Skal en leder som utsettes for kritikk ta ansvar ved å gå av, eller bli i sin stilling for å rette opp det som er galt?

Dette var tema på dagens frokostmøte, som ble arrangert i anledning av at Minerva nå er kommet med et nytt nummer, der temaet er ansvar.

Denne gangen deltok jeg selv i panelet, sammen med Harald Norvik, som snakket om hva det vil si å ha lederansvar, og Hanne Skartveit, som særlig var opptatt av Stoltenbergs håndtering av 22.julikommisjonens rapport, noe jeg har skrevet om før, bl.a. her. Norvik har for øvrig også skrevet en meget god artikkel i Minerva om ledelse, ansvar og konsekvens – som kanskje, svært kort, kan oppsummeres slik:

Ledelse er å ta ansvar for å oppnå gode resultater på en god måte. En toppleder er ansvarlig for alt som skjer i virksomheten, og dette totalansvaret kan ikke delegeres bort. Oppgaveansvar, derimot, delegeres bort. Andre ledere i organisasjonen har ansvaret for sin del av virksomheten, men også et medansvar for helheten. Og: Ansvarliggjøring krever konsekvens, dvs. at det har konsekvenser om man oppnår gode eller dårlige resultater. I verste fall kan konsekvensen være at man må gå av.

Hel- og deleide statlige selskaper er ikke en del av staten som juridisk person. Derfor er det helt særegne lover, regler og prosedyrer for hvordan regjeringen eller statsrådene har anledning til å øve innflytelse på disse selskapene. Det er dette som blir diskutert når Kontroll- og kontitusjonskomiteen diskuterer Trond Giskes og Nærings- og handelsdepartementets forhold til valg av styremedlemmer i de hel- og deleide statlige selskapene: Har Giske og NHD fulgt de prosedyrer som kreves vis a vis selskaper som ikke er del av staten som juridisk person?

I mitt innlegg på frokostmøtet snakket jeg om den andre delen av statsforvaltningen, nemlig den delen som også er del av staten som juridisk person, dvs. at de – medmindre det foreligger et eksplisitt unntak – er underlagt statsrådens instruksjonsrett og har lojalitetsplikt. I denne delen av forvaltningen er det ca. 225 forvaltningsorganer (inklusive departementer og direktorater), over 260.000 ansatte og i underkant av 300 toppledere, som inngår i statens særskilte lederlønnssystem.

Denne delen av statsforvaltningen er naturligvis svært viktig for ethvert moderne demokrati. Vi ønsker oss en effektiv, kompentent, demokratisk, ukorrupt og tillitvekkende forvaltning. Stort sett har vi jo også det, men de siste par årene har også gjort det klart at ikke alt er slik vi ønsker at det skal være.

Siden en god statsforvaltning er så viktig, skulle man tro at også forvaltningspolitikken ble ansett som viktig. Forvaltningspolitikk handler nemlig om hvordan vi skal styre og styre i staten for å få gjennomført det Stortinget har bestemt. Men merkelig nok er ikke det tilfellet: Forvaltningspolitikken omfattes med svært liten politisk interesse og er dessuten et faglig svakt felt. Det departementet som har ansvaret for forvaltningspolitikken, og som for tiden heter Fornyings-, adminsitrasjons- og kirkedepartementet, har dessverre liten faglig tyngde – og det er bl.a. dette vi ser resultatene av nå.

Etter min mening er nemlig 22.julikommisjonens rapport ikke bare en dom over det som gikk galt i forbindelse med terroraksjonen i regjeringskvartalet og på Utøya – det er også en generell beskrivelse av problemer i forvaltningen. Det dreier seg bl.a. om:

• Svak gjennomføringskraft eller implementeringsevne i deler av forvaltningen.
• Dårlig kommunikasjon og mangel på tillit mellom embetsverket og politisk ledelse.

 Det er vanskelig å bevise at det er blitt verre de senere år, men mange i forvaltningen hevder det – og  det rapporteres også om enkelte andre uheldige utviklingstrekk, som f.eks.

• Større grad av rolleblanding mellom politisk ledelse og embetsverk, hvilket fører til at fagligheten er satt under press.
• Større maktkonsentrasjon i regjeringsapparatet.
• Mer kortsiktighet i arbeidet, hvilket fører til at grundigheten er satt under press.
• Kontrollregimer og medier som skaper en fryktkultur, som fører til mer kvalitetssikring på tvers og mer ansvarstransportering oppover.

Den desidert viktigste årsaken til at det er blitt slik er for mye svak og slapp ledelse som ikke er ledsaget av konsekvens.

Det har ingenting med menneskene og eller deres kvaliteter å gjøre – men med systemet: Ledelse har ikke vært tilstrekkelig prioritert i forvaltningen.

Ledelse i store deler av offentlig sektor er fortsatt et ganske nytt fenomen. Det er fortsatt ikke anerkjent av alle – jfr bl.a. debatten som i disse dager foregår i DN om ledelse ved universitetene. Ledelse i forvaltningen er dessuten lite studert, og det er, ikke minst, undervurdert. Det er en rekke spesielle og komplekse sider ved det å lede i forvatningen som kunne kreve langt større oppmerksomhet enn det tradisjonelt har fått:

• Større ansvarsuklarhet 
• Oftere konflikt mellom fagprofesjoner og ledelseskultur
• Ofte en allmøte- og forhandlingskultur med “omkamper” etter at beslutninger er tatt
• Mer uklare lojalitetsbånd
• Uklare mål
• Mangel på gode styringsverktøy
• Disincentiver (f.eks. når dårlige resultater belønnes)
• Ofte svak rekrutterings- og derekrutteringspolitikk 
• Svak personalpolitikk
• Lite velutviklet lederpolitikk – som fører til at vi ofte ser mye ansvarstransportering, beslutningsvegring, ekstrem vektlegging av det formelle ansvarsområdet fremfor å se helheten, liten bruk av lederlønnssystemet og liten bruk av mulighetene til omplassering og oppsigelse, som imidlertid også er vanskelig pga et mye sterkere oppsigelsesvern i offentlig enn i privat sektor.

Hvem har ansvaret for at det har blitt slik?

Alt dette skjer under noens ledelse – nemlig den politiske ledelsen. Men de øverste lederne, statsrådene, velges i stor grad uten at det skjeles til ledererfaring eller lederkompetanse og blir veldig ofte bedømt bare pga av ytre faktorer, såsom synlighet, medietekke, tilsynelatende handlekraft osv – mens det er liten interesse for hva de får gjort internt. Men faktum er at gjennomføringskraften og evnen til korrekt saksbehandling også er svært avhengig av departementets politiske ledelse. Derfor er det på tide å anerkjenne hvor krevende det er å lede et departement på en god måte.

Et annet stort problem, som har sammenheng med dårlig ledelse, er svak samordning. Dette er det et politisk ansvar å gjøre noe med. Forvaltningen er organisert slik at det nesten pr definisjon er umulig å komme frem til løsninger når ulike departementer eller sektorer har forskjellige interesser. Men fordi også den politiske ledelsen, dvs. regjeringen, ofte ikke makter å skjære igjennom innenfor rimelig tid, trengs det antagelig frister og prosedyrer for samordning.

22.julikommisjonen sa at hovedproblemet var “ledelse, holdninger og kultur”, og at det “haster med tiltak”. Så langt har ikke jeg sett noen tiltak eller debatt av betydning som kan bøte på disse problemene. Tvert om er det nok mange som mener at forsiktighets- og fryktkulturen bare har tiltatt og at handlekraften har blitt enda mer redusert.

Etter min mening trenger vi et program for å styrke ledelsen i forvaltningen – gjerne i partnerskap med privat sektor og universitets- og høyskolesektoren. Vi må utvikle en ledelseskultur der det er lov å feile – mer enn tilfellet er i dag, men samtidig en kultur der store og alvorlige feil som følge av slapp oppfølging må få konsekvenser – mer enn tilfellet er i dag.

I går hørte jeg – jeg vet ikke for hvilken gang – et innslag på Dagsnytt 18, der et regjeringsmedlem gikk til angrep på en navngitt kommune med et annet politisk flertall, som er valgt av denne kommunens innbyggere.

