Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Høyre har i det siste vært utsatt for en nesten grotesk kampanje, fordi partiets programkomite mener at partiet bør beholde et standpunkt partiet har hatt i siden 1997 – om å fjerne den såkalte eugeniske indikasjonen som et selvstendig kriterium for abort etter 12.svangerskapsuke. Programkomiteen har imøtekommet dem som mener bruken av ordet “eugenisk” etterlater et uriktig eller tendensiøst inntrykk av hva dette dreier seg om, så derfor heter det nå at Høyre vil “endre abortloven slik at egenskaper ved fosteret ikke er et selvstendig abortkriterium etter grensen for selvbestemt abort.” Programkomiteen føyer til at “tilstander som ikke er forenlige med liv, skal i seg selv gi grunnlag for abort”.

Partiets begrunnelse er at alle mennesker, og dermed også alle fostre, er likeverdige, og at vi derfor ikke kan ha ulike abortgrenser for mennesker med og uten spesielle egenskaper eller sykdommer som er forenlige med liv. I de fleste tilfeller, og på mange plan, er alle enige om dette: Vi kan f.eks. ikke ha en abortgrense for gutter og en annen for jenter – eller ulike abortgrenser for mennesker med og uten anlegg for fedme. Denne delen av abortloven, paragraf 2c, aksepterer imidlertid at en slik grense settes – mellom barn med og uten anlegg for alvorlig sykdom. Loven angir ikke hva “alvorlig sykdom” er, men i praksis betyr det i dag bl.a. at indikasjoner på Downs syndrom eller ryggmargsbrokk, som begge er fullt ut forenlig med å leve gode og lange liv, er et selvstendig grunnlag for abort etter 12.svangerskapsuke – i praksis til ca. 22.uke. Hva “alvorlig sykdom” vil bety i fremtiden, er det ingen som vet.

En abort i ca. 22.uke er ingen trivialitet. Det er i virkeligheten en fødsel. Barna som blir født, er ikke alltid døde etter fødsel, og derfor dør de først ved at de overlates til seg selv etter fødselen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Høyre foreslår ingen andre endringer i abortloven. Adgangen til selvbestemt abort innen utgangen av 12.svangerskapsuke står altså helt urørt, og det gjør stort sett også adgangen til senabort etter 12 uke. Det eneste Høyres programkomité vil gjøre, er å fjerne det klare signalet loven gir, om at ikke alle mennesker er like mye verdt.

At mange er uenig med Høyres programkomité, også innad i Høyre, er fair nok. Det som gjør sterkest inntrykk i debatten, er imidlertid ikke at noen mener noe annet, men ordene som brukes. Både Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin og helsefag og Bioteknologinemnda syns at slike senaborter reiser svært vanskelige etiske spørsmål, og at det er god grunn til å møte de ulike synspunktene med respekt.

Men slik er det ikke alltid i politikken. Aftenposten kaller forslaget fra programkomiteen et “angrep på abortloven” og argumenterer for øvrig helt ulogisk for å opprettholde loven slik den er. Unge feminister mener Høyre “svikter kvinnene” og bedriver “moralisering”. Raymond Johansen kaller det et “gufs fra fortiden”. Gro Nylander, som riktig nok ikke er politiker, mener at “Erna” bent frem vil tape valget på at hun fortsatt mener det hun alltid har ment i dette spørsmålet.

Det er virkelig trist at samfunnsdebatten, og i verste fall samfunnet, er blitt slik at det å reise åpenbart vanskelige etiske spørsmål om liv og død og menneskers likeverd skal møtes med denne typen argumenter. Kan man ikke heller, slik Høyre har forsøkt i dette tilfellet, stille og rolig forklare hvorfor man mener det er viktig at fare for “alvorlig sykdom” fortsatt bør være et selvstendig kriterium for å få innvilget en senabort i Norge?

Det må sies at Høyres programkomité har hatt en kommunikasjonsmessig utfordring. For samtidig som man vil fjerne paragraf 2c fra abortloven, har man sagt at dette ikke skal gå utover kvinners rett til å få innvilget senabort. Det høres jo unektelig litt selvmotsigende ut, men det henger faktisk (nesten) sammen:

Loven lister i dag opp flere kriterier, inklusive et kriterium knyttet til barnets egenskaper (2c), for når man kan få innvilget en senabort. Etter at disse kriteriene er listet opp, sier imidlertid loven: “Ved vurderingen av begjæring om avbrudd … skal det tas hensyn til kvinnens samlede situasjon …. Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.”

I dag innvilges det 2 – 300 senaborter i året. Jeg vet ikke hvor mange søkere som får avslag, men antagelig er det (nesten) ingen – medmindre man klart har overskredet levedyktighetsgrensen. Da skal det særlig gode grunner til, men det er nok dessverre en del aborter som blir utført etter uke 22 også. Uansett: I praksis er det kvinnen som avgjør, og dermed har Høyre, paradoksalt nok, rett i at det antagelig vil bety lite om paragraf 2c fjernes fra loven. Det det vil bety, er at samfunnet har kvittet seg med en lovtekst som diskriminerer mennesker som kan bli syke eller har egenskaper vi ikke liker. Det i seg selv er viktig.

Dessuten er det kanskje et signal til rike og ressursrike par, som har alle forutsetninger for å ta seg av et barn med spesielle utfordringer, at vi har angrefrist i Norge: Vi kan i 12 uker velge bort et barn vi ikke vil ha, uansett begrunnelse – men vi har ikke angrefrist i 10 uker til, bare fordi vi kan komme til å mislike spesielle egenskaper ved barnet.

Hva har så alt dette med SV å gjøre?

Etter min mening bør SV nå ha satt en stopper for den typen debatt Høyre har vært utsatt for. I dagens Aftenposten kan vi lese om SVs håndtering av tilsvarende verdisaker, og her ser vi et parti som møter slike saker med langt større respekt, ydmykhet og etisk refleksjon enn regjeringspartneren Ap pleier å gjøre. På SVs landsmøte er det ulike syn, det er respekt for at det er ulike syn, og man syns at sakene er vanskelige – noe de jo faktisk er!

Inga Marte Thorkildsen sier at hun alltid vil være en tviler i slike saker, og Lysbakken sier det enhver partileder burde sagt: “Dersom vi ikke hadde opposisjon i etisk vanskelige saker om livets tilblivelse, burde vi skaffet oss det”. Jeg er enig: Mangel på tvil og opposisjon i slike saker er faktisk mer skremmende enn at tvilen og diskusjonen finnes.

Selv håper jeg Høyre vil stå fast på sitt standpunkt om å fjerne paragraf 2c i abortloven og dermed potensiell sykdom og egenskaper ved fosteret som et selvstendig senabortkriterium, og at de som er motstandere av et slikt syn, velger ordene sine med litt større omhu, slik de nå synes å gjøre i SV.

Oppdatering: Høyre har ment dette siden 2001, ikke 1997.

Hva er en løgn?

En løgn er, ifølge definisjonen, en usannhet som fremføres mot bedre vitende.

Teknisk sett må man altså bevisst fremsette en usannhet for at det skal kunne betraktes som en løgn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I praksis er det imidlertid mulig å lyve, selv om det man sier, teknisk sett, er sant. Det er f.eks. fullt mulig å etterlate et feilaktig eller løgnaktig inntrykk av en sak, selv om hvert ord og hver setning man har brukt for å fremstille saken, i og for seg er sanne. 

At dette er mulig, vet bl.a. journalister og politikere – og det er vel fair å si at mange også, en gang iblant, faller for fristelsen til å gi en så selektiv og skjev fremstilling av en sak at det tenderer mot å bli en løgn. I det famøse Dagsrevy-innslaget om en romkvinne ble det tydelig hvordan det kan gjøres: Fordi utvalget av fakta som formidles og forties er svært skjevt, blir det etterlatte inntrykket feilaktig og/eller løgnaktig. Dagsrevyen prøvde å få oss til å tro at en uskyldig romkvinne ble dårlig behandlet i Norge – mens det i virkeligheten dreide seg om en skyldig romkvinne som ble rettmessig behandlet i Norge.

Den tidligere Ap-politikeren Wegard Harsvik har skrevet boken Blåkopi. Den foregir å skulle “opplyse” leserne om hvor ille det har gått i Sverige etter at den borgerlige regjeringen overtok i 2006 for på den måten å advare mot å stemme på partiet Høyre, som, ifølge Harsvik, vil føre samme politikk som Moderaterna gjør i Sverige.

Boken er så gjennomført uetterrettelig at den igrunnen unndrar seg muligheten for seriøs debatt. Men siden forlaget, tankesmien Res Publica, i VG i går selvfornøyd konstaterte at ingen hittil har klart å påvise faktafeil i boken, men bare “et knippe småfeil”, tenkte jeg det kunne være greit å skrive en liten kommentar – nettopp for å illustrere hvordan man kan lyve uten nødvendigvis å lyve rent teknisk.

Boken tar for seg særlig tre politikkområder, nemlig helse- og omsorgssektoren, arbeidslivet og skolen.

Jeg skal ta for meg kapitlet om skolen, som heter “Världens bästa skitskola” og er på ca. 20 sider.

En kort oppsummering av budskapet i kapitlet kan være som følger: I 1991 gjennomførte den borgerlige Bildt-regjeringen en reform av den svenske skolen – med fritt skolevalg, fri etableringsrett for private skoler og et pengene følger eleven-prinsipp. Dette har ført til at den svenske skolen nå skårer dårligere på internasjonale undersøkelser av skoleprestasjoner. I Norge, derimot, skårer elevene bedre under den rødgrønne regjeringen, som, i motsetning til den borgerlige regjeringen i Sverige, ikke har privatisert skolen. Likevel vil Høyre, hvis partiet kommer til makten, føre samme politikk som Moderaterna.

Budskapet underbygges med et (meget skjevt) utvalg statistikk, anekdoter og argumenter fra skoledebatten i Sverige.

Om det er noen direkte løgner i omtalen av Sverige, vet jeg ikke – men det er heller ikke poenget her. Mitt poeng er at fremstillingen, samlet sett, er både unyansert og løgnaktig, og at det gjør det umulig å diskutere boken seriøst.

Her er 20 opplysninger som Harsvik ikke har fått plass til i kapitlet sitt om skolen:

1. Harsvik nevner ikke at sosialdemokratene har hatt flere av utdanningsministrene siden de angjeldende reformene ble gjennomført tidlig på 1990-tallet. Siden 1991 har de borgerlige hatt makten i Sverige i ca. 10 år, mens sosialdemokratene har hatt makten i ca. 12 år. I denne perioden har sosialdemokratene hatt tre undervisningsministre, hvorav to var meget sentrale politikere i sitt parti.

