Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

I dag har Regjeringen fremmet forslag om å implementere datalagringsdirektivet i norsk rett.

Senterpartiet og SV har tatt dissens, og den fortjener å bli gjengitt i sin helhet:

«Etter en samlet vurdering har vi kommet til at vi ikke kan gi vår tilslutning til tilrådingen om gjennomføring av direktiv 2006/24/EF av 15. mars 2006 om lagring av data fremkommet ved bruk av elektronisk kommunikasjon (datalagringsdirektivet) i norsk rett. Vi legger særlig vekt på at datalagringsdirektivet etter vårt syn er en betydelig krenkelse av den enkelte borgers personvern.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi er bekymret for at systematisk, mer omfattende lagring av data enn i dag, kan bidra til å redusere det vern av personlig integritet som er en del av rettsstatens rammer og som blant annet er forankret i EMK og personvernlovgivningen. Vi er videre bekymret for at omfattende lagring av kommunikasjonsdata kan føre til at enkelte legger begrensninger på sin ytringsfrihet. Med store mengder kommunikasjonsdata lagre over lang tid, mener vi også faren øker for at dataene brukes til andre formål enn de er tiltenkt.

Vi mener dessuten at datalagringsdirektivet ikke er forholdsmessig og stiller spørsmål ved hvor egnet direktivet er til å nå formålet, og om det svarer til nytten for politiet. Vi viser til at nytten for politiet er omdiskutert og kjernen i EU-kommisjonens pågående evaluering av direktivet. Vi har en prinsipiell motstand mot omfattende lagring av opplysninger om alle borgere, og at tilbyderne pålegges å lagre data som de ikke selv har saklig behov for i sin virksomhet.

Vi vil også vise til at det i regjeringens politiske plattform slås fast at Sosialistisk Venstrepartis og Senterpartiets statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken.»

Jeg føler meg ikke helt sikker på at Senterpartiets motstand mot datalagringsdirektivet bare skyldes hensynet til personvernet. Det kan nok hende at Senterpartiets sterke motstand mot EU også spiller en viss rolle.

I SVs tilfelle virker motstanden mot datalagringsdirektivet mer ekte, og Bård Vegar Solhjell er blant dem som har argumentert svært godt mot innføringen av direktivet.

SV fortjener ros i dag.

La oss håpe at også Høyre kan gjøre seg fortjent til det.

SV må være Norges frekkeste eller mest glemsomme parti. Det foregår utrolige hamskifter i partiet, men det virker nesten som om de ikke merker det selv.

La meg bare ta tre eksempler:

SV har blitt en varm forsvarer av den nordiske modellen. Ifølge SV er modellen truet av bl.a. Høyre og Civita, mens SV vil trygge modellen og nærmest påberoper seg æren for at modellen fremstår slik den gjør i dag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Påstanden er komisk når man tar i betraktning at SV ikke så dagens lys før på 1970-tallet og ikke kom i regjering før i 2005.

Men påstanden virker utrolig når man tar i betraktning SVs nokså nære fortid. På 1970- og 80-tallet var det nemlig ikke den nordiske modellen SV var opptatt av. De modellene SV da studerte og snakket om i positive vendinger, var bl.a. den øst-tyske modellen, den rumenske modellen og den nord-koreanske modellen. Og fortsatt er SV så begeistret for den cubanske modellen at fremtredende tillitsmenn foreslår å gi Nobels fredspris til Fidel Castro, mens partiet sender gratulasjonshilsener til Hugo Chavez.

Så når SV nå fremhever den nordiske modellen som et ideal, har det i sannhet skjedd en politisk snuoperasjon av dimensjoner.

Slik er det også med økonomien. Det er kun kort tid siden SV var motstander markedsøkonomi og i stedet ville innføre planøkonomi. Da Erik Solheim, som den første, for cirka ti år siden uttalte at markedsøkonomien var uovertruffen alle andre kjente økonomiske systemer, var dét meget kontroversielt i SV. Det er ikke like kontroversielt i dag, men fortsatt er det mange i partiet som kjemper for noe som ligner planøkonomi.

