Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Det kommer veldig mange meningsmålinger i Norge. Mange av dem er totalt uinteressante, fordi de bare bringer øyeblikksbilder eller er et resultat av ledende spørsmål. Det virker som om slike meningsmålinger nå brukes som et alternativ til mer undersøkende journalistikk.

Ett eksempel på en slik meningsmåling er Aftenpostens måling i kjølvannet av Hardanger-saken, som viser at "én av to mener Regjeringen overkjører lokale stemmer i viktige saker", og at den "ikke lytter til grasrota".  Ifølge målingen mener hele 46 prosent av velgerne at "Stoltenberg og co. generelt er dårlige til å lytte til lokale oppfatninger når de treffer vedtak". Såvidt jeg husker, var dette en måling som også NRK gjorde flittig bruk av i sine nyhetssendinger.

"Disse tallene tar jeg på alvor", sier Liv Signe Navarsete. "Dette er tall jeg lytter til", sier Jens Stoltenberg. "Tallene er beklagelige", sier en fylkesleder, og "Regjeringen må komme seg oftere ut i terrenget" og ikke bare "sitte i Oslo", konkluderer en annen. AUF-lederen mener at "tallene må tas veldig på alvor".

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men sannheten er vel at disse tallene er temmelig uinteressante og derfor ikke behøver å tas så veldig alvorlig. Det er umulig å si hva de forteller eller om de forteller noe som helst – annet enn at mange velgere blir påvirket av en massiv negativ mediedekning og nokså ledende spørsmål i en meningsmåling. Aftenposten har spurt hvordan folk generelt opplever Regjeringens evne til å lytte akkurat mens kritikken hagler om at den ikke lytter i Hardanger-saken. Da kan det ikke forbause så veldig at svaret fra mange er negativt. Som man roper i skogen får man svar.

Slike meningsmålinger er blitt en enkel form for journalistikk. Fremfor å drive undersøkende journalistikk og f.eks. forsøke å finne ut om lytte- og høringsprosessene har vært mindre omfattende i Hardanger-saken enn den er i andre saker, lar man et byrå gjennomføre en meningsmåling for å spørre hva folk syns. Dermed kan det også skapes en ny omdreining i en "skandalesak" som kanskje går på tomgang – uten at det egentlig skjer noe nytt. Det er kunstige nyheter, så å si.

Det finnes selvsagt mange interessante meningsmålinger, særlig hvis man kan måle en utvikling i meninger eller holdninger over tid.

Men slike øyeblikksbilder som dette er uten enhver interesse.

Før valget i 2005 syns jeg Jens Stoltenberg argumenterte veldig godt for en flertallsregjering.

Selv hadde jeg da vært medlem av en mindretallsregjering i fire år, og det er en krevende øvelse. Ingenting av det man foreslår, er sikret flertall. Og sitter man i en koalisjonsregjering, skal det forhandles på mange plan – først i regjeringen og deretter i Stortinget. Mediene kan dermed på en helt annen måte "forstyrre" forhandlingene, ettersom mange av diskusjonene må skje i full åpenhet.

Regjeringens evne til å få vedtatt sine forslag, blir i en slik situasjon sterkt avhengig av statsrådenes fingerspitzengefühl og evne til å forstå og delta i det politiske "spillet".

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For en flertallsregjering blir alt dette mye lettere. Når regjeringen har tatt sitt standpunkt, er forhandlingene over – og ingen behøver å få vite hvem som har "vunnet" eller "tapt". Når man tar i betraktning at Stoltenbergs regjering også har hatt en større økonomisk handlefrihet enn noen regjering før den, burde oppgaven være svært mye lettere.

Det har ikke gått akkurat slik jeg trodde – snarere tvert om. Flere ting har blitt annerledes enn jeg trodde og håpet, og her er noen av dem:

1. Det burde kanskje ikke overraske, men jeg er likevel forbauset over hvor lite Regjeringen har lyttet til opposisjonen eller andre, som mener de har konstruktive forslag til forbedringer av Regjeringens politikk. Evnen til å lytte og lære av andre har vært så påfallende liten at det umulig bare kan skyldes prestisje. Mitt tips er at Regjeringens prestisje tvert om ville økt, dersom den en gang i blant var storsinnet nok til å ta gode forslag til følge. Når det har vært så vanskelig å gjøre det, kan det ha sammenheng med at kompromissene i Regjeringen er svært skjøre – dvs. at det ofte er veldig vanskelig å komme frem til kompromisser, og at det er veldig lite som skal til før de bryter sammen. Mye tyder i alle fall på at Regjeringen ofte bruker lang tid på å behandle saker, at den behandler veldig mange saker, og at det er usedvanlig mange møter i Regjeringens underutvalg (målt mot tidligere regjeringer) – og det er ikke et godt tegn.

2. Jeg er også litt overrasket over den nye formen for "stoltenbergsk parlamentarisme" som er etablert under den nåværende regjering. Det er tydelig at svært mange saker nå må forankres i Stortinget, dvs. regjeringspartienes stortingsgrupper, før de forankres i Regjeringen. Ikke bare slik å forstå at man underhånden sjekker og forankrer, og eventuelt justerer, et regjeringsstandpunkt før det offentliggjøres, for det er ikke så uvanlig – men snarere slik at hele behandlingen av en sak starter i stortingsgruppene, og at premissene legges der.  Dette har kanskje vært nødvendig med "opposisjonspartiet" SV i regjering, men det skal bli spennende å se om dette blir et mønster også med en eventuell borgerlig flertallsregjering.