2. Harsvik skriver, oppsiktsvekkende nok, at det er umulig å reversere reformene, fordi de store skolekonsernene i realiteten har “vetomakt” i svensk skolepolitikk. Men han nevner ikke at sosialdemokratene overtok makten allerede i 1994 og hadde den frem til 2006. Likevel ble ikke Bildt-regjeringens reformer reversert.

3. Harsvik har ikke fått plass til å opplyse om at man på de svenske sosialdemokratenes landsmøte i 2009 behandlet et forslag om å forby muligheten til å ta ut utbytte fra private skoler, og at forslaget falt. Vi får heller ikke vite at det i sosialdemokratenes nåværende program ikke står noen ting om at det skal bli forbudt å ta ut utbytte, dersom sosialdemokratene igjen kommer til makten. Snarere blir det i programmet indirekte bekreftet at man fortsatt skal kunne ta ut utbytte, dersom sosialdemokratene overtar makten. Men heller ikke dette nevner Harsvik.

4. Harsvik har heller ikke funnet plass til å gjengi bredden i skoledebatten i Sverige, som bl.a. dreier seg om hvorfor Sverige nå skårer dårligere på internasjonale tester. Mange mener nemlig at dette skyldes tiår med feilslått sosialdemokratisk skolepolitikk – helt tilbake til 1970-tallet – og at man først nå, under den borgerlige regjeringen, gjennomfører tiltak for å gjenreise kunnskapsskolen. Svenskene er bl.a. opptatt av å lære hvordan Norge snudde den samme negative (sosialdemokratiske) trenden i perioden 2001 – 05.

5. Harsvik nevner heller ikke en annen, meget omdiskutert svensk reform, som ble gjennomført rett før Bildt-regjeringen kom til makten av den daværende sosialdemokratiske undervisningsministeren Gøran Persson. Han gjennomførte nemlig en “kommunalisering” av skolen, dvs. at ansvaret for skolen ble overført fra staten til kommunene. Den nåværende undervisningsministeren, som er fra Folkpartiet (og altså ikke Moderaterna), mener at denne kommunaliseringen er en viktig årsak til at det nå går dårligere i svensk skole, og han argumenterer derfor (i motsetning til Moderaterna)  for at staten igjen skal overta ansvaret.

6. Harsvik har funnet plass til å vise til en analyse som den norske tankesmien Manifest har gjort av det svenske skolesystemet, der påstanden er at privatskolene har ledet til dårligere resultater. Men Harsvik har ikke funnet plass til å vise til en analyse Civita har gjort etterpå, som tilbakeviser påstandene fra Manifest.

7. I Harsviks bok har det heller ikke blitt plass til å opplyse om en langt viktigere rapport, som kom etter analysene fra Manifest og Civita. Den kom fra forskningsinstitusjonen Instiutet for arbetsmarknads- og utbildningspolitisk utvärdering og slår utvetydig fast at det ikke er innslaget av privatskoler i Sverige som har ført til de dårligere resultatene, men at det snarere er tvert om: Resultatene er dårligst, der innslaget av privatskoler er minst. I rapporten heter det bl.a. at det “mycket väl (kan) vara så att de kommuner som har få eller inga friskolor alls är de kommuner som bidragit mest till denne (resultat)nedgång. I vilket fall som helst finner vi inget stöd för uppfatningen att ökningen av andelen friskolor og friskoleelever skulle förklara Sveriges relative nedgång i provresultaten från internationella tester”. Forskerne finner for øvrig også at “en ökning av andelen friskoleelever i en kommun leder till en ökning av det genomsnittlige utbildningsresultatet”.

8. Harsvik skriver at Bondevik II-regjeringens bruk av begrepet “friskoler” fremfor “privatskoler” bare er en språklig tilsnikelse, fordi “høyrepartiene (er blitt) svært bevisste på hvordan språk kan brukes som virkemiddel for politisk påvirkning”. Harsvik skriver imidlertid ingenting om den substansielle forskjellen på de to skoleslagene, eller om hvorfor “venstrepartiene” velger å bruke samme betegnelse, nemlig “privatskole”, på to vesensforskjellige skoleslag. Så til lesernes opplysning – her er forskjellen:

En privatskole er eid og drevet av private etter at visse minstekriterier i henhold til Opplæringsloven er oppfylt. Skolen kan selv velge hvilke elever den vil ta inn og hvor høy prisen for en skoleplass skal være, og eierne har full anledning til å ta ut utbytte av virksomheten, dersom den går med overskudd.

En friskole (som de rødgrønne altså også kaller privatskole) er en skole som er eid og drevet av andre enn kommunen/fylkeskommunen, dvs. som regel av private, men det kan i teorien også være staten, og som mottar offentlig støtte, fordi den fyller en rekke krav i henhold til en egen tilskuddslov. Skolen kan ikke selv velge hvilke elever den vil ta inn, den kan kun ta egenandeler begrenset oppad til ca. 15 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen, og det er forbudt å ta ut noen former for åpent eller skjult utbytte. Den offentlige støtten utgjør ca. 85 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen, dvs. at det ikke er et rent “pengene følger eleven-prinsipp”. Friskolene får nemlig ikke støtte til kapitalutgifter (husleie) og altså heller ikke 100 prosent av kostnadene til drift.

(Jeg vil heretter bruke begrepene privatskole og friskole i henhold til definisjonene jeg har gitt her, fordi det gjør det lettere for leseren å følge med.)

9. Harsvik skriver at “i Høyres Norge skal alle som vil(,) kunne åpne sin egen skole, så lenge de oppfyller visse minstekriterier. Det offentlige skal la pengene følge eleven, og dermed overføre penger til skoleeieren, det være seg en offentlig, ideell eller kommersiell aktør.”

Dette er svært omtrentelig. Sannheten er riktig nok at alle som vil, kan åpne sin egen skole, så lenge de oppfyller visse minstekriterier – men dette er privatskoler, som ikke kan motta offentlig støtte. De rødgrønne har ikke gjort noe, ikke noe, for å stramme inn på denne muligheten.

Hvis man vil ha godkjenning som friskole, derimot, slik at man kan motta offentlig støtte, kreves det langt mer enn “minstekriterier”. Noen, men ikke alle, pengene vil følge eleven til disse skolene. Men Harsvik fordreier sannheten når han etterlater inntrykk av at støtten kan gå til kommersiell drift. Det er strengt forbudt å ta ut noen form for utbytte.

Her viser imidlertid Harsvik hvordan han bruker språket “som virkemiddel for politisk påvirkning”. Harsvik sier nemlig ikke rett ut at den offentlige støtten kan brukes til kommersiell drift – han sier bare at støtten kan gå til “kommersielle aktører”. For slik kan Harsvik snakke sant, samtidig som han etterlater et løgnaktig inntrykk: Det er nemlig ikke forbud mot at en “kommersiell aktør” driver en ideell skole. Det var det ikke under Bondevik II-regjeringens friskoleregime – og det var det heller ikke før Bondevik II-regjeringen eller etter. Også under den rødgrønne regjeringen er det tillatt for kommersielle aktører å drive ideelle skoler.

Det er også feilaktig når Harsvik etterlater inntrykk av at f.eks. Høyre går inn for et pengene følger eleven-prinsipp. Norsk skole er rammefinansiert både under tidligere og nåværende regjering. Hva slags finansieringesystem kommunene så velger å ha, er opp til dem. I Oslo-skolen, f.eks., går det desidert mest ressurser til de skolene som har størst utfordringer, f.eks. med et høyt antall minoritetsspråklige elever.

10. Harsvik skriver rett ut at Høyres (friskole)politikk er den samme som den som føres i Sverige, men det er ikke sant.

I Sverige mottar friskolene 100 prosent offentlig finansiering, det er forbudt å ta egenandeler fra elevene, og det er lov til å ta ut utbytte. Bondevik II-regjeringens friskolelov (som er den det i hovedsak er på tale å gjeninnføre, dersom det blir et regjeringsskifte) innebar at finansieringen var begrenset til 85 prosent av driftskostnadene, at det var lov å ta egenandeler begrenset oppad til ca 15 prosent av driftskostnadene, og at det er forbudt å ta ut utbytte. Disse tre egenskapene ved loven står for øvrig uendret etter at den rødgrønne regjeringen overtok. Selv etter en svært grundig vurdering konstaterte daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal at forbudet mot å ta ut utbytte var så strengt at det ikke var noe behov for å endre loven på dette punkt, noe som for øvrig kan ha sammenheng med at  Bondevik II-regjeringen hadde strammet inn adgangen til å ta ut utbytte.

En nærmere beskrivelse av forskjellen på Bondevik II-regjeringens friskolelov og den nåværende, rødgrønne loven, kan for øvrig finnes her.

11. Harsvik skriver at norsk skole “til sammenlikning” med den svenske skolen har hatt en positiv utvikling de siste årene “under den rødgrønne regjeringen”. Harsvik etterlater inntrykk av at dette skyldes at den rødgrønne regjeringen har strammet inn friskoleloven – mens han ikke ett sted har fått plass til forskernes forklaring på fremgangen i norsk skole eller til å nevne at Bondevik II-regjeringen foreslo og fikk vedtatt  skolereformen Kunnskapsløftet. Så bare for å gjøre det helt klart: Det er ingen forskere i Norge som fremhever få friskoler som årsaken til fremgangen på internasjonale skoleundersøkelser. Alle peker på Kunnskapsløftet og/eller på den massive kulturendringen som skjedde i norsk skole fra rundt 2003, dvs. det svenskene nå gjerne vil lære av, som årsaken til fremgangen i norsk skole.

12. Harsvik gjentar et rødgrønt glansnummer: “Clemet hastegodkjente (etter valget i 2005) 5000” av i alt “22.000 nye elevplasser i private skoler”, som det var søkt om – noe som ville innebære en “massiv utvidelse av antallet private skoleplasser”, dersom ikke de rødgrønne hadde innført “frysloven”. Men Harsvik har ikke funnet plass til å nevne dette:

• Det er helt urealistisk at det blir etablert like mange friskoleplasser som det blir søkt om. All erfaring viser at det ikke skjer.
• Det er dobbelt urealistisk i dette tilfellet, fordi det ble søkt om ekstra mange plasser – i frykt for at en rødgrønn regjering ville stramme inn loven.
• Selv om alle plassene hadde blitt godkjent, og etablert, hvilket er helt urealistisk, hadde andelen elever i friskoler likevel vært lav i Norge.  (Utregninger som Civita gjennomførte i 2008, viste at dersom Bondevik II-regjeringens “frislepp” hadde blitt gjennomført fullt ut i grunnskolen – med 6800 nye plasser – ville det økt andelen elever i frittstående grunnskoler til ca. 3,2 prosent, noe som fortsatt ville ligget langt unna f.eks. OECD-snittet på ca. 10 prosent.)
• Jeg “hastegodkjente” for øvrig ingen elevplasser. Jeg fulgte loven til punkt og prikke og kunne ikke unnlate å godkjenne disse plassene, hvilket byråkratene i departementet sikkert kan bekrefte, hvis de rødgrønne gidder å spørre.