Hva nestlederen i partiet, Audun Lysbakken, mener er uklart. Men Kristin Halvorsen selv er tydeligvis nå enig med Solheim. Da finanskrisen herjet og SV hadde en historisk sjanse til å fremme forslag om et systemskifte, kunne vi nemlig høre en Kristin Halvorsen som nærmest hyllet kapitalismen og resultatene den skaper – mens hun bestemt avviste at det var behov for å tenke fundamentalt nytt.

– Det er alt for tidlig å felle noen dom over beslutningen om å øke (petroleums)fondets aksjeinvesteringer, sa Kristin Halvorsen i november 2008 og fortsatte:

– Vi står nå midt oppe i en finanskrise av historiske dimensjoner. Fallet i verdens aksjemarkeder gir et umiddelbart verdifall på de aksjer fondet allerede eier, men reduserer samtidig prisen på de nye aksjeinvesteringene. Erfaringsmessig har en på lang sikt fått godt betalt for å holde fast ved en investeringsstrategi og påta seg investeringsrisiko i perioder med markedsuro og høye risikopremier, sa Halvorsen.

Deretter forklarte hun hvor godt kapitalismen virker:

– Forrige århundre var bl.a. preget av to verdenskriger, økonomisk depresjon, oljeprissjokk og aksjemarkedskrakk. Likevel var hundreåret samlet sett preget av en svært positiv utvikling i de internasjonale verdipapirmarkedene. En kan ikke utelukke at det i framtiden vil kunne oppstå nye kriseperioder der tapene ikke gjenvinnes like raskt i etterfølgende perioder som det som har vært tilfelle i de foregående hundre årene. Men man må kunne legge til grunn at investorer over tid fortsatt vil få betalt i form av høyere forventet avkastning for å ta risiko. Dermed vil tapene før eller senere kunne gjenvinnes for investorer som har evne og vilje til å tenke langsiktig og holde fast ved sin strategi også når markedene er urolige.

Snuoperasjonen er altså ganske formidabel også her: Ledelsen og flertallet i SV har kastet vrak på planøkonomien og forsvarer nå kapitalismen mot angrep, selv når den har problemer.

Mitt siste eksempel gjelder skolen. PISA-resultatene fra 2009, som ble offentliggjort i går, viser at noe av den negative trenden for norsk skole nå er snudd, og at det går i riktig retning. SV og Ap ville gjerne ta æren for dette og for at Kunnskapsløftet nå gir resultater. At Kunnskapsløftet både ble utviklet og foreslått av Bondevik II-regjeringen, er, forutsigbart nok, forsøkt redusert til en historisk parantes.

Det kan hende at SV har glemt at de var mot deler av Kunnskapsløftet og mente at det var et skolepolitisk tilbakeskritt. De har antagelig også glemt at de før valget i 2005 lovet å stanse gjennomføringen av reformen.

Det mest oppsiktsvekkende er likevel at SV tydeligvis ikke husker noe av sin meget nære skolepolitiske fortid. For det er bare noen få år siden SVs eneste bidrag til den skolepolitiske debatten dreide seg om mat og penger: Elevene skulle få mer og bedre mat, og skolene skulle få mye mer ressurser. Men ingen av delene har kommet.

Det som derimot har kommet, er helt nye skolepolitiske standpunkter. Tidligere på 2000-tallet har nemlig SV vært mot karakterer, mot eksamen, mot klare kompetansemål, mot opptakskrav til lærerutdanningen, mot nasjonale prøver og mot felles timeplan. Ingenting av dette gjelder nå.

Også på dette området har altså SV foretatt en stor snuoperasjon, som nå ser ut til å være glemt, både av dem selv og av de fleste journalister. Mange av journalistene har vel for øvrig gjennomgått mye av den samme metamorfosen selv, så det er vel derfor de er så glemske.

SV har sagt og ment utrolig mye dumt. Derfor er det all grunn til å glede seg over at SV det siste tiåret har gått med syvmilssteg mot høyre.

Å bøye seg i støvet i takknemlighet over alt SV nå mener at de har æren for, er vel kanskje likevel å trekke det litt langt.