3. Det mest forbausende – og kritikkverdige – er at Regjeringen ikke greier å stå samlet utad og ta ansvaret for det den har ansvaret for. At det er mulig for SVs statsråder å få "tillatelse" fra sine regjeringskolleger til å snakke mot noe de både formelt og reelt har det hele og fulle ansvaret for, er utrolig. Det svekker Regjeringens legitimitet og autoritet. Når denne typen åpen uenighet også utarter til de rene krangler, er det pinlig å være borger. Og det blir direkte beklemmende når vi må være vitne til at regjeringsmedlemmer forsones og fniser – mens statsministeren, som om han var en tenåringsfar – forteller at det ikke ville nyttet å gripe inn. Det nytter altså ikke å lede landets regjering.

4. Det mest skuffende med flertallsregjeringen, er at den ikke har gjort alt det den burde gjøre, og som det er vanskelig for en mindretallsregjering å gjøre. Selv om enkelte på venstresiden prøver å innbille oss noe annet, er det nemlig ikke så stor forskjell på egeninteressen i politikk og f.eks. i næringslivet. Politikere vil derfor ha en tendens til å søke oppslutning og popularitet, selv om de innerst inne erkjenner at det kanskje burde vært tatt et såkalt upopulært standpunkt (jeg skriver "såkalt", fordi jeg tror poltikerne ofte tar feil i hvor upopulære slike standpunkter er). Dermed er det heller ikke lett for en mindretallsregjerering å få vedtatt nødvendige, men "upopulære" saker.

Men det kan altså en flertallsregjering greie. Ingen kan stemme ned en flertallsregjering, så hvis flertallet har mot til det, kan det gjøre mye.

Det viktigste Regjeringen kunne ha gjort, og som jeg – i min naivitet – kanskje trodde at den ville gjøre, var å få bukt med noen av de mest skadelige og uholdbare utgiftsbindingene på statsbudsjettet. Regjeringen burde bl.a. ha gjort noe med sykelønnsordningen, fordi det nå faktisk hadde vært mulig.

Men som alle vet: Det skjedde ikke. Det kan skyldes at Regjeringen virkelig mener at det bør og kan være 100 prosent sykelønn herfra til evigheten. Men det kan også skyldes at motet svikter.

Jens Stoltenberg skrøt av at vi ville bli kvitt kaos og bråk i norsk politikk, dersom vi bare fikk en flertallsregjering. Det er uttrykkelig tilbakevist. Men det er altså ikke det eneste som er blitt annerledes enn mange trodde.

Om Regjeringen varer til 2013 gjenstår å se. 

Uansett når den går av, er vi blitt noen erfaringer rikere.

Det er ubegripelig at ikke norske politikere interesserer seg mer for likestillings- og diskrimineringsombudets virksomhet og virkningen av likestillingsloven og ombudets mandat. Ombudet går stadig oftere inn i roller og tiltar seg makt som det overhodet ikke burde ha i et demokrati med en fri økonomi og et fritt arbeidsliv.  For bare å ta noen eksempler:

Ombudet er klart politisk og tar stilling i politiske og ideologiske spørsmål, der det ikke finnes noe objektivt fasitsvar eller svar som er gitt i loven. Dette skjer bl.a. i debatten om deling av foreldrenes fødselspermisjon.

Ombudet blander seg inn på nær sagt alle sektorer og forlanger kvotering av bl.a. kjønn og innvandrere – f.eks. i kulturlivet (som skal være fritt og nettopp ikke være underlagt instrumentelle hensyn som likestillings- eller distriktspolitikk) eller blant ledere. Samtidig er ombudet helt ute av stand til å reflektere nærmere over de betenkelige sidene ved kvotering (som pr definisjon er diskriminering) eller hvilke konsekvenser et slikt "kvoteringshysteri" kan få.

Ombudet blander seg inn i lønnsdannelsen, nå sist ved å få gjennomslag for at en kvinnelig SFO-leder i Fredrikstad skal tjene det samme som lederne i teknisk sektor i samme kommune, fordi ombudet mener at dette er arbeid av "lik verdi". Lønnsdannelsen, som hittil har vært overlatt til partene i arbeidslivet, slik det pleier å være i et fritt samfunn uten planøkonomi, skal nå altså avgjøres på et statlig kontor i Oslo. Ombudet oppfordrer nå "alle kvinner som mener de får for lav lønn sammenlignet med mannlige kolleger om å ta kontakt"!

Det statlige likestillings- og diskrimineringsombudet synes tydeligvis det er høyt hevet over både politikken, markedet og det sivile samfunn. Og dette er ikke lenger en kritikk som kan avfeies fordi den (kun) kommer fra høyresiden. Også fra venstresiden, og fra akademisk hold, er den prinsipielle kritikken av likestillings- og diskrimineringsombudet nå den samme. Den som er interessert, bør lese Cathrine Holsts artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift, som hun for øvrig nå også er blitt redaktør for.

