Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

I dag er SVs lykkedag. I dag er skattelistene lagt frem, og det er en åpenhet SV er veldig begeistret for. Ingen er varmere forsvarere av åpenheten om skattelistene enn nettopp SV.

Høyre, derimot, er blant de skarpeste kritikerne. Høyre har derfor i dag lagt frem et forslag i Stortinget, som skal bidra til litt mindre åpenhet om skatten.

På et annet området er det helt omvendt: Når det gjelder åpenhet om skolene, er SV veldig restriktivt. Høyre, derimot, vil gjerne at det er mest mulig åpenhet om skolenes ressurser og resultater.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Man kunne mistenke begge partier for bare å løpe egeninteressens ærend: SV vil beskytte lærerne. Høyre vil beskytte de rike.

Men så enkelt er det ikke. Det er nemlig en vesensforskjell på de to sakene:

Åpenheten om skattelistene berører individer og dermed personvernet.

Åpenheten om skolene berører ikke individer og dermed heller ikke personvernet.

Likevel later mange i pressen som om de er prinsipielle når de alltid har vært mest opptatt av åpenhet om skatten og minst opptatt av åpenhet om  skolen.

Etter min mening trengs det reformer i den nordiske velferdsmodellen for at den skal være bærekraftig på sikt. Også i fremtiden må modellen ha legitimitet, og den må kunne finansieres.

Statistisk sentralbyrå er inne på noe av det samme. I en analyse konkluderes det med at det er “grunnlag for å hevde at Norge har et uløst langsiktig problem med å finansiere velferdsordningene”.

Ingen partier demonstrerer stort mot i denne debatten. Det er for eksempel ingen (les: ingen) partier på Stortinget som vil gjøre noe med sykelønnsordningen. Likevel er nok venstresiden minst villig til å diskutere endringer i velferdssystemet. Mange av dem nøyer seg med å advare mot “høyrekreftene” som etter sigende vil rasere hele velferdssystemet og den norske modellen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En av dem som ikke vil diskutere endringer av betydning, er LO-leder Roar Flåthen. Han er intervjuet i siste nummer av magasinet Aspekter, som er fagbladet til Arbeidsgiverforeningen Spekter. Hans løsning på de utfordringer eldrebølgen fører med seg, er at vi må “utnytte de naturgitte fordelene vi har til samfunnets beste”,  “utnytte vårt hjemmemarked og våre naturressurser”, og “eksportere den innovasjon og teknologi som vi har utviklet for å forvalte våre naturressurser”.

Dette er det vel ikke så mange som er direkte uenig i. Spørsmålet er om det er nok og om det er konkret nok. Det synes åpenbart også intervjueren, som tillater seg å følge opp med ett spørsmål til:

“Med flere eldre får vi behov for stadig flere velferdstjenester. Vil det være en idé revidere noen av de velferdsgodene vi har i dag for å se om disse virker etter hensikten?”

Hvorpå Flåthen svarer:

“Vi som er født i Norge i dag har vunnet i Lotto.” Punktum finale.

Lotto er vel og bra. Spørsmålet er bare om velferdsstaten er i ferd med å utvikle seg til et helt annet spill, nemlig et klassisk pyramidespill?

I så fall går det nok ikke så hardt utover “vi som er født i Norge i dag”.

Men det kan nok ramme fremtidige generasjoner ganske hardt.

“Altfor sjelden spør vi hvordan vi kan få mer igjen for pengene”, skriver Erik Solheim i Dagens Næringsliv, og mener at “det er en veldig viktig debatt”.

Gjenbruk er ofte god ressursutnyttelse.

Så kanskje SV skal kjøpe Høyres gamle slagord “Mer igjen for pengene”?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Høyre bruker det jo ikke lenger.