Denne gangen var det Inga Marte Thorkildsen som klaget på Anniken Haugli fra Oslo kommune, som for øvrig antagelig er den kommunen som opplever dette oftest.

Dette skjer veldig ofte under den nåværende regjering, og det skjer ofte med sterke og negative ord og uttrykk. En “klassiker” er Kristin Halvorsens stadige angrep på Torger Ødegård og Oslo-skolen. Jeg kan også huske at Trond Giske holdt på sånn, da han var utdanningsminister i 2000 – 2001. Jeg kan, på den annen side, ikke erindre at statsrådene har for vane å kaste seg over og kritisere kommuner med rødgrønt flertall.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men er dette vanlig for alle regjeringer? Og hva slags rolleforståelse har statsråder som syns dette er en grei arbeidsform?

Jeg har ikke undersøkt dette, men er reelt interessert. Derfor twitret jeg om dette da jeg hørte Dagsnytt 18 i går: “Noen burde undersøke om tidligere regjeringer har kritisert kommuner med et annet politisk flertall så mye som den nåværende regjering gjør”.

Jeg fikk, nokså forutsigbart, noen “morsomme” svar fra rødgrønne politikere, som kunne fortelle meg at det er omvendt når vi har borgerlig regjering: Da klager nemlig kommunene på regjeringen, fordi de får for lite penger.

Men dette er selvsagt ikke poenget. Det interessante, syns jeg, er hva slags rolleforståelse en regjering og en statsråd har: Er man, når man har blitt statsråd, en statsråd for alle borgere og hele landet, bl.a. med respekt for de ulike valg velgerne har gjort i kommunene – eller skal man fortsatt først og fremst være partipolitiker?

Jeg syns det kler statsråder veldig dårlig hele tiden å skjelle ut kommuner som enten gjør ting annerledes enn de liker – eller som gjør sitt beste og likevel ikke har fått til alt så godt som de burde.

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke arbeidet på denne måten da jeg var utdannings- og forskningsminister. Jeg la vekt på, uansett hva jeg måtte ha tenkt og ment personlig, at sterke og svake skoleresultater fikk den samme oppmerksomheten, enten kommunen var styrt av partier til høyre eller venstre. Jeg kan ikke garantere at det ikke finnes unntak, men jeg tror det faktisk ikke – for jeg ønsket ikke å operere slik.

Om Erna Solberg fulgte samme policy som kommunalminister, om Laila Dåvøy gjorde det samme som barne- og familieminister og om Torild Skogsholm gjorde det som samferdselsminister, vet jeg ikke. Men nettopp derfor hadde det vært interessant å undersøke:

Har regjeringene den samme rolleforståelsen og forholdet til valgte lokalpolitikere rundt om i landet – eller er det forskjeller? Og syns f.eks. KS det er greit at statsråder stadig går i klinsj med navngitte kommuner som har politikere som er valgt av borgerne i kommunen?

Forleden så jeg en debatt om skolepolitikk på Aktuelt – med Kristin Halvorsen (SV), Trond Giske (Ap), Torger Ødegård (H) og Guri Melby (V).

Da twitret jeg – litt respektløst, kanskje – at jeg syns Trond Giske argumenterer på kanten til det uredelige i skolepolitikken. Da Giske spurte hva jeg mente, ga jeg bl.a. uttrykk for at jeg syns Ap virker veldig taktisk i skoledebatten. 

Noen har, med en viss rett, etterlyst konkrete eksempler på hva jeg mener, så her kommer det:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Alle partier er taktiske. Ingen forventer at en politisk debatt (bare) skal være preget av dialog, eller at en politiker skal legge frem hele sannheten eller alle motforestillingene mot hans eller hennes eget syn. Politisk debatt er duell – ikke dialog.

Likevel er det ikke slik at det ikke stilles redelighetskrav til en politisk debatt. Det er ikke alltid så lett å si hvor grensen går, men ofte reagerer vi, hvis argumentasjonen blir i overkant “lur”, “sleip” eller taktisk. Presenteres ren løgn, blir som regel reaksjonene sterke.

Arbeiderpartiet har for meg, helt siden regjeringsskiftet i 2001, virket både fraværende og lite interessert i skolepolitikk. Siden 2005 kan man si at det har sammenheng med at det er SV som har hatt kunnskapsministeren, men jeg syns ikke det er en helt god forklaring. Partiet har markert seg godt på mange andre områder, selv om det ikke har hatt ministeren. Dessuten var partiet lite til stede i skoledebatten også da det var i opposisjon. Som utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen var det først og fremst SV jeg møtte til debatt.

Innimellom er det tydelig at Arbeiderpartiet selv har forstått at partiet må være litt mer til stede i skoledebatten. En gang i blant kommer det derfor utspill – som imidlertid ofte blir som et lite blaff. Statsministerens nyttårstale i 2008 var et slikt blaff – og samtidig et nokså forsinket oppgjør med problemene i norsk skole – og ellers opplever vi disse “blaffene” når det er valg. Også denne gangen, foran valget i 2013, har statsministeren kommet på banen og fortalt at han nå skal prioritere skole – og dessuten har tidligere utdanningsminister Trond Giske fått i oppdrag å lede Arbeiderpartiets arbeid med et nytt skolepolitisk program. Venstresidens tilbakevendende selvoppgjør i skolepolitikken – og Trond Giskes nye giv – har jeg for øvrig skrevet om her. 

Denne “urytmiske” interessen for skolepolitikk virker i seg selv ganske taktisk – i motsetning til engasjementet i særlig Venstre, Høyre og SV, som virker vedvarende og oppriktig.

Men også en del av argumentene som fremføres, virker i overkant “lure” for min smak. Her er noe av det vi hører – og kommer til å høre fra Arbeiderpartiet i valgkampen:

• Vi får blant annet høre at det igrunnen var Trond Giske som startet arbeidet med Kunnskapsløftet, at senere regjeringer (såvidt) har fulgt opp, og at Stoltenberg II-regjeringen nå gjennomfører reformen. Dette er, etter mitt syn, ikke sant, noe jeg også har kommentert før, bl.a. her. 

• Vi får også høre at det har kommet 8000 flere lærere i norsk skole under den rødgrønne regjeringen. Det er sikkert sant, men siden det i seg selv ikke forteller noe av interesse om ressurssituasjonen i norsk skole, og siden Arbeiderpartiet vet det – og samtidig vet at folk flest kan bli lurt til å tro at det har noe med ressurssituasjonen å gjøre – virker dette, på meg, litt lite redelig. Poenget er jo – slik Ap aldri var i tvil om da partiet var i opposisjon – at det er utviklingen i forholdstallet mellom lærere og elever som forteller hvorvidt ressurssituasjonen har blitt bedre eller verre – ikke det absolutte antall lærere. Dette kom godt frem, da Giske debatterte spørsmålet med Utdanningsforbundet i Dagsnytt 18, og det kommenterte jeg her. (I parantes bemerket: Stoltenberg II-regjeringen lovet allerede i den første Soria Moria-erklæringen at kontaktlærere ikke skulle ha ansvar for mer enn 15 elever i grunnskolen. Dette er aldri fulgt opp som lovet, og derfor kunne vi før jul f.eks. lese om Giskes egen hjemby, Trondheim, der normen var 18 elever pr kontaktlærer, samtidig som man vurderte å øke den til 20.)

• Vi hører også at valget står mellom å satse på skolen eller “massive” skattekutt. Det er kanskje effektiv retorikk, men sannheten er denne: Statsbudsjettet for 2013 er på ca. 1037 milliarder kroner, etter at det har vokst med formidable 411 milliarder kroner siden 2005. I Bondevik II-regjeringen var det langt mindre oljepenger å rutte med, samtidig som skattene ble senket med ca. 25 milliarder kroner. (Og som jeg skrev i en tidligere blogg; en eventuell fremtidig  fjerning av formuesskatten betyr ca. 12 – 15 milliarder i skattelette.)  Disse bevegelsene til tross har ressurssituasjonen i skolen siden 2001 stort sett vært stabil. Så hva kan vi lære av det? Vi kan bl.a. lære at de skattelettelser som diskuteres i Norge, utgjør en forsvinnende liten andel av det totale statsbudsjettet eller av alle de ekstrapengene den nåværende regjeringen har hatt til rådighet. Og vi kan lære at ressurssituasjonen i skolen stort sett er stabil (og høy i forhold til andre land), enten en regjering gir litt skattelette (som Bondevik II-regjeringen gjorde) eller har en enorm vekst i sine inntekter (som Stoltenberg II-regjeringen har hatt).