13. Harsvik gjør et poeng av at John Bauer-skolen jukset med reglene, tok ut utbytte, ble dømt og måtte betale tilbake til staten. Men det halter litt i resonnementet: På den ene siden etterlater Harsvik inntrykk av at Bondevik II-regjeringen tillot kommersielle friskoler – på den annen side forteller han at en friskole som prøvde å være kommersiell, ble tatt og dømt. Begge deler kan jo ikke være sant samtidig.

Harsviks “halmstrå” er at det er “naivt” å tro at ikke kommersielle krefter vil prøve seg, dersom man tillater at skoler har andre formål enn religion, pedagogikk, en internasjonal profil eller idrett – som om det er flere kjeltringer blant realfagsentusiaster enn i idretten. Men argumentet henger ikke på greip: Dessverre har det blitt avslørt kriminelle under alle friskoleregimer – både før, under og etter Bondevik II-regjeringen. En av de aller verste var Musikkinstrumentakademiet (MIA), som særlig SV la sin beskyttende hånd over – også etter at det var avslørt juks med den offentlige støtten. Men ingen av disse andre tilfellene har Harsvik hatt plass til å nevne.

14. Harsvik mener å vite at “flere private skoler” er “et selvstendig mål for Høyre”, og at selve “problemet” i norsk skole, ifølge Høyre, er “mangelen på valgfrihet”. Det er mulig noen i Høyre har uttrykt seg slik. Disse synspunktene har jeg imidlertid aldri hatt selv, da jeg var utdanningsminister for Høyre – og jeg kan heller ikke gjenfinne dem i forslaget til program for Høyre i neste periode. Der får man, nesten tvert om, inntrykk av at selve problemet i norsk skole er mangel på gode nok lærere, og at målet med friere skolevalg eller friskoler er valgfriheten – ikke flere “private” skoler.

15. Harsvik “opplyser” oss om hvor naive vi er når vi tror vi kan forby uttak av utbytte i skolene, siden “selv de minste barnehager lager kompliserte selskapsstrukturer, der pengenes vei blir vanskelig å følge”. Hvorfor sammenligningen er relevant, får vi ikke vite så mye om, men det er i hvert fall to forskjeller som Harsvik ikke har hatt plass til å nevne: Den ene forskjellen er at det er lov å ta ut utbytte fra offentlig støttet barnehagedrift, mens det ikke er lov å ta ut utbytte av offentlig støttet skoledrift. Den andre forskjellen er at det har vært stor mangel på barnehageplasser, mens det ikke er noen mangel på skoleplasser.

16. Harsvik forklarer oss at det er mange måter å ta ut utbytte på, selv om det formelt sett ikke er utbytte. Han har dessverre ikke hatt plass til å nevne at loven forbyr alle former for utbytte, også alle presumtivt skjulte former for utbytte. Han nevner heller ikke at utbyttereglene i den nåværende rødgrønne loven er de samme som reglene i Bondevik II-loven.

17. Harsvik ramser opp hva som er “Høyres vei mot “verdens beste skole””, som er “tuftet på de samme virkemidlene som deres svenske søsterparti brukte”. Men Harsvik har muligens hatt dårlig tid, for fremstillingen blir nokså overfladisk. La oss ta det punkt for punkt:

• “Konkurranse – prinsipp om fri etableringsrett”, skriver Harsvik, men dette er feil. Det er, og vil ikke bli, fri etableringsrett for friskoler. Kriteriene vil, dersom f.eks. Høyres programforslag blir realisert, bli de samme som i dag med ett unntak: Det vil ikke lenger kreves at friskoler skal ha et religiøst, pedagogisk, idrettslig eller internasjonalt preg. De kan også ha preg av realfag, rørleggerfag eller et elevmiljø som er spesielt godt.
• “Pengene følger eleven – driftsstøtte gis til eieren av skolen eleven velger. Private og offentlige skoler får samme støtte”, skriver Harsvik, men også dette er feil. Privatskoler får ingenting. Friskoler får mindre enn offentlige skoler. Dessuten følger ikke pengene uten videre eleven, ettersom norsk skole er rammefinansiert.
• “”Mangfold” av skoleiere og -drivere”, skriver Harsvik, og han har rett: Rent bortsett fra at han skriver “mangfold” i anførselstegn, må vel dette sies å være riktig
• “Fritt skolevalg og “valgfrihet for alle””, skriver Harsvik, men er igjen nokså omtrentelig. Høyre – i Bondevik II-regjeringen – gjorde ingenting for å lovfeste fritt skolevalg, slik man gjorde i Sverige tidlig på 1990-tallet. I Norge er det opp til kommunene i grunnskolen og til fylkene i videregående skole å bestemme om det skal være fritt skolevalg innad i kommunen/fylket. Om det kan bli aktuelt å lovfeste fritt skolevalg på nasjonalt nivå – også over kommunegrensene – i fremtiden gjenstår å se. I skrivende stund har jeg (dessverre, etter min oppfatning) ikke registrert dette som noen stor kampsak i noen av partiene.
• “Forestilling om at mer penger verken er nødvendig eller ønskelig.”, skriver Harsvik – uten at jeg forstår om han med dette mener at dette er et typisk borgerlig standpunkt – eller et Høyre-standpunkt – som skiller Høyre eller borgerlige partier fra de rødgrønne partiene. Uansett tror jeg man kan slå fast dette: Norge bruker mer penger på skole enn nesten noe annet land i verden. Ingenting tyder på at mer penger automatisk fører til bedre kvalitet i skolen. De rødgrønne, særlig SV, klaget mye på lav ressursbruk under Bondevik II-regjeringen, men i den rødgrønne perioden har det ikke skjedd noe av betydning når det gjelder ressurser til skolen, enda Regjeringen har hatt svært mye mer penger å rutte med enn noen tidligere regjering. Ressursbruken i skolen har vært temmelig stabil på hele 2000-tallet. Stoltenberg II-regjeringens ressursløfte fra Soria Moria I-erklæringen fra 2005 er fortsatt ikke oppfylt og vil heller ikke bli det.

Men ingenting av dette har det vært plass til å få med i Harsviks bok.

18. Harsvik bruker mye plass på å fortelle om statistikk, argumenter og anekdoter fra den svenske skoledebatten – men dessverre har det ikke vært mulig for ham å få med alt. Bare for å ta ett eksempel: Spørsmålet om karakterens betydning – og om “karakterinflasjon”  – har vært sentralt i Sverige, slik det er i mange andre land, også Norge. Men når Harsvik spekulerer i hypotesen om at det går inflasjon i karakterer pga mange friskoler i Sverige, glemmer han å nevne hypotesene som taler for det motsatte, og som man bl.a. kan lese om her.

19. Harsvik glemmer også å fortelle om den påståtte “karakterinflasjonen” i Norge som følge av våre friskoler. Her viser nemlig statistikken at videregående friskoler både ligger nederst, i midten og øverst på skalen – når man måler treffsikkerhet i karaktersetting (målt ved å sammenligne standpunkt og eksamen).

20. Harsvik skriver at det at “valgfrihet (er) det eneste saliggjørende er noe høyrepartiene over hele Norden har felles” – hvoretter han forklarer hvordan dette går utover de svakeste, bl.a. på denne måten: “Dersom nærskolen er populær, vil den være fylt opp med elever med bedre karakterer” – og ergo får ikke elevene som bor i nærmiljøet, plass. Harsvik selv har også så liten plass at han ikke har mulighet til å nevne at retten til en plass på nærskolen er lovfestet for grunnskoleelever i Norge, og at ingen partier har anfektet dette prinsippet. Han nevner heller ikke at det er fylkene i Norge som bestemmer hva slags opptakssystem det skal være i videregående opplæring.

Og slik kunne man fortsette, hvis man syns det var verdt tiden.

Jeg syns ikke det. Jeg syns boken til Harsvik er pinlig, uetterrettelig, unyansert og løgnaktig. På hele 20 sider får vi ikke en gang presentert noen enkle fakta om skolesituasjonen i Sverige. Det hagler med påstander om kommersielle skolekonserner som tapper skolene for penger, om segregering av elever, om juks med karakterer, bruk av skatteparadiser, utdanninger det ikke er bruk for og skoleeiere som går på nattklubbesøk i New York på skattebetalernes regning. Men noen enkle fakta er det ikke blitt plass til, så her kommer det – basert på tall fra Friskolornas riksförbund.

• I 2011/12 gikk 9 pst av svenske elever i en frittstående grunnskole, mens 7 pst gikk på en i videregående friskole. 62 pst av elevene gikk på en kommunal grunnskole, mens 22 prosent gikk på en kommunal videregående skole.
• Andelen elever med utenlandsk bakgrunn i grunnskolen er 20 pst i friskolene og 18 pst i den offentlige skolen.
• Andelen elever med utenlandsk bakgrunn i videregående skole er 16 pst i friskolene og 17 pst i den offentlige skolen.
• Andelen elever med foreldre med høyere utdanning i grunnskolen er 65 pst i friskolene og 51 pst i den offentlige skolen.
• Andelen elever med foreldre med høyere utdanning i videregående skole er 50 pst i friskolene og 49 pst i den offentlige skolen.
• Fra 2007 – 2011 gikk til sammen 11 frittstående grunnskoler konkurs. Disse konkursene berørte i alt 361 elever og 11 kommuner av i alt ca. 900.000 elever og 290 kommuner.
• Fra 2007 – 2011 gikk til sammen 13 videregående friskoler konkurs. Disse konkursene berørte i alt 917 elever og 11 kommuner av i alt ca. 370.000 elever og 290 kommuner.
• I snitt går 140 elever på en friskole i Sverige – mens snittet på de offentlige skolene er 250 elever.
• Kun fire prosent av friskoleeierne oppgir at de har brukt ekstern kapital når de startet, overtok eller utviklet friskolen.
• Friskoler som drives som aksjeselskaper, hadde i snitt et resultat før skatt og renter i forhold til omsetningen på 4,1 prosent (cirka halvparten av det som er normalt i svensk næringsliv) og tok ut et gjennomsnittlig utbytte på 0,8 prosent, hvilket er cirka en fjerdedel av snittet i næringslivet.
• Fordelingen på ulike profiler i frittstående grunnskoler i 2008 var slik: 28 pst hadde en pedagogisk profil, 13 pst hadde en tematisk profil, 6 pst hadde en språklig eller etnisk profil, 10 pst hadde en religiøs profil, og 6 pst var Waldorf-skoler – mens resten hadde en allmenn profil.