For en stund siden skrev jeg om Kvinnepanelets forslag til utvidet fødselspermisjon. Jeg viste bl.a. hvordan fødselspermisjonen stadig har fått nye begrunnelser, etter hvert som den er blitt utvidet. Først var den helsemessig begrunnet, så ble den omsorgsmessig begrunnet, og nå er den likestillingsmessig begrunnet. Litt ironisk foreslo jeg at permisjonen kunne utvides enda mer, og at den kunne bli familiemessig begrunnet.

Av Aftenposten i dag forstår jeg at jeg var forut for min tid. Familiene har allerede gjort deler av fødselspermisjonen til en familiepermisjon. Det viser seg nemlig at over halvparten av mødrene er helt eller delvis hjemme mens far tar ut sin såkalte fedrekvote. Familien er rett og slett sammen og trives antagelig med det.

Arbeiderpartiets Gunn Karin Gjul er i det rause hjørnet og innrømmer at det “på mange måter” kan være “hyggelig”, men hun syns også det er problematisk. At mor og far og barn er sammen er nemlig ikke i tråd med statens intensjoner (sic!). Audun Lysbakken understreker imidlertid at det er lovlig (!) for familiene å være sammen, og at fedrene kan ta mye av ansvaret, selv om mor er hjemme. Men som han sier, er det et viktig mål  at “far skal ta ansvaret for barna alene”, så derfor bør permisjonen bli lengre. Det neste blir altså ikke at en utvidelse av permisjonen blir familiemessig begrunnet – det blir begrunnet med at pappa må være alene med barnet, siden familien allerede er for mye sammen!

Likestillingsombudet, som har en litt mer militant holdning, sier rett ut at siden vi “bruker store summer for å presse likestillingen i riktig retning”, er det “viktig at pappapermisjonen utnyttes etter hensikten”.

Vi lever altså i et land der det er blitt et viktig “mål” og en viktig “hensikt” å holde familiene fra hverandre.

Det kan umulig være barnas mål.

Det var veldig spesielt å høre professor Arnulf Kolstad uttale seg om fredsprisen i går. Ifølge Kolstad er det en “typisk vestlig tankegang” (som riktig nok deles av svært mange undertrykte mennesker også i ikke-vestlige land) at ytringsfrihet er en viktig menneskerett og en betingelse for en fredelig verden. Han mener, som Galtung, at kineserne må gjøre det på sin egen måte, at de økonomiske og materielle rettighetene er de viktigste, og at Kina i så måte har oppnådd imponerende resultater.

Kolstad har rett i at mange hundre millioner kinesere har kommet seg ut av fattigdom takket være den politikken som er ført. Ved hjelp av en særegen form for kapitalisme har Kina oppnådd en kraftig økonomisk vekst, og det er bra.

Men det er unektelig underlig å høre at representanter for venstresiden sier seg fornøyd med at det er innført kapitalisme og antyde at det nærmest er den som burde fått fredsprisen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vanligvis er det høyresiden som pleier å fremheve den nære forbindelsen mellom kapitalisme og fred, slik også  sentrale forskere gjorde på et Civita-møte for en stund siden: http://www.civita.no/tema/debatten-om-debatten/kapitalistiske-freden-1246

Problemet er bare at Kina heller ikke har innført en ordentlig kapitalisme. På rangeringer over verdens mest økonomisk frie land skårer bl.a. de nordiske land langt bedre enn Kina. Årsaken er bl.a. at Kina ikke beskytter den private eiendomsretten, som er en forutsetning for en velfungerende kapitalisme.

Det står altså fortsatt mye tilbake å ønske i Kina – enten det gjelder kapitalismen eller respekten for grunnleggende menneskerettigheter.

2.oktober skrev jeg et innlegg i Dagens Næringsliv om den nordiske modellen og veien videre.

6. oktober fikk jeg svar fra LOs sjeføkonom Stein Reegård. Siden innlegget hans ikke inneholdt noen argumenter, skal jeg forbigå det i stillhet.