• Vi kommer til å få høre at Arbeiderpartiet nå vil satse mer på læreren, slik det fremgår av partiets nye programforslag. Denne delen av programmet fikk ros av Guri Melby i Aktuelt, samtidig som både hun og Torger Ødegård påpekte at det var lite troverdig, bl.a. fordi Arbeiderpartiet – gjennom åtte år i regjering – ikke har gjort noe for å gjennomføre disse tiltakene før og endog har stemt mot de samme tiltakene i Stortinget. Trond Giske, på sin side, mente at det nærmest var et “bevis” på Arbeiderpartiets vilje til å satse på læreren at han, da han var utdanningsminister i 2000/01, hadde økt lønnen til lærerne med 50.000 kroner pr lærer. Det han ikke fortalte, var at lærerne samtidig forpliktet seg til å undervise mer, og at dette var resultat av en fremforhandlet avtale.

• Vi kommer også til å få høre at norske elever nå gjør det bedre på internasjonale tester – i motsetning til hva de gjorde under den tidligere borgerlige regjering. Man forsøker å etterlate inntrykk av at forbedringen først og fremst skyldes den politikken den rødgrønne regjeringen har ført – i motsetning til den politikken den borgerlige regjeringen førte, som altså ga dårligere resultater. Men så enkel er selvsagt sammenhengen ikke, og det vet Trond Giske. Også dette har jeg skrevet om før, bl.a. her. 

• Vi fikk også høre fra Trond Giske at forbedringen i norsk skole skyldes fire ting – nemlig flere timer, mer tidlig innsats, leksehjelp og bedre lærerutdanning. Jeg tror vi kan si at mer tidlig innsats hjelper – siden det var en helt sentral del av Kunnskapsløftet og derfor har fått virke fra 2005/06 og – etter noen forskeres mening – fra ca 2003, da det “skjedde noe” i norsk skole. Men de tre andre faktorene han trekker frem, kan umulig ha hatt stor betydning: Flere timer betyr antagelig lite så lenge det ikke er nok kvalifiserte lærere, leksehjelp med ufaglærte betyr lite, og den bedre lærerutdanningen er ennå ikke skikkelig implementert. Årsakene til at det går bedre i norsk skole har derfor primært sammenheng med Kunnskapsløftet, som jeg også har skrevet om her.

• Vi fikk også høre fra Trond Giske at alt det man har gjennomført i skolepolitikken i Oslo, skyldes nasjonal politikk. Også dette er et utsagn som kan problematiseres. Det virker i hvert fall rart når man nesten daglig er vitne til store konflikter mellom Torger Ødegård og Kristin Halvorsen, som åpenbart mener at det gjøres veldig mye galt i Oslo-skolen.

Arbeiderpartiets strategi før valget er veldig tydelig.

Partiet har nå, på papiret, forsøke å legge seg så tett opp til Høyres og Venstres skolepolitikk at de kan si, som også Trond Giske gjorde i Aktuelt, at det ikke er noen vits i å “lage skiller som ikke er der”.Sagt med andre ord:  La oss heller debattere det som virkelig skiller – nemlig synet på den “massive” eller “storstilte” privatiseringen av norsk skole, som Høyre, Venstre og FrP vil gå inn for!

Med en slik strategi håper Arbeiderpartiet (og SV) å unngå å snakke om det som er vanskeligst for dem, nemlig den offentlige skolen og den viktige delen av skolepolitikken, der særlig Høyre, men antagelig også Venstre, har større troverdighet.

Arbeiderpartiet bør ikke lykkes med denne strategien – av flere grunner:

For det første: Det blir ingen “massiv” privatisering av norsk skole, hvis det blir borgerlig flertall. En litt mer liberal friskolelov, der det ikke stilles krav om at man må drive med toppidrett, være religiøs eller drive med alternativ pedagogikk, vil formodentlig øke antallet friskoler noe. Men en lov som ikke tillater eierne å ta ut utbytte, som får mindre støtte enn offentlige skoler, og som skal virke på et område der det ikke mangler plasser, vil ikke få noe stort omfang – og spesielt ikke hvis den offentlige skolen er god.. All erfaring, både fra Norge og andre land, viser det.

For det annet: Det er ingen dokumentert sammenheng mellom det økte antallet friskoler i Sverige (der de for øvrig har en friskolelov som tillater uttak av utbytte) og de dårligere skoleresultatene der – slik de rødgrønne, inkludert Halvorsen i Aktuelt, ofte påstår eller etterlater inntrykk av. Dette har jeg skrevet mer om her. 

Og for det tredje – og viktigst: Nesten alle elever går i den offentlige skolen. Det er den offentlige skolen bl.a. Torger Ødegård bestyrer. Det er den offentlige skolen som trenger forbedring. Og forskjellene mellom partiene er fortsatt til stede, selv om det nå heldigvis er mye større oppslutning om kunnskapsskolen enn det var for 10 – 12 år siden.

Derfor fortjener vi – velgerne – å få høre hva de ulike partiene har gjort og vil gjøre i den offentlige skolen, slik at vi, som Guri Melby sa, kan gjøre oss opp en oppfatning om hvilke(t) parti(er) vi har mest tillit til i skolepolitikken.

Forleden var jeg på en konferanse som dreide seg om å gjøre “business” i Afrika.

Trond Giske og Heikki Holmås var blant innlederne, og begge var entusiastiske fortalere for mer handel med og investeringer i  Afrika.

Vi fikk også presentert historier fra virkeligheten – fra mennesker som har sett forretningsmuligheter i Afrika, og som har drevet næringsvirksomhet i Afrika lenge.

En i den sistnevnte kategorien fortalte om sine mange positive erfaringer, men også om noen negative.

En av de negative erfaringene var åpenbart norsk presse.

Jeg siterer fra hans presentasjon:

OUR EXPERIENCE

Media: ignorant, hopeless and heartless

• We are very disappointed by Norwegian press coverage: Publically available assessments about our organisation and leading global certification has been ignored. Journalists seems to rely on any unreliable Norwegian statements, rather than on highly qualified Africans who follow the highest international standards.  

• Bistandsaktuelt, the Norad’s own magazine, is hostile to business in Africa and has incompetent “journalists”. 

• NRK is a social pornographer, presenting Africa in a belittling and wrong light that is building up under preconceptions of Africa as a poor, helpless Continent.  It is incorrect, unfair and degrading. 

•  A recent Borgen program on NRK started with a scene where a worker got up at 3 am to walk three hours to work. The scene was staged and the worker was paid for his contribution. The program went on with further false information, aired on NRK, despite of NRK being made aware of this.

• Professor Benjaminsen falsely writes in Aftenposten that we pay less then the minimum wage and make highly unacedemic, biased and unrepresentative quotes of two studies undertaken by two of his students.

• There is a consistent disregard for our black managers who are running the business, or willingness to talk to them or take them serious. It stinks of racism.

Anklagene mot norsk presse var harde, og jeg vet ikke om vedkommende, som presenterte dette, har rett i alt. Likevel er det åpenbart at han er veldig skuffet, og at han føler at Afrika – og det å drive næringsvirksomhet i Afrika – blir presentert på en ufortjent dårlig måte i norske medier. At det er noe sant i dette, virker veldig sannsynlig. Han fikk i alle fall applaus i forsamlingen for å si det som det er.