Harsviks påstand er at Sverige innførte fritt skolevalg og liberaliserte adgangen til å etablere privatskoler tidlig på 1990-tallet, at det er årsaken til svakere skoleresultater nå, og at dette er en politikk Høyre vil kopiere.

At dette er feil, har jeg allerede vist: Det er ikke påvist at de nevnte reformene er årsaken til de dårligere skoleresultatene i Sverige, og det er ikke sant at Høyre har ført eller vil føre den samme politikken som i Sverige eller som Moderaterna gjør (det er nemlig en viss forskjell på det).

Det Harsvik overhodet ikke har tenkt på, er at det kan være helt motsatt, og at historien kan være en ganske annen: Høyre satt i regjering i 2001 til 2005, mens det var sosialdemokratisk styre i Sverige. Da gjennomførte Høyre sin skolepolitikk, nemlig Kunnskapsløftet. Nå gir denne politikken resultater, og den borgerlige regjeringen i Sverige vil gjerne lære av Norge. I friskolepolitikken inntok de to landene forskjellige standpunkt, men som forskningen viser: Den forklarer ikke tilbakegangen i Sverige – og heller ikke fremgangen i Norge.

Innlegget i VG i går, som inspirerte meg til å skrive denne bloggen, er skrevet av lederen i Res Publica, Håvard Friis Nilsen. Han besværer seg over at noen har påstått at boken Blåkopi inneholder feil, enda de bare har greid å påvise “et knippe småfeil”.

Selv bommer han allerede i ingressen, der han “opplyser” oss om at geit og sau er samme dyr.

Skal en leder som utsettes for kritikk ta ansvar ved å gå av, eller bli i sin stilling for å rette opp det som er galt?

Dette var tema på dagens frokostmøte, som ble arrangert i anledning av at Minerva nå er kommet med et nytt nummer, der temaet er ansvar.

Denne gangen deltok jeg selv i panelet, sammen med Harald Norvik, som snakket om hva det vil si å ha lederansvar, og Hanne Skartveit, som særlig var opptatt av Stoltenbergs håndtering av 22.julikommisjonens rapport, noe jeg har skrevet om før, bl.a. her. Norvik har for øvrig også skrevet en meget god artikkel i Minerva om ledelse, ansvar og konsekvens – som kanskje, svært kort, kan oppsummeres slik:

Ledelse er å ta ansvar for å oppnå gode resultater på en god måte. En toppleder er ansvarlig for alt som skjer i virksomheten, og dette totalansvaret kan ikke delegeres bort. Oppgaveansvar, derimot, delegeres bort. Andre ledere i organisasjonen har ansvaret for sin del av virksomheten, men også et medansvar for helheten. Og: Ansvarliggjøring krever konsekvens, dvs. at det har konsekvenser om man oppnår gode eller dårlige resultater. I verste fall kan konsekvensen være at man må gå av.

Hel- og deleide statlige selskaper er ikke en del av staten som juridisk person. Derfor er det helt særegne lover, regler og prosedyrer for hvordan regjeringen eller statsrådene har anledning til å øve innflytelse på disse selskapene. Det er dette som blir diskutert når Kontroll- og kontitusjonskomiteen diskuterer Trond Giskes og Nærings- og handelsdepartementets forhold til valg av styremedlemmer i de hel- og deleide statlige selskapene: Har Giske og NHD fulgt de prosedyrer som kreves vis a vis selskaper som ikke er del av staten som juridisk person?

I mitt innlegg på frokostmøtet snakket jeg om den andre delen av statsforvaltningen, nemlig den delen som også er del av staten som juridisk person, dvs. at de – medmindre det foreligger et eksplisitt unntak – er underlagt statsrådens instruksjonsrett og har lojalitetsplikt. I denne delen av forvaltningen er det ca. 225 forvaltningsorganer (inklusive departementer og direktorater), over 260.000 ansatte og i underkant av 300 toppledere, som inngår i statens særskilte lederlønnssystem.

Denne delen av statsforvaltningen er naturligvis svært viktig for ethvert moderne demokrati. Vi ønsker oss en effektiv, kompentent, demokratisk, ukorrupt og tillitvekkende forvaltning. Stort sett har vi jo også det, men de siste par årene har også gjort det klart at ikke alt er slik vi ønsker at det skal være.

Siden en god statsforvaltning er så viktig, skulle man tro at også forvaltningspolitikken ble ansett som viktig. Forvaltningspolitikk handler nemlig om hvordan vi skal styre og styre i staten for å få gjennomført det Stortinget har bestemt. Men merkelig nok er ikke det tilfellet: Forvaltningspolitikken omfattes med svært liten politisk interesse og er dessuten et faglig svakt felt. Det departementet som har ansvaret for forvaltningspolitikken, og som for tiden heter Fornyings-, adminsitrasjons- og kirkedepartementet, har dessverre liten faglig tyngde – og det er bl.a. dette vi ser resultatene av nå.

Etter min mening er nemlig 22.julikommisjonens rapport ikke bare en dom over det som gikk galt i forbindelse med terroraksjonen i regjeringskvartalet og på Utøya – det er også en generell beskrivelse av problemer i forvaltningen. Det dreier seg bl.a. om:

• Svak gjennomføringskraft eller implementeringsevne i deler av forvaltningen.
• Dårlig kommunikasjon og mangel på tillit mellom embetsverket og politisk ledelse.

 Det er vanskelig å bevise at det er blitt verre de senere år, men mange i forvaltningen hevder det – og  det rapporteres også om enkelte andre uheldige utviklingstrekk, som f.eks.

• Større grad av rolleblanding mellom politisk ledelse og embetsverk, hvilket fører til at fagligheten er satt under press.
• Større maktkonsentrasjon i regjeringsapparatet.
• Mer kortsiktighet i arbeidet, hvilket fører til at grundigheten er satt under press.
• Kontrollregimer og medier som skaper en fryktkultur, som fører til mer kvalitetssikring på tvers og mer ansvarstransportering oppover.

Den desidert viktigste årsaken til at det er blitt slik er for mye svak og slapp ledelse som ikke er ledsaget av konsekvens.

Det har ingenting med menneskene og eller deres kvaliteter å gjøre – men med systemet: Ledelse har ikke vært tilstrekkelig prioritert i forvaltningen.

Ledelse i store deler av offentlig sektor er fortsatt et ganske nytt fenomen. Det er fortsatt ikke anerkjent av alle – jfr bl.a. debatten som i disse dager foregår i DN om ledelse ved universitetene. Ledelse i forvaltningen er dessuten lite studert, og det er, ikke minst, undervurdert. Det er en rekke spesielle og komplekse sider ved det å lede i forvatningen som kunne kreve langt større oppmerksomhet enn det tradisjonelt har fått:

• Større ansvarsuklarhet 
• Oftere konflikt mellom fagprofesjoner og ledelseskultur
• Ofte en allmøte- og forhandlingskultur med “omkamper” etter at beslutninger er tatt
• Mer uklare lojalitetsbånd
• Uklare mål
• Mangel på gode styringsverktøy
• Disincentiver (f.eks. når dårlige resultater belønnes)
• Ofte svak rekrutterings- og derekrutteringspolitikk 
• Svak personalpolitikk
• Lite velutviklet lederpolitikk – som fører til at vi ofte ser mye ansvarstransportering, beslutningsvegring, ekstrem vektlegging av det formelle ansvarsområdet fremfor å se helheten, liten bruk av lederlønnssystemet og liten bruk av mulighetene til omplassering og oppsigelse, som imidlertid også er vanskelig pga et mye sterkere oppsigelsesvern i offentlig enn i privat sektor.

Hvem har ansvaret for at det har blitt slik?

Alt dette skjer under noens ledelse – nemlig den politiske ledelsen. Men de øverste lederne, statsrådene, velges i stor grad uten at det skjeles til ledererfaring eller lederkompetanse og blir veldig ofte bedømt bare pga av ytre faktorer, såsom synlighet, medietekke, tilsynelatende handlekraft osv – mens det er liten interesse for hva de får gjort internt. Men faktum er at gjennomføringskraften og evnen til korrekt saksbehandling også er svært avhengig av departementets politiske ledelse. Derfor er det på tide å anerkjenne hvor krevende det er å lede et departement på en god måte.

Et annet stort problem, som har sammenheng med dårlig ledelse, er svak samordning. Dette er det et politisk ansvar å gjøre noe med. Forvaltningen er organisert slik at det nesten pr definisjon er umulig å komme frem til løsninger når ulike departementer eller sektorer har forskjellige interesser. Men fordi også den politiske ledelsen, dvs. regjeringen, ofte ikke makter å skjære igjennom innenfor rimelig tid, trengs det antagelig frister og prosedyrer for samordning.

22.julikommisjonen sa at hovedproblemet var “ledelse, holdninger og kultur”, og at det “haster med tiltak”. Så langt har ikke jeg sett noen tiltak eller debatt av betydning som kan bøte på disse problemene. Tvert om er det nok mange som mener at forsiktighets- og fryktkulturen bare har tiltatt og at handlekraften har blitt enda mer redusert.

Etter min mening trenger vi et program for å styrke ledelsen i forvaltningen – gjerne i partnerskap med privat sektor og universitets- og høyskolesektoren. Vi må utvikle en ledelseskultur der det er lov å feile – mer enn tilfellet er i dag, men samtidig en kultur der store og alvorlige feil som følge av slapp oppfølging må få konsekvenser – mer enn tilfellet er i dag.

I går hørte jeg – jeg vet ikke for hvilken gang – et innslag på Dagsnytt 18, der et regjeringsmedlem gikk til angrep på en navngitt kommune med et annet politisk flertall, som er valgt av denne kommunens innbyggere.

Denne gangen var det Inga Marte Thorkildsen som klaget på Anniken Haugli fra Oslo kommune, som for øvrig antagelig er den kommunen som opplever dette oftest.

Dette skjer veldig ofte under den nåværende regjering, og det skjer ofte med sterke og negative ord og uttrykk. En “klassiker” er Kristin Halvorsens stadige angrep på Torger Ødegård og Oslo-skolen. Jeg kan også huske at Trond Giske holdt på sånn, da han var utdanningsminister i 2000 – 2001. Jeg kan, på den annen side, ikke erindre at statsrådene har for vane å kaste seg over og kritisere kommuner med rødgrønt flertall.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men er dette vanlig for alle regjeringer? Og hva slags rolleforståelse har statsråder som syns dette er en grei arbeidsform?

Jeg har ikke undersøkt dette, men er reelt interessert. Derfor twitret jeg om dette da jeg hørte Dagsnytt 18 i går: “Noen burde undersøke om tidligere regjeringer har kritisert kommuner med et annet politisk flertall så mye som den nåværende regjering gjør”.