8. oktober fikk jeg også svar fra Arbeiderpartiets arbeids- og sosialpolitiske talskvinne, Anette Trettebergstuen, og dette innlegget fortjener en kommentar:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En styrke ved den nordiske modellen er at den ved viktige korsveier har vist seg omstillingsdyktig. Modellen er ikke statisk. Det er mulig å justere kursen når det bærer galt av sted, og det er mulig å tilpasse modellen til nye utfordringer.

De nordiske land har gjort det bra lenge nå, etter at det ble foretatt store omstillinger på 1980- og 90-tallet. Etter min mening er det nå igjen behov for fornyelse.

Behovet for fornyelse merkes foreløpig minst i Norge, fordi vi har store petroleumsinntekter. Men de underliggende utfordringene er de samme, både i Sverige, Danmark og Norge: Vi må sikre tilstrekkelig med finansiering og arbeidskraft. Vi må skape fleksibilitet og valgfrihet for en mer heterogen og kunnskapsrik befolkning. Vi må finne frem til nye og mer effektive måter å løse oppgavene på, bl.a. ved å ta i bruk private krefter.

Slike ideer provoserer tydeligvis Trettebergstuen. Hun skriver at venstresiden har “som mål å ha et av verdens beste helsesystem, én god fellesskole og barnehageplass til alle”, og at det er dette som “gir den norske modellen legitimitet”.

For “hva er alternativet?”, spør hun. “Er det private løsninger som kan melke støtte av det offentlige for så å ta ut fortjeneste på områder der markedskreftene ikke fungerer? Er det å lage et tilleggssystem til det offentlige som fører til et todelt velferdssystem, der de rikeste både nyter godt av fellesgodene, og kan kjøpe seg ut av køen når det måtte passe?”

Ironisk nok sto artikkelen hennes på trykk samtidig med at venstresidens egen avis, Dagsavisen, slo alarm: Vi er i ferd med å få et todelt velferdssystem, der de rikeste både kan nyte godt av fellesgodene og kjøpe seg ut av køen når det måtte passe dem. Allmennlegen Jørgen Skavlan er sjokkert over utviklingen. “Klasseskillene i helsevesenet har akselerert under den rødgrønne regjeringen”, mens “helseforsikringer selges som hakka møkk”. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon bekrefter bildet og sier at klasseskillene i helse-Norge er store og økende. På lederplass skriver Dagsavisen at varskuet fra Skavlan “må få helseministeren til å våkne”.

Det holder altså ikke bare å ha fine mål.  Skal den nordiske modellen være bærekraftig og beholde legitimitet, må den også gi gode resultater.

Det virker som om mange rødgrønne politikere blir utrolig provosert av at andre enn de selv har forslag til løsninger på fremtidens velferdsutfordringer. Men når problemene er så store som Dagsavisen skriver, skulle man tro det var riktig å bruke kreftene litt mer konstruktivt enn mange av dem nå gjør når de bare roper ut sin irritasjon over at borgerlige politikere, eller Civita, deltar i debatten. All skaperkraft sitter tross alt ikke i departementet eller på Youngstorget. Det hender at også andre har en god idé.

De burde være litt mer åpne og nysgjerrige. Viljen og evnen til å lytte og lære av hverandre, også på tvers av politiske skiller, er nemlig én av grunnene til at den nordiske modellen så ofte har fungert så bra.

I dag lanserer Klassekampen det programmet som skal til for at de rødgrønne skal vinne valget for tredje gang. Det er om å gjøre å finne frem til “vinnersakene”, og de er det visst mange av, skal vi tro Audun Lysbakken. De kommer nærmest som “perler på en snor” i tiden som kommer. Og selvtilliten er det ingenting i veien med: Kristin Halvorsen tror ikke engang at det er en høyrebølge på gang. Det er bare de rødgrønne som mangler sprut.

Men nå skal altså den egentlige bølgen, som altså er rødgrønn, gis et innhold. For “nå har vi muligheten til å vise frem de viktigste sakene”, sier Inga Marte Thorkildsen – de sakene som “skaper engasjement ute blant folk”, og som kan få spruten tilbake for de rødgrønne.