Afrika blir altfor ofte presentert som et ekstremt fattig og håpløst kontinent. Næringsvirksomhet blir ofte mistenkeliggjort. Bistandsbransjen er ikke alltid positiv til behovet for lønnsom næringsvirksomhet og økonomisk vekst som virkemiddel for å bekjempe fattigdom – det hørte vi senest på Dagsnytt 18 i går. Alle er ikke flinke til å se den nye middelklassen i Afrika og behandle menneskene med respekt – som de dyktige og velutdannede menneskene de er.

Dette er sikkert veldig irriterende og trist å oppleve for de nordmenn som driver næringsvirksomhet i Afrika.

Men det er enda verre for afrikanerne selv.

Trøsten for dem er imidlertid at det antagelig bare er et spørsmål om tid før også Afrika, i likhet med Asia, “overrumpler” Europa ved å erobre  stadig mer av den økonomiske, kulturelle og politiske makten i verden.

I går ble jeg oppmerksom på en sak i VG etter at TV2s Kadafi Zaman publiserte følgende tweet:  “Anbefales! Bra sak av Shazia Sarwar i VG. Oslo-rektorer belønnes for elevresultater.”

Jeg leste deretter saken av tre grunner: For det første fordi jeg er interessert i styring av og ledelse i offentlig sektor. For det andre fordi Oslo-skolen nå brukes og misbrukes politisk av flere, bl.a. som ledd i valgkampen. Og for det tredje fordi jeg lurte på om VG virkelig hadde avslørt noe viktig eller skandaløst om Oslo-skolen, slik tweet’en kunne gi inntrykk av.

Jeg kunne, men jeg har ikke, kontaktet noen i Oslo kommune for å høre deres kommentarer til saken. Jeg har altså bare VGs artikkel å holde meg til. Journalisten som har skrevet den, Shazia Sarwar, er, såvidt jeg erindrer, samme journalist som tidligere har “avslørt” at Oslo-skolen jukser på nasjonale prøver, eller mer presist: Hun har skrevet saker i VG som klart etterlater dette inntrykket, og som har ført til debatt, bl.a. i Dagsnytt 18. Denne debatten har jeg kommentert før, og for å si det kort: Jeg kan fortsatt ikke se at noen har fremlagt noen holdbar dokumentasjon på at Oslo-skolen jukser på nasjonale prøver. Utdanningsdirektøren, Astrid Søgnen, greier gang på gang å tilbakevise slike påstander med fakta.

Denne nye saken i VG dreier seg om noe annet – nemlig hvordan rektorer i Oslo-skolen lønnes og belønnes. Saken etterlater et inntrykk av at rektorenes lønn er direkte avhengig av elevenes faglige resultater. En slik lønnspolitikk ville altså, enkelt sagt, føre til at rektorenes lønn gikk ned, dersom de faglige resultatene ble dårligere – mens den gikk opp, dersom resultatene på nasjonale prøver ble bedre.

Jeg har hørt at det fins slike lønnssystemer enkelte steder i USA, men jeg kan ikke dokumentere det. Uansett er slike direkte koblinger mellom rektorers lønn og elevenes faglige utvikling ikke tilrådelig. Jeg skal ikke bruke mye plass på å forklare hvorfor her, så la meg bare si det kort: Incentiver til riktig adferd er viktig på alle arbeidsplasser. Det skal lønne seg (økonomisk eller på annen måte) å gjøre de riktige tingene på den riktige måten. Men incentiver kan også virke negativt – hvis de f.eks. er for kraftige, for ensidige, eller hvis de dreier seg om forhold vedkommende arbeidstaker ikke kan gjøre noe særlig med. Derfor er bruken av incentiver et meget viktig, men også faglig komplisert felt, noe man er særlig oppmerksom på i offentlig sektor, der man ikke kan styre etter f.eks. enkle profittmål, slik man ofte kan i privat sektor.

På denne bakgrunn leste jeg VG-artikkelen grundig. Den etterlater altså et inntrykk av at rektorene får lønn på basis av elevenes faglige prestasjoner, men er det egentlig det som står, og er det dokumentert?

Nei, det er ikke det som står. Det som står, er at Oslo-rektorene “belønnes” for elevresultater. En “belønning” kan være lønn, men det kan også være ros. Og når man leser artikkelen grundig, fremkommer det at det ikke foreligger noen dokumentasjon på at lønnen er direkte knyttet til elevenes resultater. Det nærmeste VG kommer en dokumentasjon, er et utsagn fra lederen i Skolelederforbundet, som sier at “noen av Oslo-rektorene som har tatt kontakt med oss, mener at de har erfart det”.

Det er altså “noen” anonyme rektorer som “mener” at de har erfart det. Det er ingen som vet, ingen som står frem, ingen som kan dokumentere noe – snarere tvert om. Det fremkommer at lederen i Skolelederforbundet ikke tør å påstå noe sikkert, mens Utdanningsetaten benekter at det er slik. 

Men selv om ikke VG egentlig har avslørt noe som helst om en direkte kobling mellom lønn (eller annen håndfast belønning) og elevresultater, inneholdt saken også en annen “bombe”: VG har nemlig fått tak i en “hemmelig” lederkontrakt som inngås mellom ledere, f.eks. rektorer, og ledernes foresatte. Det er altså ikke selve arbeidsavtalen, men en avtale som inngås i medarbeidersamtalen (omtalt som “ledersamtalen” i dokumentet), og som gjelder til neste medarbeidersamtale holdes. 

At Sarwar oppfatter dokumentet som oppsiktsvekkende fremkommer av saken og av det hun skriver på twitter: “Ville du ha skrevet under en slik kontrakt? Hvor du fikk karakterer på 86 styringsmål?”

Etter min mening kan dette også vurderes helt motsatt.

Noe av det verste arbeidstakere og ledere opplever, er at det ikke avholdes medarbeidersamtaler, eller at det avholdes ustrukturerte og dårlige samtaler, at det ikke er klart hvilke forventninger arbeidsgiveren din har, at sjefen ikke interesserer seg for hvordan det går med deg eller hva som kan gjøres for at du skal kunne trives, utvikle deg eller jobbe bedre, eller at man ikke vet hva som belønnes i vedkommende organisasjon.

Derfor gjennomfører man i alle gode organisasjoner jevnlige medarbeidersamtaler med alle ansatte. I alle profesjonelle organisasjoner av en viss størrelse har man som regel skjemaer som skal sikre en viss struktur i samtalen; at alle temaer blir berørt; at samtalene er nogenlunde like (og dermed rettferdige) for de ansatte osv. Og i alle slike samtaler, hvis de gjennomføres riktig, foretar man en evaluering av det som har skjedd siden siste samtale – samtidig som man setter nye mål for vedkommende arbeidstaker for tiden som kommer, f.eks. frem til neste medarbeidersamtale.

Og nettopp dette ser ut til å være poenget også i Oslo-skolen. Til slutt i skjemaet står det at det skal “avtales resultatmål og personlige utviklingsmål som vil bli tillagt særskilt vekt når vedkommendes lederinnsats skal vurderes ved periodens utløp”. Og som Astrid Søgnen uttrykker det i selve saken i VG: “En utfylt avtale (…) kan inneholde samtlige styringsparametre. Disse er et utgangspunkt for resultatvurderingen av en skoles måloppnåelse. I ledersamtalen prioriterer rektor og nærmeste leder noen utvalgte mål fra skolens strategiske plan.” 

Det er veldig mye som er veldig vanlig i arbeidslivet, som f.eks. måling og vurdering av hvor gode resultater man skaper –  som tydeligvis fortsatt vekker oppsikt i offentlig sektor. Det er selvsagt grunn til å være på vakt mot alle slike verktøy som denne lederkontrakten er et eksempel på, både i offentlig og privat sektor, for det er mange fallgruver å gå i. Men at slike avtaler blir brukt, kan umulig være negativt i seg selv. Det er mye mer negativt at arbeidstakere – inkludert ledere – går for lut og kaldt vann, slik det ofte har vært i offentlig sektor, der ledelse, arbeidsgiveri og god personalpolitikk ofte har vært lite vektlagt. I en undersøkelse for noen år siden fremkom det f.eks. at en stor andel kommunepolitikere ikke visste  at de var arbeidsgivere for lærerne i skolen. Det er i hvert fall ikke et godt utgangspunkt, hverken for å drive god personalpolitikk eller for å skape en kvalitativt god skole.