Om det er loven, mandatet og/eller ombudet selv det er noe galt med, vet jeg ikke sikkert.

Men det er på tide at noen med politisk ansvar begynner å interessere seg.

Måten ombudet fungerer på nå, er vanvittig.

I forbindelse med Lene Espersen-skandalen i Danmark, der altså den danske utenriksministeren blir beskyldt for å delta i for få internasjonale møter, var det et medieoppslag som vakte min interesse.

Berlingske Tidende har nemlig undersøkt hvor mange reisedager (i utlandet) de skandinaviske utenriksministrene har hatt de siste månedene. Formålet har antagelig vært å undersøke om Espersen har påfallende mange færre reisedager enn de andre utenriksministrene har.

Men det har hun ikke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Siden 5.mars har Lene Espersen hatt 31 reisedager, mens Bildt og Støre har hatt henholdsvis 51 og 13 reisedager.

Den utenriksministeren som skiller seg ut her, er altså ikke Espersen – men Bildt og Støre.

At Bildt reiser mer enn de to andre, bør ikke forbause noen som kjenner han. Bildt reiser ustoppelig og deltar nok i mange flere møter – og på flere konferanser – enn de fleste utenriksministre.  Jeg tror neppe alle er strengt nødvendige, men det er typisk for Bildt at han trives i dialog med mange mennesker som han finner interessante.

At Støre reiser så lite i forhold til de andre, er mer interessant. Jeg føler meg 100 prosent sikker på at dette ikke skyldes at han "sluntrer unna". Støre virker absolutt som en meget pliktoppfyllende utenriksminister, som bl.a. deltok på det famøse møtet i Canada i påsken, der Espersen meldte ferieavbud, hvilket siden har utviklet seg til et stort problem for henne.

Men hva er da årsaken til at Støre reiser så mye mindre enn de andre?

Det kan kanskje være noe galt med statistikken til Berlingske, men er det bare det?

Kan det være at den norske utenriksministeren faktisk ikke blir invitert til eller har adgang til mange av de møtene, f.eks. i eller i tilknytning til EU, som de to andre deltar i?

Hvis det er tilfellet, kan det kanskje være grunn til å undersøke saken nærmere?

Hva er det eventuelt Norge går glipp av? På hvilke møter er vi ikke representert?

Alle land har sine politiske skandaler – spesielt om sommeren.

I Sverige har  Moderaternas Sven Otto Littorin trukket seg som arbeidsmarkedsminister. Offisielt var forklaringen hensynet til en vanskelig familiesituasjon. Litt mindre offisielt påstås det at den egentlige årsaken var Aftonbladets avsløring av et angivelig sex-kjøp etter at slikt kjøp ble forbudt i Sverige. Selv benekter Littorin at han har kjøpt sex, men skandalen er likevel et faktum. Er han først mistenkt i full offentlighet uten å kunne bevise sin uskyld, er slaget tapt.

Men er det en virkelig skandale? Ja, hvis Littorin virkelig har kjøpt sex, som altså er ulovlig i Sverige, er det en skandale. Problemet er at ingen har bevist at dette er sant. At det er mulig for en avis å fremsette slike påstander i det offentlige rom uten å ha sikre bevis eller kilder, er derfor i seg selv en skandale. Hvis påstandene er usanne, og Littorin er uskyldig, er det en virkelig stor skandale.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I Danmark er det to pågående skandaler. Sosialdemokratiets leder, Helle Thorning-Schmidt, havner i stadig i trøbbel på grunn av sine private disposisjoner. Hun taler nedsettende om mennesker som velger privatskole for sine barn, men velger selv privatskole for sitt eget barn. Hun taler nedsettende om dem som ikke betaler nok skatt, men mistenkes selv for å drive ulovlig skattetilpasning for å spare skatt og for å gi gale opplysninger til myndighetene. Hun får stort sett gode karakterer for sin "krisehåndtering" (hun legger seg nemlig helt flat), men krisen er ikke nødvendigvis over. Skattesaken hennes granskes, og den kan fortsatt ende som en skandale.

Men er det en virkelig skandale? Så langt er det klarlagt at Helle Thorning-Schmidt har store problemer med å gi presise og sannferdige opplysninger til myndighetene, at hun ikke alltid gjør det, og at hun åpenbart har tatt nokså lett på det. Det er, etter min mening, i hvert fall en liten, men klart tilgivelig skandale. Det er også klarlagt at det ikke alltid er samsvar mellom liv og lære hos Thorning-Schmidt, og det etterlater ikke et godt inntrykk. Å kalle det en skandale er å gå for langt, men kanskje kan hun og andre politikere lære av det og slutte å fordømme dem som velger annerledes enn de gjør selv (eller, for å være mer presis, faktisk bare velger det politikerne velger selv). Men hvis det viser seg at Thorning-Schmidt driver bevisst og ulovlig skattetilpasning, er det en virkelig skandale. Så langt er det mange som mistenker det, fordi hun har gitt så mange gale opplysninger som kan tyde på det, men om det kan bevises – og om det blir bevist – gjenstår å se.