Jeg fikk, nokså forutsigbart, noen “morsomme” svar fra rødgrønne politikere, som kunne fortelle meg at det er omvendt når vi har borgerlig regjering: Da klager nemlig kommunene på regjeringen, fordi de får for lite penger.

Men dette er selvsagt ikke poenget. Det interessante, syns jeg, er hva slags rolleforståelse en regjering og en statsråd har: Er man, når man har blitt statsråd, en statsråd for alle borgere og hele landet, bl.a. med respekt for de ulike valg velgerne har gjort i kommunene – eller skal man fortsatt først og fremst være partipolitiker?

Jeg syns det kler statsråder veldig dårlig hele tiden å skjelle ut kommuner som enten gjør ting annerledes enn de liker – eller som gjør sitt beste og likevel ikke har fått til alt så godt som de burde.

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke arbeidet på denne måten da jeg var utdannings- og forskningsminister. Jeg la vekt på, uansett hva jeg måtte ha tenkt og ment personlig, at sterke og svake skoleresultater fikk den samme oppmerksomheten, enten kommunen var styrt av partier til høyre eller venstre. Jeg kan ikke garantere at det ikke finnes unntak, men jeg tror det faktisk ikke – for jeg ønsket ikke å operere slik.

Om Erna Solberg fulgte samme policy som kommunalminister, om Laila Dåvøy gjorde det samme som barne- og familieminister og om Torild Skogsholm gjorde det som samferdselsminister, vet jeg ikke. Men nettopp derfor hadde det vært interessant å undersøke:

Har regjeringene den samme rolleforståelsen og forholdet til valgte lokalpolitikere rundt om i landet – eller er det forskjeller? Og syns f.eks. KS det er greit at statsråder stadig går i klinsj med navngitte kommuner som har politikere som er valgt av borgerne i kommunen?

Forleden så jeg en debatt om skolepolitikk på Aktuelt – med Kristin Halvorsen (SV), Trond Giske (Ap), Torger Ødegård (H) og Guri Melby (V).

Da twitret jeg – litt respektløst, kanskje – at jeg syns Trond Giske argumenterer på kanten til det uredelige i skolepolitikken. Da Giske spurte hva jeg mente, ga jeg bl.a. uttrykk for at jeg syns Ap virker veldig taktisk i skoledebatten. 

Noen har, med en viss rett, etterlyst konkrete eksempler på hva jeg mener, så her kommer det:

Alle partier er taktiske. Ingen forventer at en politisk debatt (bare) skal være preget av dialog, eller at en politiker skal legge frem hele sannheten eller alle motforestillingene mot hans eller hennes eget syn. Politisk debatt er duell – ikke dialog.

Likevel er det ikke slik at det ikke stilles redelighetskrav til en politisk debatt. Det er ikke alltid så lett å si hvor grensen går, men ofte reagerer vi, hvis argumentasjonen blir i overkant “lur”, “sleip” eller taktisk. Presenteres ren løgn, blir som regel reaksjonene sterke.

Arbeiderpartiet har for meg, helt siden regjeringsskiftet i 2001, virket både fraværende og lite interessert i skolepolitikk. Siden 2005 kan man si at det har sammenheng med at det er SV som har hatt kunnskapsministeren, men jeg syns ikke det er en helt god forklaring. Partiet har markert seg godt på mange andre områder, selv om det ikke har hatt ministeren. Dessuten var partiet lite til stede i skoledebatten også da det var i opposisjon. Som utdanningsminister i Bondevik II-regjeringen var det først og fremst SV jeg møtte til debatt.

Innimellom er det tydelig at Arbeiderpartiet selv har forstått at partiet må være litt mer til stede i skoledebatten. En gang i blant kommer det derfor utspill – som imidlertid ofte blir som et lite blaff. Statsministerens nyttårstale i 2008 var et slikt blaff – og samtidig et nokså forsinket oppgjør med problemene i norsk skole – og ellers opplever vi disse “blaffene” når det er valg. Også denne gangen, foran valget i 2013, har statsministeren kommet på banen og fortalt at han nå skal prioritere skole – og dessuten har tidligere utdanningsminister Trond Giske fått i oppdrag å lede Arbeiderpartiets arbeid med et nytt skolepolitisk program. Venstresidens tilbakevendende selvoppgjør i skolepolitikken – og Trond Giskes nye giv – har jeg for øvrig skrevet om her. 

Denne “urytmiske” interessen for skolepolitikk virker i seg selv ganske taktisk – i motsetning til engasjementet i særlig Venstre, Høyre og SV, som virker vedvarende og oppriktig.

Men også en del av argumentene som fremføres, virker i overkant “lure” for min smak. Her er noe av det vi hører – og kommer til å høre fra Arbeiderpartiet i valgkampen:

• Vi får blant annet høre at det igrunnen var Trond Giske som startet arbeidet med Kunnskapsløftet, at senere regjeringer (såvidt) har fulgt opp, og at Stoltenberg II-regjeringen nå gjennomfører reformen. Dette er, etter mitt syn, ikke sant, noe jeg også har kommentert før, bl.a. her. 

• Vi får også høre at det har kommet 8000 flere lærere i norsk skole under den rødgrønne regjeringen. Det er sikkert sant, men siden det i seg selv ikke forteller noe av interesse om ressurssituasjonen i norsk skole, og siden Arbeiderpartiet vet det – og samtidig vet at folk flest kan bli lurt til å tro at det har noe med ressurssituasjonen å gjøre – virker dette, på meg, litt lite redelig. Poenget er jo – slik Ap aldri var i tvil om da partiet var i opposisjon – at det er utviklingen i forholdstallet mellom lærere og elever som forteller hvorvidt ressurssituasjonen har blitt bedre eller verre – ikke det absolutte antall lærere. Dette kom godt frem, da Giske debatterte spørsmålet med Utdanningsforbundet i Dagsnytt 18, og det kommenterte jeg her. (I parantes bemerket: Stoltenberg II-regjeringen lovet allerede i den første Soria Moria-erklæringen at kontaktlærere ikke skulle ha ansvar for mer enn 15 elever i grunnskolen. Dette er aldri fulgt opp som lovet, og derfor kunne vi før jul f.eks. lese om Giskes egen hjemby, Trondheim, der normen var 18 elever pr kontaktlærer, samtidig som man vurderte å øke den til 20.)

• Vi hører også at valget står mellom å satse på skolen eller “massive” skattekutt. Det er kanskje effektiv retorikk, men sannheten er denne: Statsbudsjettet for 2013 er på ca. 1037 milliarder kroner, etter at det har vokst med formidable 411 milliarder kroner siden 2005. I Bondevik II-regjeringen var det langt mindre oljepenger å rutte med, samtidig som skattene ble senket med ca. 25 milliarder kroner. (Og som jeg skrev i en tidligere blogg; en eventuell fremtidig  fjerning av formuesskatten betyr ca. 12 – 15 milliarder i skattelette.)  Disse bevegelsene til tross har ressurssituasjonen i skolen siden 2001 stort sett vært stabil. Så hva kan vi lære av det? Vi kan bl.a. lære at de skattelettelser som diskuteres i Norge, utgjør en forsvinnende liten andel av det totale statsbudsjettet eller av alle de ekstrapengene den nåværende regjeringen har hatt til rådighet. Og vi kan lære at ressurssituasjonen i skolen stort sett er stabil (og høy i forhold til andre land), enten en regjering gir litt skattelette (som Bondevik II-regjeringen gjorde) eller har en enorm vekst i sine inntekter (som Stoltenberg II-regjeringen har hatt).

• Vi kommer til å få høre at Arbeiderpartiet nå vil satse mer på læreren, slik det fremgår av partiets nye programforslag. Denne delen av programmet fikk ros av Guri Melby i Aktuelt, samtidig som både hun og Torger Ødegård påpekte at det var lite troverdig, bl.a. fordi Arbeiderpartiet – gjennom åtte år i regjering – ikke har gjort noe for å gjennomføre disse tiltakene før og endog har stemt mot de samme tiltakene i Stortinget. Trond Giske, på sin side, mente at det nærmest var et “bevis” på Arbeiderpartiets vilje til å satse på læreren at han, da han var utdanningsminister i 2000/01, hadde økt lønnen til lærerne med 50.000 kroner pr lærer. Det han ikke fortalte, var at lærerne samtidig forpliktet seg til å undervise mer, og at dette var resultat av en fremforhandlet avtale.

• Vi kommer også til å få høre at norske elever nå gjør det bedre på internasjonale tester – i motsetning til hva de gjorde under den tidligere borgerlige regjering. Man forsøker å etterlate inntrykk av at forbedringen først og fremst skyldes den politikken den rødgrønne regjeringen har ført – i motsetning til den politikken den borgerlige regjeringen førte, som altså ga dårligere resultater. Men så enkel er selvsagt sammenhengen ikke, og det vet Trond Giske. Også dette har jeg skrevet om før, bl.a. her. 

• Vi fikk også høre fra Trond Giske at forbedringen i norsk skole skyldes fire ting – nemlig flere timer, mer tidlig innsats, leksehjelp og bedre lærerutdanning. Jeg tror vi kan si at mer tidlig innsats hjelper – siden det var en helt sentral del av Kunnskapsløftet og derfor har fått virke fra 2005/06 og – etter noen forskeres mening – fra ca 2003, da det “skjedde noe” i norsk skole. Men de tre andre faktorene han trekker frem, kan umulig ha hatt stor betydning: Flere timer betyr antagelig lite så lenge det ikke er nok kvalifiserte lærere, leksehjelp med ufaglærte betyr lite, og den bedre lærerutdanningen er ennå ikke skikkelig implementert. Årsakene til at det går bedre i norsk skole har derfor primært sammenheng med Kunnskapsløftet, som jeg også har skrevet om her.

• Vi fikk også høre fra Trond Giske at alt det man har gjennomført i skolepolitikken i Oslo, skyldes nasjonal politikk. Også dette er et utsagn som kan problematiseres. Det virker i hvert fall rart når man nesten daglig er vitne til store konflikter mellom Torger Ødegård og Kristin Halvorsen, som åpenbart mener at det gjøres veldig mye galt i Oslo-skolen.

Arbeiderpartiets strategi før valget er veldig tydelig.

Partiet har nå, på papiret, forsøke å legge seg så tett opp til Høyres og Venstres skolepolitikk at de kan si, som også Trond Giske gjorde i Aktuelt, at det ikke er noen vits i å “lage skiller som ikke er der”.Sagt med andre ord:  La oss heller debattere det som virkelig skiller – nemlig synet på den “massive” eller “storstilte” privatiseringen av norsk skole, som Høyre, Venstre og FrP vil gå inn for!