Det er åpenbart at de rødgrønne partiene gjerne vil ta æren for velferdsstaten, og at mange av politikerne deres blir veldig sinte, hvis noen andre antyder at de også syns at velferdsstaten er en god idé.

Nå er det riktig nok ikke alt i velferdsstaten som virker slik det var ment. Men når det blir snakk om å fordele skyld, er ikke partiene like ivrige på å få eierskapet. Da skylder man ofte på hverandre.

Men i Kveldsnytt i går fikk vi høre en ny vri. Da presenterte NRK et problem, altså noe som ikke er helt slik det var ment å være. Det viser seg nemlig at forskjellsbehandlingen i helsevesenet er større enn mange tror. Forskere har funnet ut at ressurssterke og taleføre kvinner – og kvinner som selv er ansatt i helsevesenet – i langt større utstrekning får keisersnitt enn andre, mer ressurssvake fødende kvinner. (Hvorfor det er “finere” å få keisersnitt enn å føde på vanlig måte fremgikk ikke av reportasjen, og det virker kanskje litt gåtefullt, men jeg lar det ligge her.)

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne gangen var det Fremskrittspartiet som gikk til angrep på forskjellene, mens Regjeringen var innkalt for å forsvare seg. Regjeringen var representert ved statssekretær Ragnhild Mathisen i Helse- og omsorgsdepartementet, som presterte å lire av seg følgende egenerklæring:

“Regjeringen har nettopp som hovedprioritet å sørge for at vi har et system hvor det er lik tilgang til helsetjenester uavhengig av alder, bosted, hjem, inntekt osv. Og det er det vår regjering som har satt på dagsorden.”

Et helsevesen hvor det er lik tilgang til helsetjenester for alle ble altså for første gang satt på dagsorden i 2005. Underforstått: Forskjellene er ikke helt borte ennå, men det vil de bli, siden denne regjeringen – som første regjering – har satt dette på dagsordenen.

Selvbildet er det tydeligvis ingenting i veien med blant de rødgrønne.

Debatten om den danske modellen, som av forskere ofte regnes som mer “ur-nordisk” enn den norske modellen, ligner mye på den norske debatten. I Danmark snakker man riktig nok ikke så mye om at det er en sosialdemokratisk modell, ettersom sosialdemokratiet har hatt langt mindre innflytelse i dansk politikk enn i norsk politikk. I dansk debatt snakker man derfor like mye om en “sosialliberal” modell.

I Danmark er det heller ingen som påstår at det (bare) er sosialdemokratiet som “eier” eller har funnet opp modellen. I den grad det finnes noen partier som kan sies å ha eierskap til modellens opprinnelse, er det de danske partiene Højre (nå Konservative) og Venstre. Men mest av alt oppsto den, ifølge en professor som nylig holdt sin tiltredelsesforelesning om den danske modellen, som resultat av “et tilfælde”.

I dag betraktes modellen som noe “sakralt”, ifølge den samme professor: Den har blitt en “verdi i seg selv” og det han kaller en “kritikkløs sone”. Man behøver ikke lenger argumentere rasjonelt mot et gitt forslag – man kan bare henvise til at det vil “bryte med den danske modellen”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Slik er det blitt også i Norge. Venstresiden definerer modellen slik den vil, og ofte ganske forskjellig – og deretter er ethvert forslag som venstresiden ikke liker, et “brudd med den norske modellen”. Det er selvsagt bare tøys, og har historien og formodningen mot seg – men slik er debattklimaet blitt, også fordi mange i mediene sluker denne typen argumenter rått.

Direkte komisk blir det når man hører SV og representanter for partiet Rødt forsvare den norske modellen. Er det to partier som historisk har gjort alt de kunne for å innføre helt andre modeller, så er det disse to partiene og Rødts forløpere. At de nå fremstiller seg selv som modellens varmeste forsvarere er derfor dypt ironisk: Kampsaken er altså nå å bevare den samfunnsmodellen partiene Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet, dvs “høyrekreftene”,  har bygget opp.