Den konservative utenriksministeren i Danmark, Lene Espersen, som også er leder for de konservative, har pådratt seg en annen skandale. Hun er blitt kjent som "ferieministeren", som stadig melder avbud til viktige møter, fordi hun er på ferie. I tillegg var hun så uheldig å være eneste utenriksminister som ikke nådde frem til det store ministermøtet i Kabul tidligere i sommer. I virkeligheten har hun "bare" gjort én stor feilvurdering når det gjelder å delta i møter, men fordi "krisehåndteringen" er så dårlig (hun legger seg ikke helt flat), får hun nå pepper for alt, og mange krever hennes avgang enten som utenriksminister og/eller som partileder. Skandalen er altså på ingen måte over.

Men er det en virkelig skandale? Nei, dette er ingen skandale. Det mest "skandaløse" med saken er at den muligens viser at Danmark har en dårlig utenriksminister eller en utenriksminister som har feilbedømt behovet for å delta i et møte, og som nå har store tillitsproblemer vis à vis velgerne, slik saken har utviklet seg. Det er et alvorlig problem for den danske regjeringen og for hennes parti, og det er et problem som må håndteres, men det er ikke en skandale.

I Norge har vi for tiden Bjarne Håkon Hanssen-saken. Men er den en skandale? Overhodet ikke. Det har vel, tvert om, sjelden blitt sagt så mye uprinsipielt, og til dels dumt, som i denne saken.

Noen mener det er kritikkverdig, eller burde være ulovlig, å bli kommunikasjonsrådgiver etter at man har vært politiker. Det er et merkelig og i praksis umulig standpunkt. For hvor skal grensen gå? Skal man kunne være advokat, rådgiver i et (annet – gud forby) parti, rådgiver i en nærings- eller interesseorganisasjon, rådgiver i fagbevegelsen, rådgiver (f.eks. lederutvikler) for medlemmer av (en annen) regjering eller oppdragsforsker for en (annen) regjering eller et (annet) parti? Skal alt dette forbys eller være gjenstand for kritikk – eller er noen av disse rådgiverrollene mer akseptable enn andre? I så fall med hvilken begrunnelse?

Noen mener at det er kritikkverdig at Hanssen opptrer som en "opposisjonspolitiker". Men hva slags standpunkt er det? Er alle som er uenig med Regjeringen og sier det høyt, "opposisjonspolitikere"? Står det ikke enhver borger fritt å si det man mener – også selv om man tilfeldigvis tidligere har vært politiker? (At det er uvanlig at en kommunikasjonsrådgiver argumenterer substansielt i det offentlige rom er en annen sak. Det ble Hanssen tvunget til, fordi noen antok at han arbeidet mot noe han var for og derfor var "umoralsk".)

Noen mener at det bør være forbudt for tidligere politikere å drive lobby-aktiviteter. Også det er et litt merkelig standpunkt, siden hele vårt politiske system er basert på at politikerne ønsker mest mulig lobby-aktivitet. Det vrimler av høringsprosesser, møter og høringer i regjering og storting, som har til hensikt å la "hvermansen" påvirke de politiske beslutningene. De som gjør bruk av denne muligheten, kan gjerne deles i to grupper:

Det er de som taler på egne vegne, f.eks. en bedrift eller en enkeltperson.

Det er de som taler på andres vegne, f.eks. Bondelaget, NHO og LO, som "lobber" for bøndene, bedriftene og for arbeidstakerne – eller mer presist; for sine betalende medlemmer. 

I denne siste kategorien kommer også kommunikasjonsrådgiverne – hvis de henvender seg til f.eks. Stortinget. I så fall er de pålagt å opplyse hvem de henvender seg på vegne av, f.eks. en bedrift eller en gruppe av bedrifter.

Slik systemet virker i Norge, er det svært sjelden komminikasjonsrådgiverne selv henvender seg til politikerne. Årsaken er bl.a. at vi har et svært velutviklet system for lobbying gjennom nærings- og interesseorganisasjoner. Selv har jeg , etter over fem år som statsråd, bare én gang opplevd at en kommunikasjonsrådgiver, som også var tidligere politiker, henvendte seg direkte til meg. Vedkommende startet da med å opplyse om hvem hun ringte på vegne av. Henvendelsen virket antagelig mot sin hensikt, men uansett er den av mikroskopisk betydning målt mot den massive påvirkning jeg ble utsatt for fra f.eks. fagbevegelsen.

Noen mener at tidligere politikere overhodet ikke skal henvende seg til dagens politikere, f.eks. for å sjekke fakta i en sak. Også det er et umulig standpunkt. Selvsagt har alle borgere rett til å henvende seg til våre politikere. Skulle noen henvende seg med et "ufint" budskap, og det er det jo mange borgere som gjør, må politikerne ha ryggrad og dømmekraft nok til å håndtere det. Hvis en politiker tåler drapstrusler og rasistiske utsagn fra tilfeldige borgere på telefonen, kan de vel ikke være så "pinglete" at de ikke greier å håndtere en telefon fa en tidligere kollega.