VG har fremhevet noen sider ved lederavtalen som avisen tydeligvis syns er spesielt oppsiktsvekkende eller kritikkverdig, f.eks. at en leder i Oslo-skolen skal være “lojal mot fattede vedtak og etiske retningslinjer”. Men hva i all verden er oppsiktsvekkende med det? Selvsagt må en ansatt i Oslo kommune forholde seg lojal til de vedtak som fattes i et demokrati – det er jo selve essensen i demokratiet at politikerne har instruksjonsrett, mens forvaltningen har lojalitetsplikt. Dette hindrer ikke ansatte i å delta i demokratiet som borgere, og det hindrer dem heller ikke i å være varslere, dersom det skulle foreligge en situasjon som gjør det nødvendig.

Også på den enkelte arbeidsplass – jeg antar også i VG – er det vel  slik at man har en viss lojalitetsplikt overfor sin arbeidsgiver og de etiske retningslinjer virksomheten følger – og at man ikke kan gjøre hva man vil på arbeidsplassen og i virksomhetens navn? 

Tilbake til utgangspunktet:  En ensidig kobling mellom elevenes faglige resultater og læreres eller rektorers lønn, er hverken tilrådelig eller rettferdig.

Samtidig må man ikke falle i den andre grøften og si at elevenes faglige utvikling er totalt uten interesse for vurderingen av en lærer eller rektor.

God faglig utvikling for elevene er tross alt skolens viktigste mål.

Så har Høyre omsider lagt frem sitt lenge bebudede forslag til nedtrapping av formuesskatten.

Jeg er ingen ekspert på skattesystemer, så i denne omgang skal jeg ikke kommentere valget av modell. Jeg konstaterer bare at Civitas egen skatteekspert, Villeman Vinje, gjerne hadde sett en litt annen modell – og at de andre ikke-sosialistiske partiene også vil gjøre det litt annerledes. Også fagfolk har delte meninger. Det ser likevel ut til å være liten tvil om at de borgerlige partiene vil kunne greie å bli enige, dersom de vinner valget.

Mitt poeng i denne bloggen er et annet – nemlig diskusjonen om skatt vs. velferd. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Magnus Takvam i NRK, og flere andre kommentatorer, har påpekt at de borgerlige partienes forslag om å trappe ned og etter hvert kanskje fjerne formuesskatten, vil gjøre skatt vs. velferd til et sentralt valgkamptema. 

Det vil i så fall også sette journalistene på prøve.

Full fjerning av formuesskatten vil gi en skattelette på ca. 15 milliarder kroner. Høyres modell gir (i første omgang) en skattelette på 12 milliarder kroner. Lettelsen skal gradvis komme over noen år, men slik jeg forstår Høyre, vil lettelsen være 12 milliarder kroner etter fire år.

Statsbudsjettet har nå passert 1000 milliarder kroner. 

Skatteletten utgjør altså, etter fire år, mindre enn 1,2 prosent av statsbudsjettet.

Hvilke konsekvenser vil dette ha for velferden?

En helt stilisert og statisk oppfatning av skatt vs. velferd, er at én krone i skattelette, fører til én krone mindre i velferd – og at én krone mer i skatt, fører til én krone mer til velferd.

Dette er det ingen som tror på – selv om argumentene fra rødgrønn side vil etterlate inntrykk av at det er slik, altså at de borgerlige partiene velger skattelette fremfor velferd.

Men debatten kommer, og da er det viktig at ikke pressen og andre sluker denne typen argumentasjon rått – men også ser hen til andre argumenter. Her er noen av dem:

• Dersom 12 milliarder kroner – eller mindre enn 1,2 prosent av statsbudsjettet – skal få så stor negativ betydning som Regjeringen etterlater inntrykk av, må det bety at Regjeringen mener at den bruker absolutt alle kroner på statsbudsjettet perfekt, og at det ikke er noen som kan styre noe bedre eller annerledes enn de rødgrønne partiene nå gjør. Dette vet vi ikke er sant. Akkurat som svært mange kan forbedre styringen av sin egen privatøkonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år – kan også staten forbedre styringen av sin økonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år. 

• Det er flere måter å forbedre styringen av og i staten på – og redusere sløsingen. Her er noen få eksempler:

• Staten kan forbedre gjennomføringskraften i forvaltningen. Både Gjørvkommisjonen, rapporter fra Difi og flere andre rapporter viser at implementeringsevnen er for svak: Det brukes for mye tid og ressurser når viktige beslutninger skal gjennomføres. Bedre gjennomføringsevne kan bl.a. oppnås med bedre administrativ og politisk ledelse og bedre samordning – og det kan helt sikkert spare minst 12 milliarder kroner, hvis det gjøres godt.
• Samferdselssektoren alene kan antagelig spare oss for milliarder av kroner, dersom planleggingen og gjennomføringen av store infrastrukturprosjekter blir bedre.
• Også i Forsvaret er det svært mye å spare, dersom styringen blir bedre, og dersom det gjennomføres færre, svært kostbare, men dårlige investeringsprosjekter.

Men det er også andre argumenter:

• At det gis skattelette, betyr ikke at pengene forsvinner og ikke kan gjøre nytte for seg. Pengene får en alternativ anvendelse i privat sektor – og der kan de både brukes til å øke velferden og til å skape flere nye arbeidsplasser, som gir mer offentlig og privat velferd siden.

• Skattelette har også noen dynamiske effekter. Det kan være delte meninger om hvor store de er, men poenget er i hvert fall dette: En skattelette er ikke bare et “tap” for staten – den genererer også nye inntekter til staten. SSB er blant de som har regnet på dette, og her er et eksempel på det. Man bør ikke budsjettere med slike effekter på kort sikt, men effektene kommer.

• Skatt handler også om makt og om synet på staten: I noens øyne er fellesskapet ensbetydende med staten, og de ser staten som noe som “står over” borgerne og vet bedre enn borgerne selv hvordan samfunnet bør se ut. De ser ikke staten som en maktfaktor som også skal beskyttes mot seg selv, men som en god og ufarlig “far” som kan hjelpe oss med alle problemer. Vi andre ser på staten som vår tjener og mener at staten skal ha begrenset makt over borgerne – samtidig som borgerne skal ha makt over staten. Vi legger dessuten vekt på at det er en god maktbalanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor – og at ikke staten alltid er den beste til å løse viktige samfunnsoppgaver.

• Og endelig handler skatt om frihet: En stat som ikke driver inn noen skatter til å finansiere de grunnleggende fellesoppgavene, er en trussel mot friheten. Men en stat som driver inn alt, har også tatt fra oss friheten. Skattelette kan derfor også være et frihetsprosjekt, og det er derfor borgerlig politikere ikke like lett snakker om å “gi” skattelette, som om alle pengene i utgangspunktet var statens.

Og det er mer: 

• Regjeringen har i åtte år sagt at den hverken vil øke eller senke skattene samlet sett. Skattenivået er altså fortsatt (hvis vi ser bort fra visse snikskatteøkninger) det samme som i 2004. Men hva er det med skattenivået i 2004 som nærmest gjør det til en del av skaperverket? Man kan si det er et kompliment til Bondevik II-regjeringen, men likevel: Hvilket klarsyn var det Bondevik II-regjeringen hadde, som gjør at skattenivået akkurat i 2004 fortsatt er perfekt – åtte – ni år senere? 

• En god grunn til å revurdere et skattenivå som har stått stille så lenge, er at mye annet forandrer seg. Blant annet er finansministeren og andre opptatt av hvordan multinasjonale selskaper tilpasser seg skatteregimene i ulike land og hva vi eventuelt skal gjøre med det. Andre er opptatt av de små skattespørsmålene, som f.eks. incentivene til arbeid for lavinntektsgrupper. Og atter andre er opptatt av feilene i systemet vårt, som bl.a. gjør at vi overinvesterer i bolig og eiendom. Det kan uansett ikke være slik at alle forslag som avviker fra det skattesystemet og -nivået vi har i dag, representerer en katastrofe for den offentlige velferden.

