Sverige

“Alt tyder på at den regjerende borgerlige alliansen i Sverige vinner valget i dag. Men det har ikke vært lett å få med seg hvorfor.”

Dette skrev Marie Simonsen i Dagbladet søndag, og hun har så evig rett. Følger man med i norske medier, er det av og til umulig å forstå hvorfor borgerlige partier vinner valg i andre land.  Som Simonsen videre skriver: “I norsk media kan man få inntrykk av at det nærmest er naturstridig at sossarna ikke gjør det bedre”. Slik var det også da Frankrike gikk til valg, og slik var det sist Danmark gikk til valg. Også Gordon Brown fikk på et tidspunkt en voldsom opptur i norske medier.

NRKs korrespondent i Sverige, Berit Rekaa, er kanskje en av dem som har vært mest “på bærtur” når hun har kommentert valgkampen i Sverige. Dag etter dag har vi fått små rapporter fra nabolandet, men som Simonsen skriver, har det nesten vært umulig å forstå hvorfor den borgerlige alliansen gjorde det så bra på meningsmålingene.

Nå i helgen har jeg ikke fulgt norske medier så godt, fordi jeg har vært i Sverige. Men da jeg kom hjem fant jeg et intervju med Berit Rekaa på NRKs nettsider – åpenbart sendt i går morges for å oppsummere det svenske valget. Intervjuet er på 5 minutter og 19 sekunder og handler utelukkende om “det verste som kunne skje”, nemlig Sverigedemokratenes inntogsmarsj i Riksdagen og Mona Sahlins videre skjebne. Selve hovedresultatet – at en borgerlig regjering, for første gang i historien, gjenvelges og samtidig øker forspranget til den rødgrønne trioen – levnes ikke ett ord i intervjuet. Moderaterna har gjort et svært godt valg og er nå jevnstort med det sosialdemokratiske partiet.

Innslaget inneholder for øvrig en ganske tynn analyse av om hva som vil bli konsekvensene av Sverigedemokratenes representasjon i Riksdagen. Rekaa snakker som om partiet kan stanse regjeringen i å gjennomføre sin politikk, men det kan partiet ikke. Skal Sverigedemokratene stanse regjeringen i å gjennomføre sin politikk, må det være fordi de rødgrønne partiene går sammen med Sverigedemokratene. Reinfeldt-regjeringen trenger bare støtte fra ett av de fire opposisjonspartiene for å få gjennomført sin politikk.

Den borgerlige alliansen i Sverige vant fordi de hadde en mer tillitvekkende og respektert ledelse enn de rødgrønne. Dessuten vant Alliansen fordi de borgerlige partiene har et usedvanlig godt samarbeid og samspill seg imellom. Og endelig vant de fordi de fører en annen politikk: De har stor tillit i den økonomiske politikken bl.a. som en følge av håndteringen av finanskrisen, og Moderaterna har greid å etablere seg som det nye “arbetarpartiet”. I tillegg er det et ideologisk skifte – med flere private løsninger, mer valgfrihet, mindre ensretting og mindre statlig styring. Den sosialdemokratiske “ettpartistaten” er en saga blott.

De etablerte svenske partiene brukte valgnatten svært sterke ord om Sverigedemokratene. Personlig tror jeg det bare gir dem en offerrolle og lett skaffer dem flere stemmer. Det er ikke gitt at det blir så mye bråk og kaos som enkelte påstår. Et annet scenario kan være at Sverigedemokratene blir marginalisert som en følge av at ingen vil samarbeide med dem, eller at de over tid blir normalisert. De vil nok også fremtvinge en annen type innvandringsdebatt i Sverige, og det kan være sunt – selv om jeg håper at den ikke blir en kopi av den tidvis destruktive innvandringsdebatten som Danmark og Norge har vært igjennom.

Den svenske statsministeren, Fredrik Reinfeldt, har et rolig gemytt.

Det kan antagelig trenges i disse dager.

Mas om penger

På nyhetene i kveld kom Erik Solheim med et høyst forståelig hjertesukk.