Noen mener at det er galt å ta seg betalt for å gi råd om hvordan politiske prosesser virker. Underforstått: Ikke alle har råd til å kjøpe seg slike råd, og kunnskapen om de politiske prosessene blir derfor ikke "rettferdig" fordelt. Men dette er et problem som har vært der siden tidenes morgen, og som har svært lite med kommunikasjonsrådgiverne å gjøre. Både kompetanse og penger er – av mange grunner – ulikt fordelt, men av den grunn kan man ikke forby kjøp og salg av kompetanse. Politikerne selv deltar jo ofte på arrangementer der noen har betalt for å høre dem og nyte godt av deres kompetanse, f.eks. på konferanser.

Noen er opprørt over at Hanssen nå tjener sine kunder og eiere. Men hvorfor det? Er det ikke ganske opplagt at næringslivet primært er opptatt av sine kunder, eiere og – selvsagt – egne ansatte? Hva er galt med det? En politiker som sier sånt, etterlater inntrykk av at hun eller han – i motsetning til næringslivsfolk – er mer altruistisk og mindre opptatt av egeninteressen, men det er det selvsagt ingen garanti for. Den som tror at politikere alltid treffer beslutninger løsrevet fra interessene til eget parti, egne velgere eller egen popularitet, må tro om igjen. Politikere er faktisk ikke bedre mennesker enn andre er.

Når alt dette er sagt: Overganger mellom politikk og arbeids- og næringsliv er selvsagt ikke alltid uproblematisk – akkurat som det ikke alltid er uproblematisk å gå fra én bedrift til en annen. (Det er vel antagelig bare i pressen at det anses som helt uproblematisk å gå fra den ene avisen til den andre, helt uaktet avisenes konkurransesituasjon eller ideologiske grunnsyn.) Men nettopp derfor finnes det regler for f.eks. taushetsplikt og karantene. I Hanssens tilfelle er også kritikerne enige om at de strengeste reglene fulgt til punkt og prikke.

Det er mulig det finnes argumenter for å gjøre karantenereglene enda strengere. Men i så fall tror jeg ikke de finnes i Hanssen-saken. De argumentene han er møtt med, vil neppe forsvinne av at det f.eks. går et halvt år til før han kan begynne å arbeide.

Alt oppsummert tror jeg denne saken koker ned til at Hanssens rødgrønne eks-kolleger er skuffet, overrasket og til dels sjokkert over at han tillater seg å ha en annen mening – og arbeide for den – enn Regjeringen selv har.  Det kan være forståelig, men det fortjener ikke så enormt mye medieomtale som denne saken har fått.

At Hanssen selv velger å arbeide for denne saken – og å gi uttrykk for sitt syn – kan kanskje også overraske oss andre. Om det er modig eller illojalt (eller begge deler) overfor tidligere kolleger, kan sikkert diskuteres.

Men heller ikke det fortjener særlig mye omtale i mediene.

Regjeringen har bestemt seg for at de omstridte kraftlinjene i Hardanger skal bygges ut. I den forbindelse prøver SV nok en gang å ri to hester: Partiet har ansvaret, men vil ikke ta ansvaret. Men det går naturligvis ikke.

I Norge er man enten medlem av regjeringen, eller man er det ikke. Vi har riktig nok et institutt som heter dissens, men det er ikke tradisjon for å bruke den muligheten ofte. I saken om kraftlinjer i Hardanger, har da heller ikke SVs regjeringsmedlemmer tatt dissens.

I stedet tillater SV seg å være uenig med resten av Regjeringen utad. SVs regjeringsmedlemmer har visstnok kjempet en innbitt kamp mot vedtaket innad i Regjeringen, men tapt. Men dermed er selvsagt ikke SV fritatt for ansvar.

I alle regjeringer kjempes det mange kamper, der regjeringsmedlemmene – og av og til partiene – er uenig. Det inngås mange kompromisser, men ofte må man også gi og ta, være vinner eller taper. Det er ikke nytt.

For et regjeringsmedlem – og eventuelt for et regjeringsparti – vil det derfor på ethvert tidspunkt være spørsmål om man kan stå inne for regjeringens beslutninger, eller om man må forlate regjeringen fordi man ikke kan stå inne for beslutningene. Mellomposisjonen finnes ikke: Man kan ikke fortsette å være medlem av en regjering, hvis standpunkter man ikke kan innestå for – medmindre, altså, man har tatt dissens.

Men det er dette SV forsøker seg på. Det kan også se ut til at partiet delvis lykkes, siden en del av kritikerne nå bare kritiserer to av regjeringspartiene. Lars Haltbrekken i Norges Naturvernforbund, f.eks., mener at "Ap og Sp velger å valse over naturverdiene og lokaldemokratiet". 

Men nei, Lars Haltbrekken, hvis dette er sant, er det Ap, Sp og SV som valser over naturverdiene og lokaldemokratiet.

Enkelte mener sikkert at SVs posisjon avtvinger respekt. Jeg syns det er tvert om. For enten er posisjonene og taburettene blitt viktigere for SV enn motstanden mot kraftlinjene i Hardanger, eller så driver partiet en form for leke-politikk, der det partiet gjør, ikke er helt alvorlig ment.

Kristin Halvorsen har ofte begrunnet denne typen dobbeltkommunikasjon fra SVs side med at det tross alt er bedre at partiet er med i regjering og påvirker litt – enn at partiet ikke er med i det hele tatt. Men det er et tynt argument. I så fall er det ingen saker som kan få SV ut av regjering, og det er vel heller ikke noen regjering SV ikke kunne være medlem av.