Og her er sprutlisten, som vil “gi ny vind i de rødgrønne seilene”:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

* Innføring av en nasjonal skatt på bolig. Samlet skatte- skjerpelse: 76 milliarder kroner!

* Fjerning av kontantstøtten.

* Gratis kjernetid i barnehagen.

* Inflasjonsjustering av barnetrygden.

* Hardere beskatning av kapitalgevinster.

* Stansing av oljesandprosjektet i Canada.

* Fjerning av skjermingsfradrag for aksjeutbytte.

* Økt statlig eierskap i næringslivet.

* Nei til skatteparadiser.

Det er forståelig at denne listen får redaksjonen i Klassekampen til å juble. Det er kanskje også forståelig at SV-ledelsen jubler.

Men at dette er en liste som skal få velgerne til å juble – ja, det er kanskje litt mer uforståelig for oss vanlige folk.

Kvinnepanelet vil utvide fødselspermisjonen til 52 uker med full lønn. Begrunnelsen er litt innfløkt, men den er vel omtrent som følger:

Kvinner taper på arbeidsmarkedet, fordi de har og tar lenger permisjon enn menn. For at kvinner ikke skal tape like mye karrieremessig, er det viktig at kvinner og menn tar omtrent like mye permisjon. Men siden det neppe ville være populært å ta permisjon fra kvinnen for å gi til mannen, må man utvide hele fødselspermisjonen for at mannen skal få mer permisjon. I en bisetning nevnes det også at det er bra for barnet å ha mer kontakt med pappa.

Det kommer altså stadig nye begrunnelser for å utvide fødselspermisjonen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Opprinnelig var permisjonen ganske kort og helsemessig begrunnet. Den skulle gjøre det mulig for kvinnene å komme til hektene igjen etter en fødsel.

Deretter ble permisjonen lenger og omsorgsmessig begrunnet. Det var bra for barnet å være sammen med mor (og etter hvert far) etter fødselen.

Nå er permisjonen i ferd med å bli riktig lang og likestillingsmessig begrunnet. Det er bra for mor og far å (bli tvunget til å) ha like lang permisjon, slik at ingen av dem taper mer enn den andre i arbeidslivet.

Men hvorfor stoppe nå? Det kan jo være gode grunner til å ta enda mer permisjon.

Mange syns det er stressende og slitsomt med med f.eks. tre barn og to mennesker i full jobb. Så hvorfor ikke utvide fødselspermisjonen enda mer og la det være familiemessig begrunnet?

Vi har fått “vårt Armadillo på papir”, uttalte forsvarsminister Grete Faremo i går, etter at vi ble presentert for enkelte soldaters sterke uttalelser til magasinet Alfa. Soldatene omtaler kamphandlinger i Afghanistan som “bedre enn sex”, og offiserer sier at hensikten med oppdraget er å drepe.

Jeg er enig med dem som sier at det er litt rart at man blir så sjokkert. Forfatteren Henrik Hovland har uttalt seg klokest av alle. Han forsvarer ikke uttalelsene, og han heroiserer dem ikke, men han forklarer hvilken ekstrem situasjon soldatene befinner seg i og hvordan slike følelsesmessige reaksjoner kan komme.

Mange har også blitt sjokkert av å se den danske filmen Armadillo. Også det syns jeg er litt vanskelig å forstå. Den viser ikke mer enn vi må forvente når vi sender soldater i slike skarpe oppdrag. At det oppstår kamphandlinger kan ikke forbause noen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Derimot var det én side ved filmen som gjorde spesielt inntrykk på meg, og det var å se hvor unge soldatene faktisk er. På mange måter lignet Armadillo veldig på de mange krigsfilmene vi har sett før. Forskjellen var bare at Armadillo ikke er fiksjon, og at soldatene er mye yngre enn skuespillerne pleier å være. Det alene gjorde at Armadillo etterlot sterke inntrykk.