Det viser seg at en rekke ordførere har unnlatt å følge opp en henstilling fra miljøvernministeren om å ta vare på truede arter. Forklaringen – eller skal vi unnskyldningen – er at de mangler penger.

Men da sa Solheim som sant er: Det er altfor mye mas om penger i dette landet. Solheim selv er lei av maset og mener at det er mulig å gjøre noe med de store ressursene man allerede har. Pengene kan alltid brukes mer effektivt, og det er ikke alt som koster penger.

Jeg er hjertens enig med Solheim. Men har han tenkt på hvordan det har blitt slik? Har ikke de politiske partiene selv et ansvar for å ha skapt en politisk kultur (eller ukultur) der nesten alt dreier seg om (mer) penger? Og har ikke SV vært et av de aller verste partiene i så måte?

Selv hadde jeg SV på nakken i fire år som utdannings- og forskningsminister i en mindretallsregjering. Rundelig sagt var det én ting som gikk igjen fra SVs side absolutt hele tiden: Skolene måtte ha mer penger! Riktig nok hadde norsk skole mest ressurser i hele verden, og riktig nok viste all forskning at mer ressurser ikke uten videre fører til bedre trivsel eller bedre faglige resultater – men det spilte ingen rolle for SV. SV trodde ikke på det, ville ikke tro det, nektet å høre.

Så maset fortsatte.  Helt til de kom i regjering selv.

KrFs valg

I helgen har KrF vært tydeligere enn på lenge. Det har sikkert vært nyanser i budskapet som mediene ikke har fått med seg, men alt i alt lyder beskjeden omtrent slik:

KrF mener vi trenger et regjeringsskifte. Det er neppe aktuelt for KrF å regjere sammen med Frp. Men siden landet trenger et regjeringsskifte, og siden et skifte kan føre til en Høyre/Frp-regjering, vil KrF kunne være et støtteparti, som ikke bare støtter, men også stiller krav til en slik regjering. Noen i KrF drømmer fortsatt om en sentrumsregjering, mens andre – som f.eks. partiets nestleder, Inger Lise Hansen – gir uttrykk for at KrF skal være “et klart borgerlig parti”.

Dette skaper tydeligvis en viss forvirring. På Politisk kvarter i morges forklarte tidligere KrF-rådgiver, Åshild Mathisen, hva forvirringen består i: De verdiliberale i KrF står vanligvis til venstre. Inger Lise Hansen er blant de verdiliberale,  men står altså til høyre. Derfor var det “paradoksalt”, mente Mathisen, at KrF nå, på en og samme tid, både tar verdiliberale skritt, som f.eks. å fjerne den såkalte bekjennelsesparagrafen, og tar til orde for å nærme seg Frp, som vanligvis appelerer til de mer tilbakeskuende og “reaksjonære” kreftene i KrF.

Jeg syns ikke dette er like forvirrende. KrFs politikere kan både plasseres langs en høyre – venstre-akse og langs en slags religiøs eller verdiakse. Både på høyre- og venstresiden finner man både de liberale og de som er mindre liberale i såkalte verdispørsmål. Inger Lise Hansen er liberal og står til høyre, mens Anita Apelthun Sæle, f.eks., er en kristenkonservativ som står til høyre. Motsatt kan man si at Valgerd Svarstad Haugland var en kristenliberaler som sto litt mer til venstre, mens Dagfinn Høybråten er en kristenkonservativ som kanskje står enda  litt lenger til venstre.

Spørsmålet er hvem som liker å samarbeide med hvem. Personlig tror jeg det er holdningen til verdispørsmål som betyr mest for KrF’erne – mens høyre/venstreaksen betyr minst. Det er altså lettere for Haugland og Hansen å samarbeide enn det er for Sæle og Hansen. Men alle har de kunnet samarbeide i eller om en ikke-sosialistisk regjering.

Det er med andre ord ikke så forvirrende at det er mulig å være liberal og “høyrevridd” samtidig. Det er ikke Frp’s liberalistiske side som gjør at partiet i enkelte spørsmål appelerer til de kristenkonservative i KrF. Dessuten er det nå største partiet på borgerlig side et klart verdiliberalt parti. I nesten alle viktige verdispørsmål som nå diskuteres, fremstår Høyre som et liberalt og åpent parti.