• Også et annet tema vi kommer til å høre mye om i valgkampen – nemlig den nordiske (eller norske) modellen – er avhengig av at vi tilpasser oss en ny tid og ikke motsetter oss enhver endring. Perspektivmeldingen viser at velferdsstaten ikke er bærekraftig i det lange løp, og at det derfor er om å gjøre å gjøre tilpasninger nå. Noen syns sikkert det er morsomt å gjøre et poeng av at det virker feil å senke skattene nå når det kan bli aktuelt å øke dem i fremtiden. Men dette er ikke så underlig som det kan høres ut: Vekstfremmende skattelettelser nå vil øke velstandsnivået fremover, mens virkningen for velferdsstatens bærekraft samlet sett er om lag null.

Til slutt:

• Handlingsregelen er en todelt regel. Den ene delen handler om hvor penger mye vi kan bruke – den andre om hva vi skal bruke pengene til. Stoltenberg II-regjeringen har holdt seg til første del, men ikke den andre. Meningen var altså at vi i alle de årene Stoltenberg II-regjeringen nå har vært i virksomhet, burde ha investert mer i vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur, utdanning og forskning. Å trappe ned formuesskatten er derfor både en del av den opprinnelige kontrakten da skattesystemet sist ble endret (2005/06) og en måte å oppfylle handlingsregelen på.

Helt til slutt: Hvis de rødgrønne tror på egen retorikk, burde jo skattene økes. Hvis en krone mindre i skatt, er en krone mindre til velferd – vil selvsagt en krone mer i skatt, gi en krone mer til velferd. Så hvis velferd er viktigst, må også skatteøkninger være viktig.

I valgkampen vil politikere fra borgerlig og rødgrønn side barke sammen i mange debatter. Ett viktig tema vil være skatt. Da er det viktig at ikke bare de rødgrønnes virkelighetsforståelse får legge premisser for debatten – men at også de andres virkelighetsforståelse får spille en like fremtredende rolle. 

For en tid tilbake skrev jeg en blogg om en “dypt bevart hemmelighet” – og om det som kanskje kunne bli en “skolerevolusjon” i Danmark.

Med uttrykket “dypt bevart hemmelighet” siktet jeg til at de færreste i vårt samfunn vet særlig mye om lærernes arbeidstidsavtale, heller ikke de som ellers er sterkt engasjert i skolen og/eller i skolepolitikken.

Med “skolerevolusjon” siktet jeg til at det  pågikk forhandlinger med lærerne i Danmark, og at kravet fra både kommunene og staten (og dermed også den danske sentrum/venstre-regjeringen) var at arbeidstidsavtalen skulle fjernes. I Danmark er grunnskolelærernes arbeidsgiver kommunene, altså KL, mens gymnaslærernes arbeidsgiver er staten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det fremkom nok av innlegget mitt at jeg mener det ville være en fordel for elevene også i norsk skole om den norske arbeidstidsavtalen, som i prinsippet er som den danske, kan avskaffes eller i det minste forenkles.

Blogginnlegget har avstedkommet en rekke kommentarer – delvis i videre dialog med meg – hvorav de fleste har en del til felles:

De er stort sett skrevet av lærere.

De er stort sett (svært) negative til å fjerne eller forenkle arbeidstidsavtalen.

De er stort sett anekdotiske. Flere har problemer med å tro på den statistikken og aggregerte informasjonen som f.eks. SSB, Utdanningsdirektoratet eller OECD frembyr.

Mange mener dessuten at jeg ikke vet hva jeg snakker om – hvilket også har ledet til en god del ironiske og sarkastiske kommentarer.

Men mens disse kommentarene ble skrevet, gikk forhandlingene i Danmark videre – og nå foreligger det første resultatet:

Staten, ved den sosialdemokratiske finansminister Bjarne Corydon, og gymnaslærerne er blitt enige om å avskaffe gymnaslærernes arbeidstidsavtale.

Gymnaslærerne får mer i lønn – mot at de overlater til rektorene å tilrettelegge lærernes arbeidsdag. Som det heter i en omtale av forhandlingene (min oversettelse): “Hittil har arbeidstiden vært regulert i en sentral arbeidstidsavtale, som bestemmer hvor mye tid gymnaslærerne kan bruke på undervisning, forberedelse, eksamen, oppgaveretting osv. Den nye avtalen betyr at rektorene fremover kan lede og tilrettelegge arbeidet etter lokale behov i dialog med gymnaslærerne – slik det er på alle andre arbeidsplasser….”.

Forhandlingsresultatet innebærer at den nåværende arbeidstidsavtalen etter skoleferien i år erstattes av en ny modell, der lærerne skal arbeide akkurat like mye som før i løpet av et år – målt i timer – men der det blir en fast og sammenhengende daglig arbeidstid på arbeidsplassen, altså skolen – og der rektor ut fra behov, men selvsagt også i dialog med lærerne, kan bestemme hva tiden skal brukes til – slik det stort sett er på andre arbeidsplasser.

Forhandlingsresultatet er kontroversielt blant gymnaslærerne. De som har forhandlet og vedtatt forhandlingsresultatet, viser til at alternativet hadde vært verre: Det politiske miljø i Danmark – altså arbeidsgiver – har stått så samlet at det har vunnet frem (bare Enhetslisten – altså det danske Rødt – har ikke stått bak).Ved en tilfeldighet traff jeg den danske undervisningsministeren (tidligere SF, nå sosialdemokrat) akkurat da forhandlingsresultatet var klart, og hun var – for å si det enkelt – veldig glad og fornøyd.

Forhandlingsresultatet har tydeligvis inspirert KL, som fortsatt forhandler med folkeskolelærerne. Og siden noen på min blogg har spurt meg hvorfor politikerne – og jeg – er så opptatt av dette, så  la meg her vise til hva danske KL sier:

KL presiserer at lærerne ikke skal arbeide mer enn de gjør nå – de skal bare arbeide på en annen måte.

Grunnen til at KL vil at lærerne skal arbeide på en annen måte, kan deles i tre:

* Lærerne betyr alt for elevenes læring.

* Rigide regler (i arbeidstidsavtalen) gjør at lærerne får lite tid med elevene: Danske lærere underviser i gjennomsnitt mindre enn 50 prosent av arbeidstiden, og de mest erfarne lærerne underviser minst.

* Rigide regler gjør at man arbeider “på autopilot” fremfor å ta utgangspunkt i reelle behov.

Det blir spennende å følge den videre utviklingen i Danmark på to måter:  For det første blir det spennende å se hvordan forhandlingene ender i kommunesektoren – og for det annet blir det spennende å se hvordan den nye gymnasavtalen vil virke i praksis.

I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg “Skolerevolusjon i Danmark?” – altså med et spørsmålstegn.

Det er nok allerede tid for å fjerne spørsmålstegnet. 

Avtalen mellom staten og gymnaslærerne er en skolerevolusjon.

Sent i går skrev jeg en kommentar om behovet for at Kringkastingsrådet behandler  reportasjen om romkvinnen i Dagsrevyen for en tid tilbake. Det er en sak der det er begått alvorlige brudd på god presseskikk, og som derfor med god grunn er blitt møtt med stor allmenn interesse.

I dag morges oppdaget jeg et annet overtramp. Denne gangen er det et lite brudd på god presseskikk, men likevel et brudd –  som potensielt kan ha stor betydning for den det gjelder.

Saken dreier seg om et intervju med meg, som Aftenposten presenterte i går – og som jeg også ga noen utfyllende kommentarer til på bloggen min i går.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Intervjuet med meg ble gjort i forrige uke – og var en oppfølging av et utspill fire unge politikere hadde hatt rett før – om samarbeid på ikke-sosialistisk side – og av uttalelser jeg har kommet med i et par paneldebatter om borgerlig samarbeid. Grunnen til at Aftenposten ville snakke med meg, var at jeg står litt på siden av det partipolitiske miljø og det samarbeidet mellom partiene som skjer i Stortinget – samtidig som jeg har erfaring fra tre borgerlige koalisjonsregjeringer og fortsatt arbeider med politikk og sammen med mange politikere i forbindelse med mitt arbeid i Civiita.