Med en slik strategi håper Arbeiderpartiet (og SV) å unngå å snakke om det som er vanskeligst for dem, nemlig den offentlige skolen og den viktige delen av skolepolitikken, der særlig Høyre, men antagelig også Venstre, har større troverdighet.

Arbeiderpartiet bør ikke lykkes med denne strategien – av flere grunner:

For det første: Det blir ingen “massiv” privatisering av norsk skole, hvis det blir borgerlig flertall. En litt mer liberal friskolelov, der det ikke stilles krav om at man må drive med toppidrett, være religiøs eller drive med alternativ pedagogikk, vil formodentlig øke antallet friskoler noe. Men en lov som ikke tillater eierne å ta ut utbytte, som får mindre støtte enn offentlige skoler, og som skal virke på et område der det ikke mangler plasser, vil ikke få noe stort omfang – og spesielt ikke hvis den offentlige skolen er god.. All erfaring, både fra Norge og andre land, viser det.

For det annet: Det er ingen dokumentert sammenheng mellom det økte antallet friskoler i Sverige (der de for øvrig har en friskolelov som tillater uttak av utbytte) og de dårligere skoleresultatene der – slik de rødgrønne, inkludert Halvorsen i Aktuelt, ofte påstår eller etterlater inntrykk av. Dette har jeg skrevet mer om her. 

Og for det tredje – og viktigst: Nesten alle elever går i den offentlige skolen. Det er den offentlige skolen bl.a. Torger Ødegård bestyrer. Det er den offentlige skolen som trenger forbedring. Og forskjellene mellom partiene er fortsatt til stede, selv om det nå heldigvis er mye større oppslutning om kunnskapsskolen enn det var for 10 – 12 år siden.

Derfor fortjener vi – velgerne – å få høre hva de ulike partiene har gjort og vil gjøre i den offentlige skolen, slik at vi, som Guri Melby sa, kan gjøre oss opp en oppfatning om hvilke(t) parti(er) vi har mest tillit til i skolepolitikken.

Forleden var jeg på en konferanse som dreide seg om å gjøre “business” i Afrika.

Trond Giske og Heikki Holmås var blant innlederne, og begge var entusiastiske fortalere for mer handel med og investeringer i  Afrika.

Vi fikk også presentert historier fra virkeligheten – fra mennesker som har sett forretningsmuligheter i Afrika, og som har drevet næringsvirksomhet i Afrika lenge.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En i den sistnevnte kategorien fortalte om sine mange positive erfaringer, men også om noen negative.

En av de negative erfaringene var åpenbart norsk presse.

Jeg siterer fra hans presentasjon:

OUR EXPERIENCE

Media: ignorant, hopeless and heartless

• We are very disappointed by Norwegian press coverage: Publically available assessments about our organisation and leading global certification has been ignored. Journalists seems to rely on any unreliable Norwegian statements, rather than on highly qualified Africans who follow the highest international standards.  

• Bistandsaktuelt, the Norad’s own magazine, is hostile to business in Africa and has incompetent “journalists”. 

• NRK is a social pornographer, presenting Africa in a belittling and wrong light that is building up under preconceptions of Africa as a poor, helpless Continent.  It is incorrect, unfair and degrading. 

•  A recent Borgen program on NRK started with a scene where a worker got up at 3 am to walk three hours to work. The scene was staged and the worker was paid for his contribution. The program went on with further false information, aired on NRK, despite of NRK being made aware of this.

• Professor Benjaminsen falsely writes in Aftenposten that we pay less then the minimum wage and make highly unacedemic, biased and unrepresentative quotes of two studies undertaken by two of his students.

• There is a consistent disregard for our black managers who are running the business, or willingness to talk to them or take them serious. It stinks of racism.

Anklagene mot norsk presse var harde, og jeg vet ikke om vedkommende, som presenterte dette, har rett i alt. Likevel er det åpenbart at han er veldig skuffet, og at han føler at Afrika – og det å drive næringsvirksomhet i Afrika – blir presentert på en ufortjent dårlig måte i norske medier. At det er noe sant i dette, virker veldig sannsynlig. Han fikk i alle fall applaus i forsamlingen for å si det som det er.

Afrika blir altfor ofte presentert som et ekstremt fattig og håpløst kontinent. Næringsvirksomhet blir ofte mistenkeliggjort. Bistandsbransjen er ikke alltid positiv til behovet for lønnsom næringsvirksomhet og økonomisk vekst som virkemiddel for å bekjempe fattigdom – det hørte vi senest på Dagsnytt 18 i går. Alle er ikke flinke til å se den nye middelklassen i Afrika og behandle menneskene med respekt – som de dyktige og velutdannede menneskene de er.

Dette er sikkert veldig irriterende og trist å oppleve for de nordmenn som driver næringsvirksomhet i Afrika.

Men det er enda verre for afrikanerne selv.

Trøsten for dem er imidlertid at det antagelig bare er et spørsmål om tid før også Afrika, i likhet med Asia, “overrumpler” Europa ved å erobre  stadig mer av den økonomiske, kulturelle og politiske makten i verden.

I går ble jeg oppmerksom på en sak i VG etter at TV2s Kadafi Zaman publiserte følgende tweet:  “Anbefales! Bra sak av Shazia Sarwar i VG. Oslo-rektorer belønnes for elevresultater.”

Jeg leste deretter saken av tre grunner: For det første fordi jeg er interessert i styring av og ledelse i offentlig sektor. For det andre fordi Oslo-skolen nå brukes og misbrukes politisk av flere, bl.a. som ledd i valgkampen. Og for det tredje fordi jeg lurte på om VG virkelig hadde avslørt noe viktig eller skandaløst om Oslo-skolen, slik tweet’en kunne gi inntrykk av.

Jeg kunne, men jeg har ikke, kontaktet noen i Oslo kommune for å høre deres kommentarer til saken. Jeg har altså bare VGs artikkel å holde meg til. Journalisten som har skrevet den, Shazia Sarwar, er, såvidt jeg erindrer, samme journalist som tidligere har “avslørt” at Oslo-skolen jukser på nasjonale prøver, eller mer presist: Hun har skrevet saker i VG som klart etterlater dette inntrykket, og som har ført til debatt, bl.a. i Dagsnytt 18. Denne debatten har jeg kommentert før, og for å si det kort: Jeg kan fortsatt ikke se at noen har fremlagt noen holdbar dokumentasjon på at Oslo-skolen jukser på nasjonale prøver. Utdanningsdirektøren, Astrid Søgnen, greier gang på gang å tilbakevise slike påstander med fakta.

Denne nye saken i VG dreier seg om noe annet – nemlig hvordan rektorer i Oslo-skolen lønnes og belønnes. Saken etterlater et inntrykk av at rektorenes lønn er direkte avhengig av elevenes faglige resultater. En slik lønnspolitikk ville altså, enkelt sagt, føre til at rektorenes lønn gikk ned, dersom de faglige resultatene ble dårligere – mens den gikk opp, dersom resultatene på nasjonale prøver ble bedre.

Jeg har hørt at det fins slike lønnssystemer enkelte steder i USA, men jeg kan ikke dokumentere det. Uansett er slike direkte koblinger mellom rektorers lønn og elevenes faglige utvikling ikke tilrådelig. Jeg skal ikke bruke mye plass på å forklare hvorfor her, så la meg bare si det kort: Incentiver til riktig adferd er viktig på alle arbeidsplasser. Det skal lønne seg (økonomisk eller på annen måte) å gjøre de riktige tingene på den riktige måten. Men incentiver kan også virke negativt – hvis de f.eks. er for kraftige, for ensidige, eller hvis de dreier seg om forhold vedkommende arbeidstaker ikke kan gjøre noe særlig med. Derfor er bruken av incentiver et meget viktig, men også faglig komplisert felt, noe man er særlig oppmerksom på i offentlig sektor, der man ikke kan styre etter f.eks. enkle profittmål, slik man ofte kan i privat sektor.

På denne bakgrunn leste jeg VG-artikkelen grundig. Den etterlater altså et inntrykk av at rektorene får lønn på basis av elevenes faglige prestasjoner, men er det egentlig det som står, og er det dokumentert?

Nei, det er ikke det som står. Det som står, er at Oslo-rektorene “belønnes” for elevresultater. En “belønning” kan være lønn, men det kan også være ros. Og når man leser artikkelen grundig, fremkommer det at det ikke foreligger noen dokumentasjon på at lønnen er direkte knyttet til elevenes resultater. Det nærmeste VG kommer en dokumentasjon, er et utsagn fra lederen i Skolelederforbundet, som sier at “noen av Oslo-rektorene som har tatt kontakt med oss, mener at de har erfart det”.

Det er altså “noen” anonyme rektorer som “mener” at de har erfart det. Det er ingen som vet, ingen som står frem, ingen som kan dokumentere noe – snarere tvert om. Det fremkommer at lederen i Skolelederforbundet ikke tør å påstå noe sikkert, mens Utdanningsetaten benekter at det er slik. 

Men selv om ikke VG egentlig har avslørt noe som helst om en direkte kobling mellom lønn (eller annen håndfast belønning) og elevresultater, inneholdt saken også en annen “bombe”: VG har nemlig fått tak i en “hemmelig” lederkontrakt som inngås mellom ledere, f.eks. rektorer, og ledernes foresatte. Det er altså ikke selve arbeidsavtalen, men en avtale som inngås i medarbeidersamtalen (omtalt som “ledersamtalen” i dokumentet), og som gjelder til neste medarbeidersamtale holdes. 

At Sarwar oppfatter dokumentet som oppsiktsvekkende fremkommer av saken og av det hun skriver på twitter: “Ville du ha skrevet under en slik kontrakt? Hvor du fikk karakterer på 86 styringsmål?”

Etter min mening kan dette også vurderes helt motsatt.

Noe av det verste arbeidstakere og ledere opplever, er at det ikke avholdes medarbeidersamtaler, eller at det avholdes ustrukturerte og dårlige samtaler, at det ikke er klart hvilke forventninger arbeidsgiveren din har, at sjefen ikke interesserer seg for hvordan det går med deg eller hva som kan gjøres for at du skal kunne trives, utvikle deg eller jobbe bedre, eller at man ikke vet hva som belønnes i vedkommende organisasjon.

Derfor gjennomfører man i alle gode organisasjoner jevnlige medarbeidersamtaler med alle ansatte. I alle profesjonelle organisasjoner av en viss størrelse har man som regel skjemaer som skal sikre en viss struktur i samtalen; at alle temaer blir berørt; at samtalene er nogenlunde like (og dermed rettferdige) for de ansatte osv. Og i alle slike samtaler, hvis de gjennomføres riktig, foretar man en evaluering av det som har skjedd siden siste samtale – samtidig som man setter nye mål for vedkommende arbeidstaker for tiden som kommer, f.eks. frem til neste medarbeidersamtale.

