og krefter, eller som det heter i “formålsparagrafen” vår:  Vi skal “bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar”.

Alt dette ønsker vi å gjøre på en åpen og seriøs måte. Derfor er Civita ikke en lukket arena for mennesker som deler det samme politiske synet. Vi er tilhengere av dialog og debatt i “åpent lende”, der det er argumentene og ideene som teller.

Vi som jobber i Civita, merker at det er en positiv stemning rundt oss nå. Derfor er det også lett å glede seg til å ta fatt på nye utfordringer – i håp om at Civita kan befeste og styrke sin rolle i norsk samfunnsliv enda mer.

Takk til alle som støttet oss i året som gikk. Og takk for at du leste bloggen min!

Godt nytt år!

Jeg har tidligere skrevet om SV som landets mest glemsomme parti. Både SV og mange på venstresiden generelt har en lei tendens til å “glemme” hva de selv har stått for historisk og hva andre har stått for og gjort.

Noen gjør det helt bevisst. Andre, litt yngre krefter blir antagelig forledet til å tro på det de sier. De tror, for eksempel, at partiet Høyre, som har eksistert i nesten 130 år, har vært mot velferdsstaten og derfor også er en trussel mot dagens velferdssamfunn. Og de tror at partiene Rødts forløpere og SV, som bare har eksistert i ca. 35 år, har en gloriøs fortid og representerer selve opphavet til den norske velferdsmodellen – hvilket gjør dem spesielt godt egnet til å ta vare på dagens velferdssamfunn.

Om Kristin Halvorsen er blant dem som taler mot bedre vitende eller faktisk har glemt hva SV har stått for og ikke vet hva Venstre og Høyre har stått for historisk, vites ikke. I julen har hun i alle fall uttalt at SV  har en “pådriverrolle” i norsk politikk,og at SV er  “et lag der folk tør, får kjeft og blir latterliggjort”, men ikke er “naive”. For som hun sier: “Vi vinner jo til slutt!”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er nesten så man må gni seg i øynene. Vet hun ikke hvilket parti hun leder?

Det er et parti som ikke så dagens lys før den nordiske velferdssmodellen var et faktum.

Det er et parti som den gangen var aktiv motstander av bl.a. trepartssamarbeidet.

Det er et parti som har flørtet med despotiske regimer, og som fortsatt hyller Cuba og Venezuela.

Det er et parti som vil melde Norge ut av NATO, og som har sett på USA som den største trussel mot verdensfreden.

Det er et parti som har ønsket å innføre planøkonomi.

Det er et parti som har ønsket at staten skulle overta produksjonsmidlene, og som følgelig ønsket at den private eiendomsretten skulle avskaffes.

Det er et parti som ville avskaffe karakterer, eksamen, fag og opptakskrav i skolen.

Det er et parti som, kort sagt, har villet innføre en sosialistisk samfunnsmodell i Norge.

Det ble ikke noe av, og det kan umulig skyldes at SV pleier å “vinne til slutt”. Sannheten er vel at det stort sett har forholdt seg helt motsatt: SV har stort sett tapt til slutt.

Sannheten er vel at SV, under Kristin Halvorsens ledelse, er avskaffet som sosialistisk parti. SVs ideer har tapt, og partiet har derfor ikledd seg en ny rolle som et alternativt sosialdemokratisk parti – et sosialdemokratisk venstreparti. Partiet har, i løpet av sine 35 år, gradvis dreid mot høyre – en høyredreining som ser ut til å fortsette når partiet nå snart skal vedta nytt prinsipprogram.

Det er en utvikling som det god grunn til å glede seg over – selv om det av og til kan være på sin plass også å reflektere litt over historien.

At SV er et parti med en mørk fortid, ser imidlertid ikke ut til å plage så mange. “Alle” liker Kristin Halvorsen, og det er kanskje ikke så rart. For som hun sier i det samme juleintervjuet: “Jeg har godt humør og dårlig hukommelse.”

Det siste skal hun antagelig bare være glad for.

Torsdag i forrige uke hadde kirke-, utdannings- og forskningskomiteen budsjettdebatt i Stortinget. Da representanten Aksel Hagen fra SV ble utfordret av Tord Lien i Frp om SVs historiske holdning til den nordiske modellen, svarte Hagen at han la

“merke til at Tord Lien har lest bloggen til Kristin Clemet, der hun påstår at vi har vært imot den nordiske modellen. Jeg legger merke til at Tord Lien definerer den som en markedsmodell. Det er en orginal definisjon. Den nordiske modellen bygger først og fremst på et trepartssamarbeid mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og offentlige myndigheter. Vi er særlig drivende gode på det.”

Jeg har i og for seg aldri skrevet at SV har vært mot den nordiske modellen, som for øvrig var et faktum allerede før SV ble etablert. Det jeg har skrevet, er at SV lenge var mye mer opptatt av å studere og fremheve andre modeller, som de færreste i dag ser opp til.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er heller ikke spesielt originalt å fremheve at den nordiske modellen blant annet er basert på en meget åpen og velfungerende markedsøkonomi. Norge har faktisk en av de mest kapitalistiske økonomiene i verden.

Å påstå at den nordiske modellen begrenser seg til trepartssamarbeidet eller kun til velferdsstaten er rett og slett misvisende. Trepartssmarbeidet og den nordiske velferdsmodellen er to viktige karaktertrekk ved den nordiske modellen, men de er ikke hele modellen.

For øvrig er Hagens poeng interessant. Han mener altså at SV er spesielt gode – ja, faktisk “drivende gode” – når det gjelder trepartssamarbeidet mellom arbeidstaker, arbeidsgiver og offentlige myndigheter. Mon det?

Leser man tidligere finansminister Per Kleppes bok Meninger og minner fra et politisk liv, kan man få inntrykk av at det det forholdt seg stikk motsatt av hva Hagen påstår. Kleppe skriver:

“Lønnsoppgjøret 1974 ble i stor grad en strid med SV (…). De var imot sentrale lønnsoppgjør og imot at staten “blandet seg inn” i inntektspolitikken. SV tok her et prinsipielt standpunkt som partiet senere har holdt fast ved. De var derfor imot de kombinerte inntektsoppgjørene i 1970-årene og “solidaritetsalternativet” i 1990-årene.”

Da Ap-regjeringen senere la frem en “pakke” som skulle hjelpe LO og arbeidsgiverne i land med et forhandlingsoppgjør, ble denne “med stort flertall vedtatt av Stortinget, bare SV protesterte mot at vi “blandet oss inn i lønnsoppgjøret”.”

Også på dette området kan det altså virke som om SV har vært igjennom en viss utvikling – nærmere bestemt fra å være prinsipielle motstandere av trepartssamarbeidet til å bli “drivende gode” på det.