Den nordiske modellen burde ikke tilhøre en kritikkløs sone. Modellens suksess har historisk vært sterkt avhengig av at den er i endring.

Slik må det også være i fremtiden.

LO er skeptisk til nattåpne butikker, men vil gjerne ha nattåpne barnehager.

Nattåpne barnehager trengs til barna, bl.a. fordi vi har nattåpne restauranter for de voksne.

KrF er som vanlig skeptisk til det meste. De er redde for nattåpne restauranter, fordi det kan føre til fyll – og de er redde for nattåpne barnehager, fordi det ikke er bra for barna.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om ti år er nok alle problemene løst. Da har vi sikkert både nattåpne restauranter, nattåpne butikker og nattåpne barnehager.

Da kan de rødgrønne partiene skryte av hvordan de bygde velferdsstaten og kjempet frem det ene fremskrittet etter det andre – mot KrFs vilje.

KrF dilter jo alltid etter.

KrF mener bl.a. at det kan være fint for barn å være litt sammen med sine foreldre. KrF mener også at det kan være spesielt fint for barn at foreldrene er til stede når de plutselig våkner om natten.

Men alle skjønner selvsagt hvor latterlig gammeldags slike synspunkter er.

Men for ordens skyld: Dette var ironisk ment. Det jeg egentlig mener, er at KrF har et viktig budskap, som bør lede til refleksjon. Det er ikke sikkert at KrF vinner debatten eller behøver å vinne den. Kanskje vil også KrF forandre mening. Men jeg ville ikke like å leve i et samfunn der ingen reagerer på et forslag om nattåpne barnehager.

Så til de rødgrønne vil jeg si: Også de som dilter etter, kan ha en viktig funksjon.

I Civita abonnerer vi på en medieovervåkningstjeneste. Mitt navn dukker stadig oftere opp i en helt spesiell forbindelse. Det dreier seg om rødgrønne politikere som forsøker å angripe Høyre eller en såkalt blå-blå regjering ved å “skremme” med meg.

Sist ute var Bård Vegar Solhjell og Raymond Johansen. 1.mai var det Roar Flåthen, og i går var det Trine Lise Sundnes i LO. For et par uker siden var det Helga Pedersen. Budskapet fra alle sammen er det samme: Jeg er egentlig Høyre sjefsideolog. Jeg sier det Erna Solberg og Høyre egentlig mener.

Det er selvsagt en grunn til at jeg blir tildelt rollen som skurk på høyresiden: Det er ingen andre å ta. Forskjellene er så små i norsk politikk at det faktisk ikke er noe eller noen å skremme med på den politiske høyresiden. Når det gjelder velferdspolitikken, som for tiden er mest aktuell, er det faktisk ikke mulig å se noen forskjeller av betydning overhodet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I Civita-rapporten “Spiller det noen rolle?” har Villeman Vinje vist at det ikke har vært noen forskjell på regjeringene de siste 20 år når det gjelder viljen og evnen til å bevilge penger til offentlig forvaltning, altså bl.a. velferd. Og i går la FAFO frem en ny rapport, som, kanskje til deres egen overraskelse, ikke viser noen  tydelige signaler om en velferdspolitikk som rokker ved grunntrekk ved den norske velferdsmodellen siste 15 år. Og i debatten om helt konkrete innstramningsforslag – f.eks. i sykelønnen eller i uføretrygden – er det ingen partier på Stortinget som vil gjøre noe av betydning.

Forskjellene er altså så små at det ikke er mulig å skape en skikkelig politisk konfrontasjon uten voldsomme overdrivelser. Og siden Høyre og Ap representerer det reelle sentrum i norsk politikk, er det heller ikke lett for sentrumspartiene å finne en plass mellom de to store partiene.

Jeg tror det hadde vært bra om de borgerlige partiene var litt mer modige. Som Hanne Skartveit sa på Syse-seminaret forleden: Norge hadde trengt et parti som f.eks. ville gjøre noe med sykelønnsordningen.  Samtidig er det grunn til å glede seg over at det er en bevegelse mot høyre i norsk politikk, hvilket bl.a. fremkommer av forslaget til nytt prinsipprogram for SV. Det står mange mil til høyre for det prinsipprogrammet Erik Solheim i sin tid kasserte.