Inger Lise Hansen er antagelig på linje med det svenske kristendemokratiske partiet. I går skrev partiets leder, Göran Hägglund, en artikkel i Dagens Nyheter, der han begrunner hvorfor Kristdemokraterna er et borgerlig parti. Han mener at partiet er tuftet på verdier som eksisterte før sosialdemokratiets storhetstid – verdier som nå igjen vinner innpass i det svenske samfunnet:

Det som nå skjer, ifølge Hägglund, “er berättelsen om det civila samhällets successive renässans i Sverige. Om hur politiseringen, förbuden og toppstyrningen av månniskors tillvaro sakta men säkert tvingas vika för de fria gemenskaperna och de gode värdena. Om hur välfärdssytemen återgick til att vara stöd i stället för skruvstäd. Om hur balansen mellan det politiska og det opolitiska i Sverige återuopprättas efter flera decennier av sosialdemokratiskt styre.”

Hägglund skriver om “arbetsmoral, solidaritet og hederlighet” som kilden til velstand – ikke fordelingspolitikk. Og han snakker om holdninger som  skiller mellom “när det offentliga ska stödja medborgarna att göra självständiga livsval, og när det offentliga växer över sina brädder og sätter gränser för både personligt ansvar og livsmöjligheter”.

“Det är när vi lämnar misstänksamhetens, förbudens og politiseringens land som vi ser det fria og trygga Sverige avteckna sig, “ skriver Hägglund.

Det høres ikke spesielt sosialistisk ut.

Tvert om høres det nokså liberalt ut.

Men Hägglund er nok sikkert kristen, og for alt jeg vet, kan han til og med være ganske konservativ i sin bibeltro.

I så fall evner han kanskje bare å skille politikk og trosliv litt bedre enn det som så langt har vært vanlig i Kristelig Folkeparti.

NRK og det svenske valget

I går deltok Mona Sahlin og Fredrik Reinfeldt i den siste lange TV-duellen på svensk fjernsyn før valget 19. september. Ifølge opinionsinstiuttet Demoskop, som har gjort en undersøkelse for den svenske avisen Expressen, vant Fredrik Reinfeldt debatten. Avisen skriver at det ble en “storseger” til Reinfeldt, som fikk en snittkarakter av svenske velgere på 3,57 mot Mona Sahlins 3,33.

Reinfeldt vant debatten i alle grupper. Det var altså et flertall både blant mennene, kvinnene, ungdommene, pensjonistene, bybeboerne og folk på landsbygda, som mente at Reinfeldt var best.

Undersøkelsen står i en viss kontrast til det vi norske velgere fikk vite i dag morges. Da var nemlig NRKs korrespondent på lufta, og hun kunne fortelle oss at det var Mona Sahlin som gjorde det best.

Som min kollega Marius Doksheim har påpekt tidligere, virker det nærmest uforklarlig for NRK at de borgerlige partiene ligger an til å vinne valg nummer to i Sverige. Derfor var kanskje NRKs kommentar i dag morges et uttrykk for ønsketenkning?

Det minner i så fall sterkt om NRKs dekning av de seneste valgkampene i enkelte andre land, som f.eks. Frankrike og Danmark. Også da syntes NRK at sosialdemokratene var best, og at det virket nesten utenkelig og helt uforståelig at de borgerlige virkelig kunne vinne.

Men det gjorde de altså, og det håper jeg de gjør i Sverige også!

Dømmekraft

Man kan ikke lage regler for alt. Det er bl.a. umulig, og heller ikke ønskelig, å regulere alt våre politikere og eks-politikere foretar seg. Til syvende og sist må hver enkelt  også utøve et skjønn og fatte beslutninger etter beste evne. En statsråd, f.eks., som utviser svært dårlig skjønn, vil neppe beholde tilliten. God dømmekraft er en viktig bestanddel i ethvert godt lederskap.