Selve standpunktet jeg inntok i inervjuet – om at det kan være en fordel med en eller annen form for felles erklæring fra partier som vil samarbeide – har, så langt jeg kan bedømme, fått lunken mottakelse i det politiske miljø – samtidig som jeg har fått mange positive reaksjoner fra borgerlige velgere. Det er ikke så overraskende. Det er ofte forskjell på hvordan slike spørsmål bedømmes i og utenfor partiinterne kretser – og det kan dessuten føres argumenter både for og mot. Dette er likevel ikke poenget her – når jeg nå skal fortelle om Aftenspostens overtramp.

Før intervjuet sto på trykk, fikk jeg både lese og godkjenne det jeg hadde sagt. Da det sto på trykk mandag morgen, leste jeg det derfor ikke omigjen. Men da jeg kom i Dagsnytt 18, som ville ha debatt om saken, stusset jeg over en ting – nemlig at programlederen hevdet at jeg uttalte meg i “vi”-form i intervjuet – som om jeg var en del av samarbeidsbestrebelsene mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. Jeg bestred det kort der og da og regnet med at programlederen tok feil.

I morges skjønte jeg imidlertid at noe var galt. For i dag skriver Kjetil Bragli Alstadheim, en vanligvis svært presis journalist, at jeg snakket om “oss” og “dem” i intervjuet.

Det fikk meg til å sjekke, og han – og Dagsnytt 18 – har rett. I intervjuet står det at jeg sier følgende: “-Vi må ikke la motstanderne tegne bildet av oss. Vi må tegne det selv.”

Det jeg egentlig sa, som jeg har godkjent, og som står lenger ned i intervjuet, er dette: “Det handler til syvende og sist om du vil tegne bildet av deg selv, eller om det skal overlates til de rødgrønne”. Slik det står i konteksten, kan det ikke være noen tvil om at jeg kommenterer hva partiene bør gjøre – og ikke hva “vi” bør gjøre.

Er dette en stor forskjell?

For hvermansen er det selvsagt ikke det. Men djevelen ligger i detaljene, også i politikken. De borgerlige politikerne, jeg – og Aftenpostens journalister – vet at det er forskjell, og at dette har betydning. Det betyr nemlig noe i politikken at man har forståelse og respekt for hverandres roller.

Mange i pressen prøver å fremstille Civita som “navet” i det borgerlige samarbeidet. Det er noe jeg alltid, så sant det er mulig, avviser. Samarbeidet mellom de borgerlige partiene skjer på Stortinget, og alle anstrengelser for å bygge et ikke-sosialistisk samarbeid og regjeringsalternativ skjer der og mellom partiene.

Civita, derimot, er en arena som tilbyr mange ulike former for aktiviter, der mange borgerlige politikere – særlig unge – deltar. At også dette på sikt kan ha en betydning for borgerlig samarbeid kan selvsagt ikke utelukkes – men det er tross alt en annen sak.

Det står sitatstrek foran utsagnet, der jeg tilsynelatende bruker begrepene “oss” og “vi”. I forbindelse med Marte Krogh-saken var det en diskusjon på sosiale medier om hvorvidt det er forskjell på å bruke anførsestegn og sitatstrek – og om pressen står friere til å skrive om utsagn, dersom man “bare” bruker sitatstrek. Meningene derom var delte – men jeg tror alle var enige om dette:

Pressen har ingen rett til å endre eller fordreie meningsinnholdet i et utsagn, og det gjelder uansett.

OPPDATERING 7.2.2013: Jeg har vært i kontakt med Aftenposten, og vi er enige om at jeg er feilsitert. Det skjedde ved en feil, som Aftenposten har beklaget. En riktig versjon har senere vært publisert på Aftenposten.no

Hvis man googler “kringkastingsråd + supperåd” får man over 27.000 treff.

Det er ikke så rart. I hine hårde dage – nesten før dagens unge stortingsrepresentanter var født – var det “allmennkunnskap” at Kringskastingsrådet var et supperåd – et råd uten makt og innflytelse, uten mål og mening.

Mang en gang var det snakk om å legge ned hele rådet – før man i stedet bestemte seg for å ta et motsatt grep – og gjorde rådet mindre for å gjøre det mer slagkraftig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det skjedde tidlig på 1990-tallet, da Stortinget bestemte seg for å redusere antall medlemmer i rådet. Høyre og Fremskrittspartiet hadde riktig nok et annet prinsipielt syn og mente at det måtte være opp til NRK selv – og ikke Stortinget – å avgjøre om man ville ha et råd og hvordan mandatet og sammensetningen i så fall skulle være. Men subsidiært vil jeg anta at også Høyre og FrP mente at det var bedre med et mindre råd enn det vi hadde hatt til da. 

Rådets medlemmer oppnevnes delvis av Stortinget og delvis av regjeringen. Og rådets mandat er å “uttale seg i de programsaker som kringkastingssjefen forelegger for det, eller som rådet finner grunn til å ta opp etter initiativ fra et medlem eller fra lyttere og seere” . Rådet behandler også klager fra lyttere, seere og brukere av NRKs tilbud.

Jeg har selv hatt gleden av å være medlem av Kringskastingsrådet i åtte år etter omdanningen tidlig på 1990-tallet. Det var interessant, og det ga stor innsikt i NRKs virksomhet. Jeg fikk også anledning til å reflektere over K-rådets betydning.

Det er flere argumenter som, etter min mening, taler for å ha et slikt råd.

Den viktigste er at det skaper en arena for åpen og offentlig debatt om vedkommende mediebedrifts virksomhet – hvilket er særlig viktig i presseetiske spørsmål.

I NRKs tilfelle er dette dessuten ekstra viktig, fordi NRK er en allmennkringkaster som er eid og finansiert av borgerne – og som borgerne derfor har rett til særlig innsyn i. Kringkastingsrådet blir derved en slags organisert og strukturert lyttepost og et talerør for lytterne og seerne. 

Etter min mening burde flere mediebedrifter etablert slike råd, som i full offentlighet drøfter virksomheten og setter søkelyset på svake punkter, dilemmaer og feil som er begått.

Men det er også potensielle problemer knyttet til Kringskastingsrådet. Det er en viss risiko for at man i praksis blir “kjøpt og betalt” av ledelsen i NRK, som har mye av definisjonsmakten, større kunnskap enn rådets medlemmer og muligheter til å få rådets medlemmer til å begynne å identifisere seg med NRK  – til å bli “en av dem”.  I verste fall vil K-rådet dermed ikke være det korrektivet det bør være overfor NRKs ledelse og programvirksomhet.

NRK har de siste årene blitt felt av Pressens Faglige Utvalg (PFU) svært mange ganger – og er blitt omtalt som en “PFU-versting” og “etikkversting”. Det er å trekke det langt, men motsatt er det også litt bekymringsfullt at rådsmedlemmet Frank Rossavik – i det siste K-rådsmøtet – ikke fikk støtte til å uttrykke uro over denne utviklingen.

Enda mer bekymringsfullt er det, etter min mening, dersom Kringkastingsrådet ikke vil behandle den såkalte romsaken. Via sosiale medier har jeg fått inntrykk av at denne Dagsrevy-reportasjen, som er sterkt kritikkverdig, ikke skal behandles av Kringskastingsrådet, fordi saken allerede er klaget inn for PFU eller vil bli klaget inn for PFU.

Jeg vet ikke hva som hindrer Kringskastingsrådet å behandle denne saken – selv om den er klaget inn for PFU. Det er logisk at ikke to organer behandler en formell klagesak – men denne saken handler om mye mer enn en klage.

Jeg mener det er viktig at offentligheten – altså eierne av NRK – blir bedre opplyst om hvordan denne reportasjen kunne bli sendt i NRK og får større kunnskap om hva NRK vil gjøre for å hindre at noe tilsvarende skjer igjen. I Kringkastingsrådet kan medlemmene be om redegjørelser, stille oppfølgingsspørsmål, gi uttrykk for synspunkter og, i det hele tatt, målbære den omfattende debatten og kritikken som har kommet frem etter at problemene med denne Dagsrevy-reportasjen ble avslørt. Og de kan gjøre det i et helt åpent møte.