For øvrig skrev jeg dette svaret til Helga Pedersen sist hun brukte meg som skyteskive overfor Erna Solberg:

“Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Helga Pedersen, har flere ganger gått til angrep på Høyre og Erna Solberg for noe jeg angivelig har sagt eller mener. Det gjør hun fordi hun mener at jeg er ‘Høyres husideolog’ og ‘sier det partiet (Høyre) virkelig mener’. Påstanden gjentas i Dagsavisen 28.oktober.

Jeg vet ikke hvorfor Pedersen gjør dette. Det er mulig hun er litt tungnem, eller kanskje hun bare er respektløs.

Jeg er nemlig sikker på at hun vet at jeg gikk ut av regjering for fem år siden.

Hvis hun tenker seg om, vet hun sikkert også at jeg ikke er stortingsrepresentant, og at jeg ikke arbeider i eller for Høyre i dag.

Tenker hun seg ordentlig godt om, vet hun antagelig også at jeg leder en tankesmie som heter Civita, som ikke er tilknyttet noe parti, og som har medarbeidere med bakgrunn i mange politiske partier og medarbeidere uten noen partipolitisk bakgrunn.

Jeg er dessuten sikker på at hun er enig med meg i at det er en grei ordning at folk kan slutte i politikken uten at de dermed også må slutte å være samfunnsengasjert.

Og hun syns helt sikkert det er greit at man kan slutte i for eksempel Arbeiderpartiet og gå til for eksempel Fafo, Riksrevisjonen, Statoil, First House eller NUPI uten å bli beskyldt for å være partiets talsperson – og uten at partiet blir gjort ansvarlig for alt man sier og gjør.

Som Civita-leder debatterer jeg gjerne med Pedersen, hvis det er mine synspunkter hun er opprørt over. I så fall kan hun jo begynne med å gjengi meg og mine meninger riktig.”

Jeg har akkurat kommet hjem fra en av verdens raskest voksende økonomier, nemlig India. I 2010 er det snakk om en tosifret vekst i BNP. Markedsmulighetene er enorme, og det vet bl.a. Telenor.

Men fortsatt er halvparten av befolkningen lutfattig, og forskjellene er groteske. Det innføres nye – og spede, vil vi si – velferdstiltak, men veien frem er lang. Uten markedsøkonomi og kraftig økonomisk vekst blir den imidlertid enda lenger.

Også i Norge vokste velstanden som følge av at vi åpnet opp økonomien for investeringer og handel med andre land og som følge av god og langvarig økonomisk vekst. Som Stoltenberg I-regjeringen i sin tid uttrykte det: “Utviklingen i internasjonal handel har vært av avgjørende betydning for økonomisk vekst og velferdsforbedringer i de industrialiserte landene i de siste 150 årene”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå gjelder det å forsøke å gjenta suksessen for land som India.

I dag er Norge mest opptatt av å bevare det høye velferdsnivået vi allerede har. Sigbjørn Johnsen har gitt uttrykk for at vi kanskje har nådd et metningspunkt, mens det er mange som også mener at det nå trengs innstramninger for å dempe veksten i offentlige utgifter i fremtiden. Velferdsstaten må være økonomisk bærekraftig.

Det som nå diskuteres, er mulige innstramninger i uføretrygdordningen. Et utvalg har vært i arbeid for å fremme forslag til endringer. Formålet er å skape symmetri i forhold til prinsippene i pensjonsreformen og å dempe veksten i antall uføretrygdede.

Jens Stoltenberg har forstått det helt selvsagte: En forutsetning for å opprettholde gode trygde- og stønadsordninger, er at så mange som mulig jobber og bidrar til verdiskaping og skatteinntekter. Da må også støtteordningene og skatten utformes slik at de gir best mulige incentiver til arbeid.