Jeg har den siste uken vært på reise og har derfor ikke greid å følge alle sider av det såkalte gavebråket rundt Regjeringen. Men jeg har fått med meg at i hvert fall én statsråd, Liv Signe Navarsete, nettopp i egenskap av å være statsråd, har tatt imot et armbånd til en verdi av 26.500 kroner. Hun syntes visstnok det var greit da hun fikk gaven, siden hun fulgte reglene (eller mangel på regler) og, etter sigende, betalte skatt av gaven.

Selv syns jeg det er utrolig at en statsråd syns det er greit å beholde en slik gave. Hva slags vurdering og dømmekraft ligger til grunn for å komme til en slik konklusjon? Statsråden har formodenlig hørt om at store bedrifter nærmest har  nulltoleranse mot å gi og motta gaver, så hva fikk henne til å tro at det er i orden at Regjeringen kan gjøre det?

Statsråder mottar mange gaver. Nesten alle besøk som en statsråd er på – enten det er besøk i en bedrift, på en skole, i en kommune eller i et annet land – ender med at man mottar gaver. Det er antagelig mer "lukrativt" å besøke Karzai enn å besøke en småbedrift i Lofoten, men prinsippet er det samme: Det vanker gaver.

Det kan selvsagt fremstå som svært uhøflig og sårende å takke nei til gaver der og da. Spørsmålet er derfor hva man gjør med gavene etterpå. Bør de returneres med en forklaring på hvorfor man dessverre ikke kan motta gaven? Bør de doneres til departementet og staten? Eller kan man beholde dem?

Etter min mening bør det ikke være så vanskelig å utøve et fornuftig skjønn i slike tilfeller. Selv donerte jeg stort sett alle gavene jeg fikk, til departementet.

Generelt må det være greit, syns jeg, at man beholder gaver av svært begrenset verdi, som f.eks. en blomst, en CD eller en bok. Alle gaver av større betydning bør få en minister til å reagere – i hvert fall hvis han eller hun har dømmekraften i behold.

Rolleblanding

Stortingspresidenten beskylder Senterpartiets vararepresentant til Stortinget, Erlend Fuglum, for rolleblanding. Etter min mening er det stortingspresidenten selv som nå blander roller, og som har tatt et oppsiktsvekkende standpunkt, som absolutt bør føre til debatt.

Erlend Fuglum er blitt kritisert fordi han har møtt som vararepresentant til Stortinget, samtidig som det er klart at han snart skal begynne å arbeide i PR-byrådet First House. Jeg antar det er denne kritikken som har fått ham til å henvende seg til Stortingets president for å spørre hvilke regler som gjelder for vararepresentanter som, naturlig nok, har et arbeid.

Men selvsagt finnes det ikke slike regler. Enhver borger kan velges inn på Stortinget, uansett hvilket yrke han eller hun har. (Oppdatering: Valgloven utelukker ansatte i departementene bortsett fra de politisk utnevnte, høyesterettsdommere og ansatte i diplomatiet/konsulatvesenet.) På Stortinget blir man heller ikke inhabil, uansett hvilket yrke man har eller hvilken sak man behandler. Konsekvensen er at en rekke stortingsrepresentanter er involvert i behandlingen av saker de personlig har økonomisk eller annen interesse av.

De fleste som blir faste representanter, slutter å utøve sitt vanlige yrke mens de er stortingsrepresentanter, men heller ikke det er noe krav, og det er da heller ikke alle som gjør det. Bønder, f.eks., fortsetter ofte å utøve yrket sitt så mye det lar seg gjøre ved siden av vervet som stortingsrepresentant.

For vararepresentanter er det helt selvsagt at de ikke kan slutte i yrket sitt. De møter jo bare på Stortinget en gang iblant og må selvsagt kunne stå i sitt vanlige arbeid når de ikke møter på Stortinget.

Dersom Stortinget nå skal innlede en ny praksis, der det på en eller annen måte blir forbudt å ha visse yrker mens man er stortingsrepresentant eller vararepresentant, krever det en meget grundig debatt. For hva skal være kriteriet for å bestemme at visse yrker ikke kan være tillatt?