Og nettopp dette ser ut til å være poenget også i Oslo-skolen. Til slutt i skjemaet står det at det skal “avtales resultatmål og personlige utviklingsmål som vil bli tillagt særskilt vekt når vedkommendes lederinnsats skal vurderes ved periodens utløp”. Og som Astrid Søgnen uttrykker det i selve saken i VG: “En utfylt avtale (…) kan inneholde samtlige styringsparametre. Disse er et utgangspunkt for resultatvurderingen av en skoles måloppnåelse. I ledersamtalen prioriterer rektor og nærmeste leder noen utvalgte mål fra skolens strategiske plan.” 

Det er veldig mye som er veldig vanlig i arbeidslivet, som f.eks. måling og vurdering av hvor gode resultater man skaper –  som tydeligvis fortsatt vekker oppsikt i offentlig sektor. Det er selvsagt grunn til å være på vakt mot alle slike verktøy som denne lederkontrakten er et eksempel på, både i offentlig og privat sektor, for det er mange fallgruver å gå i. Men at slike avtaler blir brukt, kan umulig være negativt i seg selv. Det er mye mer negativt at arbeidstakere – inkludert ledere – går for lut og kaldt vann, slik det ofte har vært i offentlig sektor, der ledelse, arbeidsgiveri og god personalpolitikk ofte har vært lite vektlagt. I en undersøkelse for noen år siden fremkom det f.eks. at en stor andel kommunepolitikere ikke visste  at de var arbeidsgivere for lærerne i skolen. Det er i hvert fall ikke et godt utgangspunkt, hverken for å drive god personalpolitikk eller for å skape en kvalitativt god skole.

VG har fremhevet noen sider ved lederavtalen som avisen tydeligvis syns er spesielt oppsiktsvekkende eller kritikkverdig, f.eks. at en leder i Oslo-skolen skal være “lojal mot fattede vedtak og etiske retningslinjer”. Men hva i all verden er oppsiktsvekkende med det? Selvsagt må en ansatt i Oslo kommune forholde seg lojal til de vedtak som fattes i et demokrati – det er jo selve essensen i demokratiet at politikerne har instruksjonsrett, mens forvaltningen har lojalitetsplikt. Dette hindrer ikke ansatte i å delta i demokratiet som borgere, og det hindrer dem heller ikke i å være varslere, dersom det skulle foreligge en situasjon som gjør det nødvendig.

Også på den enkelte arbeidsplass – jeg antar også i VG – er det vel  slik at man har en viss lojalitetsplikt overfor sin arbeidsgiver og de etiske retningslinjer virksomheten følger – og at man ikke kan gjøre hva man vil på arbeidsplassen og i virksomhetens navn? 

Tilbake til utgangspunktet:  En ensidig kobling mellom elevenes faglige resultater og læreres eller rektorers lønn, er hverken tilrådelig eller rettferdig.

Samtidig må man ikke falle i den andre grøften og si at elevenes faglige utvikling er totalt uten interesse for vurderingen av en lærer eller rektor.

God faglig utvikling for elevene er tross alt skolens viktigste mål.

Så har Høyre omsider lagt frem sitt lenge bebudede forslag til nedtrapping av formuesskatten.

Jeg er ingen ekspert på skattesystemer, så i denne omgang skal jeg ikke kommentere valget av modell. Jeg konstaterer bare at Civitas egen skatteekspert, Villeman Vinje, gjerne hadde sett en litt annen modell – og at de andre ikke-sosialistiske partiene også vil gjøre det litt annerledes. Også fagfolk har delte meninger. Det ser likevel ut til å være liten tvil om at de borgerlige partiene vil kunne greie å bli enige, dersom de vinner valget.

Mitt poeng i denne bloggen er et annet – nemlig diskusjonen om skatt vs. velferd. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Magnus Takvam i NRK, og flere andre kommentatorer, har påpekt at de borgerlige partienes forslag om å trappe ned og etter hvert kanskje fjerne formuesskatten, vil gjøre skatt vs. velferd til et sentralt valgkamptema. 

Det vil i så fall også sette journalistene på prøve.

Full fjerning av formuesskatten vil gi en skattelette på ca. 15 milliarder kroner. Høyres modell gir (i første omgang) en skattelette på 12 milliarder kroner. Lettelsen skal gradvis komme over noen år, men slik jeg forstår Høyre, vil lettelsen være 12 milliarder kroner etter fire år.

Statsbudsjettet har nå passert 1000 milliarder kroner. 

Skatteletten utgjør altså, etter fire år, mindre enn 1,2 prosent av statsbudsjettet.

Hvilke konsekvenser vil dette ha for velferden?

En helt stilisert og statisk oppfatning av skatt vs. velferd, er at én krone i skattelette, fører til én krone mindre i velferd – og at én krone mer i skatt, fører til én krone mer til velferd.

Dette er det ingen som tror på – selv om argumentene fra rødgrønn side vil etterlate inntrykk av at det er slik, altså at de borgerlige partiene velger skattelette fremfor velferd.

Men debatten kommer, og da er det viktig at ikke pressen og andre sluker denne typen argumentasjon rått – men også ser hen til andre argumenter. Her er noen av dem:

• Dersom 12 milliarder kroner – eller mindre enn 1,2 prosent av statsbudsjettet – skal få så stor negativ betydning som Regjeringen etterlater inntrykk av, må det bety at Regjeringen mener at den bruker absolutt alle kroner på statsbudsjettet perfekt, og at det ikke er noen som kan styre noe bedre eller annerledes enn de rødgrønne partiene nå gjør. Dette vet vi ikke er sant. Akkurat som svært mange kan forbedre styringen av sin egen privatøkonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år – kan også staten forbedre styringen av sin økonomi med ca. 1 prosent i løpet av fire år. 

• Det er flere måter å forbedre styringen av og i staten på – og redusere sløsingen. Her er noen få eksempler:

• Staten kan forbedre gjennomføringskraften i forvaltningen. Både Gjørvkommisjonen, rapporter fra Difi og flere andre rapporter viser at implementeringsevnen er for svak: Det brukes for mye tid og ressurser når viktige beslutninger skal gjennomføres. Bedre gjennomføringsevne kan bl.a. oppnås med bedre administrativ og politisk ledelse og bedre samordning – og det kan helt sikkert spare minst 12 milliarder kroner, hvis det gjøres godt.
• Samferdselssektoren alene kan antagelig spare oss for milliarder av kroner, dersom planleggingen og gjennomføringen av store infrastrukturprosjekter blir bedre.
• Også i Forsvaret er det svært mye å spare, dersom styringen blir bedre, og dersom det gjennomføres færre, svært kostbare, men dårlige investeringsprosjekter.

Men det er også andre argumenter:

• At det gis skattelette, betyr ikke at pengene forsvinner og ikke kan gjøre nytte for seg. Pengene får en alternativ anvendelse i privat sektor – og der kan de både brukes til å øke velferden og til å skape flere nye arbeidsplasser, som gir mer offentlig og privat velferd siden.

• Skattelette har også noen dynamiske effekter. Det kan være delte meninger om hvor store de er, men poenget er i hvert fall dette: En skattelette er ikke bare et “tap” for staten – den genererer også nye inntekter til staten. SSB er blant de som har regnet på dette, og her er et eksempel på det. Man bør ikke budsjettere med slike effekter på kort sikt, men effektene kommer.

• Skatt handler også om makt og om synet på staten: I noens øyne er fellesskapet ensbetydende med staten, og de ser staten som noe som “står over” borgerne og vet bedre enn borgerne selv hvordan samfunnet bør se ut. De ser ikke staten som en maktfaktor som også skal beskyttes mot seg selv, men som en god og ufarlig “far” som kan hjelpe oss med alle problemer. Vi andre ser på staten som vår tjener og mener at staten skal ha begrenset makt over borgerne – samtidig som borgerne skal ha makt over staten. Vi legger dessuten vekt på at det er en god maktbalanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor – og at ikke staten alltid er den beste til å løse viktige samfunnsoppgaver.

• Og endelig handler skatt om frihet: En stat som ikke driver inn noen skatter til å finansiere de grunnleggende fellesoppgavene, er en trussel mot friheten. Men en stat som driver inn alt, har også tatt fra oss friheten. Skattelette kan derfor også være et frihetsprosjekt, og det er derfor borgerlig politikere ikke like lett snakker om å “gi” skattelette, som om alle pengene i utgangspunktet var statens.

Og det er mer: 

• Regjeringen har i åtte år sagt at den hverken vil øke eller senke skattene samlet sett. Skattenivået er altså fortsatt (hvis vi ser bort fra visse snikskatteøkninger) det samme som i 2004. Men hva er det med skattenivået i 2004 som nærmest gjør det til en del av skaperverket? Man kan si det er et kompliment til Bondevik II-regjeringen, men likevel: Hvilket klarsyn var det Bondevik II-regjeringen hadde, som gjør at skattenivået akkurat i 2004 fortsatt er perfekt – åtte – ni år senere? 

• En god grunn til å revurdere et skattenivå som har stått stille så lenge, er at mye annet forandrer seg. Blant annet er finansministeren og andre opptatt av hvordan multinasjonale selskaper tilpasser seg skatteregimene i ulike land og hva vi eventuelt skal gjøre med det. Andre er opptatt av de små skattespørsmålene, som f.eks. incentivene til arbeid for lavinntektsgrupper. Og atter andre er opptatt av feilene i systemet vårt, som bl.a. gjør at vi overinvesterer i bolig og eiendom. Det kan uansett ikke være slik at alle forslag som avviker fra det skattesystemet og -nivået vi har i dag, representerer en katastrofe for den offentlige velferden.

• Også et annet tema vi kommer til å høre mye om i valgkampen – nemlig den nordiske (eller norske) modellen – er avhengig av at vi tilpasser oss en ny tid og ikke motsetter oss enhver endring. Perspektivmeldingen viser at velferdsstaten ikke er bærekraftig i det lange løp, og at det derfor er om å gjøre å gjøre tilpasninger nå. Noen syns sikkert det er morsomt å gjøre et poeng av at det virker feil å senke skattene nå når det kan bli aktuelt å øke dem i fremtiden. Men dette er ikke så underlig som det kan høres ut: Vekstfremmende skattelettelser nå vil øke velstandsnivået fremover, mens virkningen for velferdsstatens bærekraft samlet sett er om lag null.