Men nå lekker det som en sil fra utvalget – før Regjeringen har tatt stilling. Og dermed står Stoltenberg igjen alene på barrikadene – inntil han må gi opp. For straks den offentlige debatten blir tilstrekkelig ubehagelig, setter SV ned foten og tvinger Stoltenberg til å “garantere” at det ikke skal skje noe. Og siden det høyst sannsynlig er noen på venstresiden som lekker for å presse Regjeringen, kan vi sikkert også legge til grunn at det bare er det “verste” som lekker, mens helheten i forslagene forblir uklar.

Også fra utsiden presser både pressen og interesseorganisasjonene på for å gjøre livet mest mulig ubehagelig for Regjeringen. Til slutt blir det umulig å la sakene flyte, og man blir “tvunget” til å konkludere før tiden – helst med at det ikke skal gjøres noe. Også LO er misfornøyd, men jobber visstnok mer i det stille med de pressmidler organisasjonen har til rådighet.

Det ender nok med at det skal gjøres noe. Det blir mindre enn Stoltenberg kan tenke seg – og litt mer enn LO vil. Men det blir et kompromiss som gjør den norske modellen litt mer bærekraftig enn den ellers ville blitt, slik den også ble som en følge av pensjonsreformen. Men om den blir bærekraftig nok, er nok mer tvilsomt.

Man kunne kanskje i en slik situasjon ha forestilt seg at Stoltenberg fikk litt drahjelp fra høyresiden i norsk politikk. I lys av den kraftige kritikken Stoltenberg selv ofte fremsetter mot høyresiden – om at den nærmest vil rive ned velferdsstaten hvis den kommer til makten – så skulle man kanskje tro at høyresiden ville heie på utvalget og Stoltenbergs behov for å vurdere forslagene før han konkluderer. Ja, man kunne kanskje til og med tro at høyresiden hadde enda mer radikale forslag.

Men så langt har ikke jeg hørt noen ting hverken fra høyre eller Høyre.

De sitter åpenbart stille i båten.

Det er mulig jeg begynner å bli gammel.

Kanskje det bare er jeg som ikke forstår at det er tøft når Anette Trettebergstuen kaster seg over PC’en for å diskutere med sine meningsmotstandere. “Klam klem fra Clemet” var en av overskriftene på en artikkel av Trettebergstuen forleden. Ikke så elegant, kanskje, men heller ikke støtende. Men i VG, noen dager senere, blir hun litt friskere: “Clemet hetser de sjuke“, heter det nå – uten at Trettebergstuen kan fremlegge et eneste sitat av noe jeg har sagt eller skrevet som kan minne om hets.

Men Trettebergstuens ordforråd er større. I Dagsavisen forleden, der hun ble bedt om å kommentere et mulig forlik med Høyre om uførepensjonen, svarer hun at det Høyre gjør, “er å pisse på arbeidsfolk”. Eller som hun utdyper: Partiet “svinger pisken over dem som er for syke til å jobbe”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Presisjonsnivået i Trettebergstuens utsagn og skriftstykker er oppsiktsvekkende lavt.

Ordbruken, derimot, er bare oppsiktsvekkende.

Et klart flertall av dem som ble spurt i en meningsmåling utført for Aftenposten, mener at foreldrene selv må få velge hvordan de vil dele fødselspermisjonen. De er altså motstandere av at politikerne fastsetter en egen pappakvote.

For meg, som alltid har ment at foreldrene selv burde få velge, er det interessant lesning. Kan hende bærer det bud om mer dyptgående politiske endringer, og at høyresidens fremgang p.t. ikke bare skyldes at de rødgrønne gjør det dårlig.

Men tilhengerne av fedrekvoten gir seg selvsagt ikke. Flere av dem mener at målingen ikke er helt god, og i dag blir vi også belært om hvordan det egentlig henger sammen av Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen. For Olsen, som har sin daglige gange i en avis som kaller seg liberal-konservativ, er det intet mindre enn “uforståelig” at noen kan ha et annet syn enn hun har selv. Unge kvinner, f.eks., som ønsker seg fleksibilitet og valgfrihet, går “baklengs inn i fremtiden”, ifølge Olsen.