Kan man f.eks. være bonde, samtidig som man er med og vedtar landbruksstøtten? Kan man være fagforeningspamp, samtidig som man vedtar å øke fradraget for fagforeningskontingent? Kan man være bedriftseier, samtidig som man fatter vedtak om formuesskatten? Og kan man være aviseier eller redaktør, samtidig som man bestemmer hvor stor pressestøtten skal være?

Svaret på alle disse spørsmålene er ja, slik situasjonen er i dag – og sånn bør det fortsatt være. Ingen bør, uansett yrke eller eiendom, være diskvalifisert fra å være medlem av det norske storting.

Det finnes altså ingen regler om hvilke yrker man kan ha som stortingsrepresentant. Ergo hadde stortingspresidenten heller ingen regler å vise til da han skulle svare Erlend Fuglum. I stedet kom presidenten med en personlig ytring, eller et råd, om at Fuglum burde unnlate å ta jobben i First House.

Det er, slik direktøren i First House har uttrykt det, oppsiktsvekkende. At stortingspresidenten bruker presidentens brevark til privat synsing er ikke bra, og det er heller ikke bra at han med dette forsøker å "stemple" en yrkesgruppe, fremfor alle andre, som uegnet til å ha stortingsverv. Begrunnelsen han bruker, om at kundelisten til First House er hemmelig, er dessuten lite prinspiell. Også advokater har hemmelige kundelister, og det har formodentlig også en rekke andre yrkesgrupper som yter tjenester og gir råd til private og offentlige kunder.

De private PR-byråene, som f.eks. First House, er dessuten sterkt oppskrytt. De er hverken særlig farlige, betydningsfulle eller innflytelsesrike som lobbyselskaper. Årsaken til det er at lobbyvirksomhet i Norge i forsvinnende liten grad foregår i form av oppdragslobbyisme eller såkalt profesjonell lobbyisme. Som andel av lobbyaktiviteten i Norge betyr altså PR-byråene forsvinnende lite – akkurat som denne aktiviteten antagelig også betyr svært lite for byråene, som tjener mesteparten av pengene sine på helt andre ting.

Den desidert viktigste lobbyaktiviteten i Norge skjer i regi av interesseorganisasjonene – altså LO, NHO, Norsk Industri, Utdanningsforbundet og Bondelaget m.fl. Vil man studere hvordan lobbyister kan ha sterk innflytelse på norsk politikk, er det altså hit man bør gå – ikke til Erlend Fuglum.

Gazas tårer

Vibeke Løkkeberg har laget film – Gazas tårer. Jeg har ikke sett filmen, men den er allerede vist internasjonalt og har visstnok fått svært god mottakelse.

I forbindelse med lanseringen av filmen er det oppstått debatt. En representant for Frp mener at Løkkeberg ikke burde fått offentlig støtte til filmen, fordi den ikke er nøytral i forhold til Israel/Palestina-konflikten. Det er selvsagt et helt umulig standpunkt. Støtte til kunst og kultur kan ikke deles ut på betingelse av at kunsten har det "rette" politiske innhold eller er politisk balansert. Statens dominerende rolle i norsk kulturliv er betenkelig nok som den er. Dersom staten også skulle begynne å stille eksplisitte politiske krav til de kunstverk den støtter, ville det bære virkelig galt avsted.

Men også Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp og med bakgrunn fra SV, har gitt lyd fra seg. Han mener Gazas tårer er en "veldig dårlig film". Men begrunnelsen er merkelig og avslører at Eide har et instrumentelt syn på kultur. Han mener nemlig at filmen er dårlig, fordi den er et "mislykket bidrag til Palestinadebatten", fordi den mangler historikk, analyse, kontekst og forslag til løsninger. Ifølge Eide er det bare "fragmenterte bilder", en "antikrigsfilm", som kan bidra til å avpolitisere hele konflikten.

Men hva er galt med å lage en antikrigsfilm med fragmenterte bilder, som kanskje ikke tar mål av seg til å analysere eller komme med forslag til løsninger? Det må da være helt ok! Vibeke Løkkeberg har ikke laget en fakta-dokumentar til NRK eller en lærebok til skolen. Hun har brukt sin kunstneriske frihet til å lage en film. Den kan selvsagt være god eller dårlig, men den blir ikke dårlig av at den (eventuelt) er et "mislykket bidrag til Palestinadebatten".