Skal SV ha respekt som regjeringsparti, må partiet stå oppreist og forsvare de beslutningene partiet er med på å treffe.

SV prøver nå å skape inntrykk av at partiet har sagt nei til å bygge kraftlinjer i Hardanger, men tapt saken.

Sannheten er at SV nå har sagt ja til å bygge kraftlinjer i Hardanger. 

Jeg har vært blogger siden september ifjor. Jeg har blitt lest av overraskende mange, og jeg har fått mange kommentarer – men aldri så mange som jeg har fått de siste dagene til innlegget mitt om "Apartheid i Norge?". Tar jeg med de som er kommet på www.minerva.as,  dreier det seg i skrivende stund om ca. 75 kommentarer. De aller fleste av dem er negative, til dels sterkt negative, til det jeg skriver og til meg.

Jeg har med jevne mellomrom deltatt i innvandrings- og integreringsdebatten i ca. 20 år. Jeg har ofte fått mange negative reaksjoner. Jeg er blitt kalt naiv og bevisstløs, landsforræder og idiot, teoretiker og løgner, dum og ond, moralist og ekstremist. I gamle dager kom reaksjonene pr brev. Nå kommer de direkte på bloggen, men ellers er likhetstrekkene mange.

Ett likhetstrekk er at det svært ofte er anonyme reaksjoner, særlig hvis ordbruken er veldig sterk. Nå er det hverken forbudt eller helt uvanlig å være anonym når man blogger, men det gjør det naturligvis litt vanskeligere å føre en konstruktiv debatt. Personlig foretrekker jeg å vite hvem jeg debatterer med.

Et annet fellestrekk mellom reaksjonene før og nå er at de ofte er veldig følelsesladde og sinte, og at ordbruken er sterk. Men mye av det som skrives, er vanskelig å debattere, fordi det fremstår som anekdotisk eller som påstander som hverken blir dokumentert eller kan dokumenteres.

Et tredje likhetstrekk er er at mange av kommentarene er veldig personlige – på to måter: Mange forteller hva de personlig har opplevd eller erfart, men mange er også veldig opptatt av hva de mener at jeg har opplevd eller erfart. Siden jeg ikke vet hvem mange av dem er, kan jeg jo ikke utelukke at noen av de som skriver, er blant mine beste venner og derfor vet "alt" om meg, men jeg tror det ikke. Uansett er det en teknikk som er velkjent, og som jeg har møtt også i mange andre debatter, f.eks. om homofili, gen- og bioteknologi, abort, aktiv dødshjelp og uføretrygdede: En motdebattant prøver å diskvalifisere deg ved å påstå at du ikke har greie på eller ikke har "rett" til å uttale deg, fordi du – presumtivt – ikke har riktig erfaring fra det virkelige livet. De som påstår sånt, kjenner deg som regel ikke og vet derfor heller ikke hvilken erfaring du egentlig har – men det spiller tydeligvis mindre rolle.

Uansett er også dette en type argumenter som gjør det vanskelig å debattere. Rent prinsipielt kan selvsagt ingen diskvalifiseres fra å delta i den politiske eller offentlige debatten, uansett hvilken bakgrunn de har. Generelt er det heller ingen nødvendig sammenheng mellom en gitt mening og egen erfaring, og derfor er det ikke et argument som brukes, hvis bare meningen man har, er godt likt. Men dessuten er det umulig å tenke seg en samfunnsdebatt som forutsetter at man "skrifter" om sitt privatliv for å få lov til å delta.

Jeg syns nok også det preger mange av reaksjonene at de i svært stor utstrekning beskriver reelle og/eller følte problemer, men i mindre utstrekning beskriver realistiske og akseptable løsninger på problemene. At de mulige løsningene er realistiske og akseptable, er nemlig ikke helt irrelevant, hvis vi ønsker å komme videre i debatten.

Det er mye som har forandret seg, både når det gjelder innvandringen og innvandringsdebatten de siste 20 år – men likhetstrekkene er altså også store. Er det så grunn til å være pessimist, siden de negative reaksjonene er så like?

Etter min mening, nei.

Det er en stor overgang for et samfunn når det går fra å være relativt lukket og homogent til å bli mye mer åpent og heterogent. Migrasjonen mellom land, som i global målestokk egentlig ikke er så stor, setter sterkt preg på vår tid. At det er "humper" på veien er ikke rart. Spørsmålet er om vi kan greie å komme ut i den andre enden uten å påføre oss selv, våre medmennesker og samfunnet store sår – og hvilke anstrengelser vi gjør for å greie det.

Jeg tror vi greier det.

Det som gjør meg til optimist, er bl.a. at jeg slett ikke alltid får så mange negative reaksjoner på det jeg sier og skriver om innvandring og integrering. Jeg har lagt merke til at det Civita og jeg formidler om integrering som er faktabasert, møter svært mange positive reaksjoner. Mange mennesker, som grunnleggende sett er og ønsker å være positive til innvandrere, føler at de nesten bare blir presentert for negative nyheter og problemer. Når fakta viser at bildet ikke er så negativt som bl.a. mediene gir inntrykk av, blir de positivt overrasket, samtidig som de får argumenter som kan underbygge det grunnleggende synet de tross alt har.