Et kronargument som mange bruker, er situasjonen i Danmark: Der har de ikke fedrekvote, så der er det følgelig færre menn som tar permisjon. Personlig syns jeg ikke det er noe godt argument, for all politikk kan jo ikke bare være resultat av en ren hensiktsmessigshetsbetraktning. Dessuten er det stadig flere menn som tar permisjon i Danmark også, selv om det er færre enn i Norge.

Men om ikke danskene topper rankingen over antall menn som tar ut fødselspermisjon, så topper de mange andre.

Danmark kommer f.eks. på topp i en rekke internasjonale rangeringer som forsøker å måle befolkningens lykke. År etter år blir danskene kåret til verdens lykkeligste folk.

Selv har jeg i farten bare kunnet finne frem tre slike rangeringer:

Èn av dem, fra 2006, har Danmark på topp og Norge på 19.plass.

En annen, fra 2008, har Danmark på topp og Norge på 9.plass.

En tredje, som visstnok har målt lykken i over 20 år, viser Danmark på topp, mens Norge skårer dårligst i Norden.

Så hva er viktigst: Lang pappaperm – eller lykke?

Kjell Lars Berge er opprørt over den behandlingen han har fått som søker til stillingen som direktør i Språkrådet. Aftenposten, med redaktør Per Anders Madsen i spissen, svarer at det kanskje ikke er så rart at Berge ikke blir ansatt. Det behøver ikke å være Huitfeldts “hevnlyst”  som har fått henne til å ville utlyse stillingen påny (Berge har tidligere uttalt seg meget krasst om hennes kultursyn og -politikk). Det kan like gjerne være at Berge ikke har de rette kvalifikasjonene. Kanskje skyldes det bare at den nye språkrådsdirektøren “må ha solid personalpolitisk og administrativ erfaring”, slik det også fremgår av utlysningsteksten, og at dette er kvalifikasjoner Berge ikke har.

Etter min mening er saken pinlig for staten, uansett hva som er årsaken til at ikke Berge blir ansatt. Det er amatørmessig å la et styre engasjere seg så dypt i en fremtidig ansettelse for så å overkjøre den de facto innstillingen som foreligger. Og det er amatørmessig ikke å gi en søker, som er blitt bedt om å søke, og som etter en prosess blir de facto innstilt, ordentlig beskjed om at han likevel ikke får jobben og begrunnelsen for det. Hvis begrunnelsen er at Berge ikke er personalpolitisk kvalifisert, er det dypt ironisk. For hvordan kan et departement, som tydeligvis ikke selv er kvalifisert til å forestå den aller enkleste form for personalpolitikk (som er å gi beskjed til søkere om hvorvidt de får jobben eller ikke), bedømme om en kandidat er personalpolitisk kvalifisert?

Men saken viser også hvor håpløst staten av og til organiserer seg. I vedtektene til styret heter det at “styret har det overordna ansvaret for verksemda i Språkrådet og skal behandla og avgjera alle viktige og prinsipielle spørsmål.” Det høres ut som en helt normal styreinstruks, men sannheten er jo at dette ikke er sant. Styret skal nemlig ikke avgjøre det aller viktigste spørsmålet et styret vanligvis avgjør, nemlig hvem som skal lede virksomheten. Akkurat det spørsmålet skal departementet avgjøre selv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men likevel har visstnok styret noe som kalles uttalerett ved ansettelse av direktør, og det har tydeligvis vært svært aktivt i prosessen frem mot ansettelse. I det hele tatt får man inntrykk av at styret har oppført seg omtrent slik det ville gjort, dersom det hadde hatt avgjørende myndighet, og at departementet har akseptert det. Men i så fall må man også ta hensyn til det når man velger å avbryte prosessen og utlyse stillingen påny. De kandidatene som hadde grunn til å tro at de har vært tatt seriøst og praktisk talt er innstilt, må få vite hvorfor resultatet ble som det ble – uten å måtte høre det fra mediene først.

Det er ikke første gang man i departementene fremviser elendige rekrutteringsprosesser. Og det er synd, for staten trenger å tiltrekke seg – og ikke skremme bort – gode ledere.