Rett til en venn

LO vil lovfeste retten til heltid for alle som ufrivillig arbeider deltid. Siden ufrivillig deltid er det samme som ufrivillig arbeidsledighet, bør vel egentlig forslaget også gjelde alle dem som er helt ledige. I så fall er LOs forslag, enkelt og greit, at vi skal lovfeste en rett til arbeid.

Det har gått inflasjon i ønsket om å lovfeste rett til ulike velferdsgoder. Noen ganger kan det være riktig, men ofte fremstår slike forslag bare som tom symbolpolitikk. Politiske partier bruker trikset for å forsøke å markere handlekraft – interesseorganisasjonene bruker det for å forsøke å "tilrane" seg fordeler på bekostning av andre.

Det skal bli spennende å se om vi noen gang når et metningspunkt, enten fordi økonomien setter en grense, eller fordi vi ikke vil ha et samfunn der staten later som den kan og bør løse alle problemer.

Når får vi det første forslaget om å lovfeste retten til en venn?

Det kan jo behovsprøves.

Hersketeknikker

Mandag hadde Dagsnytt 18 besøk av en svensk dame som hadde skrevet en bok om hersketeknikker.

NRKs programleder virket veldig interessert og brukte intervjuet bl.a. til å lære hvordan hun selv, på en konstruktiv måte, kunne avsløre hersketeknikker hun selv kunne bli utsatt for som ansatt i NRK.

Tirsdag hadde Dagsnytt 18 et innslag om en rapport og kronikk som Eirik Vatnøy i Civita har skrevet. Den inneholder en kritisk analyse av deler av NRKs valgkampdekning  i 2009. 

Men denne dagen var ikke NRK like interessert i å avsløre hersketeknikker. Tvert om. Arne Strand ble innkalt, slik at han, på sitt sedvanlige vis, kunne bruke alle de hersketeknikkene han ville for å sable ned all kritikk, både av NRK og av den kommentartorvirksomheten han driver selv.

Arne Strand leder en avis som mottar flere titalls millioner kroner i året av fellesskapet.

NRK mottar hvert år flere milliarder kroner av fellesskapet.

Da er det godt å vite at de gjør alt riktig.

Statens foreldreutvalg – ikke foreldrenes utvalg

Kristin Halvorsen har skapt debatt etter at hun nok en gang har lovet å lovfeste, eller på annen måte sikre, en ressursnorm for skolen.

Høyre er uenig, fordi det overkjører kommunene og binder ressurser til mindre viktige områder i skolen. Seniorsaken er uenig, fordi en slik øremerking kan gå utover eldreomsorgen. KS er uenig, fordi det fratar kommunene muligheten til å prioritere ut fra lokale (velgeres) behov og ønsker. Og skoleforskere er uenig, fordi mindre klasser ikke bedrer kvaliteten i skolen.

At Utdanningsforbundet støtter utspillet forbauser selvsagt ingen. Men også Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG) har meldt seg med støtte til Kristin Halvorsens forslag.

NRKs reporter stilte et helt betimelig spørsmål da FUGs leder ble intervjuet om saken: Står utvalget, som er oppnevnt av Regjeringen, virkelig fritt til å mene hva det vil?

Utvalgets leder, Loveleen Brenna, forsikret at utvalget står fritt til å mene hva det vil. Det tror jeg hun har rett i. Brenna er neppe redd for Halvorsen.

Men Brenna har ikke rett når hun sier at utvalget bare sier det "vi foreldre ønsker". Foreldreutvalget for grunnskolen er ikke representatativt for foreldrene i Norge, og det har derfor ingen rett til å uttale seg på vegne av andre enn seg selv.

Foreldreutvalget for grunnskolen er statens utvalg – ikke foreldrenes.

Spørsmålet om å lovfeste en ressursnorm for skolen reiser mange interessante spørsmål.

De kommer jeg nok tilbake til.