Det andre som gjør meg til optimist, er faktaene i seg selv. Det går stort sett veldig bra med innvandrerne i Norge. Når man tenker over hvilke forhold mange av dem kommer fra, går det til dels forbausende bra. Tallene viser at det går stadig bedre i utdanning og arbeid, på boligmarkedet og i frivillig sektor, og at stikkordet er tid. Ingen kan være fullt ut integrert dagen etter ankomst. Integrering tar tid. Men med tiden går det faktisk ganske bra. Snart vil vi se et stort antall rollemodeller med innvandrerbakgrunn – innenfor medisin, forskning, kultur og næringsliv – slik vi i dag allerede ser dem innen idrett. Men dette vil ikke være enslige rollemodeller for en stor underklasse av fattige innvandrere. De vil være en synlig del av en ny, stor middelklasse av mennesker med opprinnelse i et annet land.  Dette vil bidra til å endre vår oppfatning både av innvandrere og av det norske. Og for øvrig: Innvandreres flyttemønstre er ikke et uttrykk for at det går stadig dårligere med dem – det er omvendt.

Og endelig blir jeg optimist når jeg ser hvordan barn finner sammen – på tvers av etniske skiller, hudfarge og bakgrunn. Som utdanningsminister var jeg på utallige skoler med ulike andeler og grupper av såkalte minoritetsspråklige elever (som snarere fortjener betegnelsen tospråklige). Situasjonen på disse skolene var selvsagt ikke problemfri, men det mest slående var å se og høre hvor bra det tross alt går. I Oslo-skolen leser nå minoritetselevene i gjennomsnitt bedre enn majoriteten i landet.

For barna, som representerer fremtiden, er heldigvis mangfoldet mye mer naturlig enn det er for mange voksne.

Forleden var det en synlig stolt kunnskapsminister som var med og presenterte resultatene av den såkalte CIVIC-undersøkelsen, som sammenligner elevenes demokratikunnskaper i ulike land. Norske elever skårer nå, som før, ganske bra, og det er kunnskapsministeren åpenbart veldig glad for. Ja, hun var så glad at hun ba lærerne ta ferie med den beste samvittighet.

Resultatet av undersøkelsen er ikke overraskende. Ser vi litt stort på det, har vi nå i snart 10 år – og i hvert fall siden 2003/04 – hatt ganske god kunnskap om norsk skole. Før den tid visste vi lite, bl.a. fordi venstresiden ikke ville undersøke og "kontrollere" hva slags resultater skolen oppnådde. Men siden den gang har vi fått veldig mye kunnskap.

Siden er det skjedd svært lite som gjør at vi må endre oppfatning om tilstanden i norsk skole. Selv pleide jeg, i nesten hvert eneste foredrag jeg holdt som utdanningsminister, å oppsummere skolens sterke og svake sider på denne måten:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi vet at det er mye som er bra i norsk skole: 

• Det er en høy tilfredshet med skolen i befolkningen.
• Et stort flertall av elevene trives på skolen.
• Vi bruker mer ressurser på skolen enn nesten noe annet land i verden.
• Det er god tilgang til utdanning for alle. Skolen er gratis, den er åpen for alle, og det er mange skoler i spredtbygde strøk.
• Vi har et høyt utdanningsnivå. Over 30 prosent av den voksne befolkning har høyere utdanning.
• Mange elever lærer mye på skolen, og det er grunn til å tro at vi gjør det godt i engelsk muntlig, i kunst- og kulturfag og i praktisk-estetiske fag.
• Norske elever har gode demokratikunnskaper.
• Det er ganske små forskjeller mellom skoler i Norge. Det spiller altså liten rolle for dine fremtidsutsikter på skolen om du bor i Tromsø eller Tønsberg.

Men det er også mye som kan bli bedre: 

• Forbausende mange elever har svake faglige resultater. Nesten 20 prosent av elevene, ca. 10.000 elever, går hvert år ut av grunnskolen med så svake lese- og skriveferdigheter at de kan få problemer med videre skolegang og arbeid. Noen omtaler dem som funksjonelle analfabeter.
• Det er store forskjeller mellom elevenes prestasjoner. Ulikhet som følge av sosial og kulturell hjemmebakgrunn reproduseres i skolen, som dermed ikke bidrar til sosial utjevning og mobilitet.
• Det er svak progresjon og stort frafall i videregående opplæring, særlig innenfor yrkesfagene. Nesten 40 prosent av de som begynner på yrkesfag, avbryter utdanningen.
• Det er mye bråk, uro og sløsing med tid i skolen.
• Norske elever utmerker seg ved å ha et svakt repertoar av gode læringsstrategier. Noe av det viktigste skolen kan gjøre, er å lære oss å lære, men her stiller norske elever svakere enn elevene i mange andre land.
• Det er for lite opplæring som er tilpasset den enkelte elevs forutsetninger og behov. Det er for lite differensiering og variasjon i undervisningen.
• Det har utviklet seg en "ettergivenhetskultur" i videregående skole – en slags stilltiende kontrakt mellom elev og lærer om ikke å stille krav til hverandre.
• Det er en manglende kultur for læring – en manglende evalueringskultur –  i norsk skole. Man har vegret seg for å stille krav og for å skaffe kunnskap om resultater for deretter å gjøre noe med det som svikter.