Til slutt:

• Handlingsregelen er en todelt regel. Den ene delen handler om hvor penger mye vi kan bruke – den andre om hva vi skal bruke pengene til. Stoltenberg II-regjeringen har holdt seg til første del, men ikke den andre. Meningen var altså at vi i alle de årene Stoltenberg II-regjeringen nå har vært i virksomhet, burde ha investert mer i vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur, utdanning og forskning. Å trappe ned formuesskatten er derfor både en del av den opprinnelige kontrakten da skattesystemet sist ble endret (2005/06) og en måte å oppfylle handlingsregelen på.

Helt til slutt: Hvis de rødgrønne tror på egen retorikk, burde jo skattene økes. Hvis en krone mindre i skatt, er en krone mindre til velferd – vil selvsagt en krone mer i skatt, gi en krone mer til velferd. Så hvis velferd er viktigst, må også skatteøkninger være viktig.

I valgkampen vil politikere fra borgerlig og rødgrønn side barke sammen i mange debatter. Ett viktig tema vil være skatt. Da er det viktig at ikke bare de rødgrønnes virkelighetsforståelse får legge premisser for debatten – men at også de andres virkelighetsforståelse får spille en like fremtredende rolle. 

For en tid tilbake skrev jeg en blogg om en “dypt bevart hemmelighet” – og om det som kanskje kunne bli en “skolerevolusjon” i Danmark.

Med uttrykket “dypt bevart hemmelighet” siktet jeg til at de færreste i vårt samfunn vet særlig mye om lærernes arbeidstidsavtale, heller ikke de som ellers er sterkt engasjert i skolen og/eller i skolepolitikken.

Med “skolerevolusjon” siktet jeg til at det  pågikk forhandlinger med lærerne i Danmark, og at kravet fra både kommunene og staten (og dermed også den danske sentrum/venstre-regjeringen) var at arbeidstidsavtalen skulle fjernes. I Danmark er grunnskolelærernes arbeidsgiver kommunene, altså KL, mens gymnaslærernes arbeidsgiver er staten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det fremkom nok av innlegget mitt at jeg mener det ville være en fordel for elevene også i norsk skole om den norske arbeidstidsavtalen, som i prinsippet er som den danske, kan avskaffes eller i det minste forenkles.

Blogginnlegget har avstedkommet en rekke kommentarer – delvis i videre dialog med meg – hvorav de fleste har en del til felles:

De er stort sett skrevet av lærere.

De er stort sett (svært) negative til å fjerne eller forenkle arbeidstidsavtalen.

De er stort sett anekdotiske. Flere har problemer med å tro på den statistikken og aggregerte informasjonen som f.eks. SSB, Utdanningsdirektoratet eller OECD frembyr.

Mange mener dessuten at jeg ikke vet hva jeg snakker om – hvilket også har ledet til en god del ironiske og sarkastiske kommentarer.

Men mens disse kommentarene ble skrevet, gikk forhandlingene i Danmark videre – og nå foreligger det første resultatet:

Staten, ved den sosialdemokratiske finansminister Bjarne Corydon, og gymnaslærerne er blitt enige om å avskaffe gymnaslærernes arbeidstidsavtale.

Gymnaslærerne får mer i lønn – mot at de overlater til rektorene å tilrettelegge lærernes arbeidsdag. Som det heter i en omtale av forhandlingene (min oversettelse): “Hittil har arbeidstiden vært regulert i en sentral arbeidstidsavtale, som bestemmer hvor mye tid gymnaslærerne kan bruke på undervisning, forberedelse, eksamen, oppgaveretting osv. Den nye avtalen betyr at rektorene fremover kan lede og tilrettelegge arbeidet etter lokale behov i dialog med gymnaslærerne – slik det er på alle andre arbeidsplasser….”.

Forhandlingsresultatet innebærer at den nåværende arbeidstidsavtalen etter skoleferien i år erstattes av en ny modell, der lærerne skal arbeide akkurat like mye som før i løpet av et år – målt i timer – men der det blir en fast og sammenhengende daglig arbeidstid på arbeidsplassen, altså skolen – og der rektor ut fra behov, men selvsagt også i dialog med lærerne, kan bestemme hva tiden skal brukes til – slik det stort sett er på andre arbeidsplasser.

Forhandlingsresultatet er kontroversielt blant gymnaslærerne. De som har forhandlet og vedtatt forhandlingsresultatet, viser til at alternativet hadde vært verre: Det politiske miljø i Danmark – altså arbeidsgiver – har stått så samlet at det har vunnet frem (bare Enhetslisten – altså det danske Rødt – har ikke stått bak).Ved en tilfeldighet traff jeg den danske undervisningsministeren (tidligere SF, nå sosialdemokrat) akkurat da forhandlingsresultatet var klart, og hun var – for å si det enkelt – veldig glad og fornøyd.

Forhandlingsresultatet har tydeligvis inspirert KL, som fortsatt forhandler med folkeskolelærerne. Og siden noen på min blogg har spurt meg hvorfor politikerne – og jeg – er så opptatt av dette, så  la meg her vise til hva danske KL sier:

KL presiserer at lærerne ikke skal arbeide mer enn de gjør nå – de skal bare arbeide på en annen måte.

Grunnen til at KL vil at lærerne skal arbeide på en annen måte, kan deles i tre:

* Lærerne betyr alt for elevenes læring.

* Rigide regler (i arbeidstidsavtalen) gjør at lærerne får lite tid med elevene: Danske lærere underviser i gjennomsnitt mindre enn 50 prosent av arbeidstiden, og de mest erfarne lærerne underviser minst.

* Rigide regler gjør at man arbeider “på autopilot” fremfor å ta utgangspunkt i reelle behov.

Det blir spennende å følge den videre utviklingen i Danmark på to måter:  For det første blir det spennende å se hvordan forhandlingene ender i kommunesektoren – og for det annet blir det spennende å se hvordan den nye gymnasavtalen vil virke i praksis.

I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg “Skolerevolusjon i Danmark?” – altså med et spørsmålstegn.

Det er nok allerede tid for å fjerne spørsmålstegnet. 

Avtalen mellom staten og gymnaslærerne er en skolerevolusjon.

Sent i går skrev jeg en kommentar om behovet for at Kringkastingsrådet behandler  reportasjen om romkvinnen i Dagsrevyen for en tid tilbake. Det er en sak der det er begått alvorlige brudd på god presseskikk, og som derfor med god grunn er blitt møtt med stor allmenn interesse.

I dag morges oppdaget jeg et annet overtramp. Denne gangen er det et lite brudd på god presseskikk, men likevel et brudd –  som potensielt kan ha stor betydning for den det gjelder.

Saken dreier seg om et intervju med meg, som Aftenposten presenterte i går – og som jeg også ga noen utfyllende kommentarer til på bloggen min i går.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Intervjuet med meg ble gjort i forrige uke – og var en oppfølging av et utspill fire unge politikere hadde hatt rett før – om samarbeid på ikke-sosialistisk side – og av uttalelser jeg har kommet med i et par paneldebatter om borgerlig samarbeid. Grunnen til at Aftenposten ville snakke med meg, var at jeg står litt på siden av det partipolitiske miljø og det samarbeidet mellom partiene som skjer i Stortinget – samtidig som jeg har erfaring fra tre borgerlige koalisjonsregjeringer og fortsatt arbeider med politikk og sammen med mange politikere i forbindelse med mitt arbeid i Civiita.

Selve standpunktet jeg inntok i inervjuet – om at det kan være en fordel med en eller annen form for felles erklæring fra partier som vil samarbeide – har, så langt jeg kan bedømme, fått lunken mottakelse i det politiske miljø – samtidig som jeg har fått mange positive reaksjoner fra borgerlige velgere. Det er ikke så overraskende. Det er ofte forskjell på hvordan slike spørsmål bedømmes i og utenfor partiinterne kretser – og det kan dessuten føres argumenter både for og mot. Dette er likevel ikke poenget her – når jeg nå skal fortelle om Aftenspostens overtramp.

Før intervjuet sto på trykk, fikk jeg både lese og godkjenne det jeg hadde sagt. Da det sto på trykk mandag morgen, leste jeg det derfor ikke omigjen. Men da jeg kom i Dagsnytt 18, som ville ha debatt om saken, stusset jeg over en ting – nemlig at programlederen hevdet at jeg uttalte meg i “vi”-form i intervjuet – som om jeg var en del av samarbeidsbestrebelsene mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. Jeg bestred det kort der og da og regnet med at programlederen tok feil.

I morges skjønte jeg imidlertid at noe var galt. For i dag skriver Kjetil Bragli Alstadheim, en vanligvis svært presis journalist, at jeg snakket om “oss” og “dem” i intervjuet.

Det fikk meg til å sjekke, og han – og Dagsnytt 18 – har rett. I intervjuet står det at jeg sier følgende: “-Vi må ikke la motstanderne tegne bildet av oss. Vi må tegne det selv.”

Det jeg egentlig sa, som jeg har godkjent, og som står lenger ned i intervjuet, er dette: “Det handler til syvende og sist om du vil tegne bildet av deg selv, eller om det skal overlates til de rødgrønne”. Slik det står i konteksten, kan det ikke være noen tvil om at jeg kommenterer hva partiene bør gjøre – og ikke hva “vi” bør gjøre.

Er dette en stor forskjell?

For hvermansen er det selvsagt ikke det. Men djevelen ligger i detaljene, også i politikken. De borgerlige politikerne, jeg – og Aftenpostens journalister – vet at det er forskjell, og at dette har betydning. Det betyr nemlig noe i politikken at man har forståelse og respekt for hverandres roller.

Mange i pressen prøver å fremstille Civita som “navet” i det borgerlige samarbeidet. Det er noe jeg alltid, så sant det er mulig, avviser. Samarbeidet mellom de borgerlige partiene skjer på Stortinget, og alle anstrengelser for å bygge et ikke-sosialistisk samarbeid og regjeringsalternativ skjer der og mellom partiene.

Civita, derimot, er en arena som tilbyr mange ulike former for aktiviter, der mange borgerlige politikere – særlig unge – deltar. At også dette på sikt kan ha en betydning for borgerlig samarbeid kan selvsagt ikke utelukkes – men det er tross alt en annen sak.

Det står sitatstrek foran utsagnet, der jeg tilsynelatende bruker begrepene “oss” og “vi”. I forbindelse med Marte Krogh-saken var det en diskusjon på sosiale medier om hvorvidt det er forskjell på å bruke anførsestegn og sitatstrek – og om pressen står friere til å skrive om utsagn, dersom man “bare” bruker sitatstrek. Meningene derom var delte – men jeg tror alle var enige om dette:

Pressen har ingen rett til å endre eller fordreie meningsinnholdet i et utsagn, og det gjelder uansett.

OPPDATERING 7.2.2013: Jeg har vært i kontakt med Aftenposten, og vi er enige om at jeg er feilsitert. Det skjedde ved en feil, som Aftenposten har beklaget. En riktig versjon har senere vært publisert på Aftenposten.no