En av de beste krigsfilmene jeg har sett i det siste, er Libanon. Den er forferdelig og virker veldig virkelig, men soldatene – som altså er skuespillere – virker klart eldre enn de er i Armadillo.

Forsvars- og sikkerhetspolitikk er ikke min sterkeste side. Men burde man ikke diskutere en høyere aldersgrense for å bli sendt ut i så farlige oppdrag?

Kanskje alder og modenhet også ville gjøre noe med refleksjonsnivået og den etiske standarden forsvarsministeren etterlyser?

I går var det valg til nasjonalforsamlingen i Venezuela. Hugo Chavez tillater ikke internasjonale valgobservatører, og det bidrar til å reise tvil om hvorvidt valget i ett og alt foregår slik det skal.(Oppdatering: På Urix i går ble det referert til både nasjonale og internasjonale valgobservatører – uten at det fremgikk klart hvilke fullmakter de hadde. Min kilde er The International Republican Institute, IRI, som skriver: “President Chavez and the Venezuelan National Electoral Council are not permitting international observers to monitor the national assembly elections, and are limiting the number of domestic, civil-society observers as well.resident Chavez and the Venezuelan National Electoral Council are not permitting international observers to monitor the national assembly elections, and are limiting the number of domestic, civil-society observers as well.)  Likevel er det nok sant, og ikke så veldig overraskende, at det er Chavez’ støttespillere som vinner valget.

Det overrasker neppe heller NRK. Allerede tidlig i morges kunne Joar Hoel Larsen slå fast at valget “har gått veldig ordentlig for seg”, og at “de” (hvem de, forresten?) er “meget fornøyd” med gjennomføringen.

I tillegg kunne Joar Hoel Larsen fortelle oss hvorfor det går så bra med Chavez, selv om det er en viss “Chavez-slitasje” i Venezuela: Chavez har nemlig stor oppslutning blant de fattige, fordi han har “gjort veldig mye” for å utfordre høyresiden og for de fattige. De rike og velstående, derimot, som også kontrollerer de privateide mediene, “hater han som pesten”. Og årsaken til det er åpenbar, for som Joar Hoel Larsen forklarte: Når noen får mer, må noen få mindre. Derfor hater de rike Chavez.

Chavez er, ifølge Joar Hoel Larsen, sosialist, nasjonalist og anti-imperialist. Han utfordrer og “erter” USA og vestlige verdier. Han er uortodoks, karismatisk og eksentrisk, eller som programlederen la til – han er en ertekrok. Han har, igjen ifølge Hoel Larsen, “greid å få gjennomført en endring i Grunnloven”, som gjør at han kan sitte nærmest til evig tid. Men heldigvis: Chavez “bryter sjelden regler”.

Joar Hoel Larsen fikk sjansen to ganger i morges. Han var både i radio og TV. Men ingen av gangene kom han på å nevne at det går svært dårlig med økonomien i Venezuela, at inflasjonen er den høyeste og veksten (antagelig) den laveste i hele Latin-Amerika, at det kommer en strøm av påstander, som for mange virker stadig mer troverdige, om former for nepotisme, korrupsjon og vanstyre, om en enorm stigning i kriminaliteten og antall mord, om vilkårlig fengsling, sensur og brudd på menneskerettighetene.

Chavez’ retoriske form tilspisser seg stadig. Han advarer nå sine politiske motstandere mot sabotasje av den bolivarianske revolusjonen med slagord som Sosialistisk fedreland eller dø!

Men ingenting av dette syntes altså NRK det var verdt å nevne.

Historien om Hugo Chavez’ sosialistiske eksperimenter i Venezuela er ikke ferdig skrevet. Kanskje blir det ikke verre, og kanhende går det på en eller annen måte bra til slutt.

Men det er ikke sikkert.

Det kan også gå riktig ille. For kanskje er det som skjer i Venezuela, bare nok et mislykket  forsøk på å skape et sosialistisk paradis, som til slutt ender med forferdelse.

De som beundrer Chavez, pleier å minne om at han er demokratisk valgt.

Det var Hitler også.