Sammenlignet med de fleste andre land presterer norske elever langt under det man skulle forvente ut fra ressursbruken og ut fra landets velstandsnivå. Og det skjer altså ikke fordi vi har skapt en likhetsskole med små forskjeller mellom elevene. Tvert om. Det norske paradokset består i at vi

• bruker mer ressurser enn nesten alle andre land,
• har flere faglig svake elever enn mange andre land, og
• skaper større forskjeller mellom elevene enn mange andre land.

Omtrent den samme beskrivelsen kunne vært gitt i dag. Betyr det da at det ikke skjer endringer eller forbedringer i norsk skole; at skolen ikke er i stand til å omstille seg, eller at reformen Kunnskapsløftet ikke virker?

Det er for tidlig å gi endelige svar på dette, for omstilling i skolen tar tid, men jeg våger likevel å spå noe:

* Jeg tror og håper at flere elever vil tilegne seg grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter etter hvert som Kunnskapsløftet blir gjennomført i norsk skole. Det vil også være det viktigste resultatet vi kan få ut av denne reformen.

* Dersom flere elever tilegner seg slike grunnleggende ferdigheter, kan det også bidra til å redusere de sosiale skillene i skolen og redusere frafallet i norsk skole.

* Regjeringens ambisjoner om å redusere "teoripresset" i ungdomsskolen og redusere frafallet i videregående skole, kan i verste fall virke motsatt: Reduserte krav i ungdomsskolen kan gjøre elevene enda dårligere rustet for videregående skole og dermed bidra til å øke frafallet. Alternativt må kravene i videregående skole senkes.

* Jeg tror forskjellene mellom skoler øker. Fordi "trykket" på gjennomføring av Kunnskapsløftet i hele landet er svakt "på toppen", vil skolene være mer avhengig av den enkelte skoleledelse, kommune og fylke. Spriket mellom Oslo-skolen og mange andre kommuner kan komme til å øke.

I min tid som utdanningsminister var det mange, primært på venstresiden, som påsto at det var et motsetningsforhold mellom utdannelse og dannelse – og mellom det å ha demokratiferdigheter og å lære å lese, skrive og regne. Mye av den debatten er forstummet nå, og det er bra. Mange veier til dannelse er stengt i dag, hvis man ikke kan lese og skrive og regne. Det er heller ikke lett å bli gode borgere i et demokrati, dersom man ikke besitter slike grunnleggende ferdigheter.

Så la oss håpe at norske elever beholder sine gode demokratiferdigheter – samtidig som de lærer seg å lese, skrive og regne skikkelig.

Integreringsdebatten er i ferd med å gå helt av skaftet. Sist ute er Kristelig Folkepartis Robert Wright, som nå går inn for å innføre en form for apartheid i Norge. Han fremfører sitt anliggende i Aftenposten i dag, der han taler for å samle etnisk norske barn i egne klasser på skoler der det er mange elever med innvandrerbakgrunn. Logisk nok innebærer det at han også vil samle de andre barna, som har en annen etnisk bakgrunn, i andre klasser. Om disse barna skal sorteres videre, avhengig av om de kommer fra bestemte land eller regioner, f.eks. Afrika og Asia, eller har spesielle religioner, fremkommer ikke. Det fremkommer heller ikke om barn med polsk bakgrunn, for eksempel, skal gå sammen med de som er etnisk norske eller med andre elever.

I NRKs debattprogram Her & Nå går Wright lenger: Han vil sortere elevene etter etnisitet, helt uavhengig av om elevene er født i Norge og hvor lenge familiene deres har vært her. På gjentatte spørsmål fra skolebyråd Torger Ødegaard om når man kan forvente å bli norsk, eller hvor mange generasjoner det må gå før man kan forvente å bli oppfattet og behandlet som norsk, nektet Wright å svare. Han mente at "de" har en annen kultur uansett, og at det derfor er feil at de går i samme klasse som hans etnisk norske barn.

Det var sjokkerende å høre Wright. Han vil altså at politikerne skal ta beslutninger som skiller mennesker på grunn av deres etnisitet og kultur. "Etnisitet" kan bety ganske mye, og Wright spesifiserte ikke nærmere enn til å snakke om innvandrere. Men skal noe sånt gjennomføres i praksis, må det kriterier til. La oss håpe at vi slipper å høre om en eneste politiker som er villig til å gi seg inn på noe sånt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I programmet protesterte for øvrig Wright heftig hver gang Ødegaard prøvde å forklare hvilke tiltak byrådet allerede hadde iverksatt – for ifølge Wright hadde ikke byrådet gjort noen verdens ting. Først etter at debatten var over forsto jeg hvordan en slik "misforståelse" kunne oppstå: Ødegaard snakket om det eneste virkelige problemet det er verdt å iverksette tiltak mot i skolen, nemlig enkelte minoritetspråklige elevers dårlige ferdigheter i norsk – og slike tiltak er det mange av.

Men Wright snakket altså om noe helt annet.

Han ønsker seg etnisk rene klasser og skoler – og det har ikke byrådet gjort noe med.

Heldigvis.