“Alt tyder på at den regjerende borgerlige alliansen i Sverige vinner valget i dag. Men det har ikke vært lett å få med seg hvorfor.”
Dette skrev Marie Simonsen i Dagbladet søndag, og hun har så evig rett. Følger man med i norske medier, er det av og til umulig å forstå hvorfor borgerlige partier vinner valg i andre land. Som Simonsen videre skriver: “I norsk media kan man få inntrykk av at det nærmest er naturstridig at sossarna ikke gjør det bedre”. Slik var det også da Frankrike gikk til valg, og slik var det sist Danmark gikk til valg. Også Gordon Brown fikk på et tidspunkt en voldsom opptur i norske medier.
NRKs korrespondent i Sverige, Berit Rekaa, er kanskje en av dem som har vært mest “på bærtur” når hun har kommentert valgkampen i Sverige. Dag etter dag har vi fått små rapporter fra nabolandet, men som Simonsen skriver, har det nesten vært umulig å forstå hvorfor den borgerlige alliansen gjorde det så bra på meningsmålingene.
Nå i helgen har jeg ikke fulgt norske medier så godt, fordi jeg har vært i Sverige. Men da jeg kom hjem fant jeg et intervju med Berit Rekaa på NRKs nettsider – åpenbart sendt i går morges for å oppsummere det svenske valget. Intervjuet er på 5 minutter og 19 sekunder og handler utelukkende om “det verste som kunne skje”, nemlig Sverigedemokratenes inntogsmarsj i Riksdagen og Mona Sahlins videre skjebne. Selve hovedresultatet – at en borgerlig regjering, for første gang i historien, gjenvelges og samtidig øker forspranget til den rødgrønne trioen – levnes ikke ett ord i intervjuet. Moderaterna har gjort et svært godt valg og er nå jevnstort med det sosialdemokratiske partiet.
Innslaget inneholder for øvrig en ganske tynn analyse av om hva som vil bli konsekvensene av Sverigedemokratenes representasjon i Riksdagen. Rekaa snakker som om partiet kan stanse regjeringen i å gjennomføre sin politikk, men det kan partiet ikke. Skal Sverigedemokratene stanse regjeringen i å gjennomføre sin politikk, må det være fordi de rødgrønne partiene går sammen med Sverigedemokratene. Reinfeldt-regjeringen trenger bare støtte fra ett av de fire opposisjonspartiene for å få gjennomført sin politikk.
Den borgerlige alliansen i Sverige vant fordi de hadde en mer tillitvekkende og respektert ledelse enn de rødgrønne. Dessuten vant Alliansen fordi de borgerlige partiene har et usedvanlig godt samarbeid og samspill seg imellom. Og endelig vant de fordi de fører en annen politikk: De har stor tillit i den økonomiske politikken bl.a. som en følge av håndteringen av finanskrisen, og Moderaterna har greid å etablere seg som det nye “arbetarpartiet”. I tillegg er det et ideologisk skifte – med flere private løsninger, mer valgfrihet, mindre ensretting og mindre statlig styring. Den sosialdemokratiske “ettpartistaten” er en saga blott.
De etablerte svenske partiene brukte valgnatten svært sterke ord om Sverigedemokratene. Personlig tror jeg det bare gir dem en offerrolle og lett skaffer dem flere stemmer. Det er ikke gitt at det blir så mye bråk og kaos som enkelte påstår. Et annet scenario kan være at Sverigedemokratene blir marginalisert som en følge av at ingen vil samarbeide med dem, eller at de over tid blir normalisert. De vil nok også fremtvinge en annen type innvandringsdebatt i Sverige, og det kan være sunt – selv om jeg håper at den ikke blir en kopi av den tidvis destruktive innvandringsdebatten som Danmark og Norge har vært igjennom.
Den svenske statsministeren, Fredrik Reinfeldt, har et rolig gemytt.
Det kan antagelig trenges i disse dager.