Hvis ikke Kringkastingsrådet kan manne seg opp til å behandle en slik sak – men gjemmer seg bak uforståelige formaliteter – ja, da har Kringkastingsrådet ingen funksjon. 

Som lytter, seer og bruker av NRKs tilbud – og som en sterk tilhenger av en reklamefri og kvalitativt god allmennkringkaster – ønsker jeg meg et K-råd som engasjerer seg i det som er viktigst – ikke et supperåd.

Derfor bør denne saken på sakskartet på K-rådets neste møte, som er 14.mars.

I Aftenposten for en ukes tid siden skrev Torbjørn Røe Isaksen (H) m.fl. at et samarbeid mellom de fire ikke-sosialistiske partiene ikke kan være et «tvangsekteskap», men må bygge på «kjærlighet».

I dag kommenterer jeg dette i Aftenposten.

Min erfaring, fra Willoch-, Syse- og Bondevik II-regjeringen, tilsier nemlig at det snarere er snakk om et fornuftsekteskap. Fornuften tilsier at man samarbeider av minst to grunner:

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For det første er samarbeid mellom partiene veien til makt og innflytelse. Ingen partier i Norge kan i dag påregne flertall alene.

For det annet er samarbeid bra for landet. Løsninger som er bredt forankret, er mer robuste og forutsigbare enn løsninger som er konfliktfylte og kortsiktige.

Samarbeid mellom politiske partier er både vanskelig og lett. Det kan være vanskelig, fordi det ligger i partienes natur å dyrke sin egenart og markere seg som forskjellig fra alle andre. Samtidig viser historien at det er ganske lett: Vi er en liten nasjon med et konsensuspreget demokrati.  Samtidig har vi mange partier. Men dermed blir ikke forskjellene mellom partiene så store. Partiene liker riktig nok å fremstille dem som store, men i praksis samarbeider partiene om svært mye. Muligheten til å få til et samarbeid er derfor også et spørsmål om vilje til samarbeid.

Selv om forskjellene er små, er de ikke uten betydning. Over tid spiller det en rolle hvilke løsninger som velges. Ideologiene har fortsatt betydning for politikken som føres.

De ikke-sosialistiske partiene er avhengige av hverandre for å nå sitt felles mål om å gi landet en ny regjering. Men kan dette skjebnefellesskapet brukes til noe mer? Fins det et ideologisk fellesgods som forener partiene på ikke-sosialistisk side, og som skiller dem fra de rødgrønne partiene?

Etter min mening ja. Sosialliberalismen, liberal-konservatismen og kristen-demokratiet, som de fire ikke-sosialistiske partiene bygger på, har noe til felles, som samtidig skiller dem fra sosialdemokratiet og sosialismen.  Her er et forslag – litt mer utdypet enn det som fremkommer av Aftenposten i dag:

1.      Samfunnet bygges nedenfra

Subsidiaritetsprinsippet ? eller nærhetsprinsippet ? står sentralt i borgerlig politikk, mens det i langt mindre grad preger venstresidens partier. Med nærhetsprinsippet menes at problemene skal løses og ansvaret plasseres på lavest mulig nivå. Enkeltmenneskene og de små fellesskapene skal ikke styres fra oven av noen som mener at de vet bedre dem, hvis det ikke er nødvendig. Familiene, småbedriftene, kommunene og de frivillige organisasjonene bør derfor få økt frihet til selv å ta ansvar og velge de løsninger som passer best. Staten og regjeringen på sin side bør verdsette mer mangfold og ikke forlange at alle skal være eller handle likt.

2.      Alle skal få være med og bygge samfunnet

Et samfunn som bygges nedenfra, bygges ikke best, hvis bare staten får bygge. All skaperkraft sitter ikke i departementene. Vi trenger all den kreativiteten, kompetansen, kapitalen og kapasiteten som finnes i samfunnet for at vi skal finne frem til de beste ideene og løsningene. Derfor bør man ikke nekte aktører i privat sektor og sivilsamfunnet å være med og løse oppgavene. Private og ideelle krefter kan drive sykehus og skoler, bygge veier og kulturbygg. Ansvaret for finansieringen kan fortsatt være statens.

3.      Valgfrihet for borgerne

Befolkningen blir, av ulike grunner, stadig mer mangfoldig. Det krever også et større mangfold i løsninger og tilbud til befolkningen. Det er ulike meninger om hva som er det gode liv. Derfor er det også ulike meninger om hvilken skole, sykehjem, sykehus og hjemmehjelp som passer best for hver enkelt. Befolkningen bør selv få velge mer ? både mellom ulike offentlige tilbud og mellom offentlige og ideelle og private tilbud. Fritt brukervalg og fritt skolevalg er viktig, også fordi valgfrihet er viktig i seg selv

4.      Respekt for arbeid og eiendom

Det skal alltid lønne seg å jobbe, og det er forskjell på ditt og mitt. Borgerlige dyder som det å arbeide hardt, spare og bygge eller kjøpe seg sin egen bolig er positive verdier som skal verdsettes. Staten er viktig og gjør mye godt, men den er ikke et mål i seg selv. Bunnplanken i velferdssamfunnet er familien, sivilsamfunnet og de små fellesskapene. Staten er til for borgerne ? ikke omvendt.

5.      Maktspredning og maktbalanse

I borgerlig ideologi er det grenser for politikk, og det må være en balanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor. I dag er staten dypt involvert i mange frivillige organisasjoner, i kirken, pressen, partiene, forskningen og kulturlivet? alt det som er frie, autonome institusjoner som skal kunne øve fri kritikk og forfølge sine egne mål. Tiltak som kan bidra til å spre makten og skape bedre balanse ? som f.eks. økt bruk av fradrag for gaver til frivillige organisasjoner, kulturlivet og forskningen ? vil være av det gode.

Det er lett å finne saker der de fire ikke-sosialistiske partiene er uenige. Men det er samtidig feil å fremstille dette som uoverstigelige hindre, eller som saker der det alltid er de samme to partiene som står lengst fra hverandre. I viktige verdispørsmål, f.eks., kan det være de to sentrumspartiene KrF og Venstre som står lengst fra hverandre, mens Høyre og FrP står i «sentrum». Når mennesker først sitter i regjering sammen, blir dessuten partifargen mindre og saksfeltet mer viktig. Også personlige egenskaper har betydning for menneskers evne til å samarbeide med hverandre.

I alle koalisjonsregjeringer må det inngås kompromisser. Det kan skje på mange måter. Noen anbefaler at alle partier innimellom må få en «blank seier». Andre vil gjerne «hestehandle», der du får A, hvis jeg får B. Jeg tror at det også er viktig at man har noen genuine fellesprosjekter, der det er meningsfylt for alle å løfte i flokk. Det skaper også et tydeligere bilde av regjeringen utad; hva den vil med regjeringsmakten og hva den får til.

De borgerlige partiene har allerede utmeislet mye felles politikk for økt kunnskap, et mer fleksibelt arbeidsliv og en mer effektiv offentlig sektor.   Aftenposten spurte meg om de ikke-sosialistiske partiene også bør utvikle en felles politisk “plattform” før valget, og jeg ville være positiv til det.

Det kan fremføres argumenter både for og mot en slik “plattform”. Dessuten kan det tenkes ulike typer “plattformer, programmer eller “erklæringer”. De kan være svært kort – eller innholdsrike og detaljerte.

Jeg tror ikke det er avgjørende for en eventuell valgseier at en slik “erklæring” kommer. Men jeg tror det kan være en fordel av noen grunner:

* Det kan skape avklaring om enkelte saker som kan være vanskelige å håndtere i en valgkamp

* Det kan gi velgerne et mer troverdig inntrykk av at man har vilje til samarbeid.

* Det kan styrke samarbeidet mellom partiene.

* Det kan peke ut en retning og tegne et bilde av hva man vil oppnå med å skifte regjering, slik at dette ikke overlates til motstanderen – som mer enn gjerne vil fortelle